I forrige uke spurte jeg i et innlegg i bloggen om hva som skulle til for at jeg skulle tørre å møte på kontoret som jente. Allerede dagen etter fikk jeg den nedslående beskjeden som gjør at spørsmålet ikke lenger er relevant.

Etter to år i det jeg vil kalle for drømmejobben blir jeg nødt til å se meg om etter noe annet å gjøre.

To dager før bursdagen min ble jeg i forrige uke kalt inn på sjefens kontor for å snakke om fremtiden. Forrige gang det skjedde for noen måneder siden gikk jeg ut derifra med tilbud om fast fulltidsjobb etter halvannet år med løpende deltidskontrakter. Men høsten som fulgte har vært veldig treg, og jeg har merket at det i lange perioder har vært lite å gjøre. Derfor var sjefen i samråd med styret nødt til å ta en veldig tung avgjørelse for å kutte ned på utgiftene, og dessverre for meg kom de frem til at det ikke lenger var forsvarlig å beholde stillingen som ble opprettet til meg for bare tre måneder siden. Jeg kunne se på sjefen at han ikke hadde det godt da han med blanke øyne informerte meg at de dessverre måtte la meg gå.

Det ble ikke mye til bursdagsfeiring denne helgen for å si det sånn.

Men på tross av de dårlige nyhetene har sjefen min slått på tråden flere ganger i dagene som fulgte for å spørre hvordan det går, og om det er noe han kan gjøre for meg. De andre kollegene mine ble også lei seg da nyheten nådde dem, og de har også tilbudt meg sin støtte i denne tunge overgangen som dette jo vil bli. Det viser bare hvor fantastiske folk jeg har hatt gleden av å jobbe med.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hva som gjør mest vondt nå. At den økonomiske hverdagen min vil bli veldig usikker fremover, at jeg ikke lenger vet om jeg vil kunne leve av hobbyen min eller at jeg ikke lenger skal møte de smilende ansiktene til kollegene jeg har blitt så glad i hver dag.

Det jeg føler nå minner faktisk mistenkelig mye om kjærlighetssorg. Men jeg har kommet meg over et tungt samlivsbrudd tidligere, og jeg skal nok klare dette også. Selv om det sannsynligvis kommer til å ta litt tid.