Denne uken møtte jeg igjen hun som kanskje har hatt mest betydning for min utvikling og veien ut av skapet. Men mens vi satt og mimret sammen om gamle dager, ble jeg minnet på alle de dumme tingene jeg sa til alle rundt meg på den tiden jeg var på mitt mest deprimerte – og fikk kjempedårlig samvittighet.

Da jeg mandag morgen på jobb fikk vite at vi neste dag skulle en tur til Steinkjer for feltarbeid, tenkte jeg med en gang at «Steinkjer, det er jo der Ida bor nå!».

Selv om vi ikke har sett hverandre siden vi tilfeldigvis oppdaget at vi var i Oslo samme helg, og på samme hotell, for snart tre år siden, så kommer hun alltid til å ha en spesiell plass som en av mine beste venninner. Det var jo Ida som spilte rollen som den gode feen den magiske kvelden som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt da jeg for første gang reiste til London for å prøve meg ute som jente i en uke.

Hun betyr med andre ord veldig mye for meg, og at vi ikke ser hverandre så mye handler mest om at vi begge har flyttet litt rundt og i dag bor i forskjellige byer. Derfor ble jeg veldig glad da hun sa hun hadde tid til å møte meg, og dermed ble jeg igjen i Steinkjer noen timer etter at kollegene mine hadde dratt hjem til Trondheim.

Når to gamle venner møtes er det naturlig at det snakkes om tider som har vært, og etter hvert kom vi inn på den tunge tiden like før denne bloggen åpnet høsten 2012. Den gangen da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å spille den rollen som samfunnet forventet fordi jeg var født som gutt, og at jeg ikke lenger klarte å undertrykke at jeg følte meg som jente.

Men jeg turte heller ikke å stå frem, og det endte med at jeg møtte veggen. Karrieren min gikk i stå og jeg så ingen muligheter for meg selv. Jeg ga rett og slett opp, og ble sint på verden og alle som var en del av den. Uansett hva folk sa til meg, så svarte jeg i sinne, og jeg sa mye dumt som gjorde at de rundt meg en etter en trakk seg unna og i de fleste tilfellene forsvant helt fra livet mitt. Ida var ikke noe unntak, og jeg vet jeg har såret henne også i denne perioden, men siden hun har slitt med depresjon selv klarte hun vel å holde ut fordi hun visste at jeg ikke var meg selv. Det var depresjonen min som snakket.

«Det er da du finner ut hvem som er dine virkelige venner» sa Ida da jeg sa at jeg ikke har tallet på hvor mange venner som bare ble borte og som jeg ikke har snakket med siden den gang. Selv om jeg forstår hva hun mener, så er det jo ikke sånn at man er fritatt fra folkeskikken selv om man er deprimert, og det er jo grenser for hva man skal finne seg i selv fra en person som sliter psykisk og ikke klarer å styre følelsene sine.

Siden det begynner å bli en del år siden og vi alle sannsynligvis har gått videre føles det ikke lenger naturlig å ta kontakt med hver enkelt, selv bare for å fortelle at jeg er lei for det som skjedde. Men jeg har likevel et håp om at i alle fall én av dem det gjelder leser dette, og derfor deler jeg dette åpent i bloggen.

Så til dere det gjelder: Unnskyld!