Jeg kom til skade for å si i kommentarfeltet i en av mine tidligere bloggposter at jeg ikke gråter så lett, og at det kun er en film som får meg til å gråte… og det er Dumbo. Av alle ting. Dette så kjæresten min, og utbrøt dermed at den hadde hun faktisk aldri sett, og derfor ville hun at vi skulle se den sammen. Delvis for at hun ville se meg begynne å grine.

Hun høres ut som den idelle partner, ikke sant?

Dermed var det bare å prøve å holde seg, siden jeg tross alt skulle se den sammen med kjæresten min. Men dengang ei, før eller siden måtte vi komme til den scenen som gjør det umulig for meg å holde tårene tilbake…

…som alltid når jeg ser denne filmen ble det usedvanlig vått i øyekroken akkurat ved dette punktet, så forsøket på å holde meg foran kjæresten min forsvant like fort som Betty Noyes begynte å synge, og jeg gjemte derfor ansiktet mitt delvis i fanget hennes. Men til min overraskelse begynte jeg å høre snufsing fra over meg også, der kjæresten min befant seg. Så der satt vi begge to og tutet over en 70 år gammel barnefilm.

Jadda… men i det minste er det enda en ting vi kan enes om.

PS! Jeg så nettopp gjennom videoen jeg har lagt inn i innlegget her for å passe på at den ikke bare viste riktig scene, men også at det ikke hoppet opp en Rick Astley midt i, og fryktet det verste. Men denne gangen presset ingen tårer seg på. Spørs om jeg må se det i kontekst med resten av filmen for at det skal virke. Oh well…