Jeg skulle ønske jeg var jente. Det begynner jeg gradvis å bli klar for å fortelle verden nå, og 2013 var et fantastisk år for min utvikling, i alle fall siste halvdel av det. Så om 2014 skulle bli bedre, måtte jeg fortsette å utfordre meg selv, selv om det fortsatt er vanskelig å bevege seg utenfor hjemmets trygge vegger kledd i jenteklær. Så allerede i desember la jeg en plan. Neste gang jeg hadde time hos psykologen skulle jeg møte opp som jente. I fullt dagslys skulle jeg ta bussen fra leiligheten til kjæresten min og til bydelen Lade i Trondheim, hvor jeg går til behandling ved Nidaros DPS. Nå skulle jeg virkelig utfordres!


Ute og feirer nyttårsaften som jente for første gang for tre uker siden. Den gangen gikk det veldig bra. Men hva med i forrige uke da jeg skulle prøve å ta bussen som jente i fullt dagslys?

Allerede her begynner nok den observante leser å ane at det ikke gikk helt etter planen, og muligens begynt å spekulere i hva som gikk galt. Et angstanfall kanskje?

Vel, det er ikke så dumt gjettet egentlig. For kvelden i forveien ble jeg grepet av alvoret. Alle mulige scenario av hva som kunne gå galt ble avspilt i en imaginær forestilling inne i hodet mitt. Det var så ille at jeg forsvant nærmest inni meg selv, og svarte ikke da kjæresten min snakket til meg. Jeg var kvalm, og nesten på gråten, og hadde mest lyst til å avlyse hele planen.

Men neste morgen var det en helt annen sinnstemning å spore hos meg. Jeg nesten spratt opp av sengen, og gikk på badet for å ta en kjapp dusj og fjerne litt uønsket skjeggvekst. Det var nå eller aldri, nå skulle jeg til psykologen og la henne få møte meg som den jenta jeg ønsker å være, for første gang. Jeg fant frem kjolen jeg hadde pakket ned i full fart før jeg dro hjemmefra kvelden før, og dro den nedover hodet og så meg i speilet…

…faen…

Selv om jeg hadde planlagt nøye og systematisk hva som ville være naturlig å gå med for en jente på min alder, på en helt vanlig onsdag, så var kjolen jeg hadde endt opp med ikke bare en passende del av et slikt antrekk. Men det var også lenge siden jeg hadde brukt den sist. Jeg hadde ikke tenkt på å faktisk prøve om den passet først. Men selv om den passet fint rundt kulemagen min og fremhevet midjen min på samme måte som den gjorde den gangen jeg bestemte meg for å kjøpe den, så var det noe som var annerledes. Lengden var kortere enn jeg kunne huske, og samme hvor mye kjolen ga meg feminine former ved midjen, så ville lengden gjøre det umulig å skjule de mindre feminine formene like ved kjolekanten. Med familiejuvelene delvis eksponerte gjennom strømpebuksene mine, ville jeg ikke klare å overbevise noen om at jeg var jente. Dette var eneste kjole jeg hadde pakket med meg, og det var ikke tid til å dra hjem, hente noe annet, og så rekke frem til psykologen til avtalt tid. Planen var avlyst.


Arkivbilde fra London oktober 2012. Da kjolen ennå var langt nok til at jeg kunne gå med den offentlig uten å få anklager for blotting.

Så selv om jeg er skuffet over at jeg ikke klarte å gjennomføre, og over at jeg har feilet som kvinne, som stadig får plagg til å krympe i vask, så trøster jeg meg selv med at det var eksterne årsaker til at jeg ikke klarte det. Jeg var jo klar, det er ikke min feil at vaskemaskinen og jeg ikke klarer å bli venner.

Og på tross av at kjæresten min, som bruker samme størrelse som meg men er litt kortere av vekst, nå har arvet to kjoler av meg i løpet av de siste månedene, nekter hun å la meg bruke mine fraværende husmorevner som argument for å overlate all fremtidig klesvask til henne. Men hun klapper meg i det minste på ryggen for at jeg var klar til å prøve, og heier på meg for at jeg skal klare det neste gang det passer slik.

#transkjønnet #transkjønnethet #klær #mote #klesvask #vask #krymping #utfordring #uperfekt #kallerdumegfeit ?