Det er gått noen år siden jeg begynte å skrive om det å bli født med et annet kjønn enn det man føler seg som. Et tema som jeg ikke har sett så mange andre blogger berøre. Etter at TV2 viste første episode av dokumentarserien «Født i feil kropp» skulle derimot dette endre seg, og plutselig var dette noe nesten alle i det lyserøde blogg-fargespekteret skulle skrive et innlegg om. Dette viser hvilken effekt og viktigheten denne typen dokumentarer har for å opplyse om hvor utfordrende det kan være å være født med feil kjønn.

Min virkelighet i barndomsårene og min virkelighet nå. Men er det virkelig så utenkelig å utvikle seg fra det første til det dette?

Jeg har bare et problem med denne serien. Når jeg skriver dette har to episoder blitt vist, og alle historiene vi har blitt presentert så langt i serien passer inn i den tradisjonelle oppfatningen folk har om transkjønnede. Historien om den lille jenta som nektet å gå i bursdagsselskapet i kjole og heller ville gå i dress. Historien om den lille gutten som ville leke med dukker og være prinsesse. Kort sagt, historier som forteller oss at alle transkjønnede har følt seg som et annet kjønn siden tidlig barndom. Noe som gjør det vanskeligere for oss som oppdaget det underveis å bli trodd.

Derfor føler jeg det er riktig at jeg igjen deler min historie, til glede for nye og til irritasjon for gamle lesere. Om hvordan jeg, som hadde hatt en barndom med Lego, biler og Batman, i helt i starten av tenårene skulle oppdage at det egentlig var jente jeg ville være.

Det var første dagen i sommerferien, etter mitt første år på ungdomsskolen. Jeg var tretten år, og bare noen måneder unna å fylle fjorten. Frem til da hadde jeg ikke vært i tvil om at det var gutt jeg var, selv om jeg visste at jeg var annerledes. Jeg var ikke ansett som en av de kule guttene, og jeg spilte ikke fotball. Jeg var veldig følelsestyrt og tok lett til tårene, noe som førte til en del mobbing, men ingenting av dette gjorde meg jo automatisk til en jente. Jeg var gutt, og hadde aldri vært i tvil om dette. Ikke før denne første dagen i sommerferien min, da jeg var tretten år.

Det var forferdelig varmt denne dagen, og siden jeg ikke tåler varme spesielt godt, brukte jeg tiden på å løpe inn og ut av huset og badet for å kaste vann i ansiktet og kjøle meg ned. Foreldrene mine og søsteren min hadde dratt i en barnebursdag jeg ikke ville være med i, fordi jeg var i den alderen der alt sånt er barnslig og jeg hadde ikke noe ønske om å bli plassert på et barnebord med en haug seksåringer. Jeg var altså hjemme alene der jeg løp mellom verandaen og badet for å kjøle meg ned med vann i ansiktet.

Det var da jeg la merke til den. En grønn og hvit rutete sommerkjole, i et lett bomullstoff, som søsteren min hadde slengt fra seg over baderomskrakken. Jeg vet til dags dato ikke hva det var som fikk meg til å gjøre det, og jeg husker heller ikke øyeblikket det skjedde. Men plutselig sto jeg der med store øyne og åpen munn, og så på speilbildet mitt som så tilbake på meg, kledd i kjolen til søsteren min. Det føltes så merkelig, men også veldig behagelig med den lette kjolen i varmen. Men mest av alt ble jeg overveldet av at det føltes så utrolig riktig, og det var som om det ble lysere rundt meg, som når sola titter frem fra bak skyene. Dette var jo meg, den jeg savnet å være, uten å vite det!

Men i neste øyeblikk følte jeg skam, og jeg vrengte av meg kjolen i full fart og løp inn på rommet mitt, hvor jeg slengte meg ned på senga. Men jeg klarte ikke å slutte å tenke på det jeg nettopp hadde følt og sett i speilet. Jeg ble liggende og spørre meg selv om hvorfor jeg følte sånn. Hva om jeg hadde blitt født som jente, da hadde det kanskje vært min kjole som lå på baderomskrakken. Kanskje hadde jeg hatt på meg en søt, sommerlig kjole om jeg også hadde blitt med på bursdagsselskapet foreldrene mine var på akkurat nå. Hva om… nei, det kunne ikke stemme at jeg følte det sånn! Jeg hadde jo aldri brydd meg om hvordan jeg så ut, og jeg likte i hvertfall ikke å pynte meg! Jeg hatet dressen mamma brukte å tvinge på meg, med de stive skjortekragene og det stramme slipset rundt nakken. Men kanskje…

Jeg var tilbake på badet igjen, og i hendene hadde jeg en liten sort kjole, mørke strømpebukser og et par sorte pumps. Alt hadde jeg funnet i skapet til mamma. Jeg så på meg selv i speilet mens jeg kledde på meg, og kjente at da jeg forsiktig dro på meg strømpebuksene hvor merkelig, men likevel riktig det føltes. Jeg kjempet så hardt for å holde meg oppreist på de høye hælene i det jeg tok dem på. Så studerte jeg meg selv i speilet, og fikk meg selv til å smile forsiktig. For sett bort i fra den korte guttefrisyren, var det jo en fin ung dame som smilte tilbake til meg fra speilet. Og den unge damen var jo meg! Det var jo sånn det skulle vært. Det var jente jeg egentlig skulle ha vært. Der og da bare visste jeg det.

Men hva om noen andre også fikk vite det…?

Illustrasjonsfoto: Sage Ross/Wikipedia Commons

Så det ble så jeg holdt det for meg selv, og bestemte meg for å aldri gjøre det igjen. Men jeg ante ikke at da skolen begynte igjen to måneder senere, hadde jeg tilbragt store deler av det lokalavisen skrev var den varmeste sommeren noensinne, i skjul på rommet mitt kledd i en kjole jeg hadde lånt for anledningen av enten søsteren min eller mamma. Naturlig nok ble jeg preget av denne sommeren, og tilbake på skolen begynte jeg å trekke meg mer og mer unna de andre guttene, mens jeg stadig så drømmende mot jentene i skolegården. Men jeg turte aldri nærme meg dem. Da jeg fikk vitnemålet mitt i hånda to år senere hadde jeg distansert meg så mye fra mine tidligere venner at jeg i praksis ikke hadde noen igjen. Ingen visste noe om hvorfor jeg var så stille og innesluttet og hva jeg slet med.

Ikke før jeg et halvt år senere, i løpet av mitt første år på videregående. Det var da jeg endelig turte å innrømme for meg selv at dette ikke var noe jeg kunne undertrykke og fortalte det til ei jente jeg var forelsket i, og som senere ble min første kjæreste. Og det var hun som plukket ut navnet Emilie til meg, fordi det var det fineste navnet hun visste om, og siden har dette navnet hengt fast og blitt en del av meg.

Med det startet reisen min og jeg ble gradvis den jenta som skriver denne bloggen.

Dermed skiller min historie seg en del fra de historiene vi vanligvis hører i media, og etter hvert også i TV2s dokumentarserie. Jeg har hørt at andre med historier som ligner min har hatt store problemer med å bli trodd, og jeg opplever selv at nesten alle jeg forteller det til tror at jeg kødder med dem. I alle fall frem til de får møte meg som jente for første gang. Nesten alle ser da opp og ned på meg, før de sier «Så klart!»

Men når jeg tenker tilbake så ser jeg tegn også hos meg i barndommen på at jeg egentlig ville være jente. Både i tanker jeg hadde om kjønnsroller slik jeg opplevde dem, tilbakevendende drømmer og mareritt, og en stor fascinasjon for en viss historie om en bukseløs and jeg hadde funnet i pappa sin store samling av gamle Donald-blader.

Men det var først denne sommerdagen da jeg var tretten år at jeg begynte så smått å skjønne sammenhengen, og jeg noe ufrivillig begynte på ferden. Så vil bare tiden vise om jeg noen gang vil finne mot til å fullføre den…