Det er like før midnatt på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyet fra London har landet, vi har vært en runde innom taxfree-avdelingen og koffertene er plukket opp fra bagasjebåndet. Nå beveger kjæresten min og jeg oss mot det siste hinderet før vi kan dra hjem og legge oss. Tollen.

Illustrasjonsbilde: Tollen på Trondheim Lufthavn Værnes. Foto: Stjørdalens Blad

Vi går selvsagt på grønn sone, for vi har ikke med oss noe ulovlig i bagasjen. Men det er kø der, og vi blir stående og vente i den smale gangen med to kofferter hver. En tollbetjent går ved siden av oss med en stor hund som snuser på oss. Jeg er nervøs som fy, når vi plutselig får den beskjeden jeg fryktet mest. «Kan dere vennligst bli med inn på rommet ved siden av?»

Faen faen FAEN!!!

For selv om ingen av oss som sagt har med oss noe ulovlig i bagasjen, eller har brutt noen importkvoter, så er det siste jeg vil at noen skal rote gjennom bagasjen min i offentlighet. For jeg bærer på en hemmelighet. Selv om jeg er født som gutt, ser ut som en gutt og går rundt som en gutt til vanlig, så har jeg et brennende ønske å være jente. Den siste uka har jeg gått rundt i Londons gater kledd som den jenta jeg ønsker å være og ikke tør å gå kledd som hjemme i Trondheim. Nå som jeg derimot har landet på norsk jord er jeg atter kledd som gutt igjen. Når tollbetjenten inne på det lille rommet ber om å få se legitimasjon, får han utlevert et pass hvor det står at jeg er mann, og jeg er avbildet med tettgrodd skjegg i området rundt munnen. Nå ber han om å få se gjennom koffertene mine. Jeg har ikke noe annet valg enn å si ja.


Arkivbilde fra en tidligere tur.

Fordi planen var at jeg skulle være jente en hel uke i London har jeg ikke tatt med noe særlig av gutteklær, som bare utgjør et tynt lag på toppen. Så der står jeg, og må bare se på at tollbetjenten ser gjennom lag på lag av kjoler, skjørt og dameundertøy, og vet at den lille mengden gutteklær alene ikke er nok til at det stemmer overens med det jeg allerede har fortalt tolleren, at vi har vært borte i en uke. Han ser også nøye gjennom vesken min som også er lagt i kofferten, hvor jeg også har lagret all sminken min.

Når han derimot finner posen hvor jeg har lagret parykken min og brystinnleggene som jeg bruker i bh-en for å simulere pupper, får jeg lyst til å synke gjennom gulvet. Om det ikke var åpenbart fra før, så må han nå klare å legge sammen to og to, og se at kofferten han er i ferd med å undersøke tilhører en transkjønnet. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men tollbetjenten sier ingenting, før han spør om han skal hjelpe meg med å holde nede lokket på kofferten slik at jeg får lukket glidelåsen.

«Alt var som det skulle være altså?» hikster jeg frem, fortsatt nervøs, mens jeg sliter med å få lirket på glidelåsen på den alt for overfylte kofferten. «Ja, alt i orden» svarer tolleren mens han presser ned lokket. «Men neste gang du reiser tror jeg at jeg vil anbefale deg en litt større koffert» fortsetter han før han avslutter med å si «eller du kan reise alene selvsagt» mens han smilende nikker mot kjæresten min og blunker til meg.

Jeg har hørt noen historier om hvor ufine og arrogante tollere kan være, og jeg har faktisk opplevd maktmisbruk ved en grenseovergang selv også, ved en tidligere anledning. Men etter denne episoden på Værnes vil jeg legge til at det finnes ålreite tollere også.