Livet hadde endelig begynt å føles stabilt, og med nyvunnet ro og selvtillit hadde jeg endelig det overskuddet jeg trengte for å be om henvisning til Rikshospitalet for utredning til kjønnskorrigerende operasjon. Etter noen uker kom innkallelsen til time og jeg gjorde meg klar til Oslotur mot slutten av november.

Så kom nyheten om at jeg ikke lenger hadde noen jobb.

Det er nå gått en uke siden jeg fikk denne nyheten og siden har jeg vært et godt stykke nede i etasjene under kjelleren. Både fordi jeg jo elsker jobben min og fordi jeg nå er redd for hva fremtiden vil bringe av utfordringer og om jeg i det hele tatt vil ha råd til å leve den neste tiden. Det siste jeg ønsker da er å begynne på en psykisk krevende prosess hvor en mulig kjønnsoperasjon ligger i andre enden.  I det hele tatt frister det veldig lite å møte på en slik utredning og utsette psyken min for enda flere utfordringer. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok.

Derfor lurer jeg nå på om jeg kanskje burde avbestille timen.

Men det er fortsatt over en uke igjen. Reisen er allerede kjøpt og betalt, og kan ikke refunderes. Min gode venn Bård, som jeg bruker å bo hos når jeg er i Oslo, har sagt at sovesofaen hans står der og at jeg er velkommen til å bruke den uansett om jeg tenker å gjennomføre eller om jeg bare trenger å komme meg bort litt.

Jeg vet sannelig ikke.

Men før jeg eventuelt drar til Oslo har jeg en time hos psykologen, som jeg opprinnelig ba om for å forberede meg til mitt første møte med Riksen. Så selv om det blir litt annerledes enn jeg så for meg, har jeg i alle fall noen å snakke med før jeg tar en avgjørelse.