Nå vet jeg at flere av mine lesere har ventet siden fredag på å få høre om helgen min i Oslo. Dessverre kommer jeg tomhendt tilbake uten så mye som et antrekksbilde i bagasjen. Helgen ble stort sett tilbragt på et hotellrom, med en laptop som streamet gamle South Park-episoder, etter at jeg fredag under mitt første møte med de andre bloggerne på min nye bloggplattform Femelle.no klarte å få et angstanfall og begynne å grine.

What a way to make a first impression!

Siden jeg ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet, koster det meg ganske mye psykisk å gå ut som den jenta jeg ønsker å være. Det å skulle dra alene for å møte femten andre bloggere jeg ikke kjenner eller er trygg på, føltes da veldig skremmende og derfor hadde jeg opprinnelig gjort en avtale om å møte bare to av disse først i rolige omgivelser for å starte forsiktig. Dette ble det ikke noe av da jeg i stedet ble tatt med rett til restauranten og dens barområde hvor de fleste allerede var samlet, i et lokale med høy partyfaktor og høy musikk, noe som gjorde det umulig å høre hva noen sa og siden jeg ikke er komfortabel med å heve stemmen min fordi jeg føler den avslører at jeg biologisk sett er gutt, ble jeg bare sittende og føle meg stresset.

Det ble ikke bedre selv om vi flyttet oss over i den roligere restaurantdelen, og omtrent samtidig som forretten ble servert kjente jeg at et angstanfall var på vei. Når det skjer har jeg pusteteknikker som jeg bruker til å roe meg ned, og det viktige er at jeg får fokusert tankene på noe annet og ikke går inn i panikktankene som kommer, for da blir det bare enda verre og nå var jeg også redd for at jeg skulle begynne å grine, for da ville sminken min bli ødelagt og jeg ville føle meg stygg og enda mindre komfortabel med å være der. «Ikke få meg til å synes synd på meg selv, da begynner jeg bare å grine» var derfor svaret mitt da hun som satt ved siden av meg så at jeg hadde det vondt og forsøkte å trøste ved å spørre om hvorfor jeg ikke bare kunne slippe det løs, og fulgte opp med å si at det var da ikke noe galt i å gråte.

Da kom tårene, og jeg ville bare femti mil vekk derifra.

Resten av kvelden husker jeg nesten ingenting fra. Jeg vet at det var flere av de andre jentene som kom bort til meg og snakket med meg og forsøkte å trøste, men jeg husker verken navn eller ansikt, og enda mindre hva de faktisk sa. Det eneste jeg husker er at det ingen av dem som var kjipe mot meg, men likevel ville jeg bare bort derifra. Straks middagen var over og de andre begynte å samles for å trekke mot byen, benyttet jeg første anledning til å smette unna og løp så fort de høye hælene mine kunne ta meg tilbake til hotellet, som heldigvis lå bare fem minutter unna, og vrengte av meg klærne og kastet meg i dusjen.

Og der ble jeg. Selv om jeg ikke hadde spist noe som helst under middagen og kjente jeg var sulten, klarte jeg ikke å gå ut igjen. Hadde det ikke vært for at min venninne Maja hadde hørt at jeg hadde det vanskelig og derfor kom innom hotellet neste morgen da hun var på vei hjem fra nattevakt, hadde jeg neppe kommet meg ned i frokostsalen på hotellet heller. Det ble for skummelt å dra ut alene og derfor har jeg ikke dratt på shopping eller opplevd noe annet nevneverdig i løpet av min helg i Oslo denne gangen. Jeg ble sittende alene på hotellrommet med laptopen min og et «ikke forstyrr»-skilt hengende på dørhåndtaket utenfor.

Men jeg gikk ut når noen kom og hentet meg, og jeg var ute lørdag ettermiddag og spiste burger på Døgnvill på Tjuvholmen med min venninne Tina denne lørdagen. Og jeg hadde på meg jenteklær, så selv om angsten altså satte meg tilbake denne helgen har Tina fortsatt aldri møtt meg som noe annet enn Emilie.

Dermed har det ikke vært så mye å dele fra helgen min i Oslo, og jeg sitter i ettertid og lurte på om jeg ikke gapte litt for høyt og om det var så lurt av meg å dra i utgangspunktet. Men det var nok greit å få en påminnelse om hvor grensene mine går også.

Og ikke minst: selv om jeg hadde det vondt og ville bort derifra, så prøvde jo de som var der å trøste. Og det er godt å få bekreftet det jeg følte da jeg forlot blogg.no, at på Femelle.no tar man vare på hverandre.