For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.