Etter to runder med utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, avbrytes nå behandlingen inntil videre etter eget ønske. Med dagens situasjon hvor jeg står uten jobb og inntekt, og derfor går og bekymrer meg for fremtiden, har jeg verken råd eller psyke til å møte den i overkant tøffe påkjenningen det er å gå til denne lite vennlige avdelingen ved Riksen som har monopol på denne typen behandling i Norge.

Det de tilbyr er rett og slett ikke det jeg behøver akkurat nå. Jeg trenger mer stabilitet før jeg går videre.

Riktignok er det blitt satt opp en time til meg i september, som jeg har lov til å utsette ytterligere dersom ting ennå ikke har stabilisert seg når vi kommer dit, men for å være ærlig er jeg blitt veldig usikker på om det er dette jeg vil, med tanke på hva de krever av meg for at jeg skal få det. Men alternativet med å leve som gutt har jeg jo prøvd, og selv om det virket en stund så var det jo det at jeg ikke fikk være meg selv som skjøv meg ned i depresjonen og fikk meg til å forsøke å ta livet mitt.

Dermed føles hele situasjonen ganske catch-22 akkurat nå, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker å gjøre videre. Men jeg har fått innvilget en sju måneders pause med muligheter for forlengelse til å forsøke å finne ut hva det er jeg egentlig vil gjøre, og hva som føles best for meg.

Men før jeg gjør noe som helst annet skal jeg finne en ny jobb!