Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.