Nok en gang har jeg blitt fortalt av noen at jeg er såkalt «transkjønnet» bare for å få oppmerksomhet.

Som vanlig av en 50-årig mannlig representant for «livets knall harde skole» (sic!) som i sin jakt på vitenskaplige beviser, i likhet med dem som tror jorden er flat eller at alle verdensledere er utenomjordiske reptiler, kun søker svar i de kildene som er enige i hans forlengst forhåndsbestemte konklusjon, og avfeier alt annet som «politisk korrekt venstrevridd propaganda». Jeg skulle ønske jeg fikk en krone hver gang det skjedde. Det hadde vært fint med ny platetopp på kjøkkenet.

Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bry meg, og at deres stadige trang til å ytre sin bastante mening vitner mer om deres egne enorme behov for å bli sett. Men selv om jeg er enig i at det ved første øyekast kan virke som om de har rett om vi ser på adferden til de mest utagerende transaktivistene, så vet jeg at det i mitt tilfelle ikke kunne vært lenger unna sannheten. Evnen til å kunne forsvinne i mengden er noe jeg verdsetter høyt og jeg gruer meg skikkelig til den dagen tiden er inne for å stå frem. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.

Hvis jeg ser i passet mitt, som jo snart nærmer seg utløpsdato, ser jeg en tilsynelatende sint ung mann som alvorlig stirrer rett frem med delvis maskinklipt hår og et stakkarslig, men likevel notabelt forsøk på helskjegg med tanke på hvor ung jeg var. Jeg husker godt hvor hardt jeg jobbet for å få opparbeide meg dette tøffe maskuline ytre, og hvordan jeg kopierte mine helter fra metalbandene jeg hørte på den gangen, der jeg breibent sto og hamret løs på en av gitarene mine. Jeg fremsto nok som veldig sint for mine omgivelser, men først og fremst var jeg veldig deprimert over at jeg innerst inne følte meg som jente, en følelse jeg stadig prøvde å jage bort med å fremstå som enda tøffere. Noe som til syvende og sist bare gjorde meg mer deprimert.

Jeg har ikke tallet på hvor mange selvmordsforsøk jeg har bak meg.

Først da jeg begynte å gi etter for disse følelsene og lot andre mennesker få oppleve den virkelige meg begynte jeg å føle meg bedre. Likevel var jeg fortsatt for redd til å stå frem, for jeg kom jo til å tiltrekke meg oppmerksomhet uansett hvor jeg gikk. Dermed ville depresjonen heller ikke slippe taket.

Det var da en venninne foreslo at jeg skulle begynne å dele opplevelsene mine i en blogg, slik at jeg kunne ta det gradvis og samtidig oppdage at det ikke nødvendigvis var så farlig som jeg trodde. Det skulle gå to år før jeg ble overbevist om at det kanskje var en god idé, og i ettertid ser jeg jo hvor mye bloggen har hjulpet meg med å få tatt viktige skritt på veien ut av skapet.

Da jeg begynte var jeg kun i jenteuttrykk bak lukkede dører for personer jeg visste jeg kunne stole på. Selv om jeg fortsatt skriver anonymt og skjuler øynene mine på bildene i bloggen, så klarer jeg i dag, om dagsformen er god, å gå ut som jente i fullt dagslys. Det er ingen som stirrer, for jeg vet godt at jeg passerer som jente og kan lett forsvinne i en folkemengde slik jeg ønsker.

Men jeg vet ikke om dette kommer til å fortsette. Som jeg har nevnt tidligere finnes det en wikipedia-artikkel om meg, som jeg ikke har skrevet selv, under mitt folkeregistrerte mannsnavn. Før depresjonen tok fra meg alt overskudd til å fortsette holdt jeg på å bygge en noe spesiell karriere, og fortsatt kontaktes jeg av fans som lurer på om jeg noen gang kommer tilbake. I fjor opplevde jeg også at en fan kjente meg igjen her i bloggen, men jeg ble også forsikret om at hemmeligheten min var trygg hos henne.

Dermed er vi tilbake ved dette å ønske oppmerksomhet igjen. Jeg vet at alt jeg trenger å gjøre er å kaste masken og solbrillene, og avsløre hvilket navn jeg går under i skattelistene. Jeg vet den dagen vil komme, og når den kommer vil journalistene sannsynligvis ringe meg ned og bloggen vil få et femsifret antall lesere over natten. Hadde jeg bare ønsket meg oppmerksomhet slik enkelte påstår, hadde jeg gjort dette for lenge siden.

I stedet går jeg og gruer meg til den dagen. Fordi jeg er så lite komfortabel med å være i begivenhetenes sentrum og fordi jeg er så redd for å miste denne muligheten jeg har nå til å forsvinne i mengden. Men jeg trøster meg med at jeg i alle fall har muligheten til å forberede meg på det, og at det er jeg selv som bestemmer om det skal skje i morgen eller om to år.

I alle fall så lenge jeg ikke blir gjenkjent av noen andre, og denne er av den sorten som elsker oppmerksomhet…