Jeg opplevde en utfordring her om dagen, som det er en stund siden jeg følte sist, da jeg var ute på en shopperunde med kjæresten min og søsteren hennes. Men dette kommer jeg tilbake til.

For først vil jeg snakke om shopping.

Ikke i et forsøk på å være original akkurat, for cirka to tredjedeler av alle innlegg som legges ut portalen blogg.no handler om shopping. Enten det er siste innkjøp, pakke i posten eller outfits, hvor forfatteren oppgir hvor hun kjøpte plaggene slik at du kan kopiere stilen hun kopierte av en annen blogger. Kort sagt, shopping er et populært tema, og da passer det bra å snakke om shopping. Og akkurat nå når jeg skriver dette, går det opp for meg at jeg har sagt «shopping» så mange ganger at det begynner å høres rart ut.

Jeg burde egentlig like shopping, og ofte gjør jeg det også. Men ofte er det også en ganske anstrengt følelse, en som fremhever ubehag og som får meg til å konstant flytte blikket rundt i lokalet i bekymring for om noen ser på meg eller ikke. Jeg vet jo at jeg skiller meg ut, for de andre jentene rundt meg ser ikke at jeg er jente.


De ser meg som en gutt. En gutt som ser på kjoler. Og som i enkelte tilfeller til og med tar dem med inn i prøverommet for å prøve dem på. Med mindre jeg planlegger fluktrutene mine godt og dermed klarer å komme meg ubemerket inn og ut av prøverommet.

Dette har jeg skrevet et innlegg om før, og det var et ganske bra innlegg også, så de som vil kan gå tilbake og lese dette i stedet for at jeg repeterer innholdet her.

Det som kan gjøre det litt enklere, og da mener jeg litt som i astronomisk mye enklere, er å ha med seg noen. En venninne eller en annen som gjerne bistår som alibi og er med på å leke at dere ser etter plagg til henne, og som kan stå vakt utenfor prøverommet. Kjæresten min er fantastisk å ha der, for ikke bare er hun like glad i kjoler som jeg er, men hun forstår også at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke er klar for å stå frem ennå, selv om hun ser på meg som jenta si og insisterer på at hun er i et lesbisk forhold med meg. Så vi har noen fine shopperunder sammen.

Derfor ble det litt vanskeligere for et par dager siden, da jeg ble med kjæresten min og søsteren hennes på shopping. Søsteren hennes vet nemlig ingenting om min lille hemmelighet, og for henne er jeg bare en hvilken som helst annen fyr, som tilfeldigvis også er sammen med lillesøsteren hennes. Jeg kjenner henne ikke særlig godt ennå, så da tør jeg foreløpig ikke å si noe ennå heller. Så hva ender jeg med å gjøre?


Jeg går i bakgrunnen og spiller uinteressert. Prøver å late som om jeg ikke ser på plaggene vi passerer, prøver å late som om jeg ikke synes den kjolen var fin, og prøver hardt å holde hendene unna, for den var virkelig veldig fin, så fin at jeg faktisk har lyst på den, den var jo ikke spesielt dyr heller og… nei, jeg snur blikket raskt unna og passer på å ikke feste blikket på et annet plagg jeg kanskje kunne ha lyst på. Samtidlig som jeg prøver å ignorere at kjæresten min og søsteren hennes snakker om de plaggene de har funnet, slik at jeg ikke blander meg inn i samtalen og dermed forsnakker meg og sier at jeg har et lignende skjørt hjemme.

Så blir det en pinlig stillhet mens kjæresten min er på kjøpesenterets toalett, og jeg venter utenfor sammen med søsteren hennes, som observerer to pent, men likevel hverdagslig kledde jenter og kommenterer hvor stilig kledd de er og at hun skulle ønske hun klarte å kle seg sånn selv. Men hun klarer ikke å gå med høye hæler så lenge av gangen, innrømmer hun. Jeg holder kjeft for å ikke avsløre at jeg gikk med høye hæler fire dager i strekk i London i fjor før føttene mine begynte å protestere, men at det gikk bra frem til da, fordi det er alt etter hva du er vant med. Jeg mener, hva ville du tenkt om typen til lillesøsteren din, han du knapt kjenner, hadde liret av seg en slik bemerkning?

Pinlig stillhet. Igjen.

Så når kvelden kommer er jeg sliten. Ikke så rart, jeg har jo brukt masse krefter på å holde meg selv tilbake, på å ikke avsløre meg selv og hemmeligheten min, og på å passe inn i en rolle.

Er det i bare i denne bloggen jeg bruker maske egentlig?