Dette er innlegg nummer 500. For å markere denne milepælen i bloggens historie er dagens innlegg skrevet av den andre halvparten i teamet som har gjort denne bloggen til hva den er i dag. Jeg snakker selvsagt om hun som tar alle bildene – men for faste lesere er hun nok best kjent som kjæresten min. Så, like anonym som alltid, men denne gangen ved tastaturet i stedet for bak kameraet: Med dette overlater jeg ordet til kjæresten min!

Å leve med en transkjønnet

Da jeg ble spurt om å skrive dette gjesteinnlegget sa jeg nok ja før jeg helt hadde tenkt over hva det innebar. Jeg er ikke en person som vil ha oppmerksomhet, og kritikk er min verste fiende. Sånn sett er det veldig bra at jeg aldri helt har hatt interessen for blogging. Heldigvis er dette en engangsforeteelse (håper jeg), så når dette er over kan jeg gå tilbake til å opptre i kulissene som fotograf.

Emilie og jeg ble kjent gjennom nettstedet Gaysir, som er en møteplass for hovedsaklig skeive folk, og ellers folk som har et spesielt forhold til regnbuen. Vi snakket ganske mye der, før vi etter hvert flyttet over på facebookchatten. Vi avtalte å gå på en date, og hadde det egentlig veldig hyggelig. Vi spiste, snakket, hørte på dårlig restaurantmusikk og lo oss skakk av en fyr som med jevne mellomrom jogget forbi oss i en gul treningstrøye. Ikke spør hvorfor det var morsomt, for det er noe vi begge lurer på den dag i dag.


Ikke lenge etter at vi hadde vært på første date fikk jeg vite om Emilies hemmelighet. At jeg datet en transkjønnet. Jeg må være ærlig og si at jeg egentlig ikke ble så veldig overrasket. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor, men jeg følte det på meg at det var noe spesielt med den personen jeg hadde vært på date med. Emilie er en veldig spesiell person, og kort tid etter var vi på date nummer to og vi kysset for første gang. På date nummer tre inviterte jeg Emilie hjem til meg, og den kvelden fikk jeg se henne som seg selv for første gang, da hun tok med seg en kjole og skiftet på badet mitt. Resten er historie. Jeg – vi – var blitt forelsket, og kort tid etter var vi et par.

Det å være i et forhold med Emilie kan være så utrolig bra at jeg har vanskelig for å finne nok positive adjektiver jeg kan beskrive det med. Morsomt, kult, vakkert, originalt, vennskapelig, kjærlig, best, varmt, lekende, flørtende, trygt. Hver dag ler vi så mye at vi begge får vondt i magen.

Det å være i et forhold med Emilie kan dog også være vanskelig. Jeg ser jo på dette som et lesbisk forhold, men når jeg omtaler forholdet så må jeg snakke om det som et hetero forhold der Emilie er mann. Siden hun ikke har kommet ut av skapet enda så må det gjøres på den måten, selv om det egentlig er utrolig vanskelig og egentlig litt ekkelt. Isteden for «Emilie» må jeg si et mannsnavn, og i stedet for «hun» så må jeg si «han». Setninger må omformuleres før de sies, ting som har skjedd må over- eller underdrives, alt etter hva som blir mest mandig. Heldigvis har jeg aldri hatt problemer med å tenke før jeg snakker…


Men det mest utfordrende er at jeg har ingen venninner å prate med om Emilie, så alle tanker jeg gjør meg om forholdet forblir innelåst i hodet mitt. Innimellom føles det som hodet mitt skal eksplodere på grunn av dette. Emilie har tilbudt meg å snakke med hennes venninner om ting som angår forholdet, men det føler jeg blir feil. De er jo tross alt først og fremst hennes venninner, og selv om de er veldig snille vil jeg ikke kunne betro meg til dem på samme måte som det er naturlig å betro seg til «mine» venninner.

Som de fleste par har vi uoverensstemmelser som gir oss lyst til å rive av hverandres hode og bruke henne som tusj (tro meg, det er mye morsommere når det sies på trøndersk). Disse uoverensstemmelsene dreier seg om alt fra oppvasken, klesvasken, hvorfor vi flyttet inn i en leilighet med en utrolig bratt bakke mellom oss og bussholdeplassen, om det er greit å ha sokker på i senga (nei!), og om toalettpapiret skal ha mønsteret mot rommet eller mot veggen. Jeg prøvde å komme på noen litt mer uvanlige disputter vi har som kan kobles opp mot situasjonen til Emilie, men klarte egentlig ikke å komme på noen. Egentlig krangler vi svært sjeldent, og vi har fremdeles ikke hatt «den store» ennå.


Alt i alt er det å være sammen med en transkjønnet ganske likt det å være sammen med en hvilken som helst annen person. Vi har alle hemmeligheter som vi ikke kan, eller vil, fortelle venner og familie om. Men uansett hvilke utfordringer det gjelder, så vil vi jo alle gjøre vårt beste for at partneren skal ha det bra.

Er egentlig forholdet vårt så annerledes?

– Kjæresten til Emilie

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #forhold #samliv #utfordring #blogg #gjesteinnlegg #500