En gang i tiden kalte jeg meg selv feminist. Dersom vi ser på definisjonen i ordboken alene så er jeg det vel fortsatt, for selv om vi alle er forskjellige så mener jeg at kjønn ikke skal være det som står i veien for at en skal ha de samme mulighetene som andre. Men det er få miljøer jeg som transkjønnet har følt meg mindre velkommen i enn i de feministiske kretsene.

Det som først gjorde meg skeptisk til feminismen var at jeg la merke til hvordan meningene mine var mindre verdt om jeg signerte med mitt folkeregistrerte mannsnavn enn om jeg signerte med Emilie. I alle fall hvis jeg unngikk å oppgi at jeg er transkjønnet og født som gutt, for med den tilleggsopplysningen er jeg i deres øyne mann uansett samme hva, og da er jeg for privilegert til å mene noe. Selv om jeg har opparbeidet meg verdifulle erfaringer ved å se hvordan samfunnet behandler meg både som mann og kvinne, særlig innen temaet netthets.

Men den siste tiden har det virkelig blitt sagt en del rart i de feministiske miljøene, og jeg kan ikke forstå at de virkelig tror de sympatiserer transpersoner når de lirer av seg slikt som de gjør.

Ta for eksempel kronikken «Slutt på egne kvinnerom?» som ble publisert i UiBs uavhengige avis På høyden for et par dager siden. Det starter så bra med kritikk mot Universistetsbiblioteket i Bergen som har tatt vekk dametoalettet til fordel for et unisextoalett, mens de har latt herretoalettet få stå urørt. Dette vil nok de fleste transpersoner være enig i at er lite heldig. Likevel tar kronikken plutselig en vending og plutselig peker forfatterne ut oss transkjønnede som syndebukker. Selv om det såvidt meg bekjent aldri var noe krav fra transaktivistene å beholde herretoalettene, og at det er ledelsen selv som tok valget av økonomiske årsaker.

Men når kronikken videre plutselig kommer inn på Julie Bindel og hvordan hun blir stemplet som transfob bare fordi hun er uenig i transbevegelsens ideologi, blir det som kunne vært en god kronikk om UiBs lite gjennomtenkte valg, i stedet en nedrakking av transpersoner. Kronikkforfatterne har alle verv i feministiske organisasjoner, og en av dem, Tonje Gjevjon, skrev også for litt siden en annen kronikk hvor hun blant annet hyller radikalfeminist Magdalen Berns for å ta til orde mot transbevegelsens retorikk. Samtidig linket hun til et gitt punkt i en av Berns YouTube-videoer hvor Berns sier rett ut at transkvinner ikke er kvinner og aldri vil kunne bli det.

På hvilken måte er det å ha sympati for transpersoner?

Hva Julie Bindel angår er jeg lei av å bli forklart at vi må tåle at noen er uenige, og at vi tross alt må huske at hun ba om unnskyldning for sine tidligere transfobiske ytringer tilbake i 2004, også når jeg påpeker at hun så sent som i januar i år omtalte en 17-årig transjente som «this penis» på Twitter. Jeg tviler på at det hadde blitt avfeid som uenighet om kjønnsidentitet om en mann hadde omtalt en feminist som «denne fitta».  Ikke tror jeg hun hadde taklet å bli forklart av en mann hvordan hun skal reagere på dette heller.

Det er noe hyklersk og navlebeskuende med den organiserte feminismen og de virker lite villige til å lytte til noen med andre erfaringer enn de som passer med deres verdenssyn, og den nevnte kronikken føyer seg bare inn i rekken av min opplevelse av at mine erfaringer og mine rettigheter er mindre verdt å kjempe for, og at de helst ser at jeg oppholder meg et sted hvor de slipper å forholde seg til at jeg finnes. Det gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å kjempe for dem og deres rettigheter heller.

Så kan man jo spørre seg hvem det er som skal få definere hva feminisme er, om det er disse feministorganisasjonene eller om det er hverdagsfeministene som sier at «så lenge du er for likestilling så er du feminist». Derfor har jeg ingen problemer med at andre omtaler seg selv som feminister.

Men for min egen del føles det som et svik mot meg selv om jeg gjør det.