Jeg skulle ønske jeg var jente. Det har du hørt meg si før. Men det finnes situasjoner hvor jeg faktisk er glad for å være gutt akkurat når det står på. Og dette er litt trist, når det det handler om er å kunne gå hjem fra byen lenge etter mørkets frembrudd, uten å være redd for overgripere.

Jeg tør som sagt tidligere ikke å gå ut kledd som jente, i alle fall ikke hjemme i Trondheim. Dette er uavhengig av når på døgnet det er, jeg er bare redd for å bli gjenkjent og/eller hånet for at jeg er annerledes. Men hva med alle andre jenter der ute, de som ikke er annerledes, de som er født med det kjønnet de føler seg som. Hvorfor skal de være nødt til å føle seg utrygge bare fordi de er jenter? Det er jo helt tragisk!


Bilde fra julaften, derfor den veldig fine kjolen. Men det var det mest tankefulle bildet jeg fant.

Det er noen som sier at de kan for det selv. Fordi de kler seg så utfordrende. Det er enda tristere, at heller ikke de som er født som jenter, skal få kle seg som de vil. Samtidlig så er det en kjerne av sannhet i det, selv om jeg ikke mener at noen jenter har skylden for at de selv blir voldtatt. Men parkerer du en strøken sportsbil på Svartlamon ulåst, med nøkkelen i tenningen, så bli ikke overrasket om bilen er borte når du kommer tilbake dagen etter. I en ideell verden hadde man selvsagt hatt respekt for annen manns eiendom, og jenter hadde kunnet kle seg som de ville. Inkludert meg. Men verden er ikke et ideelt sted. Og det er trist.

Det som derimot kan bli ubehagelig når jeg går der, i de sene nattetimer, er hvis det tilfeldigvis går en annen jente der fremme, alene. Jeg kan se at hun er redd. Jeg har lyst til å prøve å ta henne igjen. Tilby meg å følge henne hjem, eller i alle fall slå følge et stykke, slik at hun slipper å gå alene. Men jeg vet at det ville skremt henne mer om jeg hadde nærmet meg henne mer. Det er meg hun er redd for. For hun ser meg ikke som den jenta jeg føler meg som. Hun ser meg som den gutten det ytre skallet mitt viser. I disse timene natt til lørdag og søndag er nemlig alle gutter potensielle voldtektsforbrytere. Og igjen føles det feil for meg å være gutt.


Meg ute som jente for første gang i London i september i fjor. Men jeg gikk heldigvis ikke alene…

Likevel er jeg er glad for å være gutt akkurat i disse få timene etter at utestedene stenger og jeg må ta fatt på hjemveien alene. Ellers så ønsker jeg av hele mitt hjerte å være jente. Det er egentlig ganske trist at det å slippe å være redd for overgrep skal være det som veier i mot.

Det, og det å kunne tisse stående.