Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2018

…og der var sommeren over?

Selv om vi teknisk sett fortsatt er inne i den siste sommermåneden, og jeg banner litt over at jeg har noen sommerplagg jeg ikke fikk vist frem i bloggen, sier temperaturene at det er på tide å begynne å tenke på høsten. Greit nok, det er jo den årstiden det pleier å være morsomst å sette sammen antrekk til. Så bring it on, I guess?

Dermed var det klart at da min venninne Lisa og jeg skulle møtes for å gå på kino sammen søndag kveld, måtte sørge for at det ble satt av noen minutter i kveldsola til å forevige mitt første antrekk for høstsesongen.


Kjole: Billie & Blossom | Jakke: Only | Sko: Alley | Veske: H&M | Halskjede: New Yorker

Likevel er jeg ikke helt ferdig med sommeren mentalt sett, særlig fordi jeg føler jeg gikk glipp av starten på sommeren i år. Det var jo først i slutten av juni jeg klarte å overvinne angsten jeg har utviklet etter et halvt år i depresjon og isolasjon fra omverdenen, og gikk ut som jente igjen for første gang siden besøket hos Riksen i februar. Så om september skulle vise seg å by på en ny varmebølge vet jeg hvem som kommer til å gripe anledningen med begge hendene og finne frem sommergarderoben igjen.

Hvis ikke håper jeg at jeg får brukt høsten til å ta igjen det jeg mistet i vår, på veien ut av skapet som transkjønnet og den jenta jeg ønsker å leve som. For sikkerhets skyld, så har jeg en ny avtale med en venninne allerede i morgen ettermiddag.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Nekter å retusjere kroppen min – selv om jeg kan!

Der lyset er sterkest er også skyggene på sitt mørkeste. Det fikk jeg igjen oppleve da jeg i går hadde usedvanlig høye lesertall for innlegget «Hentet den nye rumpa mi på posten» hvor jeg skrev om min nye bottom booster, og samtidig spurte om jeg er med på å dyrke det urealistiske kroppsidealet ved å ta i bruk slike triks for å få kroppen min til å se mest mulig kvinnelig ut. Stort sett har kommentarene i bloggen og på facebook vært saklige, men det kom likevel en kommentar som fikk meg til å reagere litt.

«fyfaen det der så ikke ut.. beklager.. du ser dvask og ustelt og møkkete ut. du kunne hvertfall fjernet kvisene på lårene før du la ut bildene. begynn å tren. også kanskje fjerne hår på lårene og gå ned rundt 15 kg i vekt.»

Selv om jeg ikke kan annet enn å trekke på skuldrene og beklage at jeg har noen kilo mer enn enkelte ser ut til å foretrekke, gjorde denne kommentaren meg veldig trist. Ikke fordi jeg tok meg personlig nær av den. Men fordi et blogginnlegg som blant annet stiller spørsmål ved kroppsidealet faktisk blir møtt med holdninger som stiller enda strengere krav til hvordan en kropp skal være. Hvor deprimerende er ikke det?

Særlig den setningen med å fjerne kvisene på låret får meg til å reagere.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg har fiolett belte i Photoshop og bruker en del tid på justere lys og kontrast, samtidig som jeg tidligere har manipulert inn både blod og flammer på bilder i bloggen for humoristisk effekt. Men jeg skjønner ikke hvorfor kvisene provoserer så mye at jeg må retusjere dem vekk før jeg publiserer.

De er jo der. De er en del av kroppen min. Det er sånn jeg ser ut. Hvorfor skal de ikke med?

Eksempel på retusjering jeg faktisk gjør. Til venstre originalbildet. Til høyre bildet som kom i bloggen.

Saken er at selv om jeg klarer å fjerne både kviser, arr og ekstra sideflesk, så vil jeg ikke gjøre det. Det gjør jo ikke annet enn å skape et falskt glansbilde av meg selv, som både svekker troverdigheten min når folk som møter meg ser at jeg ser annerledes ut i virkeligheten, og som i tillegg gjør at andre transpersoner kan få et urealistisk sammenligningsgrunnlag når de ser på bildene mine. Og jeg vil ikke få det noe bedre med meg selv heller. Derfor vil jeg ikke. Selv om det er veldig lett for meg å gjøre det.

Å fjerne imaginære hår fra leggene får jeg derimot ikke til. Jeg hadde nemlig shavet leggene samme dag som bildene ble tatt, og jeg er ikke så god med bildebehandling at jeg klarer å fjerne noe som ikke er der.

Nå antar jeg at forfatteren av denne kommentaren er i grunnskolealder med tanke på rettskrivingen, så jeg kan vel ikke annet enn å tilgi hennes umodne måte å slippe ut innestengt aggresjon på. Jeg tar meg som sagt ikke nær av sånt som dette. Men hva som skjer om hun forsøpler kommentarfeltet til noen som faktisk gjør det? Hvilke konsekvenser kan det få for vedkommende i lengden?

Hvorfor er vi egentlig så slemme mot hverandre?

Hentet den nye rumpa mi på posten!

Som transkjønnet er jeg alltid på utkikk etter nye metoder for å få kroppen min til å se mer kvinnelig ut, og da særlig måter å stramme inn de delene jeg ikke skal ha mellom bena, fordi jeg ikke har lyst til å bli oppfattet som en gutt i jenteklær. En kveld satt jeg og så etter nye alternativer på nettet da jeg snublet innom Bubbleroom. Der var det et produkt fra Magic Bodyfashion, kalt Bottom Boost, som vekket min interesse. Ikke bare strammet det inn magen – og forhåpentligvis også familiejuvelene – men det skulle også gi meg en feminin sprettrumpe!

Selvsagt måtte jeg teste ut dette produktet, og for noen dager siden kunne jeg gå på min lokale post i butikk og plukke opp den nye rumpa mi. Og jeg tenkte for meg selv «Drit i å dra til Istanbul. PostNord leverer der du bor».

Men hvordan ble den egentlig på? Og er jeg fornøyd med kjøpet?

«Helt ærlig nå, kjære – Ser rumpa mi stor ut i denne?»

Det er vel ingen hemmelighet at jeg på grunn av min situasjon har ganske store komplekser for kroppen min. Men rumpa mi har aldri vært særlig høyt på lista over kroppsdeler jeg kunne tenkt meg å gjøre noe med. Faktisk tror jeg ikke den har vært på lista i det hele tatt når jeg tenker meg om. Jeg har større problemer med magen min, mangel på pupper og mangel på midje, og selv om dette produktet også hjelper meg med å stramme inn dette – og mere til – har jeg allerede andre produkter fra Lindex som jeg synes holder inn bedre.

Dessuten har jeg lenge fundert på om brystinnleggene jeg bruker er for små sammenlignet med kroppen min og om jeg burde skaffe noen som er litt større. Når jeg ser på silhuetten min i det øverste bildet her, føler jeg at padsene på baken gjør problemstillingen mer tydelig og at puppene virker enda mindre.

Visst fikk jeg en fin rumpe av dette. Men jeg kan ikke unngå å spørre meg selv om jeg med dette bidrar til å opprettholde det urealistiske kroppsidealet ved å etterligne idealformene som bare en liten prosent av alle kvinner faktisk har. Særlig når rumpa mi er en av de kroppsdelene jeg aldri har hatt komplekser for, men som jeg snarere tvert i mot har vært fornøyd med fra tid til annen. Så er det egentlig verdt det?

Vel. Nå har det seg sånn at selv om jeg egentlig ikke følte at jeg trengte dette, så har jeg oppdaget at jeg er mer fornøyd med midjen nå fordi jeg opplever kroppen min som mer formfull. For det er nå engang sånn at siden jeg er transkjønnet, så blir jeg i bedre humør når kroppen min fremstår som mer kvinnelig og jeg ser mer ut som den jenta jeg føler meg som enn en gutt i jenteklær. Så selv om jeg ikke tenker å gå med dette hele tiden, spørs det nå om jeg må bestille flere så jeg har noen å bytte i, og om ikke annet en i svart også.

Og det spørs om jeg ikke må se meg om etter noen nye og større brystinnlegg også…

Eller hva tror du? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet mitt, og spar for all del ikke på ærligheten!

Psykologen min kjente meg ikke igjen!

Fredag morgen satt jeg på venterommet på Nidaros DPS og ventet på psykologen, for første gang på denne siden av sommerferien. Jeg har gått til ham siden februar etter at min forrige behandler begynte i ny jobb et annet sted, men på grunn av dyp depresjon i forbindelse med at jeg mistet jobben og fordi jeg ble møtt på en så lite vennlig måte ved Riksen, hadde jeg ingen energi til å klare å møte til timene hos ham som jente.

Det fikk ham til å spørre om jeg virkelig ønsket kjønnskorrigerende behandling, i og med at jeg hadde «gitt opp».

Men siden forrige time i slutten av juni har jeg jo tatt opp tråden igjen og utfordret meg selv til å gjenoppta kontakten med gamle venner og dra ut for å møte dem som jente. Derfor føltes det naturlig å møte til timen som jente også. Men det var visst ikke psykologen min forberedt på.

Improviserte bilder av antrekket, tatt i prøverommet på H&M, City Lade, etter timen hos psykologen

Han kom som vanlig ut til venterommet for å hente meg, men i stedet for å møte meg med blikket stoppet han opp og så seg forvirret rundt, før han fikk blikkontakt med meg og skjøt øyenbrynene opp i hårfestet og hilste smilende med et nikk. Da vi kom inn på kontoret kunne han fortelle hvorfor. Selv om jeg satt på samme sted som jeg pleier i venterommet, så hadde han ikke koblet at det var meg. Han hadde ikke kjent meg igjen.

«Men wow, du ser fantastisk bra ut! Så utrolig bra!» fortsatte han.

Timen ble så brukt til å snakke om hva som hadde skjedd siden sist. Hvordan jeg bestemte meg for å bruke den ufrivillige ferien til å prøve å finne ut hva jeg egentlig vil, og hvordan det etter en vanskelig start faktisk har gitt meg mer energi. Han kommenterte at å møte meg nå mot før sommeren var som natt og dag. Da satt jeg der nedtynget og så ingen løsninger noe sted. Nå satt jeg der og smilte, og viste vilje til å ta tak i problemene jeg møtte. Så noe har tydeligvis skjedd i løpet av sommeren, sa han.

Men fortsatt måtte jeg innrømme at jeg er veldig skeptisk til å returnere til Riksen, til timen jeg har i slutten av september, etter måten jeg har blitt møtt de to gangene jeg har vært der. Jeg er også fortsatt usikker på timingen i og med at jobbsituasjonen min ennå ikke er helt i orden, da jeg foreløpig bare har jobb ut oktober, og jeg ikke ønsker å gjøre en ny eventuell søkeprosess vanskeligere ved å starte «komme ut»-prosessen samtidig som jeg skal prøve å fremstå som en attraktiv jobbkandidat.

Dette, sa jeg, er riktignok noe jeg har vurdert om jeg kanskje skal ta opp med Riksen om jeg bestemmer meg for å dra til timen, noe jeg nå heller mer og mer mot å gjøre. Jeg vurderer også å sende et brev i forkant hvor jeg klager på måten jeg føler meg behandlet, og informerer at om jeg blir møtt av samme person som møtte meg de to foregående gangene, kommer jeg til å snu i døra og dra hjem. Psykologen sa at både det å ta opp slike spørsmål samt å sende brevet ikke trengte å være så dumt. Men han hadde en innvending.

«Da du var her før sommeren var alt bare sorgen. Nå sitter du her i kvinneuttrykk og smiler fra øre til øre. Det er tydelig at dette er bra for deg. Kan egentlig skriften på veggen bli noe tydeligere?»

Vi avtalte ny time om noen uker, og han sa det var veldig hyggelig å endelig få møte meg som Emilie. Og i det jeg snudde meg for å forlate kontoret så jeg at han kastet et blikk på rumpa mi. Vanligvis ville jeg ikke registrert en slik liten ubetydelig detalj, men denne gangen fikk det meg til å smile litt for meg selv.

Hvorfor skal jeg komme tilbake til neste gang.

Jeg gikk hjemover med et smil om munnen og en god følelse i kroppen, men hadde også blitt gitt en del å tenke på. I vår hadde han stilt spørsmål om hvorvidt jeg egentlig ville dette nok til å fortsette. Nå derimot spurte han meg om hvor mye tydeligere skriften på veggen kan bli med tanke på hvor sterkt jeg ønsker dette.

Så hva skjer nå?

Improvisert antrekksbilde i prøverommet

Nok en «barriere» er brutt, for i dag dro jeg nemlig til psykologen som jente! Det har jeg riktignok gjort mange ganger før, men jeg fikk jo tildelt ny psykolog i februar etter å ha vært hos Riksen for andre gang. Etter det, og frem til jeg var «back on track» i juli, hadde jeg jo mer eller mindre gitt opp å gå ut som jente. Derfor har akkurat han her aldri sett meg som jente før!

Dessverre hadde jeg ingen fotograf tilgjengelig i dag, men jeg var såpass fornøyd med antrekket at jeg måtte prøve å forevige det likevel, og dro innom City Lade og prøverommet på H&M og tok speilet til hjelp.

Jakke: Miss Selfridge | T-skjorte: New Yorker | Bukser: Gina Tricot | Sko: Alley | Veske: H&M

Hvordan det gikk hos psykologen kommer jeg nok tilbake til, og inntil videre hadde jeg bare lyst til å vise frem antrekket mitt. La meg legge til at det egentlig var alt for varmt for skinnjakke, men at jeg likevel er veldig fornøyd med sammensetningen av plagg for dagen…

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet!

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

En «takk» til transfobene Gjevjon og Jaquesson

I alt for lang tid har Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson etterlyst en saklig debatt omkring lovgivingen om endring av juridisk kjønn, da de mener at påstandene fra deres meningsmotstandere mangler dokumentasjon og at det er alt for lett å få meningene sine stemplet som hatprat. Dessverre gjør de det umulig for oss andre å følge spillereglene når de selv tyr til de villeste konspirasjonsteorier, cherrypicking og uthenging av privatpersoner. Hvorfor går de så langt for å få frem meningene sine hvis de ikke lider av transfobi?

Og hvorfor fortsetter norske medier å gi dem et mikrofonstativ, samtidig som de er svært kritiske til hva de slipper til fra chemtrailere, vaksinemotstandere og holocaustfornektere?

Gjennom kronikker skrevet for Dagbladet, og facebooksiden til nettverket Ny Lesbisk Bevegelse, ledet av henne og kona, gir Tonje Gjevjon inntrykk av at hun har avdekket flere konspirasjoner. En av dem går ut på å skape et nytt kastesystem med transkvinner på topp, hvor begrepet «kvinne» blir omformulert til å bare gjelde transkvinner, mens alle andre kvinner som ikke er trans havner under på stigen med definisjonen «cis-kvinne».

Angivelig har transkvinner også en agenda om å tvinge lesbiske kvinner til å ha sex med dem, og det legges til at samleie mellom en transkvinne og en lesbisk kvinne er som mannlig voldtekt å regne. Hun later også til å ha avdekket en konspirasjon med mål om å tvinge uskyldige barn og mindreårige gjennom kjønnskorrigerende behandling, og «Foreldre er i ferd med å ikke lenger kunne beskytte ungene sine mot ivrige sexologer, skeive organisasjoner og transaktivister som mener barna deres er født i feil kropp«. Uten et fnugg av troverdige kilder eller bevis for sine påstander, da det skal godt gjøres å finne en transaktivist eller en organisasjon som faktisk kjemper for å gi barn hormoner, slik hun påstår.

Og hun lurer på hvorfor hun har fått stempelet som hatefull transfob?

Den saken som likevel har fått mest omtale i media er spørsmålet om garderobebruk, hvor Gjevjon har fått med seg Kari Jaquesson på sin side av debatten. Begge mener at lovgivingen om endring av juridisk kjønn har gjort kvinnegarderoben utrygg for kvinner, da transkvinner er menn som ønsker å tvinge seg inn på kvinners enemerker, og lovendringen har gitt dem anledning til å bryte seg inn med helskjegg og loven i hånd for å veive rundt med en blottet penis uten at noen kan gjøre noe. Det er også her Jaquesson nådde et nytt lavmål for noen dager siden da hun først omtalte transkvinner som «potensielle voldtektsforbrytere» og senere la ut bilde av en intetanende transperson, hentet fra vedkommedes facebookprofil uten å innhente tillatelse, med tilleggskommentaren «Ja her er en av dem. En «kvinne» i følge ham selv».

Og disse uttalelsene krever de å få komme med uten å bli stemplet som hatefulle transfober?

Beklager, men det går ikke. Hvis dette ikke er konspiratorisk hatprat så aner jeg faktisk ikke hva som er det.

Men om dere skulle lese dette, Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, så skylder jeg dere likevel en takk. For tankegodset dere kommer med er på ingen måte nytt, men ved å gjøre dere selv til posterchilds for disse holdningene, bringer dere dem til overflaten. Det har gjort at venninner av meg som tidligere har fnyst av meg og sagt at «det der har jeg aldri hørt om» når jeg har fortalt hva jeg møter som transkjønnet, nå kommer og ber meg om unnskyldning på grunn av dere. Og jo mer dere uttaler dere, jo mer støtte ser vi transpersoner ut til å få. Jeg blir rett og slett rørt når jeg ser hvilken støtte jeg ser Eirik Elin, som jeg vet er fast leser av bloggen min, har fått etter at du, Kari Jaquesson, hang ham ut som potensiell voldtektsforbryter og «lite kvinnelig».

Jeg må bare prøve å huske det, når dere og meningsfellene deres raser som verst, og jeg kjenner tvil om kampen for å kunne få lov til å være meg selv egentlig er verdt det, at de fleste der ute ser ut til å støtte meg.

PS! Jeg har ikke vært i en damegarderobe siden jeg var bitteliten, og finner det lite troverdig at jeg kommer til å oppsøke en med det første også. Men tro meg, om jeg gjør det kan du være sikker på at jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å skjule hva jeg har mellom bena. Og den adferden tror jeg de aller fleste transkvinner vil vise.

Kjolen jeg aldri trodde kom til å kle meg!

Etter en lengre periode med stekende sol og temperaturer i overkant høye for en gjennomsnittstrønder, var det i går meldt overskyet og periodevis lett regn. Amita og jeg hadde planlagt en innedag med filmtitting hjemme hos meg, men like før hun kom observerte jeg dette glødende objektet på himmelen igjen. Og jeg bare «Deadpool blir nødt til å vente! Nå skal vi ut og ta bilder til bloggen før skyene trekker seg sammen igjen!»



Kjole: New Yorker | Sko: Alley | Veske: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden

Som jeg har nevnt tidligere har det sine utfordringer å blogge livet som jente på deltid. Selv om været har vært fint i det siste, er jeg også avhengig av at noen har tid til å stille som fotograf, og nå som jeg har begynt på jobb igjen etter ferien er jeg også nødt til å sette av tid til å komme meg hjem for å skifte, barbere meg og sminke meg først, før sola rekker å gå ned. Jeg kan ikke avtale å møte noen rett etter jobb, slik andre bloggere gjør.

Derfor får jeg aldri foreviget like mange antrekk som jeg skulle ønske i denne bloggen, men da er jeg desto mer fornøyd når jeg bare kan gå ut og spontant ta bilder uten å planlegge slik vi gjorde i går. Og det var utrolig sporty av Amita å stille som fotograf, noe hun har gjort for tredje gang på to uker nå. Tusen takk!

Kjolen jeg har på meg var det hun som overbeviste meg om at jeg måtte kjøpe da vi var på shopping sammen på City Lade i forrige uke, og jeg har gledet meg til å vise den frem i bloggen siden. Det er jo ikke så lenge siden jeg trodde at jeg, som transkjønnet med brede manneskuldre, aldri kom til å kle kjoler med bare skuldre.

Eller hva synes du? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

PS! Da vi trakk opp rullegardinen etter at filmen var ferdig var det igjen grått og regntungt utenfor…