Emilies skap » 2018 » august
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for august 2018

Uventet støtte fra en jobbkollega

Helt siden jeg begynte å blogge har jeg vært klar på at dette ikke skal være en tungt politisk aktivistblogg. Jeg tror ikke det å sitte med pekefingeren og hyle ut hva du burde mene er måten å få sympati. Dessuten tror jeg at man med en slik vinkling fort kan tippe over og at man etter en tid bevisst oppsøker konfliktene for å holde bloggen og publikum varme. For meg høres det utrolig slitsomt ut. Jeg har større tro på å bryte fordommene ved å la leserne bli kjent med hverdagsmennesket og la dem oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige.

Likevel har jeg naturlig nok ikke klart å unngå de stadig gjentakende konspiratoriske og transfobiske uttalelsene i media fra Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at de ikke har påvirket meg. Selv om jeg er overbevist om at flertallet er mot dem, så ser jeg også hva slags folk som støtter dem i kommentarfeltene og hva de faktisk skriver. Og det gjør meg redd for min egen sikkerhet. Det er ikke slike allierte feminister vanligvis ønsker seg, for å si det sånn.

Men så får jeg plutselig støtte fra uventet hold.

Som kjent for mine lesere begynte jeg nylig i ny jobb. Siden jeg er ny og ennå ikke vet hvor lenge jeg kommer til å bli der, har jeg ikke sagt noe som helst til mine kolleger om at jeg er transkjønnet. I et ledig øyeblikk i dag står jeg og småprater med en av dem. Fra jobblokalene har vi utsikt ut mot en av Trondheims travleste gater, og når det passerer et par unge mennesker med litt uklar kjønnsidentitet nede på gaten, ser jeg at han følger dem undersøkende med blikket.

Han sier han skremmer seg selv av og til. Han ønsker jo å være åpen, og mener at alle skal få lov til å være seg selv, men av og til klarer han bare ikke å la være å undre over de som føler de har et annet kjønn enn det de er født med. Det handler vel kanskje om at han ikke forstår, sier han. Jeg trekker på skuldrene og sier det er vel sånn vi er. Vi har vel alle våre fordommer og det er vanskelig å bli kvitt dem. Men vi kan gjøre noe med måten vi håndterer dem. Han sperrer nærmest opp øynene. «Ja, vet du… har du fått med deg de der greiene med Kari Jaquesson? Fy faen!» Så rister han på hodet.

«Hva skjedde egentlig med den dama? Enn at det går an å være så hatefull og smålig!»

Tema skifter etter hvert over mot at det haster for Rosenborg å handle nye spillere innen overgangsvinduet stenger på onsdag, før oppmerksomheten igjen går tilbake til arbeidsoppgavene våre.

Han vet det ikke. Men plutselig fikk jeg fornyet tro på menneskeheten. Dagen min ble cirka hundre ganger bedre på grunn av støtten han ikke vet at han ga meg. Og en dag, når tiden er inne, så skal jeg takke ham for det.

En «takk» til transfobene Gjevjon og Jaquesson

I alt for lang tid har Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson etterlyst en saklig debatt omkring lovgivingen om endring av juridisk kjønn, da de mener at påstandene fra deres meningsmotstandere mangler dokumentasjon og at det er alt for lett å få meningene sine stemplet som hatprat. Dessverre gjør de det umulig for oss andre å følge spillereglene når de selv tyr til de villeste konspirasjonsteorier, cherrypicking og uthenging av privatpersoner. Hvorfor går de så langt for å få frem meningene sine hvis de ikke lider av transfobi?

Og hvorfor fortsetter norske medier å gi dem et mikrofonstativ, samtidig som de er svært kritiske til hva de slipper til fra chemtrailere, vaksinemotstandere og holocaustfornektere?

Gjennom kronikker skrevet for Dagbladet, og facebooksiden til nettverket Ny Lesbisk Bevegelse, ledet av henne og kona, gir Tonje Gjevjon inntrykk av at hun har avdekket flere konspirasjoner. En av dem går ut på å skape et nytt kastesystem med transkvinner på topp, hvor begrepet «kvinne» blir omformulert til å bare gjelde transkvinner, mens alle andre kvinner som ikke er trans havner under på stigen med definisjonen «cis-kvinne».

Angivelig har transkvinner også en agenda om å tvinge lesbiske kvinner til å ha sex med dem, og det legges til at samleie mellom en transkvinne og en lesbisk kvinne er som mannlig voldtekt å regne. Hun later også til å ha avdekket en konspirasjon med mål om å tvinge uskyldige barn og mindreårige gjennom kjønnskorrigerende behandling, og «Foreldre er i ferd med å ikke lenger kunne beskytte ungene sine mot ivrige sexologer, skeive organisasjoner og transaktivister som mener barna deres er født i feil kropp«. Uten et fnugg av troverdige kilder eller bevis for sine påstander, da det skal godt gjøres å finne en transaktivist eller en organisasjon som faktisk kjemper for å gi barn hormoner, slik hun påstår.

Og hun lurer på hvorfor hun har fått stempelet som hatefull transfob?

Den saken som likevel har fått mest omtale i media er spørsmålet om garderobebruk, hvor Gjevjon har fått med seg Kari Jaquesson på sin side av debatten. Begge mener at lovgivingen om endring av juridisk kjønn har gjort kvinnegarderoben utrygg for kvinner, da transkvinner er menn som ønsker å tvinge seg inn på kvinners enemerker, og lovendringen har gitt dem anledning til å bryte seg inn med helskjegg og loven i hånd for å veive rundt med en blottet penis uten at noen kan gjøre noe. Det er også her Jaquesson nådde et nytt lavmål for noen dager siden da hun først omtalte transkvinner som «potensielle voldtektsforbrytere» og senere la ut bilde av en intetanende transperson, hentet fra vedkommedes facebookprofil uten å innhente tillatelse, med tilleggskommentaren «Ja her er en av dem. En «kvinne» i følge ham selv».

Og disse uttalelsene krever de å få komme med uten å bli stemplet som hatefulle transfober?

Beklager, men det går ikke. Hvis dette ikke er konspiratorisk hatprat så aner jeg faktisk ikke hva som er det.

Men om dere skulle lese dette, Tonje Gjevjon og Kari Jaquesson, så skylder jeg dere likevel en takk. For tankegodset dere kommer med er på ingen måte nytt, men ved å gjøre dere selv til posterchilds for disse holdningene, bringer dere dem til overflaten. Det har gjort at venninner av meg som tidligere har fnyst av meg og sagt at «det der har jeg aldri hørt om» når jeg har fortalt hva jeg møter som transkjønnet, nå kommer og ber meg om unnskyldning på grunn av dere. Og jo mer dere uttaler dere, jo mer støtte ser vi transpersoner ut til å få. Jeg blir rett og slett rørt når jeg ser hvilken støtte jeg ser Eirik Elin, som jeg vet er fast leser av bloggen min, har fått etter at du, Kari Jaquesson, hang ham ut som potensiell voldtektsforbryter og «lite kvinnelig».

Jeg må bare prøve å huske det, når dere og meningsfellene deres raser som verst, og jeg kjenner tvil om kampen for å kunne få lov til å være meg selv egentlig er verdt det, at de fleste der ute ser ut til å støtte meg.

PS! Jeg har ikke vært i en damegarderobe siden jeg var bitteliten, og finner det lite troverdig at jeg kommer til å oppsøke en med det første også. Men tro meg, om jeg gjør det kan du være sikker på at jeg kommer til å gjøre hva jeg kan for å skjule hva jeg har mellom bena. Og den adferden tror jeg de aller fleste transkvinner vil vise.

Kjolen jeg aldri trodde kom til å kle meg!

Etter en lengre periode med stekende sol og temperaturer i overkant høye for en gjennomsnittstrønder, var det i går meldt overskyet og periodevis lett regn. Amita og jeg hadde planlagt en innedag med filmtitting hjemme hos meg, men like før hun kom observerte jeg dette glødende objektet på himmelen igjen. Og jeg bare «Deadpool blir nødt til å vente! Nå skal vi ut og ta bilder til bloggen før skyene trekker seg sammen igjen!»



Kjole: New Yorker | Sko: Alley | Veske: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden

Som jeg har nevnt tidligere har det sine utfordringer å blogge livet som jente på deltid. Selv om været har vært fint i det siste, er jeg også avhengig av at noen har tid til å stille som fotograf, og nå som jeg har begynt på jobb igjen etter ferien er jeg også nødt til å sette av tid til å komme meg hjem for å skifte, barbere meg og sminke meg først, før sola rekker å gå ned. Jeg kan ikke avtale å møte noen rett etter jobb, slik andre bloggere gjør.

Derfor får jeg aldri foreviget like mange antrekk som jeg skulle ønske i denne bloggen, men da er jeg desto mer fornøyd når jeg bare kan gå ut og spontant ta bilder uten å planlegge slik vi gjorde i går. Og det var utrolig sporty av Amita å stille som fotograf, noe hun har gjort for tredje gang på to uker nå. Tusen takk!

Kjolen jeg har på meg var det hun som overbeviste meg om at jeg måtte kjøpe da vi var på shopping sammen på City Lade i forrige uke, og jeg har gledet meg til å vise den frem i bloggen siden. Det er jo ikke så lenge siden jeg trodde at jeg, som transkjønnet med brede manneskuldre, aldri kom til å kle kjoler med bare skuldre.

Eller hva synes du? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

PS! Da vi trakk opp rullegardinen etter at filmen var ferdig var det igjen grått og regntungt utenfor…