Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juli 2018

Ut av komfortsonen igjen – som jente!

Det sier seg selv at etter et halvt år i isolasjon vil det by på visse utfordringer å gå ut som jente, selv om det var noe jeg gjorde med den største selvfølgelighet før. Men når det gikk bedre enn forventet kan jeg ikke stoppe og si meg fornøyd der. Nei, jeg må fortsette å gå ut i jenteklær, og kanskje gå enda lenger utenfor komfortsonen.

Sånn som å eksperimentere litt med farger for eksempel.

Topp: H&M | Skjørt: Miss Selfridge | Jakke: Floyd | Sko: Vero Moda | Veske: New Yorker | Kjede: Snö of Sweden

Nå ble det riktignok enda mer farger enn jeg hadde planlagt, for egentlig skulle jeg ikke ha jakken til dette antrekket. Men akkurat i det jeg skulle ut for å møte Mala, min fotograf for dagen, skyet det over, og det ble voldsomt mye kaldere. Jeg vurderte en svart skinnjakke, men det hadde blitt for varmt igjen. Dessuten likte jeg utfordringen med å sette sammen et antrekk som ikke besto av svart, som er den fargen jeg går mest i ellers.

Men jeg digger skjørtet fra Miss Selfridge skikkelig, og har veldig lyst til å vise det frem i flere sammensetninger fremover. Det er veldig behagelig å gå med også!

Fortsatt er jeg nok ikke helt vant med å gå ut som jente igjen, og det vises nok i det alvorlige ansiktsuttrykket mitt. Men jeg har planer om et par nye photoshoots den kommende uka, og vi får se om jeg får frem et smil der. Hvis ikke blir det i alle fall masse mer attitude! For å si det må nynorsk.

Hva synes du om antrekket mitt?

Det er mamma sin skyld at jeg legger på meg!

Det var den kvelden under oppholdet i Sundsvall, da vi kjørte opp på toppen av Södra Berget så jeg, så full av optimisme, skulle få forsøke å ta bilde av byen, der den i all sin prakt badet seg i kveldssola, sett fra høyden. Uten teleobjektiv vel å merke. Nesten i motlys. Det er godt at jeg har fiolett belte i Photoshop.

Timene tidligere den dagen hadde vi fylt med shopping. Men i motsetning til pappa og meg som kan gå flere timer uten inntak av mat, har mamma behov for jevn tilgang på næring, og denne trangen til å utjevne blodsukkeret kan melde seg like brått og uventet som det første snøfallet i Oslo på senhøsten.

Og det var nettopp det som skjedde.

Plutselig, mens vi vandret rundt inne på kjøpesenteret Birsta City, bremset mamma opp med bæreposene deisende til bakken, og en beskjed om at «NÅ!» måtte hun spise, og derfor måtte vi alle spise. Med en gang! Men siden hun og pappa hadde vært her før, kunne hun berolige med at det fantes en food court i bygget med et ok pizzasted, hvor det passet å ta lunsj. Ok, det fristet faktisk litt med pizza. Så dit dro vi. Prisene var ganske vennlige, og da mamma bestilte en calzone i stedet for å spørre noen av oss om vi skulle dele en pizza, tenkte jeg at pizzaene her nok var ganske små. Men der tok jeg feil…

…øgh! Sånn sett angrer jeg på at jeg ikke tok bilde av u-båten av en calzone mamma fikk på tallerkenen sin.

Pizzaen smakte forøvrig veldig godt den, men det ble litt mye mat for en lunsj å være, og jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke kom til å klare å fullføre den. Mamma måtte også gi tapt etter hvert og innrømte at hun ikke hadde klart å fullføre pizzaen sist hun var her heller. Klokken var nå blitt to og vi var alle tre stappmette etter lunsjen. Derfor ble vi enige om å droppe middagen og heller spise en større kveldsmat på Subway i sentrum.

Timene gikk, det ble omsider kveld og etter å ha forlatt Birsta og lagt igjen et fjell av handleposer på hotellrommet, befant vi oss på Södra Berget hvor jeg etter beste evne prøvde å ta bilder av Sundsvall badet i kveldssola, nesten i motlys, uten telelinse. Nå skulle vi kjøre ned til sentrum igjen for å oppfylle planen vi hadde satt tidligere den dagen, og kjøpe kveldsmat på Subway.

Men ikke før hadde vi satt oss inn i bilen, snudde mamma seg mot meg, der jeg hadde satt meg ned i baksetet, og spurte smilende «…du har ikke lyst på en burger i stedet da?»

…det er visst noe i det der at jeg er alt for lettpåvirkelig!

Er tiden inne for en sommerflørt?

I går var det igjen strålende vær ute, og jeg følte meg forpliktet til å utnytte det. Ikke bare fordi det betegnes som trist å sitte inne når sola viser seg på himmelen, men også fordi jeg har en haug med sommerkjoler som skriker etter slike dager. Men jeg har jo aldri vært glad i å gå ut bare for å gå ut, og i alle fall ikke alene.

Når jeg kjente etter så hadde jeg ikke lyst. Jeg følte meg bare sløv og det fristet overhodet ikke å finne frem barberhøvel og sminkekoster, og enda mindre å faktisk gå ut i den steikende sola. Jeg følte mer for å trekke for gardinene, spise junk og se The Simpsons på DVD.

«Høres ut som en plan. Lytt til hjertet ditt, du!» sa en venninne via Messenger.

«Si meg, har du mensen?» sa en annen. «Jeg tror nemlig vi er synkronisert»

Dermed ble det altså en innedag på tross av finværet, og selv om jeg egentlig har hatt nok av slike det siste halvåret, føltes det greit nå. Kanskje fordi jeg har vært så mye på farten den siste uka jeg har tilbragt i det store utland. Men når jeg ser på værmeldingen for den kommende uka og ser at været kommer til å holde seg, håper jeg at jeg om en uke har litt mer å melde enn handlingsforløpet i de åtte første sesongene av The Simpsons.

Men hva skal man gjøre for å komme seg ut og utnytte sommeren bedre enn jeg har gjort?

Kanskje jeg skal utfordre meg selv med noen nye sprell? Kanskje jeg skal gjøre som jeg gjorde for to år siden, da jeg helt uanmeldt annonserte at jeg befant meg på et navngitt sted i Trondheim og oppfordret de som ville til å komme dit? Kanskje tiden er inne for en date i sommervarmen? Det ville i alle fall vært en fin unnskyldning for å bruke litt tid med sminkekosten og ta på en kjole. Hvis jeg tør. Og noen har lyst til å møte meg selvsagt.

Vi får bare vente å se hva de neste dagene bringer!

Man føler seg akseptert når mamma kjøper kjole til deg!

I løpet av ferieturen til Sundsvall med foreldrene mine ble det satt av en dag til å besøke Birsta, et stort område omtrent en mil nord for byen hvor det ligger kjøpesenter og flere varehus vegg i vegg.

Siden jeg nettopp har begynt å jobbe igjen og for første gang siden desember har gått i pluss i løpet av en måned, passet det jo bra å få shoppet litt etter et halvt år med abstinenser. Og det var jo mye fint å se også.

Men den sjansen skulle ikke mamma la meg få benytte. Selv om jeg prøvde ble de totale utgiftene mine for hele turen på 34 svenske kroner, for tre bokser cola. Likevel har jeg med meg en solid fangst av tekstiler hjem, som kjolen fra Gina Tricot som er det kjøpet jeg er mest fornøyd med fra turen. Hvordan kan dette ha seg?

For det var det samme som skjedde hver gang jeg prøvde å kjøpe noe. Hver gang jeg prøvde å gå mot kassen, kom plutselig mamma inn fra venstre, nappet til seg det jeg hadde i hendene av varer og tok det selv med seg mot kassen for å betale. Dermed hadde mamma i praksis kjøpt en kjole til meg!

Ord kan ikke beskrive hvor tøft jeg synes dette er, med tanke hvor redd jeg har vært for å ikke bli akseptert som jente og transkjønnet. Og her sitter jeg med gul en kjole som mammaen min har kjøpt til meg etter at jeg plukket den ut selv? Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å bruke den!

Men denne kjolen var ikke det eneste jeg prøvde å kjøpe selv, men som endte opp som statistikk på mammas kredittkort. Jeg fikk også med meg to skjørt og tre t-skjorter. Alt er fra en av mine favorittklesbutikker New Yorker, med unntak av den røde som er fra Carlings. Og ja, jeg hadde nok fransk på skolen til å kunne oversette teksten på den ene toppen for mamma da vi sto i butikken og så på den.

…og så ble det jammen med et par sko også, fra Skopunkten, som jeg faktisk ikke plukket ut selv men som mamma insisterte på at jeg skulle ha. Jeg trengte bare å overbevises litt og la tanken om å gå med dem få modnes, da jeg først synes det var litt mye bling på dem etter min smak. Men nå ser jeg for meg flere antrekk jeg kan bruke dem til, og gleder meg til å ta dem i bruk.

Så nå vil jeg ikke høre et eneste ord om at jeg er bortskjemt. Selv om det er akkurat det jeg er, i og med at jeg ikke betalte noe som helst av dette selv. Men følelsen av aksept som mamma har gitt meg sammen med disse plaggene kan ikke kjøpes for penger.

Hva synes du om innkjøpene mamma gjorde for meg?

Jeg er forelsket – i Sveriges vakreste by!

Da jeg klagde min nød over å ha blitt tildelt ufrivillig ferie etter seks måneder som arbeidsledig og deretter bare to uker i jobb, uten penger til å reise noe sted, ble jeg tilbudt av foreldrene mine å bli med dem på biltur til Sundsvall, byen som i 2017 ble kåret til Sveriges vakreste by. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, der steingårdene i ny-renessansestil, som ble reist etter bybrannen i 1888, ligger idyllisk til ved Bottenviken med brede gater i mellom seg. Jeg sa vel flere ganger under besøket at her kunne jeg faktisk tenkt meg å bo.

Jeg har besøkt Sundsvall før, faktisk for nøyaktig ti år siden i det som skulle bli siste gang jeg ble med foreldrene mine på sommerferie frem til nå. I alle fall om vi ikke regner Londonturen for to år siden. Allerede den gangen ble jeg ganske sjarmert av byen, men det var først under dette besøket jeg ble skikkelig forelsket. Det hjalp nok på at vi hadde strålende vær hele uka vi tilbragte i byen, og det å vandre langs kanalen som renner gjennom sentrum av byen i den lave kveldsola var bare magisk! Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilde av den…

Dermed kommer det nok ikke som et sjokk at jeg ble solbrent. Det jeg derimot sliter med å forstå er hvorfor kun den venstre armen ble brent mens resten av kroppen slapp unna…

GISP! Nå har jeg NESTEN avslørt hvordan jeg kler meg som gutt…

Bildet avslører også at jeg hadde lagt igjen parykken og sminken hjemme, og at jeg tilbragte uken på Sveriges østkyst som gutt. Derfor har jeg lite å melde som er relevant for bloggens egentlige tema, som er min vei ut av skapet som transkjønnet. Men noe er det. Noe som jeg tror vil glede ganske mange av mine lesere.

Hva dette er kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

Inntil da spør jeg deg som leser dette: Har du vært i Sundsvall? Er du enig i at det er Sveriges vakreste by?

Pizzadeit på Solsiden

De som følger bloggen min på facebook, sa hun uten å hinte om noe som helst, husker kanskje at jeg forrige helg klagde min nød om at store deler av mine bekjentskaper hadde rømt Trondheim til fordel for små obskure steder på Nordmøre. Men i løpet av dagene som fulgte, klarte i alle fall en av dem å ta til vettet og komme tilbake. Det gjorde det lettere å sosialisere, og etter å ha hjulpet meg med antrekksbilder til bloggen, dro Mala og jeg til Olivia på Solsiden for å innta hver vår pizza i finværet. Innendørs.

For i likhet med resten av uka som gikk, var det utrolig fint vær i Trondheim denne dagen, og som vanlig på dager med uvanlig mye solskinn, var det tett med folk ved uteserveringen på restaurantene langs rekka på Solsiden. Det passet oss utmerket da dette betød at det var god plass innendørs, og vi begge er av det slaget som ikke helt ser sjarmen med å sitte i solsteken og pådra seg tredjegradsforbrenninger i prosessen.

Maten er også akkurat den samme uansett om man sitter inne eller ute, og siden Olivia sine pizzaer har et godt rykte ble det også dette vi bestilte. Jeg bestilte en pizza Capricciosa, mens Mala gikk for en Calabrese. Riktignok skal jeg innrømme at jeg ble litt skuffet, for selv om den var på riktig side av skalaen, kommer jeg på flere steder i Trondheim som har bedre pizza. De er ikke en gang best på Solsiden, da både Selma og Bare Blåbær er bedre. Men selv om denne opplevelsen ble litt midt på treet har jeg ingen motforestillinger mot å dra tilbake senere. Det var jo ikke vondt, men forventningene sto ikke i samsvar med det jeg fikk servert, basert på stedets rykte.

Men når det er sagt så ble vi jo absolutt mette!

…og det aller viktigste var jo at selskapet var godt. Så jeg håper vi kan møtes igjen om ikke så lenge!

Har du spist på Olivia før? Hva synes du om maten?

Back on track – ute kledd som jente igjen!

Tilgi det teite ordspillet. Men da disse bildene ble tatt i går ettermiddag var det nemlig over fire måneder siden sist jeg var ute kledd som jente. Dermed ble fristelsen for stor og jeg måtte lure med fotograf Mala ned på Svartlamon i Trondheim og dette sidesporet av Nordlandsbanen, i nærheten av der godsterminalen lå inntil nylig.

Topp: Twintip | Skjørt: New Yorker | Halskjede: Snö of Sweden | Veske: New Yorker | Sko: Vero Moda

Mala prøvde flere ganger mens hun fotograferte å få meg til å smile, og på noen av bildene som ble tatt klarte hun det også. Likevel kjente jeg på angsten som har preget livet mitt i så mange måneder nå, og som har gjort at jeg først i dag klarte å gå ut igjen som den jenta jeg føler meg som.

Men fra å føle meg kvalm og utilpass da jeg møtte Mala ved bussholdeplassen før vi gikk for å ta bildene, følte jeg meg rolig og avslappet da jeg så gjennom bildene som ble tatt etter å ha kommet hjem. Derfor tror jeg ikke at jeg kommer til å spore av igjen med det første, eller at det kommer til å ta fire nye måneder før jeg går ut som jente igjen. For i motsetning til i februar følte jeg meg ikke lenger som en utkledd gutt i går.

Jeg følte meg som Emilie.

Hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Så mye for en retur til samfunnet

Det føltes så unødvendig å gå ut i ferie etter bare to uker i jobb, og før det seks måneder i isolasjon i leiligheten på grunn av depresjon og etter hvert sosial angst. Men når den nye jobben uansett stenger dørene i tre uker om sommeren, passet det jo bra at den ufrivillige ferien startet samtidig med en ny finværsperiode.

Jeg husker jo hvordan det var for noen måneder siden, da vi i begynnelsen av mai fikk en forsmak på sommeren, mens jeg satt inne og så med misunnelse på de som gikk forbi vinduet mitt. Hvor glade de så ut der de gikk sammen, og ikke minst over hvordan de gikk kledd. Her satt jeg altså inne og følte at jeg kastet bort sommeren ved å ikke gå ut og nyte de varme dagene i en av sommerkjolene mine. Men jeg turte rett og slett ikke å gå ut. I alle fall ikke alene. I hvert fall ikke som jente.

Arkivbilde fra sommeren for to år siden. En dag jeg ser tilbake på med veldig stor glede!

Nå som ting igjen føltes lettere fordi jeg igjen har en jobb å gå til, og dermed litt mer stabil økonomi, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne utnytte de neste ukene til å trene meg opp sosialt igjen i en slags retur til samfunnet etter å ha stengt meg inne så lenge. Jeg begynte å kontakte venner jeg ikke har snakket med på flere måneder for å komme i gang igjen. Jeg gjorde en avtale om å treffe en venninne på søndag. Jeg begynte å planlegge antrekk og forberede meg psykisk på å skulle gå ut som jente igjen, for første gang siden februar, og prøve å glemme den negative følelsen fra den dagen. Nå skulle ting endelig løse seg igjen.

Jeg kjente at jeg gledet meg.

Sånn skulle det visst ikke bli. Alle jeg kontaktet var enten reist på sommerferie eller for travle den kommende uken. Avtalen på søndag ble også avlyst fordi noe kom i veien. Plutselig satt jeg der igjen og følte at jeg var i ferd med å kaste bort en ny periode med finværsdager. Fordi ingen har tid og fordi jeg ikke tør gå ut alene i frykt for å trigge den sosiale angsten og ensomhetsfølelsen av å se at alle andre hygger seg sammen med noen.

Og så ble jeg syk. Søndag kveld begynte nesa å renne, og etter det har jeg oppholdt meg på sofaen under dyna.

Det er i sånne øyeblikk det er lett å bli paranoid og spørre seg om samfunnet konspirerer mot en.

I dag føler jeg meg riktignok mye bedre, og har åpne luftveier igjen. I teorien vil jeg være frisk nok til å gå ut igjen i morgen, og i følge storm.no vil været holde seg frem til lørdag. Så det er fortsatt ikke for sent. Men fortsatt er terskelen alt for høy til å tørre gå ut alene. I alle fall hvis jeg skal gjøre det som jente.

Likevel har jeg et håp om at det skal løse seg.

PS! Etter å ha korrekturlest innlegget før publisering, føler jeg teksten nærmest gir inntrykk av at jeg føler meg sviktet av vennene mine. Derfor ønsker jeg å presisere at det ikke er intensjonen min. Det jeg ønsker er som vanlig å dokumentere utfordringene med å komme ut som transkjønnet og alt som følger med, i dette tilfellet sosial angst og ensomhetsfølelsen, og jeg har full forståelse av at man i dagens travle samfunn ikke uten videre klarer å slippe alt man har i hendene for noen som ikke har gitt lyd fra seg på et halvt år.

Jeg håper ingen føler seg truffet.