Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juni 2018

Se hva skattepengene dine går til!

For noen dager siden fikk jeg en grinete kommentar til innlegget om at jeg endelig fikk innvilget sosialstønad fra NAV, fordi jeg valgte å feire dette med å gå på Meny og kjøpe ingredienser til en skikkelig middag, etter å ha levd et halvt år på nudler og kneipbrød for å ikke gå for mye i minus hver måned. Ærlig talt sliter jeg å se hva som er problemet med dette, for det må jo være lov å kose seg innimellom selv om man mottar sosialhjelp. Men vi vet jo alle at det finnes noen der ute som mener at dersom du går på NAV, så skal du ha det fælt.

Jeg har en følelse av at denne gruppen kommer til å bli voldsomt provosert når de får se hvor jeg spiste i går…

I går, mandag, var nemlig Marianne og jeg en tur innom Døgnvill på torget i Trondheim. Alle som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er over middels begeistret for en god burger, og selv om jeg har gode og spandable venner, så var det en god følelse å vite at jeg var i stand til å kunne dra eget kort etterpå. Burgerne på Døgnvill er fantastiske fra før, men jeg tror faktisk denne vissheten gjorde at det smakte enda bedre i går.

…og selvsagt gjorde vi plass til dessert også…

Men det hører med til historien at jeg var der for å feire noe ganske annet. Jeg var der for å feire at jeg i går hadde min første dag i ny jobb, og at jeg snart skal taes av sosialstønaden igjen. Jeg hadde nok vært litt mer påpasselig med kronene om det ikke var for at jeg vet at det kommer lønn inn på kontoen etter hvert.

Likevel, jeg har ikke fått lønn ennå. Sånn sett kommer vi ikke utenom det ubehagelige faktum at dette måltidet taes av sosialstønaden, og dermed skattepengene dine. Og mine også, forsåvidt, etter hvert.

Men akkurat det synes jeg at det var verdt.

Derfor avbrøt jeg utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i februar møtte til min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling, ba jeg om å få videre behandling satt på vent. Jeg oppga det at jeg nettopp hadde mistet jobben som grunn, fordi jeg ikke lenger hadde råd til å dra til Oslo for å få behandling og fordi jeg trengte mer stabilitet i hverdagen.

Men dette er bare en liten del av sannheten. I virkeligheten er jeg usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å møte til den oppsatte timen jeg har i september. Fordi jeg synes kravene de stiller, uten noen garanti for at de faktisk vil gi meg behandling om jeg oppfyller dem, minner om uthenging og grenser til tortur.

De krever at jeg skal stå frem, skifte juridisk navn og kjønn, og leve et år som jente.

Ingen hjelp med laserbehandling for fjerning av hår, hormoner, kirurgiske inngrep eller stemmetrening. Først etter at jeg har gjennomført dette året vil de vurdere om jeg kvalifiserer til få behandling fra dem, og dermed gjøre de inngrepene jeg mener er nødvendige. Uten at de lover noe på forhånd.

«Selvsagt må du jo bevise at du virkelig klarer å fungere i hverdagen som jente før de kaster bort skattepengene mine på deg», hører jeg noen si. Men saken er at dette like gjerne kan være oppskriften på en katastrofe.

For det første. Det de krever av meg er at jeg med guttekroppen min, med skjeggvekst, dyp stemme og alt, skal gå ut i samfunnet og forvente at det møter meg som en jente. Det tror jeg ikke at samfunnet kommer til å gjøre. Oppfatter det meg som en gutt, er det også dette det vil behandle meg som, selv med jenteklær og sminke.

Forskjellen er at mens jeg i dag i det minste klarer å forsvinne i mengden, vil føle meg i enda større grad som et utskudd med folks blikk, hvisking og kommentarer. Denne testen vil ikke vise at jeg klarer meg i hverdagen som jente. Fra å leve et liv som noe jeg ikke er, tvinger de meg til å leve et liv som noe annet jeg heller ikke er.

For det andre. Med min bakgrunn kommer det at jeg står frem nesten garantert til å bli mediemat, i alle fall i lokalpressen. På en måte er jo det fint fordi da vil jo alle vite om det og jeg vil ikke trenge å stå frem gang på gang på gang. Men hva gjør jeg om et år når Riksen, som har monopol på denne typen behandling i Norge, sier at jeg etter deres vurdering ikke kvalifiserer til å få hjelp? Har jeg noen mulighet til å gå tilbake da? Eller er jeg dømt til å leve resten av livet som en mann i kvinneklær, noe jeg allerede har etablert at jeg ikke vil være?

Nå mener jeg ikke at man bare skal kunne møte opp i skranken på Riksen og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites, takk. Men det må da finnes andre løsninger, hvor man ikke kaster deg ut i den dype enden av bassenget og skylder på at du ikke var innstilt nok på å lære deg å svømme hvis du drukner.

Enn så lenge har jeg fortsatt en ny time for utredning i september. Jeg vet ikke om jeg kommer til å møte til denne timen eller om jeg vil avlyse den, med tanke på hvor uvennlige og dømmende de har fremstått og hvilke krav de stiller til meg. Men jeg har forsøkt tidligere å bare leve som gutt, og det var jo det som sendte meg inn i depresjonen og fikk meg til å søke hjelp i utgangspunktet.

Så hele denne situasjonen føles akkurat nå passe catch 22.

Mitt første møte med Riksen – november 2017
Mitt andre møte med Riksen – februar 2018

Gode nyheter – men jeg er likevel kvalm og urolig

Sist jeg oppdaterte skrev jeg at jeg var på et jobbintervju i forrige uke. Dette gikk visst bra, for i dag mottok jeg en telefon om at de ville ha meg med på laget, i alle fall i tre måneder fremover. Mandag er jeg i jobb igjen.

Uten å si for mye er det en bransje jeg aldri har jobbet i tidligere, men som likevel er relevant for min bakgrunn og utdannelse, og sjefen sa da han så på CV-en min at jeg med min erfaring ikke ville ha noe problem med å lære det jeg trenger for å kunne sette meg inn i arbeidsoppgavene. Det virker generelt ganske lovende.

Derfor burde jeg vært lettet nå. Etter så lang tid som arbeidsledig med konstant bekymring for økonomien.

Men det er jeg ikke. Jeg er både kvalm og urolig, og regelrett gruer meg til mandag. Nettopp fordi jeg har gått arbeidsledig så lenge, og fordi jeg i løpet av disse seks månedene har stengt meg inne i leiligheten min, og har utviklet sosial angst. Tanken på å begynne å stå opp om morgenen og gå til en jobb hvor jeg ikke kjenner noen av de andre som jobber der fremstår nå like angstfremkallende som å balansere på kanten av Trollveggen.

Likevel, jeg har selvsagt takket ja. Det blir ikke bedre av å sitte hjemme. Dessuten er det en bransje jeg alltid har vært nysgjerrig på. Nå har jeg fått en mulighet til å lære meg dette faget også.

Derfor skal jeg selvsagt møte opp mandag morgen for å signere arbeidskontrakt. Det vil nok kreve litt av meg, og jeg vil garantert være utslitt mandag ettermiddag, men det kan bare gå oppover herifra. Selv om jeg enn så lenge velger å holde transkjønnetheten min hemmelig, og derfor i praksis starter helt på nytt.

Så ønsk meg lykke til! Jeg tror jeg kan trenge det…

Endelig stønad fra NAV …eller?

De som har forsøkt å følge denne bloggen en stund vet at jeg har levd på oppsparte midler siden jeg mistet jobben i desember, etter at NAV ga meg beskjed om at jeg hadde for mye sparepenger til at de ville gi meg støtte. Nå, et halvt år senere, var jeg kommet til det punktet at jeg var nødt til å kontakte NAV igjen for å fortelle at nå hadde jeg ikke mulighet til å klare å betale på faste utgifter uten hjelp lenger da kontoen snart var tom.

Da skjedde det endelig noe. Men NAV slutter aldri å overraske.

Etter en måneds venting kom det endelig et brev merket «unntatt offentlighet». Men det kom ikke til meg. Det havnet i postkassen på en adresse jeg ikke har bodd på tre år. Jeg tok opp dette med NAV-kontakten min. Og svaret? «Er du sikker på at du har registrert riktig adresse i folkeregisteret og i våre systemer?».

Vel, de har klart å sende brev til min nåværende adresse før. Så jeg er ikke imponert.

Med livet fortsatt på pause…

Heldigvis var det hos mine foreldre brevet med «unntatt offentlighet» påskrevet havnet, og ikke eksen. Da hadde jeg sannsynligvis aldri fått det. Mamma ringte meg samme dag og fikk min tillatelse til å åpne det, og ga meg en rask høytlesning over telefon om at jeg hadde fått innvilget sosialstønad mens jeg så etter ny jobb. Dagen etter var det kommet penger inn på kontoen min. O’lykke, tenkte jeg. Nå var det slutt på å leve på nudler og det billigste brødet på nærbutikken. Samme dag gikk jeg rett på Meny for å kjøpe ekte menneskemat.

Aldri før har mat smakt så godt!

Noen dager senere derimot fikk jeg det fysiske brevet i hendene da jeg besøkte foreldrene mine, og fikk dermed muligheten til å studere det grundigere. Med en gang kjente jeg angsten melde seg igjen. For i brevet sto det nemlig at utbetalingen for juli ikke ville komme før jeg hadde levert kopi fra det endelige skatteoppgjøret, som kommer cirka 27. juni. Gitt at det kommer denne datoen, gir det meg tre arbeidsdager å levere dette før 1. juli som er dagen for utbetaling. Kjenner jeg NAV rett trenger de gjerne noen uker på å behandle dette. Men jeg har jo boligutgifter som forfaller den første hver måned, og nå er sparekontoen min tom. Jeg har ikke mer å gå på, det er derfor jeg søkte om stønad i utgangspunktet! Jeg trenger faktisk pengene den 1. juli!

Det skal dere ha, NAV. Dere vet å holde meg skjerpet og blodtrykket mitt oppe!

Men jeg har vært på et jobbintervju denne uka, og skal på et nytt på mandag. Så jeg håper det blir min redning.

Første gang på tre og en halv måned

De snakker om hvor viktig det er med sminkefrie dager. Når dette skrives er det tre og en halv måned siden sist jeg i det hele tatt sminken min. Den ble nemlig ikke pakket ut etter at jeg kom tilbake fra Oslo og den siste timen for utredning for kjønnskorrigerende behandling i februar.

Søndag turte jeg å pakke den ut. Spent på om den fortsatt var mulig å bruke eller om jeg måtte kjøpe ny.

Etter den dagen i Oslo i midten av februar ga jeg liksom litt opp. Både fordi jeg uten jobb og uten stønad fra NAV ikke hadde råd til å gå ut og treffe folk, og fordi jeg hadde begynt å føle at jeg aldri kom til å oppnå det jeg ville. Nå så jeg ikke lenger en jente i speilet eller på bilder som ble tatt av meg. Jeg så en utkledd gutt i jenteklær. Målet har alltid vært å kunne leve som jente. Hvis jeg uansett blir oppfattet som gutt kan det egentlig være det samme. Derfor ga jeg opp, og stengte meg inne. Det var kun foreldrene mine, og til en viss grad søsteren min og samboeren hennes, som fikk slippe inn.

Så kom sommeren. Siden jeg bor ganske sentralt kunne jeg se at byen hadde våknet til liv. Fra bak gardinen så jeg med misunnelse på alle de glade menneskene som passerte vinduet mitt, både fordi de var sammen med noen og fordi jentene hadde tatt på seg sommerkjolene sine. Selv klarte jeg knapt ta mine egne ut av skapet for å se på dem, og å ta dem på var i alle fall utenkelig.

Det ble klart at dette ikke kunne fortsette. Jeg tok jo sakte men sikkert livet av meg selv.

Dermed begynte jeg å ta kontakt med gamle venner igjen gjennom sosiale medier. Jeg gravde frem sminkeveska fra der den hadde ligget bortgjemt siden februar, og fant samtidig igjen parykken min og brystinnleggene.

Tenk at det var gått så lang tid siden sist.

Så nå prøver jeg sakte men sikkert å vende tilbake til samfunnet, og jeg starter med å trene på å være sosial igjen. Etter tre måneder i isolasjon med sosial angst som følge av dette, føles dette lettere sagt enn gjort.

Derfor prøver jeg å ikke gape over for mye, og dette er også grunnen til at jeg ikke har noen bilder å dele fra da min venninne Marianne tok med seg sjokoladekake og kom på besøk i går.

Men jeg lover at både sminken og kjolen var på til hun kom. For første gang på tre og en halv måned.

Emilie tester D-BOX hos Trondheim kino

Se for deg at året er 1927. Du sitter i en kinosal hvor «The Jazz Singer» vises og du kan ikke tro dine egne øyne. Ikke på grunn av at Al Jolson fremstår med svart ansiktsminke og hvit munn, noe som med 2018-øyne lett kan oppfattes som rasistisk, men fordi all dialog i filmer du har sett tidligere, har blitt formidlet gjennom tekstplakater. Al Jolson snakker! Du kan høre ham! Ikke bare prater han, han synger også! Og når han gjør det, så beveger leppene seg synkront med lyden av stemmen hans! Film vil aldri bli det samme igjen.

Å prøve D-BOX for første gang gir på ingen måte den samme følelsen.

Prinsen 6 er min favorittkinosal i Trondheim på grunn av både bildeformat og at salen har Dolby Atmos surround. Da Trondheim kino annonserte at de skulle montere 28 såkalte D-BOX-seter i salen, som skulle tilføre filmopplevelsen en ny dimensjon med bevegelse til filmen, ble jeg nysgjerrig. Så da «Solo: A Star Wars story» ble satt opp i Prinsen 6, dro pappa og jeg sammen, og bestemte oss da for å teste ut denne «nye» teknologien.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var penger ut vinduet for å få en dårlig gimmick som forstyrrer mer enn den tilfører noe. Når Han Solo og hans utkårede i en av de første scenene i filmen stikker av i et kjøretøy, begynner setet å vibrere for å simulere motorbevegelsen. Men når filmen klipper til et totalbilde hvor vi ser kjøretøyet på avstand, forsvinner bevegelsen, for å så komme tilbake igjen når det klippes tilbake til et nærbilde. Litt av vitsen med bevegelse i setet er jo at du skal få følelsen av å være tilstede i filmen.

Arkivbilde. «Deadpool» i Nova 1 om jeg husker rett. Men det har ikke noe med saken å gjøre.

Teknologien er egentlig flere tiår gammel, men den har vært begrenset til såkalte opplevelsesfilmer i fornøyelsesparker, hvor noen har plassert et kamera foran på en racerbil og lignende, for å så spille opptaket i en sal med seter som beveger seg i takt med bevegelsene i kameraet. Til denne typen filmer tror jeg D-BOX kan fungere veldig bra, fordi da føler du faktisk at du er med i filmen og at du faktisk kjører racerbil. Men når jeg sitter i Prinsen 6 og ser at Han Solo får et slag i ansiktet, og kjenner stolen jeg sitter i gi meg et lite rykk i korsryggen, får jeg bare bekreftelsen på at ingen i produksjonen av filmen tok hensyn til at noen skulle komme til å se den i en såkalt D-BOX med lovnad om at du skulle føle at du var med i filmen.

Det blir som om «The Jazz Singer» skulle blitt regissert og klippet som en stumfilm, med tekstplakater og det hele, og latt én person, som ikke er Al Jolson, komme inn etterpå og legge lyd og alt av stemmer oppå, i stedet for å spille inn den samtidig. Lydfilmen ville aldri slått an om det var tilfellet.

Jeg kan skjønne hvorfor Trondheim kino velger å lansere D-BOX. Nå som veldig mange av oss har både flatskjerm og 7.1 surround hjemme i stua, må de tilby noe unikt for å lokke oss inn i kinosalen. Men når dette unike består av å betale 50 kroner ekstra for å bli forstyrret av tilfeldige rykninger fra en defekt massasjestol, oppfordrer jeg heller til å velge et av de 200+ andre setene i salen, fremfor å bruke penger på en ren gimmick.

Men nå har jeg i alle fall prøvd det. På pappa sin regning.