Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2018

Kjære katteelsker – vi må ta en prat…

Uønskede penisbilder. Dette blogginnlegget handler ikke om dem, men på en måte gjør det det likevel.

For så godt som alle jenter har opplevd å få tilsendt uønskede bilder av erigerte kjønnsorgan fra menn som ønsker oppmerksomhet. Noe som er grunnlaget for en evig diskusjon om hva som får dem til å gjøre det og hvilken alternativ virkelighet de lever i som får dem til å tro at slik adferd fremprovoserer noe som helst annet enn frustrasjon hos mottakeren.

Vel, uten å forsvare noen som helst, tror jeg at jeg kan gi et slags svar på dette spørsmålet. For det finnes en gruppe som er langt mer ivrige etter å dele uønsket fotomateriale. Som innbiller seg at akkurat deres bilder kan utslette et hvert verdensproblem, og ser ut til å bli mer tent hvis de oppdager at du absolutt ikke deler deres entusiasme for innholdet.

«Jeg hører du har hatt det vanskelig i det siste? Her, jeg har noe som garantert vil muntre deg opp» sier de. Så sender de bilde av en katt. Det er ikke noe spesielt med det, det er bare et helt ordinært bilde av en hvilken som helst katt. Men tro meg, har du først fått ett bilde, så kommer det snart fler, uansett hvordan du responderer.

Hvis du sier takk, og at det hjalp, sender de flere. Sier du at det ikke hjalp, og at humøret er like råttent, om mulig verre, tolker de dette som at du trenger flere kattebilder.

Har de først begynt er de ikke mulig å unnslippe!

Nei, det er ingen dickpics eller kattebilder i dette blogginnlegget! Foto: Rob Duval/Wikimedia Commons

Problemet er at jeg ikke kan utstå katter, og det har jeg aldri gjort. Jeg har vært allergisk siden før jeg kan huske, men har klare minner fra en påskeferie på Sunnmøre da jeg var åtte, hos noen slektninger med katt, og hvor dårlig jeg ble i løpet av uka jeg var der. Siden den gang har bare synet av en katt vært nok til å fremprovosere et register av negative følelser lik dem homøopater har for faktabasert forskning.

Det slår meg også at det kun er katteelskere som viser denne adferden, da det ikke finnes en eneste vannbøffel, pingvin eller komodovaran i innboksen min. Hundeelskere er kanskje de som er nærmest, men selv de nøyer seg med å kun dele et bilde hvis bikkja deres viser alternativ oppførsel og knurrer mot vannkokeren.

Katteelskere derimot stiller langt mindre krav til krekene sine, og de trenger bare å ligge midt på gulvet og se mugne ut for at eierne deres finner det verdig en snap. Det trenger ikke være deres egen katt engang! De finner jo like stor glede i å dele tilfeldige bilder fra Instagram av sure persere, med både ansiktsform og tilsynelatende fornærmede uttrykk som får det til å se ut som at de sekunder før løp rett inn i flatsiden av et strykejern.

«Se, så bedårende! Nå føler du deg vel litt bedre?»

Man skulle selvsagt tro at det da holder å høflig informere avsenderen om at slike forsendelser kun påfører ytterligere irritasjon i en allerede påkjennende hverdag? At de stopper når jeg forteller at det gir meg et intenst ønske om å rispe i innsiden av underarmen med en potetskreller?

Absolutt ikke!

For på samme måte som at veganere får spasmer og underlivsopp om de ikke får begynne hver setning med å fortelle om sitt valg av livsstil, så klarer bare ikke katteelskeren å prosessere ideen om at noen virkelig ikke finner glede i dette og at du ønsker å avslutte abonnementet de har tvunget på deg. Så nå kommer det faktisk enda flere bilder! Eventuelle protester blir bare besvart med «du må da innrømme at det er litt morsomt at du har et så intenst hat mot noe som er så vidunderlig?» Dermed fortsetter de å sende, hellig overbevist om at jeg en dag vil knekke og at jeg da vil takke dem for at de fikk meg til å se lyset.

Akkurat som at Jehovas vitner fortsetter å komme på døra om du først har åpnet for dem en gang.

Så kjære katteelsker. Selv om jeg ikke kan si jeg liker det, ser jeg virkelig bare en løsning på dette. Hva du deler med allmennheten i egen profil på facebook eller instagramkonto skal jeg ikke legge meg borti. Men dersom det skulle komme et kattebilde min vei i form av en melding adressert direkte til meg, ser jeg ingen annen utvei.

Jeg er stygt redd du risikerer å få en fotografisk gjengivelse av en penis tilbake.

Det gis riktignok på ingen måte noen garanti for at denne penisen kommer til å være min, men jeg har skjønt at katteelskere ikke tar dette med eierskap av fotoobjekter så tungt. Ikke kan jeg garantere at du vil like det heller.

Likevel må du jo innrømme at det er litt morsomt? At du kan bli så fysisk uvel av noe en annen person føler så stor stolthet over at han valgte å dele det i sosiale medier?

Det lønner seg visst å være snill

Torsdag kveld satt jeg og pratet med Eirik via facebook. Eirik bor i en annen kant av landet så vi ser ikke hverandre så ofte, men vi prater mye sammen over nettet. Samtalen gikk rundt hvor få gode komedier som lages for tiden, før Eirik sier at Marvel-filmene er ganske morsomme, og at den nye Avengers-filmen, Infinity War, fikk ham til å trekke en del på smilebåndet. «Den har jeg ikke sett» svarte jeg, noe Eirik fulgte opp med å gi en varm anbefaling. «Ja, jeg har veldig lyst til å se den. Men du vet, med den økonomiske situasjonen jeg er i nå så kan jeg bare ikke ta meg råd til å dra».

Like etterpå fikk jeg en melding via Vipps om at Eirik hadde overført 200 kroner til meg.

«Her har du til kinobilletten og litt digg i tillegg. Jeg har lyst til å diskutere filmen med deg uten å være redd for å spoile noen ting» sa han, og fulgte opp med å presisere at dette var en gave, ikke et lån. Jeg hadde jo tross alt spandert ting på ham når han har hatt dårlig råd, sa han.

Akkurat det kan jeg ærlig talt ikke huske, men det stemmer sikkert. Jeg husker jo andre tilfeller hvor jeg har spandert både middag og togbilletter på venner som har hatt dårlig råd, sånn at vi har kunnet finne på noe sammen. Det er bare noe jeg har hatt for vane å gjøre, uten å ha noen annen baktanke med det enn det sosiale.

Nå ser jeg plutselig resultatet. Da jeg kom ut fra sal 6 på Prinsen kino i går var det den fjerde kinofilmen jeg har sett i 2018, uten å ha betalt for billetten på noen av dem. Middager ute har jeg også blitt påspandert, både av venninner og av mamma som flere ganger i det siste har ringt meg når hun har vært ferdig på jobb og spurt om jeg har hatt lyst til å møte henne i byen. Og for litt siden kom det også en bok jeg hadde veldig lyst på i posten. Ingen vil høre noe av at jeg skal betale tilbake når jeg får penger. Hun som sendte boka ønsker seg riktignok en liten tjeneste tilbake, men det koster meg ikke noe annet enn tid, så det er det minste jeg kan gjøre.

Så i det jeg kommer hjem fra kinoen tenker jeg at selv om dette definitivt ikke bør være motivasjonen bak, så lønner det seg å være snill mot dem rundt deg. Situasjonen jeg er i akkurat nå er fortsatt uholdbar, men det gjør det i alle fall litt lettere å ha så gode venner.

Filmen sto forresten til forventningene og vel så det, men var betydelig mørkere enn jeg forestilte meg. Likevel ser jeg ikke noen grunn til å anbefale filmen videre, selv om jeg ruller terningen til en soleklar femmer. Du bør nemlig være tungt inne i Marvel Cinematic Universe og ha sett de tidligere filmene for å klare å henge med, og er du det så kommer du til å se den uansett hva jeg sier. Men da vil du også få en meget god filmopplevelse, slik jeg fikk i går. Så jeg er utrolig takknemlig for at Eirik spanderte denne kinobilletten.

Nå må jeg bare vente et år på fortsettelsen…