Emilies skap » 2018 » mars
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mars 2018

Se så fantastiske venner jeg har!

Først av alt vil jeg si tusen takk for responsen som kom etter forrige innlegg, både gjennom kommentarfelt, facebook og mail. Det ble litt overveldende, og jeg beklager om du er en av de som ikke har fått noe svar fra meg, men vit at det er lest og at det ble satt pris på.

Det ble det også da jeg fikk besøk sist helg. En av mine beste venninner, Ida, som jeg ikke har sett siden sist hun var i Trondheim i september, dukket plutselig opp utenfor leiligheten min i tre-tiden på lørdag og insisterte på at jeg skulle bli med henne ut og spise – på hennes regning. Dermed ble det en tur på Selma på Solsiden, hvor jeg fikk erfare at de fortsatt har Trondheims desidert beste pizza, og at selv om jeg ikke klarte å gå kledd som jente, så klarer jeg fortsatt å ha det hyggelig i selskap med en av mine beste venninner. Og ikke bare det…

…da jeg kom hjem etterpå, fant jeg en Kvikk Lunsj liggende på senga mi. Jeg har jo ikke kjøpt Kvikk Lunsj på evigheter, og legger for ordens skyld til at jeg hadde skiftet på senga bare to dager før. Så når det i tillegg er noen måneder siden sist jeg hadde besøk her, har jeg ikke akkurat  mange mistenkte i denne saken…

Tusen takk, Ida. Det var akkurat en sånn dag som dette jeg trengte! Jeg er kjempeglad i deg!

PS! Apropos overveldet. Mens jeg skrev dette innlegget kom det en kommentar som satte meg helt ut, og til deg som skrev den vil jeg først og fremst si tusen takk, men at jeg foreløpig venter litt med å publisere den så alle kan se til jeg har tenkt meg litt om og bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Spesielt siden kommentaren din inneholder et «kodeord» som kan misbrukes av andre hvis jeg publiserer før jeg rekker å bruke det selv.

Men tusen tusen hjertelig takk!

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.