Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2018

På jentetur til København?

De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…

Gi meg den gratis filmen min, Pringles!!

Etter to måneder som arbeidsledig har dagene blitt så monotone og like at jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved det lineære tidsperspektivet. Går virkelig tiden fremover eller er alt bare ett eneste stort virrvarr av minutter og sekunder som glir over i hverandre? Når slike tanker kommer vet jeg at jeg burde komme meg ut, men alt som er moro koster penger jeg ikke har og siden været utenfor står i februars tegn med snøføyker og sur vind fra alle retninger samtidig, blir det så jeg holder meg hjemme i leiligheten. Uten penger.

Her er det mamma kommer inn. «Ungen min skal ikke sulte!» sa hun etter å ha oppdaget at middagen min for tredje dag på rad besto av nudler til ti kroner pakken, vel vitende om at selv da jeg var student og bodde på hybel, hadde jeg bedre matvaner enn dette. Så hun tok affære, og for noen dager siden kom hun innom med et par bæreposer med mat – og tre rør med Pringles, for det var tre for 50 kroner på Obs denne uka, må vite.

Og nå er vi endelig kommet til sakens kjerne her.

Det begynner jo å bli noen uker siden jeg har kunnet unne meg denne typen luksus. Men like etter at de inntrykksutsultede smaksløkene mine har oppnådd en forsmak av nirvana i det det første flaket av stivnet potetmel med paprikasmak når tungen, legger jeg merke til en liten detalj på innpakningen. «Buy 2 cans and get movie» står det. Hei, jeg har jo tre rør!

Etter flere uker sammenhengende i denne leiligheten med begrenset tilgang på nye sanseinntrykk, er jeg like utsultet på underholdning som jeg er på mat uten vannkraft med smakstilsetning som hovedingrediens. Ser vi bort i fra det der bladet Jehovas Vitner prakket på meg da de ringte på her på tirsdag (høyglanset papir er forresten ikke godt å tørke seg bak med), er absolutt alt av underholdning velkomment så lenge det er gratis.

Hvor kan jeg få den gratis filmen min?

Jeg følger anvisningen på pakken, og kommer etter hvert inn på den norskspråklige delen av Pringles.com hvor jeg blir bedt om å skrive inn kodene fra undersiden av rørene. Jeg er lydig og gjør som de sier, men blir avvist. Kodene er ugyldige, sier de. Hæh? Jeg prøver igjen, leser koden nøye samtidig som jeg taster den inn for å forsikre meg om at jeg har skrevet riktig. Fortsatt ugyldig. Jeg prøver meg på det siste av de tre rørene, uten at det hjelper stort. Pringles vil fortsatt ikke godta kodene mine. På tross av at innpakningen lover meg at de skal være gyldig valuta på Pringles.com frem til midten av juni 2018, altså i fire måneder til.

Og det på tross av at det faktisk står en grønn hake ved siden av koden når jeg har tastet den inn!

Så her sitter jeg, uten gratis film, men med knuste forventninger, og må finne på noe annet å fylle de neste timene med. Men jeg nekter å innse nederlaget og at storkapitalen sannsynligvis aldri kommer til å gi meg noe gratis, selv om de har lovet det aldri så mye. Derfor skriver jeg nå disse ordene:

Gi meg den gratis filmen min, Pringles! Jeg vil se The Maze Runner!

Og til de som synes jeg tar denne trivielle saken litt vel alvorlig: Jeg er helt enig, men det er alt jeg har slik hverdagen min er blitt. Gi meg en jobb, noen!

5 slankekurer som virker, men som ikke anbefales!

Før jul avslørte jeg at jeg ble anbefalt av legen ved Rikshospitalet å gå ned i vekt, fordi en hormonbehandling som en del av en mulig kjønnskorrigerende behandling sannsynligvis vil gjøre at jeg vil legge kraftig på meg.

Dette har fått meg til å oppdage at det finnes mange dietter og oppskrifter på hvordan du går ned i vekt der ute. Men felles for dem alle er at selv om de kanskje hjelper deg med å få av noen kilo der og da, er ikke alltid de negative bi- og ettervirkningene særlig godt dokumentert.

Da føler jeg, som jo sitter her arbeidsledig og ikke har noe bedre å gjøre, at jeg ikke kan være noe dårligere. Så da presenterer jeg selv noen alternative slankekurer og dietter, som sannsynligvis vil få deg ned i vekt, men som likevel ikke anbefales. Og i et par av tilfellene snakker jeg av erfaring…

Dette begynner å bli en stund siden… og jeg skal innrømme at jeg savner det. Sukk…

1. Bare spis mat du ikke liker!
Da utsetter du alle måltider så lenge som mulig, og når du først spiser, så spiser du bare til du ikke er sulten lenger, men ikke til du er mett. Krever dog, som de fleste andre slankekurer, en enorm mengde selvdisiplin.

2. Bruk slankepulver som søtning i stedet for sukker, i alt fra tekoppen til i bakverk!
Pøh, du kan ikke bare tilsette slankepulver til all mat og tro at du vil gå ned i vekt, sier kanskje du. Og ja, du har helt rett, for i seg selv har dette ingen slankende effekt. Ikke fungerer det som søtning heller. Faktisk smaker det helt forferdelig. Men det er også hele poenget. Om du fortsatt er i tvil, se pkt. 1.

3. Ha et turbulent kjærlighetsliv!
Sørg for å bli dumpa av kjæresten, og gå ned i en så dyp kjærlighetssorg at du mister matlysten. Innled så et nytt forhold når apetitten igjen melder seg, slik at du svermer for mye til å huske å spise. Gjenta etter behov.

4. Bli alvorlig syk!
Det har helt klart sine ulemper, men fysisk aktivitet vil ikke være en av dem. Faktisk vil du oppleve at kiloene raser av selv om du bare ligger i sengen og drar deg!

5. Bli arbeidsledig og bli nektet stønad av NAV!
Selv om en pakke nudler koster ti kroner på Rema, er det fortsatt ti kroner mer enn ingenting. Sukk…

Gi meg en jobb, noen!

Vixen Awards-antrekket ingen fikk se

I går delte jeg mine tanker om Vixen Influencer Awards, tidligere kjent som Vixen Blog Awards, og at selv om jeg storkoste meg de to gangene jeg var med, hadde jeg plutselig ikke lyst til å dra da tiden nærmet seg for å dra en tredje gang. Men det ikke så mange vet er at jeg måneder i forveien hadde kjøpt en kjole til kvelden.

En kjole som fordi jeg ikke dro, skulle bli en del av et antrekk ingen fikk se.

Kjolen av merket Punkyfish fanget oppmerksomheten min bare minutter etter at søsteren min og jeg hadde kommet opp fra undergrunnen ved Camden Market i London, høsten 2016. Sammen med en pizzaslice var dette det eneste innkjøpet jeg gjorde i Camden Market denne gangen, men til gjengjeld visste jeg nøyaktig hvor og når jeg skulle bruke den. Den skulle jeg ha på meg på neste Vixen Blog Awards, og jeg hadde også en tanke om hva slags tilbehør jeg skulle ha: det ville bli gjenbruk av skoene fra første gang, og veska fra forrige gang.

Herregud, som jeg gledet meg til å bruke den!

Men sånn ble det jo ikke. Desember kom og da Vixen åpnet mulighetene for å avgi nominasjoner, hadde jeg begynt å føle avsmak for hele arrangementet fordi mye av måten ting ble gjennomført på var i strid med mine verdier. Når jeg ikke lenger hadde lyst til å dra, var det like greit å droppe det. Og kjolen ble hengende i skapet.

Og der henger den fortsatt. Fordi jeg synes den er litt for party til at jeg er komfortabel til å gå med den til hverdags, og ikke fin nok til at det ble riktig å ta den på når jeg feiret julaften som jente for første gang.

Men hvem vet. Kanskje det dukker opp en anledning til å bruke den ganske snart?

Hva synes du om kjolen? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.