Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2018

Kinofilmer jeg gjerne vil se i 2018

På lørdag var jeg så heldig å få påspandert en billett til Black Panther på Symra Kino av min gode venn Bård, som jeg også bodde hos under oppholdet i Oslo. Filmen falt i smak, slik filmene fra Marvel Cinematic Universe bruker å gjøre, og jeg er veldig glad for at jeg fikk sett filmen på lerretet siden film jo er best på kino, selv om jeg med jobbsituasjonen min per i dag ikke kan ta meg råd til den slags luksus om jeg må betale selv.

Men det fikk meg jo til å tenke, for ikke bare kommer det to Marvel Cinematic Universe-filmer til i løpet av året. Det kommer jo en oppfølger til Deadpool også. Faktisk kommer det flere filmer jeg gjerne skulle opplevd i kinomørket, hadde jeg bare hatt råd til det. Så, dersom jeg ikke skulle oppleve å få fast inntekt innen året er omme: her er kinofilmene du garantert får meg med på dersom du skulle få lyst til å spandere en billett.

Arkivbilde. Jeg tror det var «Deadpool» jeg så da dette bildet ble tatt.

Pacific Rim: Uprising. Premiere 23. mars
Den første filmen overrasket meg positivt da den kom. Den var jo som Transformers, bare at det faktisk var bra! Derfor er jeg veldig spent på oppfølgeren, og frykter at forventningene kanskje er litt høye. Men jeg er generelt i humør for science fiction nå om dagen, så jeg tror ikke det kan slå feil.

Ready Player One. Premiere 30. mars
Jeg husker at «alle» plutselig skulle lese denne boka da det ble snakk om at den skulle filmatiseres. Siden jeg leste den noen år tidligere, på et tidspunkt nesten ingen visste om den, følte jeg litt dette var «min» bok og synes det var litt irriterende at «alle» nå snakket den opp så veldig. Men jeg likte jo boka ekstremt godt, og er spent på hvordan de har løst å få den over til filmformatet. Det blir veldig spennende.

Avengers: Infinity Wars. Premiere 25. april
Årets andre film fra Marvel Cinematic Universe, hvor the Avengers endelig slår seg sammen med antiheltene fra Guardians of the Galaxy. Med Chris Pratt tilbake som Starlord selvsagt. Det hjelper jo på.

Deadpool 2. Premiere 18. mai
Ikke en del av Marvel Cinematic Universe, men damn! Den første Deadpool-filmen er kanskje den tøffeste superheltfilmen jeg noen gang har sett, og jeg har derfor så store forventninger til denne at de realistisk sett ikke kan innfris. Men se den, det skal jeg. Og gleder meg, det gjør jeg.

Solo: A Star Wars Story. Premiere 23. mai
Selv om jeg ikke var like begeistret for Rogue One, føler jeg meg nesten forpliktet til å se denne Star Wars-spinoffen om unge Han Solo og unge Chewbacca på eventyr i unge Millennium Falcon. Eller noe slikt. Forventningene er ikke all verden, så jeg håper på å bli positivt overrasket.

Jurassic World: Fallen Kingdom. Premiere 8. juni
Chris Pratt. Og dinosaurer. Jeg har ikke mer å si. Dette er bare nødt til å bli bra.

Ant-man and The Wasp. Premiere 4. juli
Den tredje og siste av årets Marvel Cinematic Universe-filmer hvor Paul Rudd er tilbake som Ant-Man, som denne gangen får selskap av The Wasp. Ikke like store forventninger til denne som de øvrige Marvel-filmene i år, men MCU pleier stort sett å innfri.

Venom. Premiere 5. oktober
Sony har lyst til å være med på leken med å bringe Marvel-figurer over på kinolerretet, og kommer i oktober med en Spiderman-spinoff med antihelten Venom i hovedrollen. Filmen har liten eller ingen tilknytning til Marvel Cinematic Universe, men hei – jeg MÅ se den likevel.

Illustrasjonsbilde: kinobillettene mine etter fjorårets Kosmorama filmfestival. Det blir ikke noe Kosmorama på meg i år dessverre.

…og det er ikke umulig at det dukker opp enda flere filmer i løpet av året jeg kunne tenke meg å se når jeg får lest litt forhåndsomtaler og slikt. Så jeg håper den økonomiske delen av livet mitt ordner seg snarest så jeg slipper å studere ninjateknikker for å kunne snike meg ubemerket inn i kinomørket.

Er det noen filmer du kunne tenke deg å se i løpet av året?

Burgerdate med en «TERF» på Illegal

«Det er mulig jeg må drite i at jeg egentlig ikke har råd og ta en feit burger for å roe meg ned» sa jeg etter timen på Riksen på fredag. «Neida, jeg spanderer en på deg» sa min venninne Tina som hadde slått følge med meg dit for å gi meg støtte. «Sikker?» sa jeg. «Ja!» sa hun, og dro meg med seg til Illegal Burger på Grünerløkka. Hvor jeg altså kastet meg over maten som om jeg aldri hadde smakt en burger før.

Men med unntak av en bensinstasjonburger på mammas regning da jeg ble kjørt hjem etter en sammenkomst med familien for noen uker siden, var dette også den første burgeren jeg har spist i 2018. Og det tror jeg vises…

Egentlig er det pussig å tenke på at det var nettopp Tina som ble med meg på Rikshospitalet og utredningen for kjønnskorrigerende behandling, og som deretter endte opp med å spandere en burger på meg, med tanke på historien vår. For første gang vi møttes, i Trondheim for litt over to år siden, var stemningen en ganske annen.

Trofaste lesere av denne bloggen husker kanskje hvordan jeg og flere andre i november 2015 uttalte oss kritisk til Kvinnefrontens invitasjon av Julie Bindel til sin feministiske frigjøringsfestival, og at dette førte til at jeg ble invitert til en uformell prat om denne konflikten da to representanter fra Kvinnefronten likevel skulle til Trondheim for å starte et lokallag. Da jeg annonserte dette i bloggen fikk jeg meldinger og trusler på privaten fra transaktivister som helst så at jeg takket nei til dette. Kvinnefronten er jo TERFs, TransEkskluderende Radikale Feminister, måtte jeg jo skjønne, og det kom bare til å skade alt transaktivistene jobbet for om jeg gikk med på å møte dem. Siden jeg er tilhenger av å møtes for dialog fremfor å sitte i et hjørne og kaste bæsj, provoserte disse meldingene meg så mye at jeg faktisk ble mer overbevist om at jeg måtte dra.

Og en av de to jeg møtte denne novemberdagen i Trondheim var altså Tina.

To år senere sitter vi på Grünerløkka og tar en burger sammen, og det er langt fra første gang. Det har nærmest blitt en vane nå at når jeg kommer til Oslo så tar hun meg med til et nytt sted for å teste en ny burger, og til nå har vi vært innom Opland Burger & Steak, Døgnvill Tjuvholmen og Kverneriet Majorstua. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har kunnet unne meg en på veldig lenge, eller om det var fordi Tina spanderte denne gangen, men Illegal klarte å servere en av de bedre burgerne jeg noen gang har spist! Jeg fikk den samme følelsen som jeg får når jeg spiser på SuperHero Burger i Trondheim, hvor jeg etter bare et par tygg føler jeg har BBQ-saus langt oppover ørene. Samme om burgeren faktisk har BBQ-saus eller ikke…

…og glimrende humor utvises også på menyen.

Likevel er det som sagt pussig å tenke på at det er Tina jeg sitter der med, hun som jeg første gang møtte som en representant for en organisasjon jeg opplevde som transekskluderende. To år senere er det hun av alle som følger meg til en utredning for kjønnskorrigerende behandling, og ikke en av disse transaktivistene som jeg mistet kontakten med i tiden etter at Tina og jeg møttes og begynte å snakke sammen.

Plutselig slår det meg at hun har vært mer inkluderende og gjort mer for meg enn de noen gang gjorde. Selv om det er mye vi er uenige om, men det er også lov.

Så nå håper jeg at jobbsituasjonen min ordner seg raskt så jeg kan spandere burger neste gang jeg er i Oslo.

Er de blitt paranoide ved Rikshospitalet?

«Hvorfor identifiserer du deg som mann?». «Det er faktisk problematisk at du kommer til oss kledd som kvinne!». «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det». Dette er sitater fra min andre utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet på fredag. Likevel var ikke dette møtet like ille som det første.

Etter at jeg i november hadde et lite positivt første møte med den lille avdelingen ved Rikshospitalet som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge, kan jeg ikke akkurat si at jeg gledet meg til neste time for utredning i forrige uke. Det ble ikke bedre da samme behandler som sist kom og ropte meg opp, med det folkeregistrerte mannsnavnet mitt minus etternavn, som sist. Strålende, tenkte jeg.

I det jeg reiste meg pekte hun på speilrefleksen jeg hadde hengende over skulderen og ga meg beskjed om at kamera fikk jeg ikke ta med inn. Det måtte legges igjen hos min venninne Tina som hadde fulgt meg til timen og nå satt igjen på venterommet. Inne på kontoret fikk jeg også beskjed om å sette mobilen i flymodus.

Har den siste tidens skriverier i avisene gjort dem paranoide tro?

Bilder tatt et par timer etter besøket på Riksen fredag. Med speilrefleksen.

Deretter var det rett på sak. «Hvorfor identifiserer du deg som mann?» spurte hun. «Hæh?» sa jeg. Hun poengterte at jeg siden sist fortsatt ikke har skiftet til kvinnenavn i folkeregisteret og at siden jeg har et mannsnavn må det bety at jeg identifiserer meg som mann. Godt å være tilbake ja, tenkte jeg, og forklarte at jeg har mine grunner til å ikke stå frem ennå, blant annet på grunn av jobbsituasjonen min, mens blikket mitt sannsynligvis flakket litt rundt og nervøst fiklet litt med hendene. Da sa hun noe som jeg ikke hadde ventet.

«Du virket ikke så nervøs da du satt ute på venterommet. Hvorfor er du så nervøs nå? Vi er jo her for å hjelpe deg». Javel, jeg måtte ærlig talt si at jeg følte meg like nervøs der ute, og at jeg generelt er nervøs for fremtiden nå siden jeg står uten jobb og inntekt, og heller ikke får stønad fra NAV. Tonen var med ett veldig mye mildere, og hun begynte å spørre om hvorfor NAV ikke utbetalte stønad og prøvde oppriktig komme med forslag til hvordan jeg kunne løse situasjonen. Da vi kom over på jobbsøking spurte hun om jeg søkte som mann eller som kvinne, og jeg sa at siden jeg ikke er kommet ut og har et mannsnavn i folkeregisteret, søker jeg naturligvis som mann og tar det derifra. «For du lever ikke som kvinne hele tiden?» sa hun. «Stemmer» sa jeg.

Da sa hun plutselig at det var problematisk at jeg kom til dem kledd som kvinne, for da ga jeg dem et falskt inntrykk av at det var slik jeg levde og kledde meg til vanlig.

«Hvorfor har du med kamera?» spurte hun underveis i samtalen. «Jeg skal ta bilder av antrekket mitt til bloggen etterpå» sa jeg. «Hvorfor må du ta bildene her i Oslo? Hvorfor kan du ikke ta dem hjemme i Trondheim?» Som om alle antrekksbilder må taes i samme by, på samme sted…

Dermed var vi tilbake, selv om jeg ikke opplevde at tonen var like fiendtlig som sist. Men jeg klarte likevel ikke å fatte hvorfor dette var problematisk. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde kommet kledd som mann hadde det også vært problematisk. Men hun sa at dersom jeg skulle få behandling hos dem, måtte jeg begynne å leve som jente på heltid, og med en usedvanlig positiv tone sa hun «og det klarer du. Du er heldig med utseendet, du kler deg bra og du sminker deg bra. Ingen vil tenke på deg som noe annet enn en kvinne». Jeg rynket litt på nesen og sa at stemmen er et problem for meg og at jeg føler den ødelegger og gjør at jeg ikke helt tør. «Det er jo bare å la være å snakke når du er ute blant folk det!» svarte hun.

Hvordan i all verden kan du gi et slikt råd? Jeg skal jo fungere i hverdagen også, tenkte jeg. Men sa ingenting.

Det ble med andre ord sagt en del denne gangen også som får meg til å reagere, og at det virker som om det ikke er alt de har satt seg like godt inn i, så var jeg faktisk roligere etter mitt andre møte med Riksen enn jeg var etter mitt første. Selv om det ikke sier så mye. Det var fortsatt ikke et behagelig sted å være.

Derfor blir veien videre nå ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg da vi søkte henvisning dit i høst. Men hva vi ble enige om, skal jeg ta opp i løpet av de neste dagene.

Første gang som jente på to måneder

Jakke: Miss Selfridge | Topp: Shirtstore | Skjørt: New Yorker | Sko: Van Haren | Veske: H&M

Disse bildene ble tatt på fredag, et par timer etter at jeg hadde vært hos Rikshospitalet og min andre time med utredning for kjønnskorrigerende behandling. Da var det nesten to måneder siden sist jeg gikk kledd som jente, og av erfaring vet jeg at jo lenger det går mellom hver gang, jo tøffere psykisk kan det være.

Dette var likevel min minste bekymring denne gangen. Siden forrige time ikke gikk særlig bra, gruet jeg meg veldig, og prøvde å sette sammen et litt tøft og rocka antrekk for å få meg til å føle meg mindre sårbar. Heldigvis gikk det faktisk bedre nå enn forrige gang, og det tror jeg også vises på smilet mitt.

Men beskjed om at det var problematisk at jeg faktisk valgte å møte til timen kledd slik, det fikk jeg!

Og akkurat det, og alt annet som ble sagt, skal jeg komme tilbake til i løpet av de neste dagene…

Inntil da – hva synes du om antrekket mitt? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Tilbake fra langhelg i Oslo – uten penger

Sent i går kveld var jeg igjen hjemme i Trondheim etter en langhelg i Oslo, hvor hovedmålet med turen var en ny utredning for kjønnskorrigerende behandling. Jeg vet leserne mine er veldig spente på hvordan det gikk og hva som skjer videre nå, og det skal jeg også forsøke å gi svar på. Men om jeg var sliten fra før på grunn av de siste månedenes hendelser, så er jeg nærmest i koma nå. Selv om jeg ikke gjorde noen avtaler om å møte venner og bekjente i Oslo denne gangen, med unntak av Tina som fulgte meg til timen på Rikshospitalet, og selvsagt Bård og samboeren hans, som jeg bodde hos. Alle har tatt godt vare på meg denne helgen, og jeg ble påspandert både burger og kinobillett, så det ble en vel fin helg selv om jeg egentlig ikke hadde råd til denne turen.

Så jeg har litt å fortelle fra helgen som var, og jeg håper du kommer tilbake for å se, selv om jeg ikke vet hvor fort jeg klarer å gjenfortelle hva som skjedde. For det er en del tanker som må bearbeides, både positive og negative, og jeg forbereder meg dessverre på at noe av det ikke kommer til å bli spesielt populært.

Men tiden får vise.

Årets innkjøp fra Mammutsalget

Joda, jeg er egentlig blakk. Mer eller mindre samtlige av innleggene jeg har skrevet etter nyttår handler om hvor trangt jeg lever nå uten inntekt eller stønad fra NAV mens sparepengene mine sakte spises opp, her jeg ser meg om etter jobb. Men mammutsalget er et av årets mange høydepunkt og kan bare ikke passeres i stillhet.

I stedet for å fylle skapene med plagg man aldri bruker, er det bedre å fylle bokhylla med bøker man aldri leser…

Likevel må det bemerkes at mens jeg tidligere år har kommet ut av bokhandelen med minst én bærepose med en stabel av bøker innenfor, forlot jeg i år forretningen med bare to titler mens de ansatte så bekymret i min retning. Men med dagens økonomi kunne jeg ikke tillate meg mer denne gangen.

Selv om det endte med at mamma spanderte. Egentlig skulle hun bare låne meg pengene.

Men de to jeg tok med var også bøker jeg har veldig lyst på, og det er også stort spenn mellom dem fra russisk postapokalyptisk science fiction til en norsk selvbiografisk reiseskildring fra Spania i tegneserieformat. Særlig den første gleder jeg meg til å lese, og det har jeg også hatt lyst til å gjøre helt siden jeg leste «Metro 2033» for fem år siden. Det er en av de mest fascinerende science fiction-thrillerne jeg har lest, og jeg ble derfor gledelig overrasket over å oppdage at oppfølgeren ikke bare var oversatt til norsk, men også var på årets mammutsalg. For i tilfelle du ikke visste det – jeg ELSKER science fiction!

Så nå vet jeg i alle fall hva jeg skal lese på toget til Oslo om noen dager…

Ennå ikke gått med sminke eller jenteklær i 2018

Så var det bestemt at jeg at likevel skal til Oslo og møte til neste time for utredning til kjønnskorrigerende behandling. Men som om det ikke var skummelt nok å gå og grue seg til selve timen, så vet jeg at det nærmest forventes av meg at jeg skal møte til timen i såkalt ønsket kjønnsuttrykk, altså kledd som jente.

Sist jeg gikk med sminke og jenteklær var på julaften. Jeg har ikke gjort det i det hele tatt i 2018.

Nå kan vi selvsagt krangle om hvor sann denne påstanden er og hva som egentlig defineres som jenteklær. Tiden etter nyttår har jeg jo stort sett trødd hjemme i t-skjorter og joggebukser, noe som på ingen måte er eksklusive plagg for gutter, og like ofte brukes av jenter. Men om noen hadde sett meg, hadde de neppe tenkt at det der er noen som forsøker å oppfattes som en jente. Dessuten har både sminken min og parykken min fortsatt ikke pakket ut etter at jeg kom hjem fra foreldrene mine i begynnelsen av januar.

Siden dette med å gå kledd som jente når jeg er født med tissen på utsiden er noe som er utenfor de vanlige normene i samfunnet, må jeg gjøre det så ofte som mulig sånn at jeg er vant med det og ikke tenker over hva jeg har på meg. Når det er så lenge siden sist er jeg fullstendig ute av trening og det vil lettere føles skremmende å skulle møte samfunnet som den jenta jeg føler meg som.

Med andre ord – jeg gruer meg voldsomt til å skulle møte til timen som jente.

Så selv om jeg besto tidenes utfordring med glans før jul, da jeg reiste sørover som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, gjør bare tanken på å gjenta dette meg kvalm nå. Selv om jeg vet utrolig godt at dette er irrasjonelt, og at det ikke er noe farligere å gå ut som jente nå enn det var i november.

Men når det føles uvant vil jeg også føle at alle stirrer.

Og da hjelper det ikke hvor mye jeg egentlig trives i disse klærne, kledd som jente.

Har ikke råd til å avlyse neste utredning for kjønnsoperasjon

I forrige uke skrev jeg hvordan jeg vurderte å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon. Både fordi jeg som arbeidsledig uten inntekt ikke har råd til å reise til Oslo hver tredje måned og fordi jeg er så mentalt utslitt at jeg ikke orker den psykiske belastningen det er å møte den nærmest fiendtlig innstilte avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge.

Nå skal jeg likevel reise til Oslo og i alle fall møte til neste utredning. Det vil bli dyrere for meg å ikke dra.

Fordi billettene for både tog og fly gjerne er billigere jo tidligere du bestiller, ble togbillettene til denne turen kjøpt og betalt med en gang jeg fikk vite datoen for neste utredning. Siden jeg reiser i forbindelse med en behandling, og jeg må til Oslo for å få den, får jeg beløpet tilbakebetalt gjennom Pasientreiser.

Men bare hvis jeg faktisk møter til timen.

Så selv om jeg i forrige innlegg skrev at det passer meg dårlig med utgifter på egenandel og mat på reisen med dagens økonomi, så vil dette tilsammen være snakk om et tresifret beløp. Får jeg refundert reiseutgiftene jeg allerede har betalt, er dette faktisk firesifret. Dermed vil det være dyrere for meg å ikke dra.

Så da blir det visst Oslotur likevel.

Men jeg kommer ikke til å gjøre noen avtaler om å møte venner denne gangen. Det har jeg ikke overskudd til.

På jentetur til København?

De som har fulgt bloggen min i det siste er godt kjent med hvor vanskelig hverdagen min har vært, etter to måneder som arbeidsledig uten noen inntekt eller hjelp fra NAV, med en stadig krympende sparekonto som eneste hjelp. På toppen av det hele gikk nettopp et familiemedlem som sto meg svært nært bort.

Tolv-tretten mil unna sitter Ida som for tiden går gjennom et samlivsbrudd hvor hun må starte helt på nytt, uten møbler eller et sted å bo, og på grunn av dette er blitt delvis sykemeldt. Gjennom facebook messenger prøver vi så godt vi kan å støtte og holde hverandre oppe med trøstende ord, og være gode venninner for hverandre, selv om vi begge er ganske slitne og langt nede selv.

Det er da Ida sier: «Det vi trenger er et nytt eventyr. Vi trenger å dra på jentetur sammen igjen» og refererer til da vi dro til London sammen i 2012, den første turen hvor jeg klarte å gå ut som jente.

Arkivbilde tatt av Ida sist vi møttes, da hun var på besøk i Trondheim i høst.

Hun foreslår Praha fordi det er en by hun lenge har hatt lyst til å besøke, mens jeg som har vært der to ganger allerede og er også litt usikker på hvor lyst jeg har til å dra som jente til Tsjekkia, et gammelt østblokkland. Hun begynner å ramse opp steder hun allerede har vært, og ber meg komme med forslag, før hun sier:

«Jeg har aldri vært i Danmark da».

Jeg har vært i Danmark to ganger. Men begge gangene var jeg sammen med familien min mens jeg var tidlig i tenårene. Og København har ofte dukket opp i tankene mine som en by jeg kunne tenke meg å besøke igjen en dag, om så bare for en langhelg dersom det passer sånn. Dessuten har jeg ingen problemer med å se for meg at jeg kan ferdes trygt som jente der.

Dermed blir vi enige om jentetur til København. «Men det blir ikke i morgen» sier jeg. «Først vil jeg ha en jobb, og så trenger jeg tid til å spare opp penger og få økonomien min på fote igjen». Ida er enig, og sier at hun også trenger å spare unna de pengene hun har akkurat nå for å få orden på bosituasjonen sin. Hun har dessuten allerede planer for sommeren.

«Men til høsten» sier hun «da skal vi på tur sammen. Samme hva! Og om det ikke blir København, så skal vi i alle fall ta en tur ut på byen i Trondheim igjen»

Da vi avsluttet samtalen og jeg gikk for å legge meg var det med et smil om munnen, selv om de siste tiders hendelser har gjort meg både nedslått, frustrert og trist. For nå har jeg et mål. Jeg skal komme meg opp på bena igjen. Og når jeg har klart det, så skal jeg på tur til Kongens by, med en av mine beste venninner.

Og jeg gleder meg!

Vurderer å avbryte utredningen for kjønnsoperasjon

Da jeg i går leste kronikken «Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner» i Aftenposten, kjente jeg at luften bare sank ut av meg. Selv om jeg bare har vært til én utredning hos Riksen så langt, så kjente jeg meg veldig igjen i forfatterens beskrivelse av hvor lite imøtekommende de er ved den lille avdelingen som har monopol på kjønnskorrigerende behandling i Norge. For det er virkelig noe av det verste jeg har vært med på.

Plutselig hørte jeg min egen stemme sukke høyt. Dette helvetet orker jeg ikke nå. Jeg klarer det bare ikke.

Hverdagen min ble jo brått snudd på hodet da jeg ble arbeidsledig før jul. Siden har jeg trødd hjemme uten inntekt fordi alt jo koster penger, mens pengene jeg har spart over flere år nå gradvis forsvinner i løpet av bare noen måneder. Å bare være alene i leiligheten hver dag gjør noe med psyken, og det hjelper jo heller ikke at den økonomiske tryggheten bare forsvinner ut vinduet.

En ting er da at jeg ikke lenger vil kunne ta meg råd til å reise til Oslo hver tredje måned for utredning, selv om jeg får dekket selve reisen gjennom pasientreiser. Men jeg må jo betale en egenandel og sørge for å få i meg mat i løpet av turen også, og det passer dårlig på et budsjett som allerede går betraktelig i minus.

Noe annet er om jeg er sterk nok psykisk til å reise den lange veien for å bestå «auditionen» til disse fiendtlig innstilte folkene som innehar holdninger om at du ikke kan være jente dersom du lekte med Lego som liten. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har krefter igjen.

Men hva er alternativet?

Det er det som er det triste. Det finnes ikke noe alternativ. Ikke med mindre jeg er villig til å utbetale et femtedels sentralafrikansk statsbudsjett til en klinikk i utlandet. Men uten inntekt er ikke dette noe reelt alternativ, samme hvor stor samarbeidsvilje jeg måtte ha.

Det siste alternativet derimot, vil jeg helst ikke tenke på…