Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2018

Jeg er blitt anbefalt å gå ned i vekt…

Det er allerede blitt skrevet litt om hva som ble sagt og gjort på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet i slutten av november, og at jeg ikke ser tilbake med besøket med glede. Men jeg har også skrevet at jeg fikk positiv respons på min holdning til kropp og vekt, og at det at jeg ikke hadde stått på en vekt siden jeg var 12 men likevel hadde en normal kroppsfasong.

Likevel fikk jeg en mindre hyggelig beskjed etter at jeg hadde kommet meg på vekten og legen på stedet regnet ut BMI-en min. I neste øyeblikk ble jeg nemlig anbefalt å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg er overvektig…

For som jeg skrev i et tidligere innlegg veide jeg faktisk mindre enn jeg ville gjettet, og er under den definerte grensen som ville kvalifisert som overvekt. Men det vil endre seg den dagen jeg begynner på hormoner, ble jeg fortalt. Da vil kroppen ese ut, og selv om jeg er innenfor nå så er jeg ikke akkurat i det nedre sjiktet av skalaen, og jeg vil fort kunne bli overvektig når prosessen begynner. Derfor ble jeg anbefalt å prøve å gå ned allerede nå.

«Særlig at jeg gidder å tenke på dette nå, på denne siden av jul» tenkte jeg da jeg forlot Riksen denne novemberdagen, og dro ut for å ta en burger med min venninne Tina slik vi hadde avtalt.

Nå er derimot julens fråtserigilde over, og vi er kommet til januar, den måneden da flere har som mål å spise sunnere og bli kvitt noe av kroppens overskuddslager. Jeg som aldri har likt nyttårsforsetter eller har brydd meg noe særlig om hva jeg spiser, og stort sett har den holdningen til mat at jeg spiser når jeg er sulten og stopper når jeg er mett, er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem for å klare dette.

Jeg har selvsagt tenkt at kanskje det er hell i uhellet at jeg står uten jobb og inntekt akkurat nå og derfor må kutte ned på utgiftene så sparepengene varer lenger. Hadde det ikke vært for at mamma sørget for å sende med meg rester av godsakene fra jula. Jeg har faktisk mer godter i skapene nå enn jeg har til vanlig.

…og all den sjokoladen roper jo selvsagt ikke på meg til alle døgnets tider heller. Neida…

Så da har jeg visst et nyttårsforsett likevel da. Jeg tror ikke jeg skal forsøke å spise noe mindre, men kanskje bli mer bevisst på hva jeg spiser, og kanskje også bevege meg litt mer. For selv om det kanskje ikke er nødvendig akkurat nå, så betyr det faktisk noe når noen med medisinsk bakgrunn gir meg slike råd.

Hurra for 2018, dere…

PS! …men jeg har IKKE medisinsk bakgrunn, og derfor kommer jeg ikke til å dele detaljene i prosessen her i bloggen. For jeg har ikke lyst til å gi andre råd om noe jeg ikke har nok grunnlag til å uttale meg om.

Mine antrekk i 2017

Det å dele bilder av antrekkene sine er ikke akkurat noe jeg er alene om å gjøre, men jeg tror grunnen til at akkurat jeg gjør det er ganske unik. Eller kanskje ikke, for deler av grunnen er at jeg som alle andre ønsker å inspirere andre i klesveien. Likevel er fokuset mitt litt annerledes, jeg som jo er transkjønnet og er ganske langt unna den perfekte kroppen de fleste rosabloggerne streber etter. Så mitt mantra er og har alltid vært at hvis jeg kan se bra ut som jente, så kan du også det, for jeg er den som er født med pikk.

Så i løpet av de fem årene bloggen har eksistert har jeg delt en del antrekk, både for å inspirere og for å dokumentere min personlige utvikling i jakten på en klesstil som får meg til å fremstå som en troverdig jente og ikke som en utkledd gutt. 2017 er ikke noe unntak, og her er noen av antrekkene jeg delte i året som gikk.

Så får det være opp til den enkelte å avgjøre om jeg har lyktes…

Hva synes du om antrekkene mine? Så du noen du likte bedre enn andre?

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.