Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2018

…og der var bankkontoen tom

Så var vi kommet til månedens siste dag, og den dagen avdraget på boliglånet trekkes fra bankkontoen. Det er snart to måneder siden jeg var i jobb, og en måned siden jeg fikk lønn for den uka i desember jeg jobbet.

Selv om jeg har vært veldig sparsommelig på hva jeg har brukt penger på den siste måneden, og hovedutgiften min er det billigste brødet jeg finner på Rema når jeg trenger påfyll av mat, betyr det at brukskontoen min nå er tom. Nå er jeg nødt til å gå over på å bruke pengene jeg har satt av til sparing, men om omtrent to måneder vil også denne kontoen etter all sannsynlighet være tom, selv om jeg fortsetter å være sparsommelig.

Det har kommet til det punktet at jeg vurderer å avlyse neste time for kjønnskorrigerende behandling. Selv om jeg får dekket reiseutgiftene, er jeg usikker på om jeg kan ta meg råd til egenandelen til timen og utgifter til mat underveis, samt om jeg vil takle den psykiske påkjennelsen det er å reise til Oslo under disse omstendighetene. Ikke minst med tanke på hvor fiendtlig innstilte jeg opplevde dem da jeg besøkte Riksen i november.

Jeg orker rett og slett ikke møte dem og fortsette prosessen nå!

Så hva skjer egentlig nå? NAV mener fortsatt jeg ikke har rett på stønad fra dem og at jeg må kvitte meg med sparepengene mine før de i det hele tatt er villige til å vurdere det. Så da sitter jeg her og forbanner foreldrene mine for at de lærte meg å være ansvarlig og at jeg ikke har festet bort pengene mine slik jeg opplever at mange av mine jevngamle har gjort. Men det hjelper jo så lite. Jeg får ikke mer penger inn på konto av det. Så hva skal man egentlig gjøre?

Kanskje man skal ta en titt i klesskapet om det er noen plagg der som trenger en ny eier?

Jobbsøknader, dødsfall og en følelse av tomhet

Joda, jeg er i live. Grunnen til at det har blitt stille i bloggen er at det ikke har skjedd så mye siden sist når jeg stort sett bare sitter hjemme, og det lille som har skjedd føler jeg egentlig ikke egner seg i bloggen. Mest fordi jeg ønsker at denne bloggen skal forbli anonym inntil videre. Likevel skal jeg nå fortelle litt av hva som har skjedd.

Først av alt har jeg de siste ukene vært veldig fokusert på å komme meg ut i jobb igjen, og motivasjonen til å søke kom tilbake da det plutselig dukket opp to stillingsutlysninger som passet meg perfekt på alle mulige måter, og som også var relevante til både utdannelse og tidligere jobberfaring. Men de krevde at jeg la ved arbeidsprøver, og derfor måtte jeg sette av litt tid til å gjennomføre disse.

Ikke noe problem. Er det noe jeg har nok av akkurat nå er det tid.

Men straks søknadene var sendt begynte jeg å føle meg tom. Jeg hadde vært så fokusert på denne oppgaven, og nå var det ikke mer å gjøre enn å vente. Hva nå, liksom? Det plager meg at jeg ikke kan gjøre noe mer for å påvirke søknaden, for jeg har virkelig lyst på en av de stillingene.

På toppen av det hele har et nært familiemedlem gått bort i løpet av uka som gikk. Det var etter lengre tids sykdom, så vi gikk og ventet på det og fikk sjansen til å ta farvel, men slikt er uansett aldri hyggelig når det er noen som står deg nær. Ettermiddagene og kveldene har jeg derfor stort sett tilbragt sammen med familien, og jeg kommer nok også til å prioritere dem frem mot begravelsen. På den positive siden gjør jo det at jeg ikke sitter alene i leiligheten hver dag fordi jeg ikke har råd til å gå ut og møte folk over en kaffekopp.

Så får vi se om mamma får rett, når hun sier at begravelsen blir siste gang jeg trenger å ta på dressen jeg hater.

Jeg skal ALDRI bli blogger på heltid!

Klokken er langt over 12 når jeg såvidt kommer meg ut av sengen. Jeg hadde satt på vekkerklokke til klokken ni, men denne slo jeg av i søvne fordi jeg ikke fant noen grunn til å stå opp.

Nå derimot har jeg funnet den. Jeg må tisse.

Det er nå litt over en måned siden jeg måtte slutte i jobben, og siden det har dagene vært til forveksling like. Jeg starter dagen med en kjapp frokost før jeg går innom NAV.no for å se etter nye stillingsutlysninger som passer min utdannelse og erfaring, klar til å sette av resten av ettermiddagen på søknadskriving.

To minutter senere har jeg imidlertid gitt opp og ser i stedet to kanadiske tvillingbrødre pusse opp hus på TV2.

Siden det er januar og kaldt, har jeg ikke vært ute av leiligheten siden jeg var ute og handlet inn det aller mest nødvendige på fredag. Det er da jeg tenker på de som lever av å blogge. De som ikke trenger å stå opp for å gå på jobb, men styrer sitt eget liv og egen hverdag helt selv.

Det må jo være helt forferdelig!

Selv om de i motsetning til meg har en sikker økonomi så lenge de skribler ned noen linjer i bloggen hver dag, kan jeg ikke forestille meg å tilbringe en uoverskuelig fremtid med dårlige oppussingsprogrammer, YouTube og Minecraft mens de andre er på jobb. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å finne noe å skrive om og oppdatere bloggen jevnlig heller, om jeg ikke kommer meg ut, møter folk og får impulser utenfra. En blir jo fullstendig avskåret fra samfunnet!

Derfor ber jeg nå en stille bønn. Jeg vet ikke hvem jeg ber til, men jeg håper likevel jeg blir hørt.

Vær så snill å få meg ut av dette helvetet.

Gi meg en jobb!

Kommer til å ta et annet navn når jeg står frem

Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…

Min første jobbsøknad signert Emilie?

Etter to måneder uten et eneste relevant treff i stillingsutlysningene på NAVs hjemmesider, ble jeg tipset av en venninne fra studietiden om at de vurderte å få inn et nytt ansikt ved hennes arbeidsplass, i en stilling som passer både utdannelsen og den tidligere karrieren min. Og interessene mine, ikke minst!

Men siden kunnskap innen bruk av sosiale medier er et stort pluss i den jobben, anbefalte hun meg å ta med erfaringene mine som blogger i søknaden. Selv om jeg altså blogger anonymt fordi jeg ikke er åpen om at jeg er transkjønnet, som jo denne bloggen handler om, tenkte jeg faktisk at jo, dette kan jeg faktisk bruke til min fordel.

Faktisk, tenkte jeg, hvorfor ikke levere hele jobbsøknaden som Emilie i stedet for mannsnavnet mitt?

Men så har det jo seg sånn da at jeg i folkeregisteret står oppført med dette mannsnavnet og ikke som Emilie. Å bruke et annet navn kan tolkes som bruk av falsk identitet, og det er kanskje ikke noe sjakktrekk når man faktisk veldig gjerne kunne tenke seg å jobbe akkurat der. Slik jeg jo har.

Dermed droppet jeg den ideen, men jeg kommer til å sende dem en søknad og jeg kommer til å nevne at jeg blant annet har flere års erfaring som blogger. Kommer jeg så langt som et intervju kan jeg heller legge kortene på bordet da, og fortelle hvordan det henger sammen. Det at jeg tenker slik overrasker meg, for det ville vært utenkelig sist jeg var i en jobbsøkeprosess, og det viser hvor mye mer trygg på meg selv jeg begynner å bli.

Men inntil videre får vi bare vente og se hva som skjer, om det i det hele tatt blir så de tar inn noen. Om ikke annet har min tidligere studievenninne lovt å legge inn et godt ord for meg, og det er da noe.

Komplette antrekk på salg

Januar er selve salsgmåneden, og derfor er det litt kjedelig at jeg i min nye situasjon som arbeidsledig bare må la den passere i år. Men interessert som jeg jo er, og fordi jeg kanskje har tendenser til selvpining, har jeg sett litt gjennom hva de tilbyr i nettbutikkene nå, og har satt sammen noen antrekk basert på min egen stil.

Men når jeg ikke får annen glede av salget enn å titte på det, kan jeg like gjerne dele mine funn med deg? For alt jeg vet kan det jo hende at du kanskje får glede av det jeg har funnet?

Jakke: HER | T-skjorte: HER | Veske: HER | Sko: HER | Skjørt: HER

Som du ser er stilen min rocka men feminin, og jeg liker å blande det tøffe med det søte for å skape en kontrast.

Noen av plaggene her ligner veldig på ting jeg allerede har i klesskapet, som jeg hadde neppe kjøpt dem uansett.  Men jeg tar dem med for å vise frem et fullt antrekk, både for å vise hva du kan få på salget og litt hvordan jeg tenker når jeg setter sammen antrekk.

Og det beste er jo selvsagt om du kan sette sammen nye antrekk ved å blande både nye og gamle skatter.

 

Kjole: HER | Jakke: HER | Veske: HER | Boots: HER

Som sagt er kontoen min ganske tom for tiden, og derfor blir det ingen innkjøp på meg denne gangen. Men om jeg skulle valgt ut en eller to ting fra hele dette innlegget, ville jeg først valgt ut veska fra den første montasjen, og bomberjakka fra den under. Begge har så enormt mange muligheter for ulike sammensetninger.

Så om noen av de som av en eller grunn ikke ga meg julegave i desember skulle lese dette og angre seg…

 

T-skjorte: HER | Jeans: HER | Jakke: HER | Sneakers: HER | Veske: HER

Hva med deg? Så du noe her du likte?

Fortell meg det i kommentarfeltet mitt!

Avslo sjansen til første julebord som jente

For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.

«Glemt» antrekk – rød skinnjakke

Jakke: Miss SelfridgeTopp: Vero Moda | Skjørt: BikBok | Sko: Vero Moda | Veske: NLY

Når jeg deler antrekk i bloggen, er det bare et lite utvalg som blir vist frem, selv om jeg gjerne skulle postet så mange som mulig. Som oftest er det fordi jeg ikke får tak i en fotograf, men noen ganger kan det være at det er for mørkt til å ta bilder eller at bildene som blir tatt viser seg å være så dårlige at de ikke kan brukes. Enten fordi de er ute av fokus, at lyset gjør det vanskelig å redigere dem eller at poseringene mine denne dagen er håpløse.

Eller, som det skal vise seg, at jeg rett og slett har glemt at det ble tatt bilder av dette antrekket!

Disse bildene ble tatt en lørdag ettermiddag i slutten av oktober, etter at jeg hadde møtt min leser og etter hvert venninne Trine og spist en burger med henne på Sot. Jeg fant dem igjen da jeg for noen dager siden rotet gjennom arkivet mitt til vareopptellingen av antrekk fra 2017. De aller fleste bildene i bildeserien som ble tatt den dagen led riktignok under de fleste faktorene jeg nevnte over, med både overdrevet blått, kjølig lys, ufokus og merkelige poseringer fra undertegnede, og det kan også være grunnen til at de ble glemt.

Men da jeg fant dem igjen nå tenkte jeg at jeg i alle fall skulle prøve å «redde» ett av bildene. Den røde jakken er for tøff til å holdes hemmelig, og plutselig hadde jeg et «glemt» antrekk fra oktober å dele!

Nå som vi skriver januar er det alt for kaldt ute til at den kan brukes med det første, men jeg håper likevel at jeg vil kunne ta den i bruk i flere antrekksbilder etter hvert som våren kommer. Eller hva?

Hva synes du om mitt «glemte» høstantrekk?

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.

De er nå litt søte, disse svenskene…

Dette synet møtte meg inne på Ica i den svenske fjellbyen Åre da familien dro på harrytur for å hamstre billige matvarer og samtidig peke nese til norske myndigheter og økonomi, og jeg kunne ikke annet enn å smile.

«Nyhet från Olw» ja, javisst.

Og joda, som ekte trondheimspatriot blir jeg jo stolt når jeg ser et av byens sterkeste merkevarer erobre nytt territorium på denne måten, selv om den opprinnelige leverandøren Nidar er byttet ut med det lokale Olw. Men det blir liksom litt søtt når favorittgodteriet, som jeg har elsket siden tiårsalderen, blir presentert som en nyhet, selv om jeg befinner meg på den andre siden av grensen. Åre er tross alt nærmere Trondheim enn Oslo er.

Men moro er det jo likevel, og når jeg også registrerer at posene er mindre enn de som selges i Norge, vil den svenske utgaven kanskje egne seg bedre til en adventskalender enn den norske gjorde.

PS! Bildet er forresten tatt med min nye Samsung Galaxy S7. Wow, det er faktisk mulig for meg å ta et skarpt mobilbilde, selv med essensiell tremor og ukontrollerte håndskjelvinger!