Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for desember 2017

Gruer meg til 2018

Når jeg skriver dette er det under fire timer igjen av 2017, et år som har vært fylt av kontraster med både de høye toppene og de dype avgrunnene. De sistnevnte så ut til å samle seg mot slutten av året, særlig da jeg plutselig ble arbeidsledig igjen og NAV i tillegg ga meg beskjed om at jeg ikke har noe krav på støtte fra dem.

Jeg går med andre ord inn i det nye året med stor usikkerhet om hvordan jeg skal klare meg fremover. Selv om jeg har vært flink til å spare og derfor har en del penger lagt til side, så vil jo dette bare vare en liten stund.

Dette kombinert med den nærmest fiendtlige mottakelsen på Rikshospitalet for en måned siden, og nyheten om at jeg blir nødt til å bytte psykolog etter å ha gått til den samme behandleren i fire år, gjør at det eneste som er sikkert er hvor usikkert alt er når vi går inn i 2018 og hverdagen begynner.

Det var vel ikke meningen at alt pratet om nytt år og blanke ark skulle tolkes så bokstavelig?

Nei, jeg håper i det lengste på at det nye året kommer med gode nyheter, og litt mer trygghet og stabilitet i hverdagen. Men jeg holder ikke pusten.

PS! Oppsummering av året som gikk kommer senere

Skulle gjerne hatt en jentegjeng å feire nyttår med

For noen dager siden delte jeg bilder av kjolen min fra min første julaften som jente, etter at jeg i flere år med misunnelse har sett andre jenter dele sine juleantrekk. Nå kunne jeg stolt smile og si at endelig var det min tur.

I dag er det nyttårsaften, noe som også er en dag hvor sosiale medier er fulle av venninnegjenger som poserer smilende i sine glitrende paljettkjoler, der de sammen feirer at vi går inn i et nytt år. Den trenden kommer jeg dessverre ikke til å følge, for jeg har verken et nyttårsantrekk å vise frem eller en venninnegjeng å posere med. Jeg skal som vanlig tilbringe nyttårsaften alene. Sannsynligvis foran TV-en med en av filmene jeg fikk til jul.

Ikke misforstå, jeg trives godt alene i mitt eget selskap, og kommer garantert til å kose meg i kveld.

For to år siden pyntet jeg meg på nyttårsaften, selv om jeg var alene. I år frister det mer med joggebukse…

Likevel skulle jeg, etter denne fantastiske julefeiringen med familien hvor jeg endelig fikk føle meg som en av jentene, gjerne følge opp dette med å feire nyttår som en av jentene også. Nå som jeg er i slaget.

Men selv om jeg garantert hadde klart å sette sammen et improvisert antrekk ved hjelp av det som allerede finnes i skapene mine, er det verre å finne et sted å være sånn uten videre. Særlig fordi den venninnegjengen jeg ønsker å feire med ikke finnes. Visst har jeg masse venninner, men de bor spredt og bare noen få av dem kjenner hverandre. Når jeg møter dem er det jo alltid en og en, og egentlig er det jo sånn jeg foretrekker det også. Det er enklere å sørge for at alle blir sett og hørt når man bare har en å forholde seg til av gangen.

Likevel, hadde det vært fantastisk å få oppleve dette også, og ikke minst kunne fulgt opp min første julefeiring som en jente med en nyttårsfeiring som en av jentene. Og ikke minst kunne dele bilder i bloggen av meg posere smilende i et nyttårsantrekk. Det hadde vært en så perfekt avslutning av både julen og året. Kanskje.

For når alt kommer til alt kjenner jeg at jeg ser frem til å bare slappe av med en god film i kveld også.

Julegave til meg selv – ny mobil

Ja, jeg vet. Det vitner kanskje ikke om en fornuftig forvaltning av økonomien, når man nettopp har blitt arbeidsledig og ikke vet hvordan det vil bli med inntektene den neste tiden, og så svir av nesten fem lapper på en ny mobiltelefon. Men saken er at det var nødvendig, og ny mobil har stått på ønskelista ganske så lenge.

Den mobilen jeg har hatt til nå har jeg nemlig hatt lenger enn denne bloggen har eksistert. Etter fem år har min gamle Samsung Galaxy S2 forlengst begynt å markere at den ønsket å pensjonere seg.

Dette ønsket fikk den nå innvilget etter at jeg fikk en solid sum kontanter i både bursdags- og julegave, og som en tillitserklæring ettersom den holdt så lenge, oppgraderte jeg like godt til en nyere modell av samme merke og gikk for en Samsung Galaxy S7. Allerede merker jeg forskjellen, for den nye er adskillig enklere å ta bilder med, selv for meg som har diagnosen essensiell tremor og alltid skjelver på hendene. Derfor kan dette fort vise seg å bli en god investering med tanke på videre blogging.

Men viktigst av alt, når jeg nå skal begynne å sende jobbsøknader hit og dit, skal jeg i alle fall være mulig å nå på telefon igjen. Det i seg selv burde jo være grunnlag nok til å forsvare dette kjøpet, selv med dagens økonomi.

Så selv om jeg har mine tvil, håper jeg denne mobilen varer like lenge som min gamle trofaste sliter.

Hva synes du? Fremstår jeg som uansvarlig eller kan dette kjøpet forsvares?

Antrekk – første jul som jente!

Kjole: Goddiva | Sko: Anna Field | Øredobber: Glitter | Armbånd: BikBok | Ring: Gina Tricot

«Oi, har jeg to døtre nå?» utbrøt mamma da hun og pappa kom hjem etter runden sin på kirkegården på julaften, og fikk se søsteren min og meg der vi sto og tok disse bildene, begge kledd i sorte blondekjoler og høye hæler. Etterfulgt av et «den var litt kort, den kjolen din» før hun prøvde å trekke den ned. Sånn er vel mødre?

Etter så mange år hvor jeg har tvunget på meg dressen jeg hater og misunnelig sett jentene dele sine julekjoler i sosiale medier, var det endelig min tur til å få dele min og få føle meg fin som en av jentene! Mamma prøvde også å få pappa, som fikk ansvaret for gavelappopplesningen i år, om å «oversette» gavene som var til meg, noe han jo selvsagt ikke gjorde, han som har vanskelig nok med å huske navn fra før. Men det gjorde ikke noe, for det var jo flere pakker der med «Til Emilie» påskrevet.

Inkludert en fra mamma og pappa!

Da jeg konstaterte at dette måtte være den beste julaftenen jeg noen gang har opplevd, spurte mamma meg om gavene virkelig hadde vært så bra. Og vel, selv om jeg er fornøyd med dem også, har jeg vel opplevd bedre fangst tidligere år. Likevel betyr alt det andre så uendelig mye mer for meg enn det materielle.

For endelig fikk jeg lov til å feire jul med familien min som meg selv! Og den følelsen det ga meg vil aldri kunne kjøpes, pakkes inn i gavepapir og legges under grana, uansett hvor stort gavebudsjett du måtte ha.

Hva synes du om antrekket mitt? / Har du hatt en fin julefeiring?

PS! …og ja, masken ble selvsagt tatt av straks søsteren min og jeg var ferdige med å ta disse bildene.

Årets julegavefangst

Du vet du er bortskjemt når du skal ta bilder av julegavene til bloggen, og etter å ha overført bildene fra kameraet til PC-en for tredje gang, sukker oppgitt fordi du oppdager at det fortsatt er noe du har glemt å ta med i oppstillingen og derfor må ta nye bilder. Det var akkurat det som skjedde her…

Men nå skal alt være med, og jeg kan vel ikke si at jeg må noen som helst måte er misfornøyd med fangsten. Særlig ikke når vi sammenligner den med årets ønskeliste, hvor de to øverste punktene var hårføner og en gryte med litt tykkere bunn enn det IKEA-kasserollene mine har. Når foreldrene mine ikke bare spanderer begge deler, men gir meg et helt sett med kasseroller og stekepanne, kan jeg virkelig ikke klage. Når de i tillegg gir meg enda en pakke, som ikke er merket med guttenavnet mitt men med «Til Emilie», må jeg bare smile.

Faktisk var det flere gaver under treet med «Til Emilie» på gavelappen også. Min venninne Ida har jo alltid gjort det, selv om det er først i år jeg har lagt gaven fra henne under treet, men nytt av året er at kompisene mine har begynt å skrive «Emilie» i stedet for guttenavnet mitt. Og hvor kult er ikke det?

Så, med denne obligatoriske introduksjonen ute av verden: hva fikk jeg egentlig til jul?

Denne koppen lå i pakken fra mamma og pappa, merket med «Til Emilie», sammen med kosesokkene som ligger ved siden av, samt en hårbørste og et stjernesmykke fra Glitter. Prøver de å fortelle meg noe med dette…?

Hårføneren og grytesettet under er også fra dem.

Min venninne Ida klarte å få ut av meg at jeg ikke har en eneste neglelakk, og kjøpte like godt 24 stykker til meg. Riktignok i form av en adventskalender, men like fullt er det 24 neglelakker, er det ikke?

Nå må jeg bare finne ut hvordan man bruker sånt. Men IKKE før jeg har skaffet neglelakkfjerner!

Foran står en serviett-dispenser lik dem man har på amerikanske diners. Stilig!

Dette gavekortet på 300 kroner, som var pakket inn sammen med Smash-posen, kom faktisk fra en av mine beste kompiser! Sånn sett føles det litt rart å motta et gavekort på jenteklær fra en kompis, men likevel er det utrolig kult å vite at man også av den gjengen blir akseptert.

De øvrige kompisene kjørte en litt tryggere linje ved å gi typiske kompisgaver som filmer. De vet dessverre litt for godt hva jeg liker, og to av dem var også litt for samstemte, så jeg jeg fikk to av én film, og to av de andre har jeg dessuten fra før. Så det blir nok en tur på Platekompaniet for å bytte i løpet av de neste dagene.

Smykket i bildet over er det tidligere omtalte stjernesmykket fra foreldrene mine.

Men jeg hadde ingen av disse to Lunch-bøkene fra før, og med dem i samlingen har jeg nå alle fem bøkene som er utgitt av det som for øyeblikket er Norges beste humorstripe-tegneserie.

Som sagt er jeg veldig fornøyd med årets fangst. Men bare for å gi ytterligere bevis for hvor bortskjemt jeg er, følger jeg opp med å klage over at jeg ikke er sikker på om jeg får plass til alt dette i hyllene mine. Så da kaster jeg meg over Smash-posen først som sist…

Fikk du noe fint til jul? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Pappa kjøpte juleplante til meg

Lille julaften var pappa, søsteren min og jeg ute og kjøpte julegaver til mamma, slik vi alltid gjør sammen en dag tett oppunder julaften. Fordi pappa har lovt å ta med tulipaner hjem går ferden også innom en blomsterbutikk, og mens han står i kø for å betale vinker han meg over og peker på noen små røde sukkulenter ved kassen.

«Har du lyst på en sånn til stuebordet?» spør han meg. «Betaler du?» spør jeg. Han nikker. Ok, sier jeg.

Av mangel på passende vase eller krukke står den foreløpig i en IKEA-skål…

Da jeg fortalte en venninne om dette, sa hun at det bruker pappaen hennes å gjøre også, og at det er en typisk far/datter-ting. Det får meg jo til å tenke. Faren min har jo aldri kjøpt en blomst eller en plante til meg tidligere.

Det kan jo være flere grunner til det, men selv om han har visst en stund at jeg er transkjønnet er det jo først det siste halvannet året jeg har begynt å markere ovenfor både ham og mamma at jeg en dag tenker å stå frem med dette. Pappa har ikke sagt så mye på det, for det er sånn han er som person. Men kan dette være en måte for ham å vise aksept på?

Eller overanalyserer jeg alt som vanlig?

Uansett står det nå en liten rød sukkulent jeg har fått av pappa i leiligheten min. Det i seg selv er utrolig stilig.

Premiene i julegavekonkurransen 2017

Så var julaften 2017 historie. Julemiddagen er fortært, julegavepapiret brutalt revet av og lagt i en sort søppelsekk, og som lovet er tiden inne for å avsløre premiene i årets julegavekonkurranse. Men før jeg kommer så langt, starter jeg med en påminnelse om hvordan premiepakkene så ut før jeg sendte dem fra meg…

…før jeg skrur klokken ytterligere 30 minutter tilbake og viser hvordan de så ut før jeg pakket dem inn, så du kan se hva de inneholdt og hva de tre vinnerne av konkurransen dermed stakk av med:

Den firkantede pakken inneholdt to poser med fudge fra Sjokoladebutikken i Trondheim. Den trekantede pakken inneholdt ulike baderomsartikler fra Little Tiger, og den runde en badebombe fra Lush. Jeg håper derfor at vinneren av sistnevnte har tilgang på et badekar, og at hun i likhet med de andre to vinnerne ble fornøyd.

Gratulerer så mye atter en gang.

Når jeg skriver dette sitter jeg på det gamle rommet mitt hjemme hos mamma og pappa hvor jeg har vært siden lille julaften. Siden samværet med familien har vært viktigere, og når laptopen jeg har tatt med plutselig bestemte seg for å gjennomføre en omfattende oppdatering når jeg faktisk hadde litt tid, sier det seg selv at bloggen lett kan bli oversett. Jeg beklager dette, men jeg håper at du som følger bloggen min er like opptatt med å feire julen med familie og venner som jeg selv har vært.

Likevel har jeg lyst til å fortelle om hvordan min julefeiring gikk for seg, og også dele bilder av gavehaugen min. For begge deler bød på en del overraskelser for meg, som viser at de som er rundt meg er mer aksepterende enn jeg først trodde. Jeg både håper og tror du vil ha glede av å lese om det når jeg kommer så langt.

Inntil da ønsker jeg både deg og dine en fortsatt god jul!

Siste innkjøp – litt bling til jul

To dager igjen til jul, og dermed avslutningen på det som i år har vært en litt tung førjulstid etter at jeg for to uker siden hadde min siste dag på jobb, og ble arbeidsledig igjen. Det har jo gjort noe med humøret og hva er vel bedre da enn å trøste seg selv med litt shopping? Særlig når den økonomiske fremtiden min er så usikker…

…jeg som bare skulle ha en eller to ting. Jeg klarte visst ikke helt å styre meg. Men det føltes likevel godt å komme hjem med denne fangsten og glede seg og tenke på når jeg en gang skal få tatt det i bruk.

Særlig spennende var det å finne clips til ørene som så bra ut. Det bruker å være en utfordring for meg som ikke har hull i ørene å finne ørepynt som ikke skriker nettopp nettopp det, og faktisk kan gå for å være the real deal.

Sånn sett bruker denne tiden som nå kommer å være litt tung, når jeg ser andre bloggere smilende dele sitt nyinnkjøpte bling sammen med årets julekjole, mens jeg som er transkjønnet og født som gutt alltid tar på den samme gamle dressen, og ser med litt misunnelig mot de andre jentene.

Men hva er man vel uten drømmer?

Så jeg er overbevist om at en dag, vil det også bli min tur. Inntil da er jeg sikker på at det vil by seg en annen mulighet i løpet av romjulen slik at jeg også kan dele et juleantrekk i bloggen og ikke minst ta i bruk mitt nyinnkjøpte bling til jul.

Har du årets juleantrekk klart? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Siste time hos psykologen

I godt over fire år har jeg gått til den samme psykologen ved Nidaros DPS i Trondheim. Det har jeg gjort for å få hjelp både med depresjonen min og med å få mer selvtillit til å finne veien ut av skapet som transkjønnet. Samarbeidet vårt har fungert veldig bra, og det har vært godt å hele tiden ha noen med fagkompetanse å snakke med når nye utfordringer har dukket opp, og som jeg visste at jeg kunne stole på.

Men alt har en ende, og for litt over en måned siden fikk jeg beskjed om at hun etter nyttår begynner i ny jobb et annet sted. I dag hadde jeg derfor min siste time hos min faste behandler gjennom fire år. Når vi begynner å skrive 2018 skal jeg begynne på nytt hos en helt ny behandler.

Det kommer til å bli veldig rart.

Så da jeg kom til denne siste timen i dag, ble det selvsagt brukt noen minutter på refleksjon over hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg kom dit til min første time en gang i 2013, på et tidspunkt da jeg jo hadde vært på en venninnetur til London, men ennå ikke turte å gå ut som jente hjemme i Trondheim. Nå har jeg vært på min første utredning for kjønnskorrigerende behandling i Oslo, etter henvisning fra henne, og jeg kan faktisk jeg ikke huske sist jeg møtte til time hos behandleren min som noe annet enn Emilie.

Jeg tror ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp.

Så, siden jeg vet at du leser bloggen min, benytter jeg anledningen til å nok en gang si tusen takk for hjelpen, og si at det jeg synes det er synd at våre veier nå skilles, men ønsker deg lykke til i ny jobb. Etterfølgeren din kommer til å få en tøff oppgave, og siden ingen husker Wirkola, får jeg si at det for vedkommende nok vil bli som å hoppe etter fallskjermen…

Tusen takk!

PS! Bjørn Wirkola var en fyr som drev litt med skihopp før han tok serie- og cupgull med Rosenborg i 1971…

For en måned siden ante jeg ikke hva jeg veide

Bloggere som fronter kosmetisk kirurgi, og hvor skadelig dette er for usikre unge blogglesere, er visst en evig diskusjon vi aldri blir ferdige med. Selv har jeg alltid følt meg litt hyklersk når tema kommer opp.

Det er jo helt forferdelig å høre at unge jenter drømmer om, og gjerne legger unna konfirmasjonspengene sine til operasjon, i håp om å oppnå «den perfekte kroppen» det snakkes så varmt om i den rosa bobla av bloggverdenen. Likevel har jeg i løpet av de fem årene jeg har blogget aldri lagt skjul på at jeg, som transkjønnet, selv drømmer om å legge meg under kniven og fikse på det jeg mener er galt med kroppen min.

Har jeg egentlig lov til å være kritisk til skjønnhetsbloggernes romantisering av kosmetisk kirurgi?

Men en fredag i slutten i november besøkte jeg som kjent Rikshospitalet i Oslo, for min første utredning til mulig kjønnskorrigerende operasjon. Da forsto jeg at du trenger ikke å være totalt for eller i mot.

Noe av det første legen gjorde etter at vi hadde kommet oss inn på kontoret hennes, var å gå gjennom grunnleggende personalia. «Høyde?» spurte hun. «1.70» svarte jeg. Den var lett. «Vekt?» spurte hun. «Aner ikke» svarte jeg. Hun så på meg. «Jeg har ikke stått på en siden jeg var hos helsesøster på skolen da jeg var 12 år» fortsatte jeg og trakk litt på skuldrene. Hun fortsatte å se på meg i noen sekunder før hun smilte litt og sa «Sånn sett er du faktisk rett person for dette, når du tydeligvis ikke bryr deg om hvor mye du veier, men likevel har en normal kroppsfasong».

Der har vi det, tenkte jeg. Det er jo hele forskjellen.

Mens de rosa skjønnhetsbloggerne snakker om det overfladiske som fylde, symmetri og utjevning av smilerynker ingen andre enn de selv ser under et mikroskop, så er ikke jeg ute etter å se ut som en fotomodell. Jeg vil bare gjøre akkurat nok til at den jeg føler meg som på innsiden også vises på utsiden, og at jeg kan passere og forsvinne i en folkemengde som en hvilken som helst jente, uten at noen ser rart på meg.

Det vil jeg aldri kunne oppnå om jeg jager den samme umulige perfeksjonen som rosabloggerne romantiserer. Normale mennesker er ikke perfekte, og det er nok grunnen til at de som igjen og igjen fikser på hver lille «feil» de finner hos seg selv gradvis får et utseende som fremstår mer og mer som kunstig plast.

Og de områdene jeg hovedsaklig ønsker å gjøre noe med er det ikke meningen du skal se uansett.

Så da kom det faktisk noe godt ut av besøket mitt hos Riksen også, selv om jeg opplevde helheten av besøket som tungt. Men siden det var en grunn til at de spurte om vekta mi, ble jeg også nødt til å bryte den gode trenden og gå på vekta den fredagen. Så nå vet jeg hva jeg veier, og det var faktisk mindre enn jeg gjettet.

Men hvor stort tallet er har jeg ingen planer om å fortelle i bloggen. Når det ikke har noen betydning for meg, har det absolutt ingen betydning for deg heller.