Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2017

Verdens undergang avblåst etter ti minutter

For en uke siden avslørte jeg at jeg er innkalt til min første utredning for mulig kjønnskorrigerende operasjon. Grepet av alvoret forsto jeg raskt at jeg ikke hadde sjanse til å møte til denne timen alene og at jeg derfor måtte ha med meg noen som jeg vet jeg kan stole på og som får meg til å føle meg trygg.

Gleden var stor da min venninne Tina meldte seg frivillig til å ta seg fri fra jobben og bli med meg som støtte med en gang jeg fortalte henne om innkallelsen, og før jeg rakk å spørre til og med.

Foto: Rockstarcharlie.blogg.no

Denne gleden ble erstattet av panikk da hun i dag fortalte at hun ikke hadde fått fri likevel, og at hun på tross av at hun hadde veldig lyst til å hjelpe meg, virkelig ikke hadde mulighet til å møte meg før senere den ettermiddagen. Hva skulle jeg gjøre nå, det var jo ikke snakk om å dra dit alene, det kom jeg ikke til å klare. Hvordan i all verden skulle jeg klare å gjennomføre dette nå?

Jeg begynte så å lage en mental liste over venninner bosatt i Oslo som jeg stoler nok på til å vite at jeg hadde følt meg trygg om en av de slo følge i stedet, og forberedte meg på å tilbringe de neste timene med febrilsk leting og bønnfalling. Situasjonen føltes med et veldig håpløs.

Det vil si, i alle fall inntil den aller første jeg spurte sa «ja, jeg kan godt bli med jeg».

Det ordnet seg. Det ordnet seg faktisk med en gang!

Slik føles det altså å kjenne verden rase sammen, og stable seg på bena igjen, i løpet av ti minutter.

Det hjelper å ha verdens beste venner!

«Alle» vil vite hvem jeg er når jeg står frem

Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.

Vinneren av Halloweenkonkurransen!

Hei som tiden flyr. Det ene øyeblikket er det tirsdag og jeg må skynde meg å legge ut konkurransen før det er for sent, og det neste øyeblikket er det fredag og en vinner skal trekkes.

Det er nå gjort, og som alltid gjorde jeg det ved å listet opp de åtte deltakerne som fulgte konkurransereglene i den rekkefølgen de meldte seg på, før jeg ba den hellige vokter av alt det tilfeldige på internett random.org, om å liste dem opp i en ny rekkefølge. Den som havnet først på den nye listen stakk av med premien.

Så hvem ble den heldige utvalgte denne gangen? Jo, det ble ingen andre enn…

ABELONE!

Gratulerer! Du skal allerede ha mottatt en mail fra meg, og så snart jeg får adressen din tilbake vil jeg stikke innom nærmeste postkontor slik at du forhåpentligvis får premien din innen tirsdag som jo er Halloween. Og dersom korttidsminnet ditt er like elendig som mitt, her er en påminnelse om hva du har vunnet:

Dessverre blir det ikke delt ut noen bonus denne gang, for selv om det faktisk har vært en liten økning i antall følgere på facebooksiden min, passerte vi ikke målet på 600. Men fatt mot, det gjør det desto mer spennende til neste konkurranse! Jeg gjetter den vil åpenbare seg i løpet av desember.

Gratulerer igjen til vinneren, og lykke til neste gang til deg som ikke vant. Det kommer alltid flere sjanser!

«Var det her det skulle kuttes en snabel?»

Så, jeg fikk innkallelsen til utredning for kjønnskorrigerende behandling. Sammen med en telefonkatalog av et spørreskjema som jeg må fylle ut og ta med meg. Jeg er livredd. Selv om jeg vet at dette er en ganske omfattende prosess, og det er langt fra så enkelt som å gå opp til disken og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites. Selv om jeg vet at det kan ta flere år med utredninger før de er villige til å snitte i meg, så er jeg helt fra meg av nerver. Ikke så rart egentlig.

Det er jo et digert skritt som skal tas. Mitt! Bokstavelig talt.

Men på veien hit har jeg jo allerede vunnet over mange hindre for kunne å gli inn i mengden som en av jentene. Stadig får jeg ros for hvor flink jeg er til å kle meg og bruke det for å se mer naturlig feminin ut. Vel, jeg har jo måttet fylle årene jeg har tilbragt i skapet med noe. Noen utbryter også sin beundring og påpeker hvor tøff jeg er som tør å kle meg slik og slenger på hvor stilig de synes miniskjørtet mitt er. Det viser jo at jeg har baller.

Likevel er jeg altså livredd, og da særlig for det som skal bort. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den ekstra bagasjen jeg har mellom bena, for det blir jeg nok fort vant med. Jeg er mer bekymret for den delen hvor de fjerner en tredjedel av hjernen min og kutter lønna mi med 28%. Det kommer til å bli en omstilling.

Men det verste blir nok likevel å begynne på hormoner. Det innebærer jo å måtte gå gjennom puberteten en gang til, og jeg synes det var ille nok første gang, men hvordan vil det egentlig fortone seg å bli som en tenåringsjente nå som jeg har nådd den alderen jeg har? Jeg kan ikke tenke meg en verre skjebne enn å våkne en morgen og plutselig ikke få nok av Justin Bieber.

Alt dette er likevel langt opp og langt frem. Det jeg i første omgang er innkalt til er en utredning. Den første av mange for å kartlegge om det virkelig er til det beste for meg å gå gjennom denne prosessen. Det koster kanskje staten mer om det gjøres på denne måten fremfor en drop-in for full overhaling og service på dagen, men det går kanskje litt opp i opp med tanke på alle de potensielle ødelagte dørene med pasientformede hull i de hadde måttet erstatte. Jeg vet ikke.

Så jeg får bare møte opp som avtalt i slutten av november, med katalogen under armen, ferdig utfylt med svar på både om jeg noen gang var frekk med foreldrene mine i oppveksten og om jeg vasker hendene før middag. Det vil nok gå bra, helt sikkert. Det er jo bare snakk om en utredningstime.

Og skulle jeg lage et Emilie-formet hull i døra deres, er jeg nok lite egnet for det som kommer etterpå uansett.

Fem utfordringer jeg har som andre jenter slipper

«Du skal være glad du slipper mensen» er en setning jeg stadig hører når jeg snakker om frustrasjonen rundt å være transkjønnet og fremmed i kroppen min. Og joda, selv om jeg gladelig hadde tatt i mot denne byrden med åpne armer om det var det som måtte til for å bli den jenta jeg føler meg som, så burde jeg kanskje det. Men så har jeg en rekke utfordringer i hverdagen som andre jenter ikke har og kanskje ikke tenker på også.

De fleste av dem er riktignok koblet opp mot angst og frykten for å ikke bli akseptert og tiltrekke meg negativ oppmerksomhet i form av stygge blikk eller til og med fysisk vold. Men dette er jo noe det er like sannsynlig at de fleste jenter som ikke har en kropp som samsvarer med skjønnhetsidealet kan finne på å oppleve. Dessverre.

Derfor utelater jeg dette denne gangen, og velger i stedet ut utfordringer knyttet til kropp og biologi, når jeg presenterer fem utfordringer i hverdagen jeg har som andre jenter slipper unna.

1. Jeg kan krype rundt på gulvet på alle fire og frustrert lete i haugen med klær mens jeg mumler «Der er den ene, men hvor i helv… er det blitt av den andre puppen?!!»

2. Jeg må passe på å stramme inn visse kroppsdeler for å unngå avslørende bulker på klærne.
Selv om det ikke akkurat er behagelig, går det stort sett greit å klemme inn snabeldyret mellom bena og plassere shapingundertøy over. Dessverre holder det seg sjelden på plass så lenge bena mine er i bevegelse, så om jeg løper på do like ofte som de fleste andre jenter, er det ikke nødvendig for å tisse…

3. Når snabeldyret faktisk klarer å rømme, men legger seg i klem i strikken på shapingundertøyet…
Dette skjer gjerne på verst tenkelige tidspunkt, som for eksempel når jeg sitter i en mørk kinosal og det passer veldig dårlig at jeg oppsøker toalettet, selv om den intense smerten gjør det umulig å følge med på filmen. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er. «Rotfylling» er vel det nærmeste jeg kommer, men selv det blir pinglete med mindre du kombinerer det med tretten papirkutt i fjeset samtidig som du slår en storetå mot et bordbein og «Life is Life» av Opus spilles på radioen. Jeg sier ikke mer.

4. Samme hvor nøye jeg er med hårfjerningen om morgenen, føler jeg at det ikke finnes nok concealer i verden til å holde igjen ansiktshårene som begynner å tvinge seg gjennom i løpet av de sene kveldstimer.
Uavhengig av om det er fullmåne eller ikke… Og seriøst, om det virkelig finnes en gud: hvilken pervers glede fant han i å skape meg med hår på knokene?!!

5. Det finnes ikke shapingundertøy for å stramme inn stemmebåndet
Den er kanskje umulig å se med det blotte øyet, men selv om en er aldri så velutstyrt mellom bena (slutt å ringe meg, sier jeg!) er det langt enklere å stramme inn og gjemme Babar enn det er å få mannstemmen min til å høres lys og feminin ut. Derfor har jeg fortsatt vanskelig for å åpne munnen når jeg går ut som jente, samme hvor fornøyd jeg er med antrekk og sminke akkurat den dagen. Jeg mener, det hjelper ikke å se ut som Mila Kunis om du høres ut som Darth Vader. Heldigvis finnes det håp…

…men utover disse fem punktene er mine hverdagsutfordringer akkurat de samme som alle andre jenter har.

Eller…?

 

Tusen takk for lykkeønskningene!

På søndag avslørte jeg her i bloggen at jeg om en måneds tid skal til Oslo for utredning for det som kan ende i kjønnskorrigerende behandling. Responsen har vært enorm og lykkeønskningene så mange at jeg føler meg forpliktet til å svare og si tusen takk til dere alle sammen!

Det er over en måned siden jeg fikk innkallelsen nå, og i ettertid har jeg gått og vært veldig nervøs for det som skal skje. Nervene er der fortsatt, men jeg er litt roligere nå etter å ha delt nyheten i bloggen og ha fått den responsen som jeg har fått. Det er fortsatt et alvorlig og stort steg som skal tas, men nå føler jeg meg ikke like alene om det som jeg gjorde før helgen. Alt som plager en blir mye lettere når man deler det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har så mange fine lesere som jeg har.

Så til deg som følger og leser bloggen min, tusen takk igjen! Dette innlegget er til deg!

PS! Husk Halloween-konkurransen min!

Konkurranse – vinn film til Halloween!

/Konkurransen er avsluttet!

Så var det den tiden av året igjen hvor jeg poserer med digitale gresskarlykter og hodeskaller på en photoshoppet kirkegård, alt for å være snill og skremme vettet av deg samtidig.

For jammen er det ikke Halloween om en uke, og siden du gjorde deg ferdig med selve festingen helgen i forveien og du denne tirsdagen sitter i mørket for å late som om du ikke er hjemme når snørrungene går tiggerunden sin, trenger du noe å fylle disse timene med. En film for eksempel.

Det er det jeg nå skal hjelpe deg med!

Alt du trenger å gjøre er å skrive en kommentar som sier at du er med, samt legge igjen e-postadressen din så jeg kan kontakte deg om du vinner, og så er du faktisk med i trekningen av denne grøsseren:

En ukjent kvinne blir funnet drept i en småby i Virginia. Samtidig begynner fryktelige og uforklarlige hendelser å hjemsøke eierne av likhuset pålagt å utføre obduksjonen.

The Autopsy of Jane Doe er regissert av nordmannen André Øvredal («Trolljegeren»), og fikk terningkast fem fra både Aftenposten, Dagsavisen og NRK P3 da den hadde premiere på norske kinoer i januar i år. Selv mesteren av skrekklitteratur Stephen King har latt seg begeistre og sier «Watch it, but not alone». Dermed har du som vinner virkelig noe å se frem til!

Konkurransen er åpen til torsdag 26. oktober klokken 23:59. Vinner trekkes og kontaktes neste morgen.

Men ikke nok med det…

…for jeg klarer jo ikke å styre meg og lover å legge med litt Halloween-godteri til premien også, hvis bloggens facebookside, som i dette øyeblikk har 586 følgere, i det konkurransen avsluttes teller 600 sjeler eller mer. Jeg lover å være raus og gå fullstendig bananas i smågodthyllene for din skyld skulle vi nå dette målet!

Konkurransen er åpnet!

…hva venter du på? Skriv at du er med nå!

Premien er som vanlig 100% ikke-sponset og spanderes av egen lomme som en gest til leserne mine. På grunn av filmens aldersgrense må du også ha fylt 15 år for å kunne delta i konkurransen.

Innkalt til utredning for kjønnsoperasjon!

Det var ikke uten grunn at jeg lørdag møtte opp kledd i en t-skjorte med påskriften «Female Future» på Skeiv Ungdoms seminar Stolt da jeg skulle holde foredrag om å blogge som transkjønnet. For som sagt på forhånd hadde jeg en avsløring å komme med, og til stor applaus fra tilhørerne annonserte jeg at nå er det alvor her.

I slutten av november skal jeg nemlig til Rikshospitalet i Oslo og utredning for kjønnskorrigerede behandling!

Det er litt over en måned siden jeg fikk brevet nå, og selv om det innerst inne er dette jeg har drømt om i mange år er det ikke noe jeg tar spesielt lett på. For å være ærlig er jeg livredd, og jeg tror det tok tre timer fra jeg åpnet brevet til jeg turte å titte frem igjen fra under dyna. For selv om jeg i det daglige ikke føler jeg kan være meg selv, og synes dette er utrolig slitsomt, så er det jo også det eneste livet jeg kjenner.

Det er ikke rart jeg er nervøs.

Likevel, som sjefen min sa da jeg fortalte ham nyheten en uke etter at jeg hadde fått brevet, og hva jeg følte om det, så er det jo sånn at de viktigste avgjørelsene her i livet tas under tvil.

Så jeg vil ta en ting av gangen, og i første omgang møte opp på Riksen og høre hva de har å si og hva de eventuelt har å tilby. Likevel, jeg har kjent det på kroppen i en måned. Nå er det ikke lenger snakk om å gå en runde rundt i kvartalet for å kjenne på hvordan det føles å gå ut kledd som jente.

Nå er det alvor!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?