Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juli 2017

Bergen, snart er jeg i deg – igjen!

Arkivbilde fra mitt forrige Bergensbesøk for to år siden. Denne gangen har jeg med paraply…

For en uke siden gikk jeg ut i ferie fra jobb, og etter å ha tilbragt denne uka med rengjøring av leilighet og et par snarvisitter på politistasjonen, skal jeg nå bruke resten av ferien på å reise litt. Men denne gangen holder jeg meg innenriks, og første stopp blir Bergen hvor jeg ser veldig frem til å møte igjen RockstarCharlie, Anita og ikke minst min gamle arbeidsgiver som aldri har møtt meg som Emilie før, så det blir fryktelig spennende.

Selv om det fortsatt er noen timer igjen til jeg reiser og jeg er godt i rute med pakkingen, så kjenner jeg litt på reisenervene og frykten for å glemme noe viktig. Men så lenge jeg har med bankkort, mobil, parykk og brystinnlegg så kan vel alt annet kjøpes underveis.

Og selvsagt skal jeg, som for to år siden, kun bevege meg rundt i Bergen by som Emilie…

Ønsk meg lykke til!

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Siste gang du ser meg med disse solbrillene

Etter å ha brukt maske på alle bildene i bloggen de første årene, innså jeg en vårdag i 2014 at det var mye enklere å bruke solbriller fremfor å fikle med en maske som måtte tas over hodet og under parykken, og som dessuten tiltrakk seg mye oppmerksomhet. I april samme år kjøpte jeg solbrillene du ser i bildet over hos Primark i Oxford Street i London, og siden har de alltid vært med meg i tilfelle jeg har trengt å ta et bilde til bloggen. Men nå har jeg posert med dem for aller siste gang.

For litt over en måned siden, i det jeg holdt på å gjøre meg klar for å dra til psykologtime, falt solbrillene av hodet mitt i det jeg bøyde meg ned for å plukke opp noe. Rammen fikk et lite knekk og dermed falt det ene brilleglasset ut. Etter et øyeblikks stillhet tenkte jeg «…heldigvis skal jeg ikke ta noen antrekksbilder i dag».

Litt miljøskadd av å ha blogget så lenge med andre ord…

Siden det er snakk om billige plastbriller fra Primark ble tanken om å forsøke reparasjon raskt forkastet, og allerede samme dag, etter timen hos psykolog, ble det investert i nye solbriller hos BikBok, City Lade i Trondheim, på en dag hvor været ikke tilsa at jeg kom til å få bruk for dem med det første. Men nå har jeg i alle fall kjøpt dem, og jeg har også fått tatt dem i bruk da sommeren endelig stakk innom Trøndelag noen dager i forrige uke.

Dermed er det siste gang du ser meg med disse solbrillene som har fulgt meg så lenge i så mange blogginnlegg. Men med tanke på at de nye jeg har kjøpt ikke er så ulike, og jeg tross alt er flittig bruker av arkivbilder, er det ikke sikkert du ville lagt merke til det om jeg ikke hadde skrevet dette noe unødvendige innlegget.

Men så sjelden som jeg gjør det må jeg vel kunne more meg med litt clickbait nå og da?

Første politianmeldelse levert

Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.