Emilies skap » 2017 » mai
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2017

Antrekk – Ok, cool!

Som jeg skrev for noen dager siden har jeg tenkt meg på trafikklysfest på Me Nightclub i kveld. Det har jeg tenkt å holde, og når jeg skriver dette holder jeg på å gjøre meg klar til å dra. Men siden jeg likevel var ute og tok antrekksbilder for noen timer siden tar jeg meg like godt tid til å dele hva jeg har på meg i kveld.


Jakke: Ichi | T-skjorte: New Yorker | Skjørt: H&M | Sko: NLY Shoes | Halskjede: Snö of Sweden

Siden jeg er singel sier reglene for trafikklysfest at jeg skal møte i grønt. Noen vil kanskje mene at t-skjorten min med fordel kunne vært i en klarere grønnfarge, men tro meg når jeg sier at grønn ikke akkurat er den fargen man finner mest av i klesbutikkene nå om dagen. Faktisk var dette den eneste jeg fant som jeg likte.

Men til gjengjeld så likte jeg den også veldig godt, og håper at den ikke vil fremstå som svart i det dunkle lyset hos Me Nightclub. Om ikke annet vet du som leser dette akkurat nå at den er grønn i det minste, skulle du finne på å være der i kveld.

Hva synes du om antrekket mitt?

Alle bilder i dette innlegget er tatt av Silje H. Smestad

Her kjøper jeg parykkene mine

Wow, skal hilse og si tidene har forandret seg siden jeg begynte å blogge om min transkjønnethet for snart fem år siden. Den gangen fikk jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg brukte parykk og ikke mitt ekte hår, mens nå, etter at Sophie Elise skrev at hun hadde begynt å bruke parykker, blir jeg stadig oftere spurt om hvor jeg kjøper mine. Sannsynligvis fordi jeg i motsetning til frøken Isachsen har et budsjett som er overkommelig for de fleste.

I løpet av de nesten fem årene jeg har blogget har jeg hatt fire forskjellige parykker. De første årene brukte jeg en som i utgangspunktet ikke så spesielt ekte ut eller kledde meg spesielt godt, og etter hvert som den ble slitt gjorde den enda mindre for utseende og selvtilliten.

For tre år siden bestemte jeg meg for å prøve noe nytt, og gikk på den første nettsiden jeg fant for salg av parykker, nemlig wigs.com. Der inne finnes det alle slags parykker av forskjellig kvalitet og prisklasse, både ekte og syntetisk hår. Da min økonomi var og er noe begrenset bestemte jeg meg for å ta en sjanse på noe syntetisk som så tålelig bra ut. Det kunne jo umulig være verre enn den parykken jeg hadde fra før uansett. Valget falt på modellen Cowgirl Haute av merket Forever Young, rett og slett fordi den hadde pannelugg som kunne skjule den maskuline pannen min, og ellers en frisyre som potensielt rammet inn ansiktet mitt på en feminin måte.

Kort fortalt ble jeg så fornøyd med dette kjøpet at siden har jeg holdt meg til denne modellen. Den skulle jo vise seg å ha alle de egenskapene jeg så for meg, og tillegg ser den mer ekte ut i virkeligheten enn den gjør på bilder. Stadig vekk får jeg kommentarer på dette når jeg møter lesere, som også poengterer at «det håret der kan da ikke være syntetisk?». Men det er det. Det er plast jeg går rundt med på hodet.

Sist jeg kjøpte fra wigs.com bestilte jeg like godt to stykker for å spare portoutgiftene. Wigcapen skulle vise seg å være bortkastede penger – den strammet så fælt at den ga meg hodepine. Jeg har kun brukt den en gang, og det funker like godt å samle det ekte håret i en strikk under parykken.

Men det er klart at siden dette ikke er ekte hår varer de ikke evig, og jeg har siden byttet ut parykken en gang i året. Akkurat nå holder jeg på å slite ut min tredje parykk av denne modellen, og sitter litt på gjerdet og vurderer om jeg skal bestille en fjerde. Eller om jeg skal avvente litt og se hvor utviklingen min går…

Arkivbilder fra sommeren 2015. Den første parykken min av denne modellen, like før den ble byttet ut.

For selv om 500 kroner ikke er all verden for en så god parykk som dette er, så har alltid tanken min alltid vært at den dagen det ekte håret mitt er langt nok og jeg også er klar for å stå frem som transkjønnet, så kommer jeg til å droppe parykken og i stedet ta i bruk mitt ekte hår. Nå har jeg latt håret mitt få gro uforstyrret i tre år, og det andre målet mitt ser også ut til å være innenfor rekkevidde. Derfor spør jeg meg selv nå om hvor jeg skal legge igjen pengene mine neste gang – wigs.com eller frisøren.

Men jeg må tenke litt kjapt. For akkurat nå er selvsagt modellen min på salg…

Hva tenker du om saken? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Fikk angst for å gå ut som gutt!

Det å få angstanfall når jeg skal utfordre meg selv ved å gå ut som jente er ikke noe nytt. Men da jeg lørdag skulle gå ut i det uttrykket alle forventer av meg fordi jeg er født som gutt, kjente jeg den velkjente kvalmen som sa at dette kom jeg ikke til å klare og at jeg hadde mye mer lyst til å gå som jente.

Dette er en helt ny opplevelse jeg aldri har kjent før!

Lørdag var det en musikkfestival i en gate på Møllenberg i Trondheim, faktisk ikke så langt unna leiligheten min. Jeg kjenner en av arrangørene, og hadde gratisbillett fordi jeg var med og hjalp til litt i kulissene helt i begynnelsen av planleggingen og tenkte derfor å dra. Men akkurat i det jeg skulle til å ta på meg jakken og gå ut, kjente jeg at jeg ble kvalm og at angsten spredte seg gjennom hele kroppen. Dette føltes bare ikke riktig, og jeg hadde ikke lyst til å gå på festival hvis jeg ikke fikk gå kledd som den jenta jeg føler meg som.

Dette er helt det motsatte av hva jeg bruker å føle, for selv om jeg synes det føles mer naturlig for meg å gå med jenteklær, så føles det også utrygt for meg fordi jeg vet det er noe annet enn hva som er forventet av meg siden jeg er født som gutt. Derfor føler jeg nesten alltid at alle stirrer på meg om jeg går ut som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være, mens det å gå i gutteklær går greit fordi jeg jo er vant med det. Likevel, ble det altså helt kræsj på lørdag, og jeg hadde ikke lyst til å dra på festivalen hvis jeg ikke kunne gå som jente.

Så hvorfor gjorde jeg det ikke?

Vel, som sagt kjenner jeg en av arrangørene, og vi har også flere felles bekjente som jeg visste kom til å være der. Noen av dem sto til og med på scenen. Ingen av disse vet at jeg er transkjønnet, og siden jeg ennå ikke er klar til å stå frem turte jeg heller ikke dette, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor ble lørdagskvelden i stedet tilbragt hjemme med potetgull og Minecraft.

Men selv om det selvsagt ikke er noe gøy med angstanfall, så får dette meg til å tenke litt. Hvis det nå er sånn at jeg får angstanfall med å gå ut som gutt, noe jeg jo er vant med, fordi det føles mer naturlig for meg å gå ut som jente – betyr dette at jeg begynner å bli klar for neste steg?

Eller hva tror du?

Transjente søker nye utfordringer!

Det hender jeg blar litt i arkivet til bloggen min og ser hva jeg gjorde på denne tiden i fjor, og året før, og så videre. Det som slår meg er hvor mye mer interessante innlegg jeg skrev før, fordi jeg var flinkere til å utfordre meg selv og det derfor var mer å skrive om.

Det er ikke dermed sagt at jeg har blitt mer pysete etter hvert som tiden har gått, snarere tvert i mot. Mens jeg tidligere skrev om angsten rundt å gå på butikken kledd som jente for eksempel, er dette noe jeg nå fikser, om ikke på strak arm, så i alle fall relativt enkelt. Da er det heller ikke så interessant å lese at jeg går på butikken, og når fokuset mitt i tillegg ser ut til å ha endret seg fra å tørre å gå ut som jente til det å se mest mulig ut som en jente, sier det seg selv at de konkrete utfordringene uteblir og blir erstattet med mer abstrakte spørsmål.

Men det hjelper meg egentlig ikke med å stå frem, og jeg merker at utviklingen har stått på stedet hvil en stund.

Med andre ord, jeg trenger nye utfordringer som gjør at jeg får mer trening i å gå ut som jente slik at jeg på sikt skal finne motet til å stå frem som transkjønnet. Ikke bare for min egen del, men også for at bloggen skal bli mer interessant for deg som leser også. Men hva? Jeg skal innrømme jeg er helt blank her jeg sitter.

Forslag som «lettkledd intimkonsert i fjæra» utgår…

Så derfor spiller jeg like godt ballen over til deg som leser dette akkurat nå, og spør deg om du har noen forslag til hva jeg kan finne på av aktiviteter som tvinger meg ut av komfortsonen, men som kan være til hjelp for meg på min vei mot et liv som jente på heltid, og som i tillegg kan bli et godt blogginnlegg eller femten?

Vær så god, ballen er på din halvdel! Nå har du sjansen til å virkelig sende meg ut i det ukjente!

…men jeg forbeholder meg retten til å si nei til forslag som utsetter meg for fare for liv og helse.