Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2017

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.

Dro nesten på jobb som jente i dag!

I morges våknet jeg en time tidligere enn jeg pleier, uten at jeg vet hvorfor. Etter å ha vridd meg noen minutter skjønte jeg at jeg ikke kom til å klare å sovne igjen, og sto like godt opp. Da slo det meg at en dag blir jeg kanskje nødt til å stå opp så tidlig hver morgen. Nå når jeg ennå lever mesteparten av tiden som gutt, går jeg jo nærmest rett fra senga og til jobb. Det eneste jeg gjør er å kle på meg, spise og deretter gå ut.

Hvordan kommer jeg til å klare meg når jeg blir nødt til å gjøre sminkeritualet til en del av morgenrutinen?

Så jeg gjorde et forsøk nå som jeg likevel var så tidlig oppe. Jeg fant frem sminkesakene og begynte å gjennomføre rutinen min, og jeg var klar i god tid før tidspunktet jeg må gå hjemmefra hvis jeg skal rekke frem til jobb i tide. Dermed gikk jeg like godt et skritt lenger og satte sammen et hverdagsantrekk som jeg tok på, og så meg selv i speilet der jeg sto nysminket og kledd som jente. Fortsatt var det et kvarter til jeg måtte gå. Kunne jeg gått på jobb kledd slik som dette?

Ja, det kunne jeg faktisk. Det føltes helt naturlig for meg å beholde disse klærne på og gå på jobb.

Men jeg gjorde det ikke.

For selv om jeg sto frem for kollegene mine i september, så er det noe med at jeg omgås jo ikke bare dem, selv om jeg sitter på et kontor. Det kommer jo folk innom hele tiden, fra andre deler av bransjen, som vet hvem jeg er og derfor kan jeg ikke møte på kontoret som meg selv før den dagen jeg er klar for å stå frem helt. Derfor ble sminken vasket av, og jeg gikk som gutt i stedet. Som vanlig.

Likevel er jeg litt stolt av meg selv i dag, for at jeg i det hele tatt vurderte det, og kom frem til at dette var noe som var naturlig for meg å gjøre.

Selv om jeg liker å sove lenge om morgenen…

Antrekk – Den første sommerdagen i 2017


Kjole: Dorothy Perkins | Sko: Anna Field | Veske: H&M | Halskjede: Glitter

Mens riksmediene formante oss om at det var på tide å finne frem støvler og paraplyer fordi nå kom regnværet til Norge, altså Oslo, hadde vi i Trondheim i går strålende solskinn og temperaturer på rundt 20 grader. Dette måtte jeg selvsagt utnytte, jeg som stadig trenger å øve på å gå ut som jente for å bli tryggere på meg selv, og dessuten har et skap fullt av sommerkjoler som lengter etter å bli brukt.

Så da tok jeg selvsagt på meg en jeg kjøpte i London for snart fire år siden, og lot nyere kjøp få ligge. Men igjen, jeg liker virkelig denne kjolen og går aldri lei av den!

Selv om det nå føles ganske naturlig for meg å gå ut kledd slik, merker jeg fortsatt at jeg føler folks stirrende blikk innimellom og at de alle kan se at jeg er født som gutt. Så selv om jeg har fått masse ros og forsikringer om at jeg passerer utmerket som jente, har jeg fortsatt et stykke arbeid igjen før jeg tør å stå frem.

Men det var en bra dag, og jeg er veldig glad for at denne solskinnsdagen kom på en lørdag så jeg fikk muligheten til å utnytte den, og at Line hadde tid til å møte meg og hjelpe meg med disse bildene.

Hva synes du om antrekket mitt?

PS! I dag er jeg forresten veldig solbrent…

Hver dag jeg går ut som jente er en seier

Når jeg skriver dette er det 20 grader utenfor og strålende sol her i Trondheim by. Jeg har akkurat sminket meg ferdig, fått på en sommerkjole og er på vei ut døra for å møte det som kanskje er årets første sommerdag i denne delen av landet.

Det overrasker meg hvor rolig jeg er, med tanke på hvor stor angst jeg har brukt å ha for å gå ut kledd som jente før, noe som kanskje ikke er så rart da jeg jo er transkjønnet og fortsatt ikke helt har klart å finne motet til å fortelle verden at jeg ikke ønsker å være den gutten jeg ble født som.

Men fra det første vaklende skrittet ut i et høstmørkt London for fem år siden, hvor jeg var så full av angst at jeg ikke klarte å være ute i mer enn ti minutter, er jeg nå på vei ut døra med den største selvfølgelighet som en hvilken som helst annen jente. Veien hit har vært lang, og jeg er fortsatt ikke helt i mål.

Likevel tenker jeg at det er dager som i dag som gjør at jeg en dag kommer dit.

For hver dag jeg går ut som den jenta jeg føler meg som, er en seier.

Men nå skal jeg som sagt ut og nyte sommerværet. Kommer helt sikkert tilbake med mer i kveld eller i morgen.

«Jeg hadde dødd for de formene!»

Som de fleste andre er jeg enig i at mange bloggere går langt over styr når de snakker varmt om hvilke kirurgiske inngrep de føler er nødvendige i skjønnhetens navn. Men jeg klarer ikke helt å si i mot dem heller.

For som transkjønnet og født som gutt vet jeg så utrolig godt hva det vil si å hate kroppen sin, og selv om jeg ikke har gjort noen inngrep så er det ikke måte på hva jeg har lyst til å gjøre for å fremstå som jente og ikke en gutt i jenteklær. Men er disse inngrepene jeg ønsker meg virkelig nødvendige?

Teksten er virkelig ikke tatt ut av kontekst. Den er derimot en av mange kommentarer jeg fikk i gruppa Beauty Addicts på facebook da jeg spurte etter tilbakemeldinger på antrekket mitt. Gjengitt med tillatelse.

Fordi jeg ofte føler at alle stirrer på meg som om de vet at jeg er transkjønnet, er jeg veldig bevisst på hvordan jeg kler meg for å fremheve det feminine og skjule det maskuline, og spør stadig om tilbakemeldinger på antrekkene mine og om det er noe jeg kan gjøre annerledes for å se troverdig ut som jente.

Det gjorde jeg i går også, og som vanlig delte jeg dette innlegget i blant annet gruppa Beauty Addicts på facebook. Vanligvis bruker jeg ikke å gjøre et nummer ut av at jeg er transkjønnet, men fordi en venninne som hadde sett bildene sa at det ikke var mulig å se at jeg er født som gutt, spurte jeg denne gangen rett ut:

Kan man se at jeg ikke er født som jente og at jeg biologisk sett fortsatt er gutt?

Jeg hadde overhodet ikke ventet det som kom etterpå. Det kom kommentar etter kommentar om at frykten min for å bli oppfattet som en gutt i jenteklær nok bare satt i hodet, og at de ikke hadde tenkt over at jeg er transkjønnet engang, hadde jeg ikke sagt det.

Ikke bare det, det kom også kommentarer fra jenter som mente jeg til og med så veldig bra ut og om noen stirret var det av den grunn, for det var ikke mulig å forestille seg at jeg var noe annet enn en kvinne. Ikke engang om man visste det fra før, sa de. Noen sa til og med at de skulle ønske de hadde formene mine!

Visst bruker jeg shapingundertøy, men det kan jo bare gjøre mye og jeg ble rett og slett helt satt ut over rosen som kom. Her føler jeg at kroppen min ser ut som en murstein med mannemage hver gang jeg ser meg selv i speilet, og så kommer alt dette fra jenter som ser helt fantastiske ut selv.

Betyr dette at jeg ikke trenger de operasjonene for å oppnå det jeg drømmer om? Ser jeg virkelig ut som den jenta jeg ønsker å være – uten å ha tatt en eneste operasjon? Ja, ser jeg til og med bra ut som jente og kvinne?

Jeg vil i alle fall si tusen takk til jentene som kommenterte bildene mine på Beauty Addicts i går, for denne selvtillitsboosten og den veldig nødvendige oppvåkningen som de ga meg.

…og som jeg har sagt så mange ganger før i bloggen min:

Dersom jeg kan se bra ut, så kan alle jenter det. For jeg er tross alt den av oss som har pikk.

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Antrekk – Ut av komfortsonen


Jakke: Ichi Topp: H&M | Skjørt: New Yorker | Sko: NLY Shoes | Halskjede: Bijou Brigitte | Veske: Bagsac

Da jeg så dette skjørtet på New Yorker i forrige uke, visste jeg at jeg bare måtte ha det. Selv om det er ganske mye kortere enn hva jeg vanligvis er vant med og at det derfor var litt utenfor komfortsonen min å gå med det. Men jeg er likevel veldig fornøyd med dette antrekket jeg klarte å sette sammen.

Det hjalp også litt på selvtilliten at en venninne, som fikk se disse bildene i går, sa at hun digget formene mine, og at det ikke var mulig å se at jeg er født som gutt.

Bildene ble tatt for to dager siden, like etter at jeg var i et slags møte med noen på Tulla Fischer i Trondheim i forbindelse med min egen og bloggens utvikling videre. Ingen avtaler ble signert, men jeg ville i alle fall høre hva de hadde å si og hva jeg kanskje kunne få ut av dette. Men nettopp derfor kan jeg heller ikke si hva det går ut på, og jeg sitter fortsatt litt på gjerdet og undrer over om dette er noe for meg.

Det handler tross alt om noe som er mye lenger ut av komfortsonen enn det er å gå med et kort skjørt.

Hva synes du om antrekket mitt? Og er du enig i min venninnes uttalelse?

Endelig er flyttingen gjennomført!

Det begynner å bli en stund siden jeg byttet bloggplattform fra blogg.no til Femelle, så egentlig burde ikke dette være noen nyhet. Men nå, omtrent tre måneder etter at jeg annonserte plattformbyttet er det med glede jeg kan si at flyttingen er helt gjennomført. For nå har også arkivet fra den gamle bloggen blitt flyttet over til Femelle.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at jeg jo var produktiv og skrev godt over tusen innlegg i løpet av den tiden jeg blogget hos blogg.no. Når de også gjør alt de kan for å sabotere mulighetene til å enkelt bytte plattform, betyr det at alle innleggene har måttet bli flyttet over manuelt, ett og ett av gangen. Slikt tar selvsagt lang tid, og arbeidet er også ganske kjedelig i lengden.

Derfor setter jeg veldig pris på at Rina hos Femelle.no faktisk gjorde denne jobben for meg. Tusen takk, Rina, dette er langt over hva jeg hadde forventet, selv etter at jeg fikk vite at Femelle har en egen person til å bygge design og sette opp bloggene for bloggerne sine. Forskjellen fra blogg.no til Femelle er virkelig som natt og dag.

Med arkivet på plass er dermed starten på reisen på veien ut av skapet som transkjønnet godt dokumentert.

Nå gjelder det også å få på plass fortsettelsen, og ikke minst slutten…

Lyste i mørket på skeiv trafikklysfest

Nå har jeg prøvd i flere timer å skrive et blogginnlegg om gårdagens trafikklysfest på Me Nightclub i Trondheim, noe som føles som en umulig oppgave. Det eneste jeg kommer på som er verdt å nevne er at jeg ikke hadde noen grunn til å være bekymret for om t-skjorta mi var grønn nok. Vi fikk nemlig utlevert armbånd i form av glowsticks ved ankomst, så det var lett å se hvem som var rød, gul eller grønn.

Praktisk og genialt av arrangøren, javisst, men nok til å fylle et blogginnlegg?

Men det betyr ikke at det var en innholdsløs kveld, snarere tvert i mot. Ikke ble jeg sittende sjenert og alene hele kvelden og være tilskuere til at alle andre sosialiserte heller. Noen timer før festen begynte ble jeg kontaktet av Kristin, som jeg kjenner litt gjennom en kjønnsmangfoldsgruppe jeg var på to møter i for flere år siden. Hun sa hun hadde sett jeg skulle dra og lurte om vi skulle dra sammen. Hvorfor ikke, tenkte jeg, og sånn ble det.

Utover det skjedde det lite eller ingenting jeg føler det er verdt å nevne. Vi kom utover kvelden i prat med noen hyggelige damer som inviterte oss begge tilbake til Me for Eurovision-fest klokken ni i kveld. Jeg sa jeg skulle tenke på det, men i dag kjenner jeg at joggebuksa, sofaen og ferdigpizza frister mer, så da utgår dette. Selv om det kunne vært hyggelig å følge opp og kanskje gjøre seg nye bekjentskaper.

Reprise på gårdagens antrekk – for de som ikke så det i bloggen i går. Foto: Silje H. Smestad

Dersom denne ikke-rapporten virker negativ, så er det vel først og fremst fordi jeg har brukt flere timer på å skrive et blogginnlegg om en kveld på byen hvor det egentlig ikke skjedde noe som er spennende nok til å nevne i en festrapport, og den eneste grunnen til at jeg fortsetter å prøve er at jeg vet jeg har lesere som gjerne vil vite hvordan det gikk. Da overskygger nok frustrasjonen min det faktum at jeg hadde det trivelig i går, og at jeg er veldig glad for at jeg dro.

For selv om kvelden kanskje ikke var spennende, kan det være like greit om kvelden bare er hyggelig også.

Skal du se Eurovision-finalen i kveld, og i så fall hvor?