Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2017

Konkurranse – Emilie redder påsken din!

//Konkurransen er nå avsluttet

Så var det denne tiden på året igjen. Den tiden der nordmenn flokker seg sammen opp mot fjellet for å tilbringe påskehøytiden tettpakket i et primitivt lite treskur kalt «hytta» for å late som om man koser seg uten vann og strøm, med at bøtta på utedoen må byttes etter tur, og den eneste formen for underholdning er gamle utgaver av Ludo og Jakten på den forsvunne diamant, hvor diamantbrikken ble sist sett en gang på 70-tallet.

Du kjenner at du gleder deg vilt nå som du leste det siste avsnittet, ikke sant?

Men jeg skal selvsagt hjelpe deg, og alt du trenger for å vinne denne flotte premien er å legge igjen en kommentar – med e-postadressen din så jeg kan kontakte deg – og en liten tekst som indikerer at du er med. Ingen haker, ingen stjerner eller liten skrift. Du trenger bare å fortelle meg at du er med. Men hva kan du vinne?

Boken er som vanlig plukket ut etter anbefaling fra en av mine kontakter i bokbransjen, og ble av henne beskrevet som «ikke veldig kjent, men min nye favoritt». Ikke mye å gå på akkurat der, men i følge Trønder-Avisas anmelder Erling Koldaas som rullet terningen til en femmer, egner boka seg «utmerket til peisbål og blafrende stearlinlys, men det kan være godt med selskap når ondskapen herjer på sitt verste i den engelske hovedstaden» . Med andre ord som skapt for en trang, primitiv hytte med vedfyring som eneste varmekilde, når du er omgitt av halve slekta og privatliv uansett vil fortone seg som et fjernt minne.

Og skulle du ikke ha interesse av å lese den selv, kan du jo alltids sende den videre til en onkel du gjerne ser forsvinne inn i bøkenes verden noen timer så du får fri fra oppmerksomhetstrangen og de tørre vitsene hans.

Men ikke nok med det, dere! I tillegg til å fylle hodet ditt, hjelper jeg deg også med å fylle påskeegget ditt og legger like godt med et par sjokoladeplater. Og det får vel holde?

NEIDA! For hva er vel en konkurranse hos Emilies skap uten en liten BONUS! For om bloggens facebookside på et mirakuløst vis skulle passere 600 følgere innen konkurransens slutt dobler jeg antallet sjokoladeplater!

Konkurransen avsluttes onsdag 5. april klokken 23:59. Vinneren vil trekkes umiddelbart og bli annonsert torsdag morgen her i bloggen. Om jeg får tak i vinneren, sendes premien allerede samme dag.

Konkurransen er i gang!

PS! Premien er som vanlig sponset av min egen lommebok. Ja, jeg vet. Alt for snill…

Kan jeg date før jeg er ute av skapet?

Det begynner å nærme seg to år siden sist jeg var i et forhold. Egentlig har jeg det jo fint som singel, så jeg føler ikke noe desperat behov for å finne noen, som de sier. Likevel merker jeg jo at det er visse ting jeg savner, og innimellom tar jeg meg selv i å tenke at det hadde jo vært fint.

Men tatt i betraktning at jeg jo ikke har stått frem som transkjønnet, og ennå lever som gutt utad, mens jeg lever som jente i det skjulte. Blir det for belastende for en partner å måtte skjule hvem hun egentlig er sammen med?

Det er jo komplisert nok fra før å være transkjønnet når det kommer til det rent seksuelle. Jeg kan si at jeg identifiserer meg som jente, og at siden jeg kun forelsker meg i jenter, så er jeg lesbisk. Case closed. Likevel har jeg jo den kroppen jeg har, og man faller liksom lett mellom to stoler når det at jeg ser ut som en jente gjør de heterofile jentene uinteresserte, og kroppen min skremmer vekk de lesbiske. Det kan være utfordrende å peile ut dem som ikke finner det problematisk at jeg, i alle fall enn så lenge, har tissen på utsiden.

Men ville alt vært bare fryd og gammen om akkurat dette skulle vise seg å være uproblematisk?

For som sagt lever jeg jo fortsatt utad som gutt, og lever kun som jente i det skjulte fordi jeg ennå ikke har funnet motet til å stå frem som transkjønnet. Hvordan vil det være å måtte dele denne hemmeligheten og utad være sammen med meg som mann, men i det skjulte egentlig være sammen med meg som kvinne?

Selvsagt kan vi jo argumentere for at innerst inne er jeg den samme personen uansett hvilket kjønn jeg identifiserer meg som, men dette er jeg like mye enig i som jeg er uenig. Dersom man er den samme personen uansett ville det jo ikke være noe poeng med å gjennomgå denne tunge og langt fra ufarlige prosessen som jeg er i ferd med å gjennomgå, og det er nok av tilfeller hvor samliv har gått i oppløsning når den ene har begynt en slik prosess fordi den andre føler at partneren ikke lenger er den samme personen denne ble sammen med.

Flere år med terapi har også vist meg at jeg har endret meg i takt med at jeg gradvis har latt meg selv få lov til å leve som den jenta jeg føler meg som. Depresjonen som har plaget meg i mange år slipper stadig taket og jeg har også større selvtillit. Jeg er fortsatt meg selv, men jeg er i ferd med å bli en bedre versjon av meg selv.

Likevel vet jeg fortsatt ikke hvor lang tid det vil ta før jeg tør å gi slipp på dette dobbeltlivet jeg lever nå. Derfor spør jeg meg selv om det er urimelig å la noen være nødt til å ta del i dette dobbeltspillet mens hun venter på at jeg skal finne motet til å slippe løs den virkelige meg. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart det selv, og det er kanskje en grunn til at jeg bare har vært på én date i løpet av disse to årene jeg har vært singel.

Eller hva tror du? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet mitt

1. april er ikke morsomt lenger

Vi lever i en verden hvor det daglig deles falske nyheter i sosiale medier og bloggere skriker ut med store clickbait-overskrifter som ikke står i stil til innholdet i selve innlegget. Dermed sier det seg selv at det ikke lenger er så sjarmerende med 1. april når vi i praksis blir lurt hver eneste dag.

Men når alt kommer til alt er ikke dette hovedårsaken til at 1. april ikke er morsomt lenger. Det er fordi ingenting er morsomt lenger. Nå er alt bare potensielt støtende. Men ikke ovenfor dem man skulle tro.

Nei, jeg er ikke gravid og jeg var det ikke i fjor, da dette bildet ble tatt, heller… Foto: Tonje Aarolilja

På 1. april i fjor skrev jeg i bloggen min at jeg var gravid. Ja, jeg vet. Det er den eldste og kanskje dårligste spøken i boka, og i de fleste tilfellene hvor jeg ser noen poster den i sosiale medier på denne dagen, så trekker jeg ikke litt på smilebåndet engang. Men det er ikke fordi jeg blir støtt, det er fordi jeg ikke synes det er morsomt, akkurat som at jeg ikke synes det er morsomt når noen peker mot vinduet bak meg og sier «det snør ute», selv om det ikke snør utenfor. Jaha, du fikk meg til å snu meg, so what? En god aprilspøk skal være litt dum og usannsynlig, slik at du selv føler deg dum for å ha gått på. Du får liksom ikke den effekten av å skrive at du er gravid når det jo er noe som faktisk kan skje.

Der kom ideen til fjorårets aprilspøk for min del. Jeg tok en veletablert og utslitt spøk, og satte den i en ny kontekst ved å poste at jeg, som jo er født som gutt, transkjønnet og derfor åpenbart ikke kan få barn, var blitt gravid og at jeg var overlykkelig over dette. Som en liten ekstra twist la jeg også inn en liten overraskelse til slutt om at motivasjonen for å bli gravid var en helt annen enn å få barn, slik man forventer. To vitser i en.

Det var vel ingen som ble lurt, men selv om de fleste som kommenterte på bloggen eller dens facebookside skrev at de fant det morsomt, så var det noen som ble støtt av at jeg spøkte med graviditet. Jeg måtte jo tenke meg litt om og ha medfølelse, skrev de. Medfølelse for alle de som av ulike grunner ikke kan bli gravide.

Jaha, sånn som meg selv, mener du?

For det var faktisk et litt sårt innlegg å skrive også, siden jeg jo egentlig drømmer litt om å kunne bli gravid, men vet at det ikke er mulig for meg da jeg er transkjønnet og født som gutt. Men jeg har alltid brukt humor som forsvarsmekanisme når ting blir vanskelig for meg.

Akkurat som med transkjønnetheten blir det enklere for meg å takle en vanskelig hverdag hvis jeg får lov til å le litt av den. Jeg vil mye heller at du skal kødde med meg og ufarliggjøre situasjonen fremfor å bare fremstå medlidende og dermed få meg til å synes synd på meg selv.

Det virker det som at de fleste som er i tilsvarende situasjoner er enige i, for når jeg så over kommentarene jeg fikk, og de som kom fra personer som faktisk hadde opplevd å miste barn eller som av ulike grunner ikke kunne få barn, så tok de meg i forsvar og sa at de synes innlegget mitt var morsomt. De som ble støtt var såkalte hvite riddere som gjerne blir støtt på vegne av andre for egen selvfølelses skyld, uten å høre på hva vi faktisk føler.

Jeg mener at den beste humoren er den som har et alvorlig tema i bunnen, og at absolutt alt kan spøkes med. Det betyr ikke at absolutt alt er morsomt, og at man aldri kan gå over streken, men at måten det gjøres på og konteksten det gjøres i er alfa og omega, og du merker fort om en vits bare er ute etter å provosere eller om den er fortalt med et glimt i øyet. Timing er også viktig, og det er sjelden ok å spøke med noe man står midt oppi hvor såret er ganske ferskt. Her kommer uttrykket «Too soon» inn.

Men at enkelte tema skal være fritatt for vitsing provoserer meg, både som humorist og som transkjønnet. Hvis du mener at man skal holde seg langt unna vitser med transkjønnethet som tema for å beskytte meg, sier du i praksis at jeg er svakere enn alle andre og er dermed med på å holde meg utenfor samfunnet fremfor å inkludere meg. Det er vel det motsatte av det du vil?

Som sagt betyr ikke dette at du ikke skal reagere om noe går over streken, men om du kjenner du blir støtt kan det være greit å stoppe opp litt og spørre deg selv om hvorfor. Om vitsen faktisk går til angrep på noen, eller om det bare er temaet for den du reagerer på.

Eller hva tenker du? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet mitt!