Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2017

Kristiansund – Emilie tester «fishan»

De som har fulgt bloggen min i litt mer enn en uke, vet at jeg elsker fish ‘n’ chips og at jeg bare er nødt til å besøke en brun pub som serverer dette hver gang jeg er i London.

Pappa er jo en av dem som har fått med seg dette og har flere ganger sagt at «hvis du noen gang er i Kristiansund må du spise den de serverer på kaia der. Men de kaller det bare for «fishan» da». Så da det tilfeldigvis ble en semiimpulsiv tur til Kristiansund nå i påskeuka, måtte jeg selvsagt høre etter.

Fish ‘n’ chips, eller «Fishan» som de kaller det i Kristiansund. Tipper det er like usunt som det ser ut…

Etter hva jeg har forstått er fishan en institusjon i Kristiansund, og det tok ikke mange sekundene fra jeg kom av hurtigbåten fra Trondheim før jeg så den blå bua til Svensson chips på kaia. Men på vei til hotellet gikk jeg forbi flere gatekjøkken og kiosker som lokket med «hjemmelaget fish and chips» på gatebukkene sine. Ved Storkaia passerte jeg også Fishanbua som jeg fra lokalt bekjente hadde blitt fortalt at var best på fishan i Kristiansund.

Men når Fishanbua bestemmer seg for å holde stengt i påska får de bare ha det så godt, og dermed gikk gratisreklamen til Svensson chips ved Trafikkterminalen. Og hva ble dommen?

Ved å holde stengt i påska mistet de muligheten til å få meg besøk, og omtalen går i stedet til Svensson chips

Måltidet måtte inntas på hotellrommet mitt fordi Svensson chips ikke stiller med andre innendørs lokaler enn selve kjøkkenet sitt, og det rå nordmørske klimaet føltes ikke akkurat som en invitasjon til å ta i bruk utebenkene rundt bua. Dette tar jeg ikke så tungt med tanke på at jeg fikk en temmelig raus porsjon til bare 89 kroner, som jeg ikke hadde sjanse til å spise opp. Men du skal virkelig vite at jeg prøvde!

For etter at jeg hadde tatt noen biter nikket jeg bare og sa at dette var fantastisk godt, og kanskje en av de beste porsjonene med fish ‘n’ chips jeg noen gang har spist. Det eneste jeg har å utsette på måltidet er at dama i kiosken var litt vel raus med saltet, og hadde jeg rullet terning hadde dette vært nok til å spolere sekseren for min del. Likevel var det så godt at det føltes som et nederlag å ikke makte å spise opp alt.

Og det til en pris av bare 89 kroner + eventuelt tilbehør!

Så er det sant som de sier at Kristiansund har Norges beste fish ‘n’ chips?

Det vil det nok være umulig for meg å svare på fordi smaken som kjent er veldig subjektiv og det må derfor være opp til den enkelte å avgjøre. Men at Kristiansunds fishan er en het kandidat er jeg ikke i tvil om, og det er nesten så jeg påstår at det var verdt turen alene.

Og dersom det også stemmer at Fishanbua er bedre har jeg virkelig en god grunn til å reise tilbake senere!

PS! Det slo meg plutselig at mens Kristiansund altså har en slik signaturrett, så mangler vi dette hjemme i Trondheim. Det gjør meg faktisk litt flau…

Klar for en ny dag – i Kristiansund

Her er det. Det synlige beviset på at jeg akkurat nå befinner meg i den nordmørske hovedstaden Kristiansund, i alle fall for dem som er kjent her. Alle andre kan myse litt og se at noen, i beste Hollywood-stil, har skrevet «Kristiansund» med store bokstaver i skråningen til venstre i bildet.

Jeg ankom Kristiansund i fire-tiden i går ettermiddag, og etter noen timer med avslapping og omkledning på hotellrommet, var jeg klar for min debut som Emilie ute blant måsene. Ikke lenge etter møtte jeg Mala, en av mine lesere gjennom mange år, og ble med henne for å spise på Bryggekanten Brasserie, noe jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg. Bildet over ble tatt da vi var forsynte og vi bestemte oss for å rusle litt rundt i sentrumsgatene. Førsteinntrykket er at byen ikke er så ille som enkelte skal ha det til.

I dag er jeg klar for nye eventyr og nok en omvisning i byen. Så får vi se da om det gode inntrykket holder seg.

Og skulle du befinne deg i Kristiansund og tilfeldigvis passere meg et sted i byen, si hei da vel!

Foruten grunn – til Kristiansund

Da er vi direkte inne fra Kystekspressen et sted inne i Trondheimsfjorden med kurs for Agdeneset og kysten. Inne i hodet mitt gjentas en slags loop av hva Bakklandet Bassangforening så treffende sang en gang på 70-tallet: «Så reiste jeg til Kristiansund. Foruten grunn, til Kristiansund».

Det er nemlig akkurat slik det er. Jeg har virkelig ingen mål med denne turen annet enn å komme meg bort litt, og sånn sett hadde jeg kunnet dra til et hvilket som helst annet sted. For utover at det er lett å komme seg dit når man har Trondheim som utgangspunkt, er det absolutt ingenting ved denne byen som tiltrekker meg!

Det betyr ikke at furtne nordmøringer nå har en grunn til å føle seg djupt såra og vonbrotne over utsagnet mitt. At jeg ikke blir tiltrukket av Kristiansund er ikke fordi jeg har så mye å utsette på byen. Det er heller det at jeg jo vet absolutt ingenting om den, annet at den ligger der ute ved kysten på Nordmøre i all sin anonymitet. Man får nesten inntrykket av at stedet mangler en egen identitet. Jeg mener, selv byens store sønn Ole Gunnar Solskjær assosieres først og fremst med naboen Molde.

Har virkelig Kristiansund så lite å vise til?

Det er dette jeg nå skal finne ut av i løpet av de neste 48 timene. Har Kristiansund skjulte sider som gjør byens anonyme tilværelse ufortjent? Eller stemmer det, som en bekjent av meg sa før jeg dro, at den eneste severdigheten av interesse i byen, er oversikten over avgangstidene med hurtigbåten tilbake til Trondheim?

Jeg lover å møte byen med et åpent sinn, og tenker at det må være mulig å finne noe positivt å trekke frem. Når eneste mål er å komme meg bort for å slippe å tilbringe påska stirrende i stueveggen hjemme, tør jeg påstå at jeg ikke akkurat stiller altfor uoppnåelige krav til byen.

Og du vet du har tapt om jeg plutselig skulle savne synet av murpuss.

Reisenerver…?

Kofferten er pakket. I morgen drar jeg på tur, alene. Jeg skal reise til et sted jeg aldri har vært, ikke vet noe som helst om, eller kjenner noen for den saks skyld. Og jeg planlegger å være i jenteuttrykk under hele oppholdet!

Dette er langt utenfor komfortsonen min for å si det pent, og det ville vært en underdrivelse å si at jeg nå begynner å kjenne på reisenervene. Om noe begynner jeg å kjenne at angsten kommer snikende!

Likevel tror og håper jeg det blir bra. Jeg skal ikke være borte så lenge, men det er viktig for meg at jeg får utfordret meg litt og pushe litt på grensene mine. Jeg kommer aldri til å finne motet til å stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på heltid dersom jeg bare skal sitte hjemme og se i veggen. Det er nødvendig at jeg kommer meg ut litt.

Men jeg har klart å få tak i to lesere som befinner seg på dette stedet i påsken, og siden jeg jo som alle andre bloggere har verdens beste lesere, så vil jeg tro at jeg er i gode hender. Selv om jeg ikke kjenner dem fra før.

I morgen etter avreise vil jeg avsløre hvor jeg er på vei. Frem til da ber jeg deg igjen om å ønske meg lykke til.

…og om du ikke hører fra meg innen torsdag kveld, vet du sikkert nummeret til politiet.

Det kommer til å bli hardt å droppe parykken

Stadig vekk får jeg kommentarer som «du blir ikke kvinne av å gå med parykk og kjole» slengt etter meg på internett – sist som en kommentar til et innlegg hvor jeg tilfeldigvis var avbildet kledd i bukser. Hva parykken angår har jeg hele tiden tenkt at den forsvinner den dagen jeg føler mitt ekte hår er blitt langt nok og jeg har fått formet det slik jeg vil. Men nå som dagen nærmer seg kjenner jeg at jeg gruer meg til det.

Sophie Elise skrev for litt siden at hun hadde droppet extensions til fordel for parykk. Way ahead of you…

Helt siden den magiske kvelden jeg våget meg ut som jente for første gang har jeg brukt en eller annen form for parykk. Grunnen er ganske enkelt at akkurat som de riktige plaggene hjelper meg med å fremheve de riktige formene, har også frisyren mye å si for hvordan jeg blir oppfattet.

Samme hvor bra antrekk jeg klarte å sette sammen, så ble det likevel feil med en kort, delvis maskinklipt maskulin frisyre. Jeg merker det selv nå som jeg har latt håret mitt gro ut i tre år at jeg ikke aner om plagg ser bra ut på meg før jeg har fått på parykken min, selv om det ekte håret mitt nå er langt. For det er nettopp det, mens jeg bruker en parykk som er formet slik at det rammer inn ansiktet mitt og ikke minst skjuler pannen som kanskje er den mest maskuline delen av ansiktet mitt, så er det ekte håret mitt bare langt.

Men nå som håret mitt begynner å nærme seg den lengden jeg ønsker, og jeg derfor snart kan ta det med til frisøren, sammen med resten av hodet mitt, for å få det formet, så kjenner jeg at jeg gruer meg vilt til dette.

Selv om det sikkert blir deilig å ikke gå og kjenne på strikken rundt hodet, og ikke minst slippe å dra ned panneluggen når håret rømmer bakover – noe som dessverre ikke funker for dere menn i overgangsalderen – så er det likevel en slags trygghet i å gå med den. Jeg er redd for å føle meg naken og mer sårbar den dagen jeg tar den av for siste gang. Riktignok har jeg byttet ut parykken fire ganger siden jeg begynte å blogge fordi de jo slites etterhvert, men like fullt føles den som en del av meg og hvem jeg er.

Men det er vel slik det er. Akkurat som at jeg en dag skal stå frem som transkjønnet og ikke lenger bare leve i det skjulte som jente på deltid, men hver eneste dag i hver eneste situasjon. Som jeg nylig skrev kommer jeg aldri til å bli klar for dette. Men jeg vet det likevel nærmer seg, og at det er noe jeg må gjøre. For meg selv og for min egen psyke, fordi jeg genuint tror på at ting vil bli bedre etterpå, når folk har vennet seg til tanken og ting har roet seg ned. Klarer jeg det, så vil det nok det å droppe parykken være som en tur i parken i sammenligning.

Så får jeg bare prise meg lykkelig over at det ekte håret mitt er tykkere enn det i parykken min, og at jeg har store muligheter for å få det akkurat slik som jeg vil!

Semispontan ferietur bestilt!

Da var det avgjort. Som jeg skrev i forrige innlegg har jeg gått ut i påskeferie, men har utrolig lite lyst til å bruke den på å stirre i stueveggen hjemme. Derfor har jeg nå tatt grep, og i semispontanitetens navn har jeg bestilt en liten tur vekk fra den regntunge trønderhovedstaden i noen dager og allerede tirsdag reiser jeg.

Men hvilken verdensmetropol er det som skal få æren av mitt besøk og tilstedeværelse denne påsken?

Det blir nok ingen premie på den som gjetter riktig, men svaret vil nok åpenbare seg samme dag som jeg reiser, da jeg selvsagt har planer om å dokumentere denne turen i bloggen. For jeg tenker å gjøre det til nok et ledd i planen min om å komme ut av skapet som transkjønnet, ved at jeg kun skal gå ut som jente under oppholdet.

…og det blir utfordrende nok da jeg ikke reiser sammen med noen, og heller ikke kjenner noen der. Dette har jeg aldri gjort før, i alle fall ikke som jente!

Så ønsk meg lykke til!

Påskeferie… og hva så?

Klokken fire i dag stengte kontoret og jeg gikk ut i påskeferie. Dermed er det over en uke til neste gang jeg skal sette føttene innenfor jobbens lokaler og i mellomtiden skal jeg ikke trenge å ofre jobbrelaterte tema en tanke.

Så… hva gjør jeg nå?

Med unntak av et traumatisk besøk hos slekt på Vestlandet da jeg var åtte, hvor katteallergien min slo ut for fullt og gjorde meg så dårlig at jeg til dags dato fortsatt er livredd for katter, har jeg og min familie aldri hatt noen tradisjon for å gjøre noe annet enn å være hjemme i påsken. Jeg har med andre ord ingen planer utover å sitte hjemme og stirre i stueveggen i en uke.

Det tror jeg verken jeg eller bloggen har særlig godt av.

Dermed lurer jeg på om jeg bør komme meg litt bort, men selv om Skatteetaten var rause nok med å gi tilbake et par tusenlapper for noen dager siden, så er ikke akkurat den økonomiske situasjonen min der at jeg er komfortabel med at den blir tatt opp i familieselskaper. Derfor er det jo også grenser for langt jeg kommer meg. Selvsagt kan jeg ta en tur over fjellet til Oslo, så er jeg der så ofte uansett at det begynner å føles som rutine.

Så hvor kan man reise fra Trondheim bare for å oppleve noe nytt uten å blakke seg fullstendig?

Kjenner jeg noen i Kristiansund eller Mosjøen tro?

Vinneren av påskekonkurransen!

Det er torsdag morgen, og konkurransen har vært over i flere timer allerede. Med andre ord er det på tide å kåre en vinner, og når sant skal sies er jeg faktisk glad vi i det hele tatt har en vinner å kåre! Lesertallet mitt har jo sunket litt siden jeg flyttet bloggen til Femelle, og derfor bekymret jeg meg for at jeg ingen kom til å delta.

Dette skulle vise seg å være en grunnløs bekymring, for til min store glede var det faktisk ganske mange som hadde lyst på både bok og sjokolade til påske. Men det kunne altså bare bli en av dem, og hvem ble det?

Som vanlig er vinneren trukket ved hjelp av den hellige vokter av alt det tilfeldige på internett, random.org, hvor jeg har listet opp alle deltakere i den rekkefølgen de meldte seg på, og ba random.org om å lage en ny rekkefølge. Den som kom først ble dermed trukket som vinner, og dette ble altså…

ELLIS!

Gratulerer! Du mottar en e-post fra meg straks dette innlegget er postet, og så fort du svarer på denne og gir meg adressen din, vil jeg oppsøke nærmeste postkontor så dette havner i din postkasse:

Gratulerer igjen til deg, og til alle andre sier jeg som vanlig at det nok vil dukke opp nye muligheter i form av nye konkurranser senere. Men når, det gjenstår ennå å se, så fortsett å titte innom bloggen!

Hurra, jeg er ikke psykotisk!

Internett får virkelig frem det verste i folk, og som transkjønnet slipper jeg absolutt ikke unna folks meninger!

Det har jeg fått merke i det siste, særlig i en diskusjonsgruppe på facebook jeg har vært medlem av lenge, hvor enkelte later til å ha gjort det til sin livsoppgave å opplyse verden at transkjønnethet ikke eksisterer. Jeg kunne ikke poste noe uten å bli bombardert med meldinger om at jeg ikke er kvinne, men en mann med store mentale problemer og at den eneste grunnen til at jeg holder på slik som jeg gjør er fordi jeg vil ha oppmerksomhet.

Akkurat dette med oppmerksomhet har jeg allerede avfeid i et tidligere innlegg, men dette med psykotisk oppførsel er ikke like lett å avfeie. Det er jo slik at de som lider under en psykose vet det som oftest ikke selv. Så når jeg daglig får slike beskyldninger slengt i mot meg i så stort omfang blir det vanskelig å ikke la seg påvirke ved å bli redd og stille seg spørsmålet om de kanskje har rett.

Heldigvis har jeg jo noen jeg kan snakke med om dette, for jeg har jo gått til den samme psykologen i tre år. I løpet av disse tre årene har det ikke vært snakk om å avvende meg noen innbilte tvangstanker og få meg til å forstå at jeg egentlig er mann. I stedet har jeg fått hjelp til å tørre mer, til å klare å være meg selv uten å kjenne på denne angsten som har forfulgt meg i så mange år, og siden det er krav om henvisning fra psykolog for å få denne behandlingen, har hun også sagt at hun mer enn gjerne tar kontakt med Rikshospitalet den dagen jeg er klar for å stå frem og gjennomgå hormonell behandling.

Derfor pustet jeg svært lettet ut da psykologen min under siste time sa til meg at «du er ikke psykotisk, det kan du ta med ro. Da hadde jeg plukket det opp for lenge siden».

Den aktuelle facebookgruppa har jeg nå meldt meg ut av både fordi det ikke var bra for meg å være der lenger, og fordi det var lite i de bombastiske utsagnene der inne som vitnet om et ønske om å diskutere. De hadde vel sagt noe om at helsevesenet er forpestet av venstrevridd politisk korrekthet hadde jeg fortalt om psykologens syn på saken, men deres meninger betyr ikke noe som helst mot at en fagperson som har kjent meg i flere år kan berolige meg med å si at jeg ikke er psykotisk!

Men nå skal jeg ut og legge meg i buskene og spionere på leiligheten til eksen noen timer, så jeg er sikker på at hun ikke er hjemme når jeg bryter meg inn for å barbere marsvinet hennes. Så dere får unnskylde meg litt…

…huff, som jeg hater barnåler…

…er sminken min hjemsøkt?

Det var sent i går kveld og jeg satt i sofaen og nøt synet av at Rosenborg var i ferd med å slå Odd 3-0 på EuroSport Norge, da jeg plutselig hørte en lyd fra badet. Lyden kunne best beskrives som et lite smell, som om noe hadde falt ned og truffet flisene på baderomsgulvet.

Selvsagt måtte jeg jo gå ut på badet for å sjekke. Det kunne jo hende noe var blitt ødelagt?

…ikke lat som om du har mer orden på sminken din enn jeg har. Jeg tror deg ikke uansett!

På badet ble øynene mine først tiltrukket av sminken som lå der like uorganisert som jeg hadde forlatt den, og da var det i alle fall ikke noe av den som hadde gått i gulvet. Eller? For blushen manglet jo! Hvor var den blitt av?

I frykt for at det var den som hadde falt i gulvet og at den var ødelagt, flyttet jeg forsiktig blikket nedover og…

…nei, se der var synderen! Det var blushen som hadde falt ned og lagd lyden jeg hadde hørt, så da var i alle fall det mysteriet løst. Og heldigvis var den like hel også, så da kunne jeg puste lettet ut. Og så i dusjen…

…hei, vent nå et lite øyeblikk. Den lå oppå vaskemaskina? Og nå var den i dusjen? Men det… det betyr jo…

Det er jo nærmere en meter mellom vaskemaskinen min og der blushen ble funnet i dusjen. Hvordan kan den bare ha tatt sats på denne måten? Er sminken min hjemsøkt? Må jeg ringe TVNorge og Åndenes makt?

Er jeg nødt til å be om besøk fra Lilli Bendriss og tromma hennes?!!

Men dessverre. Selv om det hadde vært mye mer spennende å følge dette sporet, så er jeg uhelbredelig ateist og skeptiker, noe som gjør at hjernen min ikke klarer å tro at det kan ha skjedd noe overnaturlig. I stedet begynner den å se etter logiske forklaringer på hva som kan ha fått blushen til å falt i utgangspunktet.

Sånn som at da dette skjedde var vaskemaskina i gang med å sentrifugere skittent undertøy på 60 grader.

Dette forklarer riktignok ikke hvordan blushen kan ha flydd en meter gjennom lufta når underlaget bare ristet litt, for det naturlige hadde vært om den da hadde falt rett ned. Og det er også det jeg tror den har gjort, men at den har hatt så stor fart i det den traff det flislagte gulvet at den har fått en sprett og flydd videre, dog i en mer vannrett bane enn den loddrette den hadde da den falt rett ned. Saken er avsluttet, og i det jeg innser at jeg igjen har ødelagt mine sjanser til å få besøk av Åndenes makt og Lilli Bendriss, bare fordi jeg måtte tenke meg frem til en logisk løsning…

…skjønt, når jeg tenker meg om så hørte jeg jo bare ett smell…