Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mars 2017

Siste innkjøp – nye skaterkjoler

Det er mulig noen oppfattet antrekket jeg delte tidligere i dag som feil for sesongen, da jeg jo valgte å posere i en vinterkåpe nå som våren holder på å gjøre sitt inntog. Likevel føler jeg ikke at jeg henger igjen i vintersesongen, for selv om det jo snødde da bildene ble tatt for to dager siden, tyder innkjøpene jeg gjorde samme dag på at jeg så fremover og hadde en helt annen sesong i tankene.


Det er jo ingen hemmelighet at jeg har en spesiell forkjærlighet for skaterkjoler, fordi de med sitt a-linesnitt og markerte midje, hjelper meg som jo er transkjønnet og født som gutt med å få en feminin figur. Derfor er jeg veldig glad for at H&M kjører en fast modell med skaterkjoler gjennom hele året som de bare bytter ut mønsteret på. Da slipper jeg unna prøverommet også, for jeg vet jo hvilken størrelse som passer meg.

Nå håper jeg tiden går fort frem mot sommeren slik at jeg kan møte solskinnsdagene kledd i de nye skaterkjolene mine. Men frem til da er det jo ingenting i veien for å bruke dem sammen med en skinnjakke, strømpebukser og støvletter, noe jeg jo er kjent for å gjøre.

Hva synes du om de nye kjolene mine?

 

Antrekk – Burgundy coat


Kåpe : Miss Selfridge | Støvletter: Anna Field | Topp: H&M | Skjørt du ikke ser: BikBok | Veske: Miss Selfridge

Endelig – etter å forsøkt helt siden jeg kjøpte den i bursdagsgave til meg selv i november, klarte jeg endelig å forevige den fantastiske Miss Selfridge vinterkåpa mi så jeg får vist den frem her i bloggen.

Men det var nære på også denne gangen med både kranglete værguder som avbrøt photosessionen med et plutselig snøfall og at mange av bildene som ble tatt skulle vise seg å være kraftig ute av fokus. Vi måtte også improvisere frem en location da det stedet jeg egentlig hadde tenkt å ta bilder, viste seg å være fullt av gravemaskiner. Men vi fikk det til likevel!

Hva synes du om antrekket mitt?

…og før noen spør: pelskragen er selvsagt ikke ekte pels, men 100% modakryl. Det får være måte på!

Kollegaen min kjente meg ikke igjen!

Siden jeg lever et hemmelig dobbeltliv og ennå ikke har stått frem som transkjønnet er jeg alltid litt nervøs for å treffe noen jeg kjenner og som ikke vet når jeg er ute som jente. Men det kan jeg visst ta helt med ro.

Innlegget er på ingen måte sponset av verken New Yorker eller Espresso House…

I dag har jeg vært på besøk hos behandleren min hos Nidaros DPS for oppfølging i min prosess på vei ut av skapet. Når jeg likevel var på den kanten av byen kombinerte jeg det med shopping og et kafébesøk på City Lade med min venninne Lisa.

Jeg må innrømme at jeg unnet meg en sjokolademuffin til kaffen, på tross av at jeg prøver å kutte ned på søtinntaket. Men samvittigheten er likevel hvit som snø da Lisa og jeg like godt bestemte oss for å gå inn til sentrum etterpå, i stedet for å ta buss. En strekning som tar nærmere 40 minutter å tilbakelegge til fots.

På vei inn til sentrum ser jeg plutselig en kjent skikkelse nærme seg på sykkel. Jeg smiler litt til ham i det han passerer, men selv om han ser på meg i et sekund før han trekker til seg blikket igjen, hilser han ikke. Det er også lite som tyder på at han har kjent meg igjen. Selv om dette er en person jeg omgås daglig som gutt.

For ikke bare jobber vi sammen – vi deler også kontor!

Om han hadde kjent meg igjen hadde det ikke gjort meg noen verdens ting da jeg jo som kjent sto frem på jobben for et halvt år siden, og han er kanskje den av gutta på jobben – inkludert sjefen – som har spurt meg mest om hvordan det går med prosessen og veien ut av skapet. Han er derfor fullstendig klar over min situasjon og selv om jeg tviler på at han leser den fast, så kjenner han til denne bloggen.

Likevel kjente han meg ikke igjen da vi passerte hverandre på gata. Og det er faktisk helt greit!

For når jeg vet at jeg ikke blir gjenkjent av en person som jeg omgås hver eneste dag og som i tillegg vet at jeg er transkjønnet og lever et hemmelig dobbeltliv – hva er da sjansen for at jeg blir gjenkjent om jeg treffer noen jeg kjenner som ikke vet?

Dermed kjenner jeg at skuldrene er litt senket nå. Men jeg kommer til å fortelle ham det på jobb i morgen…

Jeg blir nok aldri klar for å stå frem

«Ikke faen, jeg er pissredd!» er svaret jeg kommer med hver gang noen spør meg om jeg er klar for å stå frem.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg oppdaget at jeg følte meg som jente, og helt siden den dagen har jeg levd med denne hemmeligheten om at jeg er transkjønnet, som bare vokser og vokser inni meg til det punktet hvor jeg kjenner at jeg holder på å sprekke. Det er ingen behagelig situasjon å være i.

Men selv om det er tanken på at jeg en dag skal stå frem og begynne å leve som meg selv som gjør at jeg kommer meg gjennom hverdagen, så utsetter jeg denne dagen i det lengste. Jeg er rett og slett alt for redd for konsekvensene av det, både i form av reaksjonene som vil komme og ikke minst risikoene ved eventuelle inngrep på kroppen, som jo er langt fra ufarlige. Selv om situasjonen er uholdbar, så gir det meg en slags trygghet å gjemme seg inne i skapet bare én dag til. Og enda en dag. Og enda en dag.

Så lenge du spør meg om jeg er klar for å stå frem, tror jeg aldri du vil få et annet svar enn nei.

Men kanskje jeg kan formulere spørsmålet for meg selv på en annen måte?

For tiden holder jeg på å lese science fiction-romanen «Old Man’s War» av John Scalzi, hvor hovedpersonen er en 75 år gammel mann som verver seg for å kjempe i en intergalaktisk krig. På grunn av hans høye alder er ikke kroppen hans skikket til krigføring lenger, og han må begå et større medisinsk inngrep for å kunne slutte seg til troppene. Det er her jeg kjenner meg igjen når han fra legen i boken får spørsmålet om han er klar til å si farvel til sin gamle kropp, for i likhet med meg sier han nei. Selv om det er dette han vil mer enn noe annet, blir det alt for skremmende å gi slipp på tryggheten ved et liv han jo kjenner, på tross av at han misliker det. Men når spørsmålet omformuleres til om han er klar til å få det overstått, blir svaret et annet.

Burde jeg i stedet begynne å spørre meg selv om jeg er klar for å få det uunngåelige overstått?

Det er så mange jeg skulle sagt unnskyld til!

Denne uken møtte jeg igjen hun som kanskje har hatt mest betydning for min utvikling og veien ut av skapet. Men mens vi satt og mimret sammen om gamle dager, ble jeg minnet på alle de dumme tingene jeg sa til alle rundt meg på den tiden jeg var på mitt mest deprimerte – og fikk kjempedårlig samvittighet.

Da jeg mandag morgen på jobb fikk vite at vi neste dag skulle en tur til Steinkjer for feltarbeid, tenkte jeg med en gang at «Steinkjer, det er jo der Ida bor nå!».

Selv om vi ikke har sett hverandre siden vi tilfeldigvis oppdaget at vi var i Oslo samme helg, og på samme hotell, for snart tre år siden, så kommer hun alltid til å ha en spesiell plass som en av mine beste venninner. Det var jo Ida som spilte rollen som den gode feen den magiske kvelden som forandret livet mitt for alltid, og hun var også reisefølget mitt da jeg for første gang reiste til London for å prøve meg ute som jente i en uke.

Hun betyr med andre ord veldig mye for meg, og at vi ikke ser hverandre så mye handler mest om at vi begge har flyttet litt rundt og i dag bor i forskjellige byer. Derfor ble jeg veldig glad da hun sa hun hadde tid til å møte meg, og dermed ble jeg igjen i Steinkjer noen timer etter at kollegene mine hadde dratt hjem til Trondheim.

Når to gamle venner møtes er det naturlig at det snakkes om tider som har vært, og etter hvert kom vi inn på den tunge tiden like før denne bloggen åpnet høsten 2012. Den gangen da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å spille den rollen som samfunnet forventet fordi jeg var født som gutt, og at jeg ikke lenger klarte å undertrykke at jeg følte meg som jente.

Men jeg turte heller ikke å stå frem, og det endte med at jeg møtte veggen. Karrieren min gikk i stå og jeg så ingen muligheter for meg selv. Jeg ga rett og slett opp, og ble sint på verden og alle som var en del av den. Uansett hva folk sa til meg, så svarte jeg i sinne, og jeg sa mye dumt som gjorde at de rundt meg en etter en trakk seg unna og i de fleste tilfellene forsvant helt fra livet mitt. Ida var ikke noe unntak, og jeg vet jeg har såret henne også i denne perioden, men siden hun har slitt med depresjon selv klarte hun vel å holde ut fordi hun visste at jeg ikke var meg selv. Det var depresjonen min som snakket.

«Det er da du finner ut hvem som er dine virkelige venner» sa Ida da jeg sa at jeg ikke har tallet på hvor mange venner som bare ble borte og som jeg ikke har snakket med siden den gang. Selv om jeg forstår hva hun mener, så er det jo ikke sånn at man er fritatt fra folkeskikken selv om man er deprimert, og det er jo grenser for hva man skal finne seg i selv fra en person som sliter psykisk og ikke klarer å styre følelsene sine.

Siden det begynner å bli en del år siden og vi alle sannsynligvis har gått videre føles det ikke lenger naturlig å ta kontakt med hver enkelt, selv bare for å fortelle at jeg er lei for det som skjedde. Men jeg har likevel et håp om at i alle fall én av dem det gjelder leser dette, og derfor deler jeg dette åpent i bloggen.

Så til dere det gjelder: Unnskyld!

«Alle transpersoner er bare ute etter oppmerksomhet»

Nok en gang har jeg blitt fortalt av noen at jeg er såkalt «transkjønnet» bare for å få oppmerksomhet.

Som vanlig av en 50-årig mannlig representant for «livets knall harde skole» (sic!) som i sin jakt på vitenskaplige beviser, i likhet med dem som tror jorden er flat eller at alle verdensledere er utenomjordiske reptiler, kun søker svar i de kildene som er enige i hans forlengst forhåndsbestemte konklusjon, og avfeier alt annet som «politisk korrekt venstrevridd propaganda». Jeg skulle ønske jeg fikk en krone hver gang det skjedde. Det hadde vært fint med ny platetopp på kjøkkenet.

Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bry meg, og at deres stadige trang til å ytre sin bastante mening vitner mer om deres egne enorme behov for å bli sett. Men selv om jeg er enig i at det ved første øyekast kan virke som om de har rett om vi ser på adferden til de mest utagerende transaktivistene, så vet jeg at det i mitt tilfelle ikke kunne vært lenger unna sannheten. Evnen til å kunne forsvinne i mengden er noe jeg verdsetter høyt og jeg gruer meg skikkelig til den dagen tiden er inne for å stå frem. Hvorfor skal jeg komme tilbake til.

Hvis jeg ser i passet mitt, som jo snart nærmer seg utløpsdato, ser jeg en tilsynelatende sint ung mann som alvorlig stirrer rett frem med delvis maskinklipt hår og et stakkarslig, men likevel notabelt forsøk på helskjegg med tanke på hvor ung jeg var. Jeg husker godt hvor hardt jeg jobbet for å få opparbeide meg dette tøffe maskuline ytre, og hvordan jeg kopierte mine helter fra metalbandene jeg hørte på den gangen, der jeg breibent sto og hamret løs på en av gitarene mine. Jeg fremsto nok som veldig sint for mine omgivelser, men først og fremst var jeg veldig deprimert over at jeg innerst inne følte meg som jente, en følelse jeg stadig prøvde å jage bort med å fremstå som enda tøffere. Noe som til syvende og sist bare gjorde meg mer deprimert.

Jeg har ikke tallet på hvor mange selvmordsforsøk jeg har bak meg.

Først da jeg begynte å gi etter for disse følelsene og lot andre mennesker få oppleve den virkelige meg begynte jeg å føle meg bedre. Likevel var jeg fortsatt for redd til å stå frem, for jeg kom jo til å tiltrekke meg oppmerksomhet uansett hvor jeg gikk. Dermed ville depresjonen heller ikke slippe taket.

Det var da en venninne foreslo at jeg skulle begynne å dele opplevelsene mine i en blogg, slik at jeg kunne ta det gradvis og samtidig oppdage at det ikke nødvendigvis var så farlig som jeg trodde. Det skulle gå to år før jeg ble overbevist om at det kanskje var en god idé, og i ettertid ser jeg jo hvor mye bloggen har hjulpet meg med å få tatt viktige skritt på veien ut av skapet.

Da jeg begynte var jeg kun i jenteuttrykk bak lukkede dører for personer jeg visste jeg kunne stole på. Selv om jeg fortsatt skriver anonymt og skjuler øynene mine på bildene i bloggen, så klarer jeg i dag, om dagsformen er god, å gå ut som jente i fullt dagslys. Det er ingen som stirrer, for jeg vet godt at jeg passerer som jente og kan lett forsvinne i en folkemengde slik jeg ønsker.

Men jeg vet ikke om dette kommer til å fortsette. Som jeg har nevnt tidligere finnes det en wikipedia-artikkel om meg, som jeg ikke har skrevet selv, under mitt folkeregistrerte mannsnavn. Før depresjonen tok fra meg alt overskudd til å fortsette holdt jeg på å bygge en noe spesiell karriere, og fortsatt kontaktes jeg av fans som lurer på om jeg noen gang kommer tilbake. I fjor opplevde jeg også at en fan kjente meg igjen her i bloggen, men jeg ble også forsikret om at hemmeligheten min var trygg hos henne.

Dermed er vi tilbake ved dette å ønske oppmerksomhet igjen. Jeg vet at alt jeg trenger å gjøre er å kaste masken og solbrillene, og avsløre hvilket navn jeg går under i skattelistene. Jeg vet den dagen vil komme, og når den kommer vil journalistene sannsynligvis ringe meg ned og bloggen vil få et femsifret antall lesere over natten. Hadde jeg bare ønsket meg oppmerksomhet slik enkelte påstår, hadde jeg gjort dette for lenge siden.

I stedet går jeg og gruer meg til den dagen. Fordi jeg er så lite komfortabel med å være i begivenhetenes sentrum og fordi jeg er så redd for å miste denne muligheten jeg har nå til å forsvinne i mengden. Men jeg trøster meg med at jeg i alle fall har muligheten til å forberede meg på det, og at det er jeg selv som bestemmer om det skal skje i morgen eller om to år.

I alle fall så lenge jeg ikke blir gjenkjent av noen andre, og denne er av den sorten som elsker oppmerksomhet…

Ville hun falle for en jente med pikk?

Det er vanskelig nok å være lesbisk og på sjekker’n. Er man i tillegg transkjønnet som meg er det ekstra utfordrende å gjette om hun kan falle for en jente med tissen på utsiden. Særlig om en ennå er inne i skapet.

Gjennom min noe spesielle jobb, hvor vi enkelte dager forlater kontoret til fordel for feltarbeid, ofte utenfor byen, havnet mine kolleger og jeg på et afterski-party på en fjellhytte for en tid tilbake. Omringet av et tjuetalls dansende jenter kledd i ullundertøy skal jeg innrømme at det var mye pent å se på, men det var likevel en av dem jeg la spesielt merke til – hun som av en uviss grunn sto og spilte med til musikken over anlegget på en elektrisk gitar. Jeg visste jeg måtte prøve å komme i prat med henne. Men hvordan?

Sjansen bød seg da jeg mellom en av låtene hørte henne si at hun skulle ønske hun hadde med seg et gitarplekter. «That’s my cue» tenkte jeg, som jo alltid går med et plekter i lommeboka, og jeg tilbød henne å låne mitt, noe hun takket ja til. Dermed ble det naturlig å gå bort og prate med henne etterpå, og det gjorde jeg.

Det ble riktignok ikke tid til lange praten siden jeg jo var der på jobb, men den var hyggelig så lenge den varte og jeg kjente at dette var en person jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med, og kanskje til og med noe mer. Det er jo to år siden sist jeg var i et forhold, så kanskje tiden var inne igjen.

Men som alltid bombarderte hodet mitt meg med spørsmål. Nå hadde hun jo møtt meg mens jeg var i den mannsrollen jeg lever ut til daglig fordi jeg ennå ikke har turt å stå frem som transkjønnet. Var hun i det hele tatt interessert i jenter, og i tillegg en transjente med tissen på utsiden?

Det tok litt tid fra jeg fant ut hva hun het til jeg turte å sende henne en venneforespørsel på facebook, og etter dette satt jeg i en uke og trommet nervøst i bordet mens jeg ventet spent på om hun kom til å godkjenne den, samtidig som jeg stilte meg de samme spørsmålene om og om igjen. Var hun interessert? Kom hun til å miste denne interessen når hun fikk høre at jeg var transkjønnet? Hadde det kanskje stilt seg annerledes om jeg hadde vært født som jente?

Etter en uke fikk jeg omsider et varsel på facebook om at hun hadde godkjent venneforespørselen min, og med tilgang til profilen hennes kunne jeg begynne å finne ut mer om henne før jeg kanskje spurte henne ut. Jeg jublet litt inni meg da jeg så at hun var singel, og det skadet jo heller ikke at musikksmaken hennes var ganske lik min egen. Jeg fant også ut at hun var veganer og…

…vent litt. Veganer? VEGANER?!!!

Det ble aldri så jeg fikk svar på om hun var interessert i å deite en transkjønnet.

 

Å kalle meg feminist føles som et svik mot meg selv

En gang i tiden kalte jeg meg selv feminist. Dersom vi ser på definisjonen i ordboken alene så er jeg det vel fortsatt, for selv om vi alle er forskjellige så mener jeg at kjønn ikke skal være det som står i veien for at en skal ha de samme mulighetene som andre. Men det er få miljøer jeg som transkjønnet har følt meg mindre velkommen i enn i de feministiske kretsene.

Det som først gjorde meg skeptisk til feminismen var at jeg la merke til hvordan meningene mine var mindre verdt om jeg signerte med mitt folkeregistrerte mannsnavn enn om jeg signerte med Emilie. I alle fall hvis jeg unngikk å oppgi at jeg er transkjønnet og født som gutt, for med den tilleggsopplysningen er jeg i deres øyne mann uansett samme hva, og da er jeg for privilegert til å mene noe. Selv om jeg har opparbeidet meg verdifulle erfaringer ved å se hvordan samfunnet behandler meg både som mann og kvinne, særlig innen temaet netthets.

Men den siste tiden har det virkelig blitt sagt en del rart i de feministiske miljøene, og jeg kan ikke forstå at de virkelig tror de sympatiserer transpersoner når de lirer av seg slikt som de gjør.

Ta for eksempel kronikken «Slutt på egne kvinnerom?» som ble publisert i UiBs uavhengige avis På høyden for et par dager siden. Det starter så bra med kritikk mot Universistetsbiblioteket i Bergen som har tatt vekk dametoalettet til fordel for et unisextoalett, mens de har latt herretoalettet få stå urørt. Dette vil nok de fleste transpersoner være enig i at er lite heldig. Likevel tar kronikken plutselig en vending og plutselig peker forfatterne ut oss transkjønnede som syndebukker. Selv om det såvidt meg bekjent aldri var noe krav fra transaktivistene å beholde herretoalettene, og at det er ledelsen selv som tok valget av økonomiske årsaker.

Men når kronikken videre plutselig kommer inn på Julie Bindel og hvordan hun blir stemplet som transfob bare fordi hun er uenig i transbevegelsens ideologi, blir det som kunne vært en god kronikk om UiBs lite gjennomtenkte valg, i stedet en nedrakking av transpersoner. Kronikkforfatterne har alle verv i feministiske organisasjoner, og en av dem, Tonje Gjevjon, skrev også for litt siden en annen kronikk hvor hun blant annet hyller radikalfeminist Magdalen Berns for å ta til orde mot transbevegelsens retorikk. Samtidig linket hun til et gitt punkt i en av Berns YouTube-videoer hvor Berns sier rett ut at transkvinner ikke er kvinner og aldri vil kunne bli det.

På hvilken måte er det å ha sympati for transpersoner?

Hva Julie Bindel angår er jeg lei av å bli forklart at vi må tåle at noen er uenige, og at vi tross alt må huske at hun ba om unnskyldning for sine tidligere transfobiske ytringer tilbake i 2004, også når jeg påpeker at hun så sent som i januar i år omtalte en 17-årig transjente som «this penis» på Twitter. Jeg tviler på at det hadde blitt avfeid som uenighet om kjønnsidentitet om en mann hadde omtalt en feminist som «denne fitta».  Ikke tror jeg hun hadde taklet å bli forklart av en mann hvordan hun skal reagere på dette heller.

Det er noe hyklersk og navlebeskuende med den organiserte feminismen og de virker lite villige til å lytte til noen med andre erfaringer enn de som passer med deres verdenssyn, og den nevnte kronikken føyer seg bare inn i rekken av min opplevelse av at mine erfaringer og mine rettigheter er mindre verdt å kjempe for, og at de helst ser at jeg oppholder meg et sted hvor de slipper å forholde seg til at jeg finnes. Det gjør ikke akkurat at jeg får lyst til å kjempe for dem og deres rettigheter heller.

Så kan man jo spørre seg hvem det er som skal få definere hva feminisme er, om det er disse feministorganisasjonene eller om det er hverdagsfeministene som sier at «så lenge du er for likestilling så er du feminist». Derfor har jeg ingen problemer med at andre omtaler seg selv som feminister.

Men for min egen del føles det som et svik mot meg selv om jeg gjør det.

Vinterkåpa du aldri får se…?

Da jeg fylte år i november, kjøpte jeg en helt fantastisk vinterkåpe i bursdagsgave til meg selv. Like lenge har jeg hatt lyst til å vise frem denne vinrøde Miss Selfridge-kåpa med sort krage i fuskepels her i bloggen, men det virker som om det aldri kommer til å skje.

For hadde jeg vært religiøs hadde jeg hatt mistanke om at høyere makter aktivt jobber for at den aldri skal bli en del av vignetten dagens antrekk her i bloggen. Hver gang jeg tar den på og tar med kamera for å få foreviget den i bloggen, kommer noe i veien. Til min store irritasjon. Kåpa er jo nydelig, og jeg har blitt glad i den.

Ta for eksempel da jeg var i Oslo med jobben for en uke siden. Siden jeg ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, er det litt begrenset når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, og i løpet av disse fire dagene var det kun lørdag jeg fikk muligheten.

Dermed pakket jeg bare ett jenteantrekk, og sørget for at denne kåpa ble med slik at jeg endelig skulle få vist den frem. Selv om den tok opp minst 50% av kofferten. For jeg hadde jo avtale om å møte to venninner denne lørdagen, og minst en av dem kunne vel hjelpe meg med den stadig evigvarende problemstillingen i denne bloggen: hjelp til å ta antrekksbilder. Men dengang ei. Den ene hadde det ganske travelt så vi prioriterte å spise sammen fremfor å bruke tid på en photoshoot, og da den andre jeg skulle møte hadde tid, var dagslyset borte. Nok en plan om å få delt et antrekk og samtidig få vist frem den fantastiske Miss Selfridge-kåpa mi gikk i vasken. Det er som om den ikke vil bli fotografert.

Så hvordan får jeg vist den frem når universet og jeg tydeligvis ikke klarer å samarbeide?

Må jeg virkelig snike meg innpå den for at du i det hele tatt skal få et glimt? Eller…?

Nå vet du i alle fall at den eksisterer! Så da får vi bare se om kommende slekter en dag får oppleve at jeg klarer å forevige et av øyeblikkene hvor jeg faktisk har den på meg! Men jeg begynner å få mer tro på at vi vil finne intelligent liv på Fosen før det skjer…

Det blir lenge til neste gang jeg skal på kino!

Film er, som de fleste andre former for historiefortelling, en av mine store interesser og lidenskaper. Derfor prøver jeg å komme meg på kino så ofte som lommeboka tillater når det kommer en ny film jeg kunne tenke meg å se, for om man ser bort i fra surroundlyden av baconcrisptygging, er jo film som kjent alltid best på kino.

Men det kan også bli for mye av det gode, og etter å ha nådd metningspunktet i går kveld, tror jeg det blir en god stund til neste gang jeg setter meg inn i en mørk kinosal.

For forrige uke var det nemlig Kosmorama, Trondheim Internasjonale Filmfestival. Så da sjefen like greit spanderte festivalpass på alle sine ansatte, betød det at bloggen som allerede hadde blitt ignorert et par uker på grunn av mye jobbing, skulle bli oversett i en uke til også nå som det var blitt rolig igjen. Nå skulle alt av fritid brukes på å se film, og jeg skulle få med meg så mange visninger som mulig, helt gratis!

Det er bare å telle billettene fra bildet over, og du vil forstå at jeg nærmest var bosatt på kinoen på ettermiddagene etter jobb, samt hele lørdag og søndag, da jeg på en uke klarte å få sett hele nitten filmer.

På en måte er det bra at jeg gikk så all inn, for det førte til at jeg så filmer jeg aldri ville sett om jeg hadde måttet betale selv, og fikk noen overraskende og sjeldent gode filmopplevelser. Blant annet har jeg etter denne festivalen skjønt at jeg burde se mer koreansk film, for noen av de beste filmene jeg så i løpet av denne uken, sånn som Kammerpiken og Queen of Walking var laget i Sør-Korea. Den argentinske At the End of the Tunnel overrasket også stort, og jeg ville gått glipp av en sjeldent god spenningsfilm om det ikke hadde vært for Kosmorama filmfestival og en spandabel sjef.

Men jeg merket det sent i går da jeg satt i et sete i Nova 3 og så den rumenske gangsterfilmen Dogs at nå var jeg lei. Nå hadde jeg fått nok av kinomørket og dårlig fastfood mellom visningene. Nå ville jeg hjem til senga mi. Det hjalp ikke akkurat at jeg fant Dogs ulidelig kjedelig heller.

Så tusen takk til Kosmorama for en fantastisk uke med mange gode filmopplevelser. Men nå tror jeg det blir en stund til neste gang jeg skal på kino.

Selv om jeg som superheltfan burde dra og se Logan før den blir tatt av.

Største høydepunkt: Kammerpiken, Queen of Walking, At the End of the Tunnel

Største nedtur: Dogs. Og jeg har også mistet troen på finsk film i løpet av festivalen…