Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for desember 2016

Det er familien min, tross alt!

Tidligere i desember skrev jeg om hvordan jeg gruer meg til å se alle andre jenter i bloggland dele sine juleantrekk mens jeg selv må tvinge meg selv inn i dress og fantasere over når det vil bli min tur til å få feire julen i kjole som den jenta jeg er føler meg som.

Det har resultert i et par henvendelser på privaten fra lesere som ønsker å invitere meg hjem til seg, i morgen på selveste julekvelden, med beskjed om at her kan jeg komme kledd akkurat slik jeg vil og at det vil være nok av mat og hygge til oss alle. Dette er selvsagt veldig hyggelig og ikke minst rørende at så mange tenker på meg. Men egentlig handler jo jula om så utrolig mye mer enn hva man har på seg.

Foto: NMPfoto

Foto: NMPfoto © 2016

For når sant skal sies er jeg ikke spesielt glad i julemat, men jeg spiser den likevel fordi det jo er jul. «Tre nøtter til Askepott» og «Reisen til Julestjernen» gir meg underlivssopp og spasmer, og etter at de også klippet opp Disneys julekavalkade til det ugjenkjennelige har jeg sluttet å bry meg om juleprogrammene på TV også. Da er det egentlig ikke så mye som gjenstår.

Annet enn familien. Men til gjengjeld er også familien veldig viktig for meg.

Samme hvor mye jeg hater dressen min og hvor feil det føles å ta den på, så er det ikke uten grunn jeg gjør det. Jeg gjør det for å glede mamma. Fordi det er viktig for henne at vi alle pynter oss og er samlet på julaften, og som jeg har sagt tidligere er jeg ikke helt klar selv for å bryte den barrieren og ta på en kjole i stedet heller. Da får det bare bli sånn når jeg skal være med dem.

Dessuten tror jeg ikke de hadde fått en så fin julefeiring om jeg hadde valgt å feire hos fremmende fremfor med dem.

Men så er det ingen andre steder jeg heller vil være på julaften. I alle fall ikke så lenge jeg er singel og ikke trenger å inngå kompromisser med en eventuell samboer. Det er jo familien min, tross alt. De er glade i meg, og jeg er glade i dem.

Det blir nok min tur til å vise frem julekjolen i bloggen en dag også. I mellomtiden tåler jeg å være misunnelig på de andre.

Det finnes tross alt ting som er viktigere.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #jul #feiring #familie #antrekk #outfit #menikkelikevel

Aldri vært så redd i hele mitt liv!

Dette innlegget skrives fra sengen hvor jeg har tilbragt de siste dagene. Men det er ikke min egen seng. Jeg har nemlig ikke vært hjemme siden pappa natt til mandag, etter at jeg fortalte ham over telefonen hvor redd jeg var, kjørte meg på legevakten.

Denne helgen hadde jeg planer om at jeg skulle ta unna de siste julegavene, samt vaske leiligheten til jul. Jeg ble derfor litt irritert da jeg utover formiddagen på lørdag begynte å kjenne de første febersymptomene. Jeg hadde jo ikke tid til å være syk nå, særlig fordi jeg hadde en viktig avtale på tirsdag som kunne ha stor betydning for min utvikling senere. Men jeg fikk vel bare satse på at jeg var frisk til da og at jeg fikk gjennomført både dette, og julebordet med jobben på onsdag. Jeg er jo sjelden syk mer enn 2-3 dager av gangen uansett.

Utpå kvelden på lørdag kjente jeg at jeg var så slapp av jeg bare måtte gå og legge meg, så det gjorde jeg og håpet at dette skulle bli kortvarig. Men søndag var jeg mye verre. Jeg klarte knapt å røre meg, og hadde store problemer med å komme meg opp for å gå på do eller hente mer vann, og når jeg gjorde det kjente jeg at balansen sviktet meg. Men jeg har jo hatt høy feber før, så jeg tenkte bare at selv om jeg hadde det jævlig nå, kom det til å gå over.

Det var først til kvelden, da jeg hadde begynt å kjede meg og hadde klart å dra med meg dyna bort til sofaen for å se en film, at jeg ble urolig. Filmen hadde jeg sett mange ganger før, og det var jo hele poenget – siden jeg hadde høy feber kom jeg ikke til å klare å følge med skikkelig uansett. Men mens jeg så filmen merket jeg at jeg hadde problemer med å navngi effektene og klippeteknikkene som var brukt. Ja, når jeg tenkte meg om var det ganske mange ord som var borte og som jeg ikke husket lenger.

Store deler av ordforrådet mitt var forsvunnet!

Jeg har jo hørt og lest om ekstreme tilfeller om mennesker som har pådratt seg hjerneskader etter lengre tids sykdom med høy feber som et av symptomene. Som både har mistet hukommelsen og evnen til å danne nye minner etterpå, og lever resten av livet som et tomt skall. Selv om dette er ekstremtilfeller var jeg nå likevel livredd. Hva skulle jeg gjøre?

Etter å ha snakket med begge foreldrene mine på telefon, som begge så for seg muligheten for hjernehinnebetennelse, kom pappa ned til leiligheten min for å hente meg og deretter kjøre meg på legevakten. Jeg skvatt litt da jeg fikk høre at jeg hadde 40 i feber. Det ante meg jo at den var høy, men at den var så høy hadde jeg ikke ventet.

Heldigvis viste prøvene at dette ikke var noe annet enn en kraftig influensa, og legen sa at det sannsynligvis var den høye feberen som gjorde at jeg slet med å stokke ordene, akkurat som at jeg jo hadde problemer med balansen. Alt dette ville bli bedre når feberen ga seg, men jeg ble rådet til å ikke være alene frem til da.

Derfor dro jeg ikke hjem den natten, men ble i stedet med pappa hjem, og har siden da okkupert og svettet ned gjestesengen på det gamle rommet mitt hjemme hos foreldrene mine. Avtalen på tirsdag fikk jeg utsatt til over nyttår, og julebordet med jobben måtte jeg dessverre bare melde avbud til. Først i dag føler jeg meg frisk nok til å oppdatere bloggen, så lite tyder på at jeg kommer til å dra hjem på denne siden av julaften. Men det gjør jo ingenting da jeg skulle feire jul her uansett.

…og jeg har fått hjelp av mamma og søsteren min til å få kjøpt de gavene jeg manglet. Så da er jeg i rute likevel.

#syk #sykdom #feber #helse #jul #desember #mendetgikkheldigvisbra

Første julegave pakket inn

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg har jeg det litt tøft for tiden, og merker det er ekstra tungt å tenke juleforberedelser. Likevel klarte jeg å komme meg til sentrum i går, og selv om jeg var kvalm og hadde lyst til å kaste opp da jeg gikk gjennom bygatene, klarte jeg i det minste å kjøpe én julegave. Jeg tviler likevel på at jeg hadde klart det om jeg ikke hadde postens sendefrist for julepost å forholde meg til. Det er utrolig hva man får til når man er nødt.

Men fortsatt gjenstår det mange, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe, for det er ingen som har kommet med gaveønsker og jeg kjenner jeg har vondt for å være kreativ i år. Heldigvis skal ingen av de jeg har igjen sendes med posten, så det er nok en mulighet for at jeg klarer å gjennomføre også disse innkjøpene når underbevisstheten min forstår at jeg ikke vente lenger. Jeg håper bare jeg finner noe OK, for jeg vil jo at mottakerne skal bli glade også.

Likevel fikk jeg en litt hyggelig melding i går kveld som gjorde at jeg nå fikk noe å se frem til i løpet av de neste dagene, og det gjør at jeg kjenner jeg er litt lettere til sinns i dag. Men innholdet av denne meldingen kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

PS! Bloggen min har blitt fullstendig ignorert de siste dagene, men jeg lover å svare på kommentarene jeg har fått snart!

#jul #julegave #pakke #desember #barenidagerigjen #anerikkehvajegskalkjøpetildereandre

Ser egentlig ikke frem til jul i år

På denne tiden av året har jeg tidligere vært fullt i gang med å arrangere julegavekonkurransen min her i bloggen. Men i år blir det nok ikke noe av dette, og jeg skal nå prøve å fortelle hvorfor jeg har valgt å avlyse noe som har vært så populært, og hvorfor jeg har vært så stille og ikke oppdatert bloggen på nesten to uker.

Jeg har vært så langt nede at jeg enkelte dager ikke har orket å stå opp engang, men har blitt liggende til seks-tiden på kvelden. Hvordan skal jeg da orke å tenke på ting som å oppdatere blogg eller pønske ut premier til en bloggkonkurranse?

Grunnene til denne emosjonelle nedturen er så mange og sammensatte at å nevne dem alle vil gjøre dette blogginnlegget lengre og vondere enn kommentarfeltet i riksavisene hver gang de skriver om noe Sylvi Listhaug er involvert i, så jeg skal fatte meg i korthet denne gang. Det er mulig jeg kommer tilbake til noe av det senere, men det startet vel rundt bursdagsfeiringen min i november da jeg avlyste fordi ingen kunne komme.

Etter dette ballet det bare på seg, og siden jeg jo også er i en prosess hvor jeg jobber mot å stå frem som transkjønnet, ble det jeg plutselig litt overveldet over alt jeg må gjennom for å komme dit jeg vil, og da jeg plutselig fikk beskjed om at jeg sto i fare for å miste jobben på grunn av firmaets økonomi, mistet jeg litt håpet. Dette er heldigvis ute av verden enn så lenge, for jeg har verdens beste sjef som har lovt meg at jeg er med i de fremtidige planene og at han skal kjempe for å klare å beholde meg.

Likevel har jeg dessverre skrudd av litt i det siste, og har nok også stengt meg inne. Jeg hadde en avtale med en venninne på mandag som jeg avlyste mer eller mindre i siste liten fordi jeg ikke orket tanken på å barbere meg og finne frem sminkesakene mine, som jeg nå ikke har rørt på en måned, og jeg ville ikke la henne møte meg som «gutt». Hadde det ikke vært for Minecraft og at jeg har en jobb å gå til hadde jeg ikke sosialisert i det hele tatt.

«Men nå er det jo snart jul» sier flere når jeg forteller at jeg har hatt det litt tungt og nærmest har gitt opp. Vel, jula er en av de tingene som har vært med på å trekke meg ned. Jeg har gruet meg mer til den enn jeg har klart å se frem til den.

Når jeg skriver dette er det to uker igjen, og jeg har ennå ikke begynt å handle julegaver, for selv om jeg ikke har så mange å handle til, så har jeg ikke vært i stand til å tenke ut hva jeg skal kjøpe, og jeg blir bare mer stresset for hver dag som går, for jeg vil jo at mottakeren skal bli glad også. På den andre siden har mamma bedt om en ønskeliste fra meg, men jeg kommer ærlig talt ikke på noe å skrive der. Jeg kan sikkert liste opp flere bøker jeg ikke har tid til å lese, og spill jeg ikke har tid til å spille, bare så de kan stå og ta opp plass og støve ned sammen med resten jeg ikke har hatt tid til.

Men det jeg gruer meg mest til er å igjen tvinge meg selv inn i dressen jeg hater for å tilfredsstille dem jeg skal feire med, mens jeg samtidig vet at jeg snart skal bli bombardert av andre bloggere sine jule- og nyttårskjoler og makeup-look, og at jeg kommer til å sukke og lure på når det er min tur. Nå vet jeg godt at mamma leser denne bloggen, men det hjelper så lite for ærlig talt er jeg ikke klar for alternativet heller. Jeg vil rett og slett ikke klare å føle meg komfortabel med å feire jul med familien som jente ennå, forstå det den som kan. Så jeg kan liksom ikke vinne.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ser frem til er julekakene til søsteren min. Men så er de helt magiske også.

Så det er litt situasjonen her om dagen, selv om det er blitt bedre. Jeg har fortsatt til gode å orke å barbere ansiktet, finne frem sminken og orke å fortsette på det omfattende prosjektet å bli jente på heltid. Men jeg har i alle fall begynt å stå opp om morgenen igjen, også de dagene jeg ikke skal på jobb, og nå når jeg oppdaterer bloggen igjen, så er det kanskje håp?

Dessuten er jeg jo heldig som har en familie jeg er glad i, og som også er glad i meg, å feire jul med. Det er det faktisk ikke alle som har. Så jeg får heller prøve å fokusere på dette.

I det minste snør det utenfor nå. Det er da noe.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #jul #desember #psykisk #helse #depresjon #angst #meh