Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2016

Hvorfor jeg ikke oppfordrer til å nominere meg til Vixen Blog Awards

Før helgen åpnet omsider nomineringen til Vixen Blog Awards 2016, og det veldig sent sammenlignet med tidligere år. Det skjedde faktisk så sent at det har blitt hvisket litt i krokene om hvorvidt det i det hele tatt kom til å bli arrangert denne gangen, eller om den amputerte gjennomføringen i januar i år bare var et ledd i å fase det ut. Det ville i såfall vært synd, for jeg har hatt stor glede av å være tilstede under de to siste utdelingene, og lite hadde gledet meg mer enn å faktisk være blant de nominerte.

Så da jeg fikk høre at nomineringen skulle åpne i løpet av forrige uke gjorde jeg meg klar til å begynne å tigge nominasjoner fra alle leserne mine. Men da nomineringen faktisk åpnet bestemte jeg meg for å la være, selv om jeg fortsatt har lyst til å bli nominert.

Men fordi jeg har stor respekt for leserne mine, velger jeg altså å avstå tiggingen på grunn av en enkelt setning:

«Ved å nominere til VIXEN Blog Awards samtykker du at VIXEN kan sende deg nyhetsbrev.»

Hver eneste dag bruker jeg flere minutter på å tømme innboksen min for post jeg ikke har noen som helst interesse av å lese, men som jeg bombarderes med likevel fordi jeg en gang i nær eller fjern fortid måtte legge igjen e-postadresse da jeg bestilte en vare fra avsenderne, uansett om det er noen jeg handler hos regelmessig, eller om det var den amerikanske musikkforretningen hvor jeg fant en billig bassgitar i 2010 som jeg bestilte, uten å noen gang returnere til siden deres igjen. De vil jo gjerne beholde meg som kunde sier de alle, om jeg så bare har handlet en sokk hos dem, lenge før Hitler ble korporal.

Nervøs og nesten klar for min første Vixen Blog Awards i januar 2015. Nesten…

Selv om jeg innstendig trykker på den mikroskopiske linken med «unsubscribe» nederst i mailen, så klarer mange av dem på mirakuløst vis å likevel fortsette å sende meg nyhetsbrev med tilbud jeg ikke kan gå glipp av. Men det blir også mer og mer av det, og du kan snart ikke gjøre noe på internett uten at det står med liten skrift at du ved å utføre denne handlingen sier ja til å abonnere på nok et nyhetsbrev du aldri kommer til å ha interesse av.

Denne ukulturen irriterer meg så grenseløst at det kan ikke falle meg inn å be noen om å nominere meg dersom det innebærer at leserne mine må si ja takk til å la Vixen bli en av de mange aktørene som fyller opp innboksen deres.

Det betyr ikke at jeg mener at det Vixen som magasin leverer ikke holder kvalitet, og at nyhetsbrevene deres bare er bortkastet tid. De kan riktignok være det, hvis du har null interesse for å følge moter og trender for eksempel, men skulle du derimot ha det så ser jeg ikke bort i fra at du kan ha enorm glede av å følge et slikt nyhetsbrev. Men da regner jeg også med at du klarer å melde deg på helt selv fordi du har lyst til å følge det, ikke som en bieffekt fordi du har lyst til å hjelpe meg opp og frem.

Egentlig hadde jeg planlagt å la dette forbigå i stillhet, men fordi flere av mine lesere har kontaktet meg og spurt om jeg ikke har fått med meg at nominasjonene er åpnet siden jeg ikke har begynt å tigge etter stemmer slik jeg har gjort tidligere år, velger jeg å skrive det likevel. Ikke et vondt ord om Vixen som magasin eller Vixen Blog Awards, for jeg har storkost meg de to gangene jeg har deltatt, både fordi jeg synes det er gøy å møte andre bloggere og fordi jeg her har hatt en sjelden mulighet til å føle meg som prinsesse for en kveld, noe som jo ikke er hverdagskost når jeg jo ikke er åpen om min transkjønnethet og lever som jente i skjul.

Men prinsippene mine og respekten for leserne mine er viktigere for meg.

PS! Skulle du faktisk ha lyst til å abonnere på Vixens nyhetsbrev, så må du gjerne nominere meg. Det gjør du i så fall her. Men det er bare hvis du har lyst, for det er som sagt ikke noe jeg oppfordrer deg til.

#tanker #tankespinn #filosofi #personlig #vixen #blogawards #vba #fortsattsyktlysttilådra #menspørsomdelarmegnåda ?

Denne helgen eksisterte jeg ikke

Før helgen skrev jeg om at jeg vurderte å dra på kvinnekvelden på Me i Trondheim, men at jeg var usikker på om jeg turte å dra alene. Det endte med at jeg ikke dro. Ikke fordi jeg ikke turte, men fordi jeg kjente jeg ikke hadde lyst. Etter noen hektiske uker hvor livet mitt stort sett har bestått av jobb og søvn, og med bloggen inneklemt i mellom der et sted når jeg har hatt tid, følte jeg mer for å bli hjemme og gjøre ingenting. Og når jeg sier ingenting, så mener jeg absolutt ingenting.

Så det var nettopp det jeg gjorde. Hele helgen.

Arkivbilde fordi jeg ikke orket å ta bilde av at jeg ikke gjorde noe heller…

Selvsagt er det umulig å ikke gjøre noe som helst, så noe gjorde jeg jo, og det minnet mistenkelig mye om å drive dank, noe som er uvanlig for meg å gjøre siden jeg hater følelsen av å legge meg og kjenne at jeg ikke fikk utrettet noe denne dagen. Likevel kjenner jeg at jeg trengte dette, fordi det for en gangs skyld var godt å bare ha kastet bort en hel helg og knapt ofret alle prosjektene jeg vanligvis jobber med en tanke. I går slo jeg til og med av telefonen og var heller ikke tilgjengelig på facebook hele dagen. Det var sikkert noen av mine bekjente som falt av stolen etter å ha lest den setningen, i og med at jeg er kjent for å alltid fikle med mobilen, men for en gangs skyld var det godt å bare koble ut helt.

Selv om dette neppe blir noen vane.

Men siden jeg har koblet ut helt har også bloggen blitt fullstendig oversett, og jeg har nå havnet langt bakpå med rutinen min med å svare alle kommentarene jeg får, så det blir det neste jeg gjør. Før jeg igjen begynner å skrive på nye innlegg.

For selv om jeg har skrudd av og tatt pause, så har ikke kreativiteten min gjort det.

Dermed blir det nok mer blogging fremover enn det har vært i og med at det nå er litt roligere på jobben, og jeg har fått slappet av litt. Dessuten skjer det jo ting denne uka som jeg vet jeg er nødt til å skrive om, enten jeg vil eller ikke.

Om ikke annet ser jeg frem til noe som skal skje til helgen.

Den første snøen

I går kom visst vinteren til Trøndelag, i alle fall den delen av Trøndelag jeg befinner meg i, og det selv om det ser ut til at naturen ikke helt har gjort seg ferdig med høsten. Det gjør at fargepaletten som vi ser i omgivelsene våre akkurat nå blir ganske spesielle, med de gule høstbladene som fortsatt ikke har forlatt trærne, mot den hvite snøen i et svakt grålilla lys. Bare se på disse bildene jeg tok med mobilen på vei hjem fra psykologen i går ettermiddag, og du skjønner hva jeg mener.

Så selv om jeg ikke er så glad i snø, og tidligere har uttalt at jeg helst ser at den venter med å komme til lille julaften, så var det noe spesielt med å gå gjennom dette stemningsfulle fargelandskapet i går. For første gang siden jeg ble så stor at det ikke lenger ble naturlig å dra i akebakken, kunne jeg faktisk kjenne at jeg satte pris på det første snøfallet. Men det hjelper nok på at jeg har flyttet til et sted hvor det ikke lenger kreves at jeg bidrar med snømåking.

Hånda opp alle som tror alt dette er borte når vi kommer til desember og at det høljregner på julaften?

#høst #senhøst #vinter #november #snø #vær #Trøndelag #Trondheim #foto #sepådefargeneda !

Å sminke seg i diskolys…

Det skal visst ikke være lett å skulle øve på å gå ut som jente for å bli trygg nok til å stå frem som transkjønnet. For som om det ikke var nok å overvinne egen angst, virker det noen dager som om verden aktivt motarbeider deg også. Sånn som i dag da både naturen og teknologien bestemte seg for at jeg ikke hadde det vanskelig nok fra før.

Som alltid når jeg skal til psykologen hadde jeg planer om å møte til timen kledd som jente, som et ledd i planen om å bli vant med å gå ut slik. Antrekket hadde jeg som vanlig gjort klart kvelden i forveien, men i morges våknet jeg til et hvitkledd Trondheim hvor den første snøen lavet ned utenfor vindusruta. Det slo meg at det jeg hadde funnet frem fort kunne bli litt i kaldeste laget og måtte finne noe annet. En slik bagatell som været skulle ikke stoppe meg, tenkte jeg, og gikk på badet for å dusje og barbere meg.

Med ett åpenbarte det seg en ny utfordring som var noe mer krevende enn den jeg akkurat hadde ledd av.

Inne på badet begynte lysrøret over speilet nå å markere at dets tid på jorden snart var forbi ved å blinke uregelmessig, noe som gjorde det vanskelig å orientere seg der inne, selv om jeg også har en andre lyskilde på badet i form av en taklampe. Med all denne blinkingen hadde øyet vanskelig for å innstille seg etter hvor lyst eller mørkt det faktisk var, og etter å ha klart å kutte meg på overleppa under barbering, innså jeg at jeg ikke kunne sminke meg her inne under dette blinkende diskolyset.

…det var da svært da?!

Problemet var bare at jeg har ingen alternativer. Det er kun på badet jeg har speil, og dessuten er badet det eneste rommet som er lyst nok til at jeg ser hva jeg holder på med, fordi det i leiligheten min er så høyt under taket at det er vanskelig å lyse opp skikkelig.

Som en siste løsning prøvde jeg å ta med meg nattbordslampa mi inn på badet for å lyse opp. Men stikkontakten på badet er selvsagt montert sånn at den virker ikke hvis ikke det blinkende lysrøret også var aktivt. Da jeg innså at dette ikke kom til å virke og at jeg måtte gi opp, må jeg tilstå at jeg følte et nederlag. Siden jeg ikke klarer å gå ut kledd som jente uten sminke, fordi jeg da føler at jeg ser ut som en gutt i jenteklær, møtte jeg til timen som gutt i dag. En mulighet jeg ikke kommer til å ha den dagen jeg har stått frem og begynner å leve som jente på heltid.

Så hvordan skal jeg klare overgangen til et slikt liv om jeg skal la meg stoppe av et defekt lysrør på badet?

Samtidig er det jo på en måte bra at det skjedde. For mens jeg tidligere ikke tenkte tanken på at det kunne skje engang, har jeg nå muligheten til å forberede meg til neste gang det skjer. Enten ved å alltid sørge for å ha et ekstra lysrør liggende, eller ved å sørge for å ha et lite portabelt speil som jeg kan sette opp et sted det er lett å lyse opp.

Eller jeg kan spørre ekspertene, nemlig de som lever som jenter på heltid, uansett om de er født som jenter eller ikke.

Hva ville du ha gjort? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Jeg har i alle fall vært innom Clas Ohlson på vei hjem fra psykologen i dag. Så om jeg bestemmer meg for å gå på byen som jente i morgen, så er det ikke baderomsbelysningen som skal komme til å motarbeide meg denne gangen!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utfordring #sminke #makeup #skjønnhet #beauty #imørketerallekattergrå

Tør jeg gå på byen som jente – alene?

Nå på fredag arrangerer Fri Trondheim Kvinnekveld på Me, byens eneste skeive utested. Jeg vurderer å dra, for siden jeg er transkjønnet og synes det er vanskelig nok å gå ut som den jenta jeg føler meg som fra før, er det ikke akkurat overflod av slike tilbud hvor det er lagt til rette for at jeg og de andre av byens skeive jenter skal føle seg trygge.

Men selv om jeg har vært med på dette før er jeg skikkelig i tvil denne gangen. Tidligere har jeg nemlig alltid hatt med meg en venninne å støtte meg på, men denne gangen er det ingen som kan. Så om jeg drar denne gangen er jeg nødt til å dra alene!

Arkivbilde fra april da jeg var ute på byen i Trondheim som jente. Og det gikk da bra det?

Tanken på dette skremmer ærlig talt vettet av meg, for selv om jeg synes det er befriende å kunne gå kledd som den jenta jeg mener jeg burde være, så føler jeg meg også mer sårbar og avkledd når jeg ikke føler meg beskyttet av fasaden jeg vanligvis gjemmer meg bak når jeg går ut som gutt. Når jeg i tillegg er svært sjenert og foretrekker at andre tar kontakt fordi jeg selv har vanskelig for å få i gang en samtale med noen jeg ikke kjenner, blir jeg veldig i tvil om jeg tør gjennomføre dette. Selv om jeg føler at jeg burde, for min egen utviklings del, på veien ut av skapet.

Men det er også litt derfor jeg skriver dette innlegget. For når jeg gjør det vet du som leser denne bloggen at jeg kanskje blir å finne på Me i Trondheim fredag kveld. Du vet også at jeg er der for å være sosial, men at jeg sliter litt med å ta det første steget og at jeg ikke sitter alene i en krok fordi jeg ønsker å være alene. Da vet du at det er bare å komme bort til meg og si hei, og jeg vil sannsynligvis bare synes det er hyggelig.

Så, kjære leser. Har du lyst og mulighet til å møte meg der? Fortell meg det i kommentarfeltet!

For mer informasjon, sjekk arrangementets facebookside!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #fri #Trondheim #kvinnekveld #uteliv #tarmedflateskoiveskadennegangen

To måneder siden jeg sto frem som transkjønnet på jobben

I begynnelsen av september bestemte jeg meg for å fortelle arbeidskollegene mine at jeg er transkjønnet og lever et hemmelig dobbeltliv som jente. Siden da har jeg jevnlig fått det samme spørsmålet fra leserne mine: Hvordan har det gått etterpå?

De som har fulgt bloggen min en stund husker hvilket turbulent år 2015 var for meg, med både et samlivsbrudd som gjorde at jeg plutselig måtte finne et nytt sted å bo, samtidig som jeg ble sykmeldt og etter hvert sluttet i jobben jeg hatet. Utover høsten begynte ting likevel å stabilisere seg med ny leilighet, etter noen måneder hjemme hos mamma og pappa, og i disse dager er det et år siden jeg begynte i ny jobb. En jobb jeg trives veldig godt i, og selv om det til tider er i overkant hektisk og jeg som uhelbredelig B-menneske har tungt for å stå opp om morgenen, blir jeg alltid i godt humør av å komme på kontoret og møte kollegene mine.

Men nettopp fordi jeg trives så godt og gjerne vil bli her, valgte jeg for to måneder siden, med sjefens hjelp, å innkalle kollegene mine til et møte for å fortelle dem grunnen til at jeg cirka en gang i måneden drar til psykologen i stedet for å gå på jobb. At jeg i flere år har slitt med depresjon fordi jeg føler kroppen min og hodet mitt ikke spiller på samme lag, og at jeg heller føler at jeg skulle vært jente. Som jeg skrev den gangen tok de det veldig pent, og at de lovte meg at dette ikke kom til å forandre noe som helst.

Nå, to måneder senere, får jeg spørsmålet om hvordan det har gått så ofte at jeg like gjerne kan skrive et innlegg om det fremfor å svare hver enkelt person som spør. Men det er et vanskelig innlegg å skrive, rett og slett fordi det egentlig ikke er noe å skrive.

De har nemlig holdt løftet sitt. Det å møte på jobb om morgenen er akkurat det samme nå som for to måneder siden!

Men selv om jeg ikke kunne bedt om en bedre reaksjon, så er det ennå et stykke igjen til jeg føler meg klar til å møte på kontoret som jente. Særlig fordi vi deler kontorlokaler med et annet firma hvis ansatte jeg ikke har stått frem for, og siden vi har mange faste samarbeidspartnere som innimellom bare stikker innom uanmeldt for å hilse på, så tror jeg ikke dette er noe jeg kommer til å gjøre før jeg faktisk er klar for å stå frem. Selv om jeg kjenner det hadde fristet litt med å teste det først, så overgangen ikke blir så brå.

Likevel kan det jo dukke opp en mulighet nå som julebordsesongen nærmer seg…?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utfordring #utvikling #jobb #arbeidsmiljø #detteblirsåbra !