Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for juni 2016

Bikinikroppen – behind the scenes!

I går postet jeg innlegget «Bikinikroppen på 1-2-3» hvor jeg både utfordret meg selv ved å vise meg kledd i en bikini for første gang i mitt liv, samtidig som jeg tok et oppgjør med skjønnhetsidealet. Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og en skulle ikke tro at et så enkelt innlegg skulle kreve så mye planlegging som det gjorde, og egentlig er historien bak dette innlegget nesten like interessant som innlegget i seg selv, særlig med tanke på at fotografen var i overkant ivrig og tok hele 180(!) bilder!

Så når alt ligger til rette for det, hvorfor ikke ta deg med behind the scenes?

Fotografen og jeg har ankommet Lade, nærmere bestemt Djupvika, i Trondheim, og jeg gjør meg klar til photoshoot. Selv valget av kjole er nøye planlagt: jeg måtte nemlig ha en med glidelås i ryggen slik at jeg kunne ta den av uten å dra den over hodet, og dermed slapp å ta av parykken… Så mye å ta hensyn til…

Som sagt er dette noe jeg har tenkt på i flere år, men som jeg egentlig aldri trodde jeg noen gang kom til å gjennomføre på grunn av mine kroppslige attributter. Men da sommeren begynte å slå inn, kjente jeg plutselig at jeg kunne tenke meg å gjennomføre en utfordring det var litt futt over. Nå hadde jeg lyst til å posere på stranden i bikini!

Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort, for solskinnsdager er ikke akkurat overskuddsvare i Trøndelag, og selv om vi plutselig ble bortskjemte og fikk flere av dem på rad, var det vanskelig å finne en fotograf. Jeg tror jeg spurte 12 stykker før jeg til slutt fant noen som hadde tid, og vi avtalte å møtes tirsdag i forrige uke, fordi det var meldt fantastisk vær og fordi jeg likevel skulle til Lade og snakke med psykologen min. Mandag løp jeg hjem etter jobb for å ta på sminke og jenteklær, før jeg dro til Lindex på Sirkus Shopping og prøvde bikinier. Jeg var så heldig å finne en spesiallaget for brystproteser, slik at det var lommer til innleggene mine på innsiden av den. Jeg kjøpte denne, og møtte tirsdag opp hos psykologen med bikinien under kjolen.

Men en time før vi skulle møtes fikk jeg melding fra fotografen om at hun var nødt til å avlyse. Jeg var sykt skuffet, men det var lite å gjøre med dette, og siden jeg allerede hadde spurt 12 stykker var det umulig å få tak i en ny fotograf på så kort varsel.

Klar til å begynne å posere i min aller første bikini… selv om fotograf Lisa allerede har tatt 40 bilder…

Jeg begynte en ny fotografjakt, og jeg er overrasket over at jeg fortsatt har venner slik som jeg maste på enkelte. Men like før helgen fant jeg endelig noen som hadde tid en dag det var meldt tålelig bra vær og jeg selv ikke skulle på jobb. Min venninne Lisa har dessuten tatt bilder for meg før, blant annet headerbildet i bloggen, så hun visste på en måte hva hun gikk til. Så mandag kom, og selv om været ikke var på sitt beste og det derfor var litt kjølig, så var det i det minste sol.

Dessuten hadde jeg jo allerede utsatt dette så alt for lenge.

Det var vel bare å hoppe i det…?

«Æææææh! Så jævlig kaldt…!»

«…jaja… så sto man her da…»

Det ble riktignok ingen dukkert, fordi jeg jo bruker parykk. Men jeg er faktisk ikke så sikker på om det fristet heller…

Fotografen stiller seg på skrå for å få med at jeg tørker av sanden fra under føttene før jeg tar på skoene igjen

Dermed var oppdraget utført, og det var på tide å dra hjem. Etter å ha tatt turen innom kjøpesenteret City Lade for å unne seg en hamburger i belønning for å ha utfordret seg selv og flyttet grenser selvsagt.

Alt i alt er jeg svært fornøyd. Jeg fikk utfordret meg selv, og føler meg nå enda et skritt nærmere å stå frem som transkjønnet. Likevel gjorde jeg som en direkte konsekvens av denne opplevelsen en ny erfaring ved det å leve som jente som jeg ikke er helt sikker på om er videre positiv. Men denne skal jeg komme tilbake til neste gang.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

PS! Jeg tror det er agurktid i mediene nå. For under en time etter at jeg hadde postet innlegget i går, ble jeg kontaktet av lokalavisens nettmagasin trd.by. Det blir med andre ord et nytt oppslag om bloggen min til helgen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sommer #sol #bikini #sommerkroppen #bikinikroppen #3igjen

Bikinikroppen på 1-2-3!

Så var det visst sommer igjen, og det var på tide med det evinnelige maset om sommerkroppen og bikinikroppen. Når sant skal sies var det vel noen som begynte å gnåle allerede i januar etter at julefeiringen var et avsluttet kapittel, for det er visst noen lett forvirrede sjeler der ute som lever i en fantasiverden hvor man trenger fem måneders forberedelse for å få stell på bikinikroppen.

Dette er selvsagt bare tull! For som min metode viser trenger du ikke mer enn fem minutter og minimalt med innsats.

Sannsynligheten er stor for at du allerede har en kropp. Kanskje har du en bikini også, men om du ikke har en fra før, kan du kjøpe en hos en forretning som fører badetøy eller du kan bestille via postordre eller internett. Når dette er gjort tar du av deg de tekstilene du måtte ha på kroppen din fra før, og tar på deg bikinien i stedet.

Gratulerer, du er nå den lykkelige eier av en bikinikropp!

Skulle du fortsatt være i tvil over min metode og om den virkelig er så enkel som jeg gir uttrykk for, så husk dette: Dersom jeg klarer å få dette til å fungere, så kommer du også til å klare det!

For jeg er tross alt den av oss som er transkjønnet og har pikk…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sommer #sol #sommerkroppen #bikinikroppen #Trondheim #kropp #skjønnhet #beauty #kjønn #kjønnsroller #feminisme #sortof #4igjen

Aldri hatt det så bra som nå!

Det hender når jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive i bloggen at jeg går tilbake i arkivet mitt og ser hva jeg skrev på denne tiden i fjor. Ikke at det ville ha hjulpet meg nå, for jeg skal hilse og si at livet mitt var ganske annerledes for bare et år siden. Men mens det i fjor føltes som at livet motarbeidet meg, føler jeg nærmest det diametralt motsatte nå.

Jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå!

Jeg finner ikke noe innlegg fra 13. juni i fjor, men 10. juni skriver jeg om mitt liv i pappesker, og den 15. juni om kampen for å få tak over hodet, noe jeg føler oppsummerer hvordan jeg hadde det på denne tiden for et år siden.

Jeg hadde flyttet hjem til foreldrene mine og var på jakt etter et nytt sted å bo etter at min eks-samboer plutselig hadde kastet meg ut, noe som gjorde at jeg heller ikke kunne leve som den jenta jeg føler meg som, og jeg var i tillegg blitt arbeidsledig igjen. Ingen drømmesituasjon med andre ord, og alt føltes temmelig håpløst.

Nå et år senere er det nærmest motsatt. Jeg bor i en fantastisk leilighet med gangavstand til sentrum, og jeg har fått en jobb jeg elsker så mye at jeg faktisk gleder meg til å gå på jobb. Jeg er riktignok ikke fast ansatt ennå, men sjefen har begynt å gi meg signaler om at de ønsker å beholde meg på fast basis, og jeg har sagt klart i fra om at ingenting hadde gjort meg gladere. På det private plan er jeg også blitt ekstremt mye flinkere til å utfordre meg selv, og går ut som jente mye oftere enn noen gang tidligere, og når jeg gjør det har jeg ingen problemer med å gå på nærbutikken for å handle.

Det eneste som ikke har forandret seg er at jeg fortsatt er singel, men dette synes jeg også er helt greit og jeg har egentlig ikke noe hastverk med å søke et nytt forhold. Likevel så skal det sies at jeg har litt lyst til å deite igjen, mest for spenningen sin del, men om den rette jenta dukker opp, så hvorfor ikke?

Fotograf Lisa snek seg med på dette bildet uten å vite det…

Skulle jeg den 13. juni i 2017 ha lyst til å vite hva jeg gjorde på denne dagen året før, kan jeg fortelle at dagen i dag har blitt tilbragt på Ladestien sammen med min venninne Lisa, med en avstikker innom City Lade for å spise lunsj sammen. Men når jeg endelig hadde klart å få tak i en fotograf som hadde både lyst og tid til å hjelpe meg, fikk jeg også gjennomført og dokumentert en ny utfordring som jeg er veldig stolt av. Det var verdt å droppe kampen mellom Spania og Tsjekkia i EM for å si det sånn.

Så i likhet med de øvrige dagene i livet mitt for tiden, ble 13. juni 2016 en veldig bra dag.

Måtte disse gode dagene fortsette å komme!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #personlig #utvikling #utfordring #hverdag #sol #sommer #5igjen

En jente besatt av ballespark

Trønderhovedstaden viser seg virkelig fra sin beste side i dag, og jeg kan knapt se en eneste sky på himmelen utenfor. Egentlig vet jeg så godt at jeg også burde være akkurat der. Utenfor. Under den skyfri himmelen og nytt denne nydelige sommerdagen.

Jeg burde utnytte dette fantastiske været i en av sommerkjolene jeg har hengende i skapet som vanligvis skriker etter en anledning til å bli brukt. Jeg burde utnytte denne muligheten til å øve mer på å være meg selv og gå ut kledd som den jenta jeg føler meg som, slik at jeg blir vant med det og etter hvert tør å stå frem som transkjønnet. Men så kom visst noe i veien…

Mohohohahaha! Jeg blender spillerne på banen med blitzen min!

For sannelig er det ikke fotball-EM i disse dager, og selv om jeg ikke ser på meg selv som den største fotballidioten der ute, så merker jeg nå at jeg er singel og ikke har en samboer som sier «ok da, du skal få lov til å se én kamp hver dag», slik jeg hadde under VM for to år siden. Resultatet? På turneringens tredje dag har jeg sett fem av de seks kampene som har blitt spilt i skrivende stund, og kommer nok til å se den sjette senere i kveld når Tyskland møter Ukraina. Kun kledd i undertøyet. Hvilken frihetsfølelse!

Men jeg vet ikke om dette akkurat hjelper meg på veien ut av skapet…

Så om været holder seg, bør jeg absolutt finne på noe for å på nytt utfordre meg selv slik at jeg får øvd mer på å være jente ute blant folk, og på sikt blir så trygg på det at jeg ikke lenger tenker over det i det hele tatt.

For selv jeg ser det tragiske i det å droppe en fantastisk solskinnsdag til fordel for landskamp mellom Polen og Nord-Irland…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #fotball #em #sommer #sol #Trondheim #imorgenblirenbradag #6igjen

Er jeg mer attraktiv enn jeg tror?

I går skrev jeg om hvordan min frykt for at alle skal stirre hvorhen jeg går, har vært med på å hindre meg i å stå frem som transkjønnet, men at jeg i det siste har oppdaget at jeg kan gå kledd som den jenta jeg føler meg som uten at noen stirrer.

Men det er faktisk ikke helt sant, for jeg må innrømme at det er faktisk noen som stirrer. Likevel plager det meg ikke, for de som stirrer er i hovedsak unge jenter og de smiler litt lurt samtidig som de ser i min retning. Dette smilet og at de tilhører den gruppen som er mest aktive som blogglesere, tolker jeg som at de har kjent meg igjen fra bloggen min. Hadde jeg ikke tålt dette burde jeg sluttet å blogge med en gang, men som sagt gjør det meg altså ingenting. Det er bare hyggelig.

Men de siste ukene har også flere unge menn fulgt meg med blikket i det vi har passert hverandre. Og det får meg til å tenke.

For som sagt er det først de siste ukene jeg har følt meg beglodd av dem, og det eneste jeg kan komme på som har vært annerledes har vært måten jeg har vært kledd på. Det har jo vært veldig varmt den siste tiden, noe som har gjort at jeg har kledd meg ganske lett i korte sommerkjoler. Kan dette være grunnen til at jeg nå tiltrekker meg mer oppmerksomhet fra dem?

Hadde dette vært for et år siden hadde jeg blitt veldig ubekvem av dette, og tenkt at alle kunne se at jeg ikke er født som jente og følt at alle så på meg som en freak. Nå derimot tenkte jeg først at så lenge de ikke gjør meg noe så må de jo bare se, men så bestemte jeg meg for å gjøre et lite eksperiment. Jeg skulle se tilbake på dem og smile i det vi passerte. Hvordan ville de reagere?

Til min store overraskelse er det ingen av dem som trekker til seg blikket og begynner å se en annen vei. De smiler faktisk tilbake. Og det er ikke falske, hånlige smil. Jeg kan se det i øynene deres at smilene deres er ekte og varme. Kan det være at de ser på meg fordi de synes jeg ser bra ut?

Jeg aner jo ikke om det er derfor, men jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke synes dette er litt spennende. For selv om jeg har hatt noen kjærester, har jeg aldri følt jeg har hatt draget som gutt og hvis det nå ser slik at jeg tiltrekker meg denne typen oppmerksomhet som jente, så gjør det faktisk noe med selvtilliten min. Selv om jeg har følelsen av at jeg nok har litt for mye pikk under skjørtet for deres smak, men så spiller jo jeg for det andre laget og foretrekker jenter uansett. Det er med andre ord ikke noe tap.

Så mamma, du trenger ikke venne deg til tanken på at jeg nå skal begynne å komme hjem med potensielle svigersønner, selv om det sikkert hadde vært et velkomment alternativ til et par av de svigerdatterkandidatene jeg har presentert opp igjennom årene. Men akkurat det med å få flere menn inn i familien overlater jeg heller til søsteren min.

Så får vi bare vente og se om jeg ikke tiltrekker meg oppmerksomheten til en av jentene snart også.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sol #sommer #Trondheim #oppmerksomhet #utfordring #personlig #utvikling #tanker #tankespinn #selvtillit #dating #kanskjeetterhvert #7igjen

Jeg har klart å bli usynlig!

Det var tidlig morgen og jeg lå i sengen og halvsov. Med en fot i drømmeland og en fot i virkeligheten lå jeg og tenkte og reflekterte over hvorfor det har tatt meg så lang tid å stå frem som transkjønnet. Det har jo vært mange grunner, men i flere år har en av de viktigste har vært muligheten til å kunne være usynlig. Jeg har fryktet at ved å stå frem vil bli en freak på heltid og at folk ville stirre overalt hvor jeg gikk, som en gutt i jenteklær. Jeg ville aldri kunne forsvinne i mengden som en av jentene, slik jeg drømte om.

Plutselig sperret jeg øynene opp og satte meg opp i sengen i rakettfart! Jeg har jo allerede klart nettopp dette!

Arkivbilde. Og nei, det er ikke London, det er Trondheim! Skjønt været var også til forveksling likt…

Det slår meg hvilken utvikling jeg har hatt fra da jeg begynte å blogge og dro til London en gang i året bare for å kunne være meg selv ute blant folk. Selv om jeg definitivt har lyst til å reise tilbake dit igjen snart, i og med at det jo er et av mine favorittsteder på kloden, så trenger jeg egentlig ikke det. For de siste ukene har jeg jo vist at jeg gjør dette like bra hjemme i Trondheim, og utover at det er flere biler som stopper for meg ved fotgjengeroverganger, har jeg egentlig ikke merket noen forskjell på det å gå ut som gutt og som den jenta jeg føler meg som. Jeg kan faktisk være meg selv, uten at folk stirrer!

Jeg kan med andre ord absolutt begynne å venne meg til et liv som jente på heltid. Så jeg begynner på fortsettelsen akkurat nå!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utfordring #personlig #utvikling #hverdag #nåskjerdetting #8igjen

Den evige fotografjakten

Jeg er godt på vei mot å nå målet mitt om å stå frem som transkjønnet, og den siste tiden har utviklingen min virkelig skutt fart, noe jeg vet gleder leserne som har fulgt min dokumentasjon av denne reisen i bloggen i snart fire år. Derfor synes jeg det er sårt at bloggen faktisk er i ferd med å bli den største utfordringen.

Jeg har tilbragt de to siste dagene kledd som jente ute blant folk, men har ingen mulighet til å dokumentere dette og vise frem antrekkene mine, selv om jeg vet leserne mine ønsker å se dem. Og i går måtte jeg igjen kaste en fantastisk idé til et blogginnlegg ut vinduet av samme grunn. En grunn jeg er sikker på at de fleste bloggere kan kjenne seg igjen i:

Jeg klarte rett og slett ikke å skaffe en fotograf.

Arkivfoto: Sånn ser det ut når jeg prøver å ta en selfie, med begge hendene på mobilen i håp om at den skal holde seg litt stabil i alle fall. Damn you, essensiell tremor og ukontrollerte håndskjelvinger!

Jeg får stadig tilbakemeldinger fra lesere som synes jeg skriver godt, men synes det er synd at jeg bruker de samme bildene om og om igjen så ofte. Jeg kan skjønne det fordi blogging, og media generelt, handler mer og mer om å vise situasjoner fremfor å fortelle om dem, og jeg merker at et innlegg får mye bedre respons om jeg legger ved et godt illustrasjonsbilde.

Men dette med å finne en fotograf er blitt en flaskehals, og denne gangen tror jeg at jeg hadde spurt 12 personer som alle svarte at de dessverre ikke hadde tid, før jeg til slutt fikk et ja. En time før vi skulle møtes fikk jeg melding om at hun dessverre måtte avlyse. Hun hadde en god grunn, så jeg klandrer henne ikke. Men fordi jeg er opptatt hver kveld denne uka, samt at værforholdene var perfekte til hva jeg hadde sett for meg, var det surt å se arbeidet jeg hadde lagt ned i forkant forsvinne ned i porselenet. Igjen.

For det er langt fra første gang mangelen på en fotograf har gjort at jeg har måttet forkaste en god bloggidé.

Plutselig kjenner jeg at det er litt demotiverende å blogge. For jeg stiller alltid høye krav til meg selv når jeg gjør noe kreativt. Det holder ikke med bra, jeg vil være best i det jeg gjør. Jeg får rett og slett en vond følelse når jeg publiserer et innlegg jeg føler er halvgjort og som jeg vet kunne blitt så uendelig mye bedre.

Aller helst skulle jeg avsluttet dette innlegget med et bilde av meg som graver en fotograffelle i skogen, med et strøkent Canon-objektiv hengende fra en gren over fella som lokkemiddel. Men siden jeg ikke fant noen som kunne hjelpe meg med å ta dette bildet, runder jeg heller av med å si at hvis dette er i ferd med å bli min største utfordring, så er det egentlig mest positivt.

For jeg har som sagt tilbragt de siste to dagene utendørs kledd som jente, og jeg nærmest ropte ut da jeg besøkte psykologen i går at hadde det ikke vært for at det er noen få ting som fortsatt gjenstår, sånn som å snakke med dem på jobben, så hadde jeg postet en melding på facebook om at jeg er transkjønnet og vil leve resten av livet mitt som jente der og da.

Og når alt kommer til alt er det at jeg har det bra mye viktigere enn bloggingen.

PS! Nei, jeg slutter ikke å blogge. Ikke nå som jeg er så nære både innlegg nummer 1000, 500 følgere på facebook og ikke minst det å stå frem for verden. Jeg må jo la deg få ta del i den store finalen! Så fremt jeg klarer å fange en fotograf…

Og ideen jeg måtte droppe etter at fotografen avlyste i går, legges i skuffen i håp om at den kan plukkes frem igjen senere.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #personlig #utvikling #utfordring #blogg #hverdag #9igjen

Jeg solgte sjela mi for 25 kroner

Jeg har et temmelig anstrengt forhold til mat. Fordi jeg er født nesten uten luktesans, er også smaksansen min redusert, og fellesnevneren for den maten jeg faktisk liker er at den har mye smak, uten å være sterk, men også at den dessverre stort sett også er usunn. Mat handler derfor i stor grad om konsistens for meg, og jeg hadde nok vært lykkeligere i en verden hvor jeg hadde sluppet å spise i det hele tatt. Derfor blir det også mye ferdigmat fordi jeg ikke orker å bruke mye tid på kjøkkenet.

På tross av dette er det noe du aldri finner på mitt middagsbord, på tross av at det er kanskje Norges mest solgte ferdigprodukt. Pizza Grandiosa. Litt som Fremskrittspartiet er den elsket og hatet, og gjør ikke annet enn å tilfredsstille i øyeblikket før du begynner å merke konsekvensene etterpå. Jeg likte Grandiosa selv en gang i tiden, men så kom jeg inn i puberteten, og etterpå har jeg slitt med å forstå hvorfor dette er Norges mest solgte ferdigpizza og hvorfor så mange påstår at det er godt.

Andre må gjerne spise den, men den kommer aldri inn i mitt hus, tenkte jeg…

Pappception: Papp i papp!

Men det er utrolig hva noen måneder med trang økonomi gjør med prinsippene dine. For plutselig stoppet jeg opp foran frysedisken på Rema hvor et skilt lyste mot meg: Pizza Grandiosa Pepperoni, kroner 25!

Tvilen min grep etter et påmeldingskjema, for selv om en middag til bare 25 kroner nok kunne gjøre underverker for økonomien, ville den nok også gjøre underverker for oppbyggingen av kulemagen jeg egentlig ønsker å bli kvitt. Likevel sukket jeg tungt og plukket opp en eske. Det er i det minste pepperoni, tenkte jeg. Da smaker det i det minste noe. Likevel er det jo ganske mange år siden sist jeg spiste Grandiosa. Kanskje jeg blir positivt overrasket?

Ovnen ble varmet opp til 225 grader, og jeg ventet i spenning. Slik man også venter i spenning før en rotfylling.

Hvem har spydd på lefsa mi?

Etter at jeg hadde tatt det første tygget, innså jeg at jeg nok aldri kunne kontakte Orkla Foods om sponsormidler til bloggen. Akkurat som jeg husket det var det som å tygge over seig, varm papp med en tomatsaus som minnet mer om ketchup, og som en ren bonus noen svært salte skiver med pepperoni. Det var heldigvis ikke så vondt at jeg ikke klarte å spise det, og dermed klarte jeg å oppfylle to av kriteriene for dette måltidet. Å bli mett og å forsøke å tvinge frem et smil fra lommeboka. Men som en bivirkning føltes magen tung og samvittigheten mørkere enn fremtidsutsiktene til Moss lufthavn Rygge.

Og dette er det vanligste innslaget på norske middagsbord? Det finnes et tusentalls mennesker der ute som mener dette er godt?

Så ikke bare har jeg kastet prinsippene ut vinduet og solgt sjela mi for 25 kroner. Jeg har mistet troen på menneskeheten også. Igjen. Her var det med andre ord mye følelser for pengene og jeg fikk også et blogginnlegg ut av det.

Kanskje jeg skal gi Spaghetti á la Capri en sjanse også? Jeg aldri klart å spise mer enn et tygg av den, og kan ikke forstå hvordan den fortsatt finnes på markedet etter at det ene tygget fikk meg til å kaste opp for så mange år siden.

Så se for deg hvilket følelsesladet og fargerikt blogginnlegg det blir!

#mat #middag #hverdag #blogg #grandiosa #utfordringer #økonomi #sommerkoppen #denfårkommesenere #10igjen

Ikke angsten som hindrer meg…

Igjen varmer sola fra en blå, skyfri himmel over Trøndelag. Jeg ser på den fra vinduet i leiligheten min og tenker. Jeg vet jeg burde utnytte dette fantastiske været vi ser så alt for sjelden i denne delen av verden. Jeg vet jeg har skapet fullt av sommerkjoler som lengter etter å bli luftet. Jeg vet jeg burde øve mer på å gå ut som jente. Jeg vet jeg burde utfordre meg selv mer.

Likevel fortsetter jeg å sitte inne og se ut vinduet, og bare tenke på dette. Selv om jeg er inne i en god periode og er sikker på at det ikke er lenge igjen til jeg står frem som transkjønnet og begynner å leve som jente på heltid. Men hvorfor?

Fordi jeg synes ikke det å bare gå ut er motiverende nok i seg selv. Jeg trenger en grunn til å gjøre det!

Arkivbilde fra en fordums sommer. Av en eller annen grunn er alltid minner i sepiatoner… Det har jeg i alle fall sett på film…

Jeg har vel alltid hatt lettest for å aktivisere meg selv innendørs. Selv da jeg var liten og mamma prøvde å straffe meg for ulike ugjerninger ved å gi meg husarrest, responderte jeg bare med «hurra, jeg slipper å gå ut!». For selv hvis jeg skulle ha gått ut som gutt i dette finværet, hadde jeg vel stoppet opp etter femten minutter og spurt meg selv «Så da kom jeg meg ut, men hva nå?». Så hvorfor orke å bruke en times tid på gjøre meg klar ved å fjerne ansiktshår og påføre sminke bare for å være ute i et kvarter?

Da blir det så jeg holder meg inne i dag også. Jeg spiller litt dataspill, leser litt og ser TV, og jeg har det egentlig veldig fint når jeg gjør dette også. Men dette har jeg jo alle disse grå regnværsdagene til å gjøre. Og jeg vet at leserne mine gjerne vil se flere sommerantrekk fra meg også. Jeg burde jo utnytte at det er så fint vær!

Det hadde vært så mye lettere om jeg hadde hatt noe konkret å gå ut for. Om det så bare var for å møte noen, for det å være sammen med noen senker terskelen for å gå ut betraktelig også. Bare synd vi i dagens samfunn alle er så utrolig travle at det er bortimot umulig å gjøre avtaler på kort varsel, og uten noen til å håndtere kameraet blir det uansett vanskelig å oppfylle lesernes ønsker om dokumentasjon av sommerantrekk også. For jeg har ingen planer om å ta antrekksbilder alene med tripod og selvutløser mellom engangsgriller og volleyballspillere i Korsvika. Jeg vet jeg er tøff, men ikke så tøff!

Jeg trøster meg med at selv om jeg skulle ønske jeg kunne utnytte finværet bedre, så har jeg det ganske fint her inne i hula mi også. Og det er tross alt ikke angsten som hindrer meg i å gå ut. Det er da noe, om ikke annet!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #njaknaptdet #tanker #tankespinn #filosofi #angst #depresjon #psykisk #helse #snartovervunnet #tjohei #11igjen

Jeg har vært sykt heldig med kroppen og utseendet mitt!

Jeg stiger ut av dusjen med barberhøvelen i hånden. Jeg har akkurat latt leggene mine få en omgang så de igjen skal bli glatte. Og armene selvsagt. Jeg har hørt venninnene mine klage over hvilket styr det er å holde bena frie for hår, men jeg klarer ikke helt å synes synd på dem. Ikke etter å ha måttet gå over armene i tillegg. Hvis det finnes en gud må han være en drittsekk, tenker jeg. For en sadistisk form for humor han må ha, for å ha skapt meg med hårvekst på knokene på hendene!

Men fortsatt gjenstår det å barbere ansiktet.

Jeg tørker av duggen fra speilet og ser den nakne kroppen min åpenbare seg. Med den flate brystkassen og lenger nede, mellom bena, ser jeg noe som jeg føler ikke burde være der. Gud, som jeg hater denne mannskroppen min.

Hvorfor kunne jeg ikke bli født med tissen på innsiden, som den jenta jeg føler meg som?

Jeg fortsetter å studere meg selv med kritiske øyne, før det slår meg at det kunne vært verre. Visst har jeg mer hårvekst på kroppen enn venninnene mine, men sammenlignet med kompisene mine er det ganske beskjedent. Mens flere av dem har et ullteppe på brystet, teller jeg cirka seks hår i det samme området. Ikke vokser det spesielt tett på verken armer eller ben heller, og selv i ansiktet er det kun i området rundt munnen at hårene vokser tett nok til at jeg kan kalle det skjegg. Jeg hadde knapt passert 20 da jeg så at hårfestet hos flere av guttene jeg gikk i klasse med på barneskolen gradvis rømte fra pannene deres og bakover mot nymånen, mens det stadig tynnes ut. Hos meg vokser det fortsatt både tykt og fyldig.

Det kunne så mye vært verre.

Dessuten er jeg bare 1.70 høy. Gjennomsnittshøyden for norske kvinner er 1.67, bare tre centimeter lavere. Jeg bruker størrelse 41 i sko. Hadde jeg hatt én størrelse større, hadde det vært bortimot umulig å finne damesko i min størrelse i vanlige skobutikker. Dessuten har jeg et ganske androgynt ansikt jeg ikke trenger å påføre mye sminke for at jeg skal se ut som en jente. Og hvor mange ganger har jeg ikke fått høre fra venninner at de skulle ønske de hadde bena mine?

Det kunne virkelig vært mye verre!

Jeg kunne ha vært over 1.90 høy, og brukt størrelse 46 i sko. Jeg kunne hatt brystet og ryggen full av stive svarte hår, mens hodebunnen min lik Telenor hadde rapportert om stedvis dårlig dekning. Jeg kunne vært en av dem som på tross av en tett barbering om morgenen fortsatt hadde hatt ansiktet fullt av svarte stubber ved middagstider.

Visst suger det å være transkjønnet og ha en mannskropp når man føler seg som en jente. Men mens jeg går nedover den travle gågata i min hjemby Trondheim i solskinnet, kledd i en lett sommerkjole, slår det meg at etter forholdene har jeg vært veldig heldig i genlotteriet. For jeg fikk tross alt utlevert en kropp som gjør at jeg enkelt kan fremstå som en hvilken som helst annen jente for dem jeg tilfeldigvis passerer i gågata denne sommerdagen. Det er slett ikke alle som har det så enkelt som meg!

Det kunne vært så utrolig mye verre!

Plutselig føler jeg meg veldig takknemlig likevel!

PS! Jeg ble veldig glad av å skrive dette innlegget. Så hvis du skal dele bare ett, så er dette innlegget å dele!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kropp #kjønn #kjønnsforvirring #utseende #skjønnhet #beauty #psykisk #helse #psykologi #feelgood #lysimørket #hverdag #sommer #sol #Trondheim #12igjen