Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2016

Blogg til salgs!

Da jeg var tenåring og folk fortsatt kjøpte musikk på CD, hang jeg på et webforum hvor det var en fyr i Stavanger som stadig skrev at han akkurat hadde kjøpt «den CD-en som TV2 anbefalte». Vi lo litt og prøvde å forklare at det der var reklame, noe han bare fnyste av, for TV2 kunne da umulig vise dette hvis musikken var dårlig? Vi lo enda mer. Hvor dum gikk det an å bli?

Et tiår senere har det over lengre tid blitt publisert linker til bloggen til Sophie Elise i feeden min på facebook, selv om jeg ikke følger den. En annonsør har betalt for at denne linken til et innlegg hvor hun omtaler produktet deres skal dukke opp i feeden min, og andre de anser som potensielle kunder. Under linken ser jeg en jente på 12 år skrive «Tusen takk for tipset, dette skal jeg prøve». Annonsøren har lykkes i å få en kjøpt og betalt reklame til å fremstå som en anbefaling og et venninnetips.

Plutselig ler jeg ikke lenger.

Men hva skjer når denne 12-åringen oppdager den mikroskopiske skriften som sier «sponset innlegg» og at anbefalingene til bloggeren hun beundrer er kjøpt og betalt? Vil bloggerne da ha noen som helst troverdighet igjen når det virkelig betyr noe?

Ikke blunk, du kan gå glipp av noe!

Da jeg begynte å blogge om mitt hemmelige liv som transkjønnet, bestemte jeg meg tidlig for at i stedet for å servere masse politikk og pekefingre, ville jeg skape forståelse for hvordan det er å være transkjønnet gjennom å la leserne mine bli kjent med meg som hverdagsmennesket Emilie og la dem få se at vi egentlig ikke er så forskjellige. I løpet av snart fire år har bloggen min vokst til å bli det som kanskje er Norges mest leste blogg om transkjønnethet, og jeg blir stadig kontaktet av lesere på privaten som takker meg for at jeg har gitt dem muligheten til å sette seg inn i min situasjon.

Men samtidig som at bloggen min har vokst i popularitet har jeg også tiltrukket meg en annen type oppmerksomhet, nemlig de som ser muligheten til å tjene penger på populariteten min. Så langt har jeg konsekvent takket nei til alle, fordi jeg blogger anonymt og ikke har lyst til å oppgi personalia til hvem som helst bare for å få tilsendt noe småtteri jeg ikke vet om jeg kan stå inne for engang.

Like fullt har jeg innimellom tenkt at det hadde vært fint om denne bloggen hadde generert litt inntekter, da jeg har en veldig trang økonomi og det er bare nøye planlegging som får det til å gå rundt hver måned.

Dermed blir jeg ekstra mye i tvil når det faktisk dukker opp interessante tilbud i innboksen min. Det er ikke mange, og det er først i det siste de har begynt å dukke opp, men like fullt tilbyr de meg å prøve ut produkter jeg faktisk kunne tenke meg å teste, mot at jeg skriver om dem i bloggen. Det frister veldig siden produktene ligger i en prisklasse som ikke er forenelig med budsjettet mitt og jeg derfor ikke kan kjøpe dem selv. Dette er per i dag eneste mulighet å få tak i dem og testet dem på.

Men jeg ser også det problematiske i å takke ja. Ikke bare fordi jeg må ut med personalia, men også fordi jeg da lar noen andre påvirke innholdet i bloggen min og, hvis jeg ikke passer på, den integriteten jeg har bygget opp gjennom nesten fire år. Den som har tatt bloggen min dit den er i dag og gjort meg til Norges mest leste transblogger. Det er noe av det mest verdifulle jeg har.

Er det egentlig verdt det?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #sponsing #filosofering #tanker #refleksjon #dyyypt

Takker nei til invitasjon på 17. mai – på grunn av forventet antrekk

Jeg har blitt invitert til 17. mai-frokost hos en kollega, og etter hva jeg kan se er det ganske mange andre bra folk som også er invitert. Men jeg tenker likevel å takke nei til invitasjonen, selv om jeg har som målsetning å komme meg mer ut og bli mer sosial.

Rett og slett fordi det på nasjonaldagen forventes av meg at jeg møter i dress.

17. mai har for meg alltid vært en dag jeg har feiret sammen med familien, eller som de siste årene aller helst ikke i det hele tatt. For selv om jeg er både glad og takknemlig for å bo i et så fantastisk land, så er det lite med selve feiringen som tiltaler meg, særlig fordi jeg har null forkjærlighet for hornmusikk. Så nasjonaldagen bruker jeg å tilbringe i joggebuksa med øynene rettet ned i en bok eller mot en skjerm som verken viser barnetog eller vinkende monarker.

Likevel var det nesten litt spennende å få en invitasjon til å markere dagen, i alle fall starten på den, med venner for en gangs skyld. Hadde det ikke vært for at slike anledninger som krever pent antrekk betyr en ting fordi jeg er født med tissen på utsiden: det forventes av meg at jeg møter i dressen jeg hater intenst. Samtidig som jeg kjenner intens misunnelse når jeg ser hvor bra jentene ser ut i sine antrekk, og det er ikke mulig for meg å unngå å spørre meg selv når det skal bli min tur til å få føle meg fin. Kanskje jeg til og med hadde kledd bunad? Og hvilken bunad i såfall?

Plutselig er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke er fra Voss…

Men hvem vet? Som jeg har sagt gjentatte ganger de siste månedene har jeg aldri vært nærmere å stå frem som transkjønnet enn jeg er nå, og jeg føler bare jeg kommer meg nærmere og nærmere for hver dag som går.

Så kanskje jeg neste år kan være en av dem som klager over gnagsår etter å ha gått en hel dag i nye sko med høye hæler?

Selv om jeg har null tro på at jeg vil begynne å tilbringe nasjonaldagen i sentrum etter dette. For visst lever jeg i skjul med ønsket mitt om å kunne kle meg som en av jentene, men hatet mitt mot korpsmusikk og de nitriste marsjene som preger feiringen, er intens og ektefølt. Så den kommer ikke til å forsvinne uansett hvilke tekstiler jeg tilbringer dagen i.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #utvikling #17mai #Norge #nasjonaldag #bunad

Mamma leser bloggen min…

Jeg har i lengre tid skrevet at jeg føler jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang, og at jeg finner det troverdig at det kommer til å skje i løpet av 2016. Likevel føler jeg at det er noen ting som gjenstår før jeg kan gjøre det, og en av disse er å ta den vanskelige praten med foreldrene mine. Det er noe jeg har gruet meg til lenge og derfor bare har utsatt i det lengste.

Nå har mamma innrømt for meg at hun faktisk leser bloggen min. Ikke bare det, hun har også har gjort det en stund.

Selv om det har vært litt få oppdateringer i det siste, så er det av helt andre grunner, som jeg forøvrig kommer tilbake til når jeg er klar for det, enn tilståelsen til mamma. Jeg ble nok stresset et lite nanosekund da den kom, men egentlig synes jeg det er litt greit også. For på denne måten har hun jo fått muligheten til å komme inn i hodet mitt og se hva jeg går og føler på hver dag. Nå vet hun også at jeg i lengre tid har gått og forberedt meg mentalt til å prate med henne og pappa om dette, og da blir det nok lettere å faktisk gjøre det også.

Så mamma, du er hjertelig velkommen til å fortsette å lese her. Og ja, du sa du egentlig ikke ville at jeg skulle vite at du følger bloggen min fordi du ikke ville at jeg skulle begynne å sensurere meg selv nå som jeg vet at jeg også har deg som leser. Men det kan du ta med ro, det har jeg ingen planer om å gjøre.

Så følg med fremover når jeg blant annet skal dele historien om hvordan jeg mistet jomfrudommen, og hvilke kjønnssykdommer jeg pådro meg i prosessen. Vi skal også få svar på hvorvidt det er normalt at tunga blir ruglete når man slikker bikkja.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utvikling #utfordring #mamma #foreldre #ogheledenderprosessen #siheitilmammaenminikommentarfeltetmittda #jegharforrestenaldrihattkjønnsykdommer #ellerhund

Nå kommer sommeren!

Min lokalavis Adresseavisen meldte i går at sommeren kommer til Trøndelag denne helgen med temperaturer rundt 20 grader de neste fem dagene, og at på mandag kan det bli hele 25 grader. Jeg håper det holder seg og at vi får en varm sommer i år så jeg får luftet sommerkjolene mine. For i fjor føler jeg nærmest at jeg ble snytt for sommeren og de få finværsdagene vi hadde.

Arkivbilde fra da jeg for to år siden begynte å gå ut som jente i nærområdet.

For på denne tiden i fjor og utover sommeren var jeg mest opptatt av å få orden på livet mitt igjen etter samlivsbruddet, og tilbragte noen måneder hjemme hos foreldrene mine mens jeg så etter et nytt sted å bo. Siden jeg ikke kunne kle meg som jente mens jeg bodde med dem, ble det umulig for meg å utnytte de få solskinnsdagene vi fikk i løpet av det jeg husker som en regntung sommer. Jeg måtte reise til Bergen i noen dager i juli for å kunne være meg selv, men det sier seg selv at det ikke ble så mange solskinnsdager å nyte i sommerkjolene mine der heller.

Antrekkene fra de tre dagene jeg tilbragte i Bergen i fjor sommer

Men i år stiller saken seg annerledes enn den gjorde i fjor. Jeg har min egen leilighet. Jeg har blitt mye tøffere og er nærmere å åpne skapdørene enn noen gang. Faktisk så nære at jeg har sagt flere ganger at 2016 kanskje er året jeg står frem som transkjønnet og begynner å leve som jente på heltid, for jeg begynner å kjenne meg klar. Det er bare et par ting jeg må ordne opp i først, som å snakke med foreldrene mine om det.

Så jeg håper på det jeg ser ut vinduet mitt akkurat nå er representativt for hva som venter oss i juni og juli. For i så fall kommer jeg til å få masse trening i å gå ut som jente i alle fall.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utvikling #utfordring #angst #depersjon #psykisk #helse #hverdag #vær #vind #været #sommer #sol #dettebliråretmitt #heltsikkert

Middag – beste pitapizza ever!

Så dukket det opp en rød kalenderdag, som ikke bare betød fri fra jobb men også at butikkene var stengt. Jeg lurte litt på om jeg skulle benytte denne fridagen til å bestille en pizza og kose meg med en film, men på grunn av litt trang økonomi bestemte jeg meg for å i stedet lage pitapizza basert på hva jeg hadde i kjøleskapet.

Resultatet ble den beste pitapizzaen jeg noen gang har spist!

Nettopp fordi pitapizza er så enkelt å lage har jeg så godt som alltid pitabrød og tomatsaus tilgjengelig om jeg skulle trenge en kjapp middag, og dette dannet basisen for retten også denne gangen. Ellers består pizzaen av mozzarellaost, hakket rødløk og sjampinjong, før den etter steking på 225 grader i cirka 10-15 minutter, ble toppet med en raus mengde pesto og babyleaf-salat, som også er noe jeg alltid har i kjøleskapet fordi det kan brukes til det meste.

Pizzaene var så gode at de gikk ned nærmest på høykant, og jeg var mer opptatt av smaken enn av å få med meg filmen. Så selv om jeg liker å variere når jeg lager pitapizza, og forøvrig pizza generelt, så kommer jeg til å gjenta denne kombinasjonen senere.

Vegetarisk var det tilfeldigvis også…

#mat #middag #pizza #pitapizza #vegetar #vegetarisk

Kan jenter spille i band?

Det begynner å bli noen år siden jeg drømte om å bli rockestjerne. Jeg har spilt i et par band, og i den grad noen av dem hadde potensiale så var det kanskje det siste jeg spilte med. Vi spilte sammen i tre år, og selv om vi aldri ga ut noe, så var vi i studio og begynte på en demo vi aldri fullførte før bandet ble oppløst for snart tre år siden etter at vi mistet øvingslokalet vårt.

Men disse demo-opptakene hadde visst trommisen tatt vare på. For sent i går kveld fikk jeg en melding fra ham om at han hadde funnet dem igjen og blitt inspirert til å spille denne typen musikk igjen. Han lurte på om jeg var interessert i å spille med ham igjen.

Jeg ble tent som et juletre, for jeg har jo kjent en stund at det hadde vært gøy å spille i band igjen. Samtidig ble jeg litt betenkt, for ingen av gutta i det gamle bandet visste at jeg er transkjønnet og lever et liv som jente i skjul. Nå som jeg er så nære å stå frem og bli jente på heltid så burde jeg jo fortelle dem det. Men hvor naturlig vil det egentlig bli å spille sammen etter det?

Som jeg har skrevet tidligere spilte dette bandet en svært aggressiv form for hardrock og punk, hvor vi hamret løs på instrumentene våre og skrek ut tekster om hvor mye vi hatet alt og alle, og kanskje mest av alt oss selv, men alltid med et glimt i øyet og en solid dose humor og selvironi. Bandkonseptet var med andre ord temmelig maskulint, og som bandets hovedlåtskriver og gitarist fikk jeg utløp for mye innestengt frustrasjon og sinne når jeg hoppet opp og ned på scenen, og det hendte mer enn en gang at gitarkroppen var full av blod etter endt sett. Men vi var alltid i godt humør og lo mellom låtene.

Så vidt jeg vet er det bare trommisen som fortsatt er aktiv musiker og har inntekter på det, dog i en helt annen sjanger. For etter at bandet ble oppløst har jeg ikke hatt noe kontakt med de andre, sett bort i fra at vi har støtt på hverandre i byen med ujevne mellomrom, og hver gang har vi sagt at det kunne vært gøy å spille sammen igjen. For det er jo synd og skam at de fire elektriske gitarene jeg har hengende på veggen kun skal være til pynt.

Samtidig kan jeg ikke slutte å undre på om jeg vil ha en naturlig plass i dette bandet etter å ha stått frem. For selvsagt kan jenter spille i band, men jeg tror alle som kjente til dette bandet, og særlig de som fikk oppleve oss live, nok vil stille seg like spørrende som meg til om det i dette bandkonseptet er plass til litt femininitet midt i alle den over-maskuline aggressiviteten som bandet eksponerte. For en ting hadde vært om bassisten, som vi fortsatt venter på svar fra, sier nei takk, og vi hadde funnet en jente til å ta plassen hans. Men når en fra den originale besetningen plutselig «skifter kjønn» foran nesa til publikum…?

Likevel er jeg nysgjerrig nok til å prøve, bare for å se hvor og hvilken vei det går, og fordi jeg har savnet å spille i band. Og hvem vet, kanskje vi en dag får se dette på bandets hjemmeside, dersom den kommer opp igjen?

Men at spørsmålet om å samle bandet igjen kommer samme kveld som naboen har fest for andre gang på under en uke, får meg nesten til å betvile min ateistiske tro. Dessverre var det ikke mulig å få til en første øving i leiligheten min i dag morges.

Kanskje en annen gang.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #samfunn #musikk #band #punk #hardrock #scarletfish #placentalsurfaceskin #kolonparantesslutt

Tanker om hår og selvtillit…

Da jeg for noen uker siden utfordret meg selv ved å spise middag med en kompis som jente, måtte jeg selvsagt i god bloggerstil dokumentere antrekket mitt, og satte kursen mot Erkebispegården. Men det føltes ikke riktig. Jeg kjente jeg var nedstemt og at det var noe som var galt. Jeg følte meg lite attraktiv, og selvtilliten var fullstendig borte. Jeg klarte knapt å smile til kamera.

Så plutselig spør jeg kameraten min: «Er parykken min i ferd med å rømme fra ansiktet mitt nå?». For når jeg kjente etter føltes det som at den satt unaturlig høyt og langt bak på hodet. Panneluggen min virket også kortere og mindre i veien enn den brukte, men pannen min føltes også mer naken. Det endte med at jeg tok opp et speil fra vesken og dro ned parykken noen centimeter foran.

Sekunder etterpå tok kompisen min dette bildet.

De som sier at det eget utseende ikke påvirker hvordan man føler seg, aner ikke hva de snakker om. Men mens det er enkelt å fikse på nå, lurer jeg veldig på hvordan det blir når mitt ekte hår er blitt så langt som jeg skal ha det og jeg skal kaste parykken…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utseende #skjønnhet #beauty #hår #hair #imittilfelleparykk #ipåventeavatmittektehårvokserut #nærmersegnå

Det ble visst en liten bloggpause…

Jeg har ikke vært spesielt flink til å holde bloggen min oppdatert den siste uka. Jeg skulle ønske jeg hadde noen god forklaring, men det har jeg egentlig ikke. Jeg har lyst til å si at jeg ikke har hatt overskudd eller at jeg ikke har vært inspirert, men ingenting av dette stemmer. Jeg har flere tema jeg kunne tenke meg å skrive om, og sett bort i fra noen økonomiske bekymringer jeg etter et møte med NAV på fredag nå håper å få orden på, så har jeg det egentlig ganske bra.

Jeg tror jeg bare rett og slett har prioritert litt feil og oversett bloggen til fordel for Football Manager på ettermiddagene etter jobb…

Likevel beklager jeg dette, for jeg ser egentlig på bloggen som en slags jobb selv om jeg ikke har noen inntekter på den, og jeg vet det ikke skal lange pausene til før leserne faller fra. Det vil jeg helst unngå for jeg setter pris på de leserne jeg har, og jeg er derfor glad for å se at om lesertallene ikke akkurat har vært hyggelig lesning disse dagene jeg ikke har oppdatert, så har i alle fall antallet følgere på facebooksiden min gått opp.

Men jeg lover å skjerpe meg, og kanskje jeg returnerer allerede i kveld med et nytt innlegg. For når alt kommer til alt er vi inne i en spennende tid i min utvikling, og da bør jeg jo dokumentere så mye som overhodet mulig.

Dessuten nærmer vi oss innlegg nummer 1000 med stormskritt.

#detteinnleggetfortjenerikkehashtags