Emilies skap » 2016 » mai
Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2016

Siste innkjøp – sommerkjoler

Etter å ha besøkt psykologen min på torsdag, stakk jeg en tur innom kjøpesenteret City Lade bare for å kikke litt, sa hun så optimistisk. Sånt er alltid farlig for lommeboka, og da jeg satte kursen hjemover hadde jeg en bærepose fra H&M i hånden…

Siden jeg føler jeg ble snytt for de få solskinnsdagene vi hadde i fjor sommer, er jeg fast bestemt på at om vi får noen i år, så skal de nytes som den jenta jeg føler meg som. Disse kjolene som jeg fant på H&M til 129 kroner stykket passet litt for godt inn i denne planen, og når en tur i prøverommet avslørte at de var som skapt for kroppsfasongen min, måtte de bare bli med meg hjem.

Den hvite kjolen overrasker nok mange med tanke på mitt image som rockejente, men den var bare så søt at jeg måtte prøve den på, og da jeg så hvor godt den passet sammen med den blå jeansjakken jeg hadde på meg på torsdag, så var det ikke spørsmål. Jeg prøvde den også på meg på nytt da jeg kom hjem, og da følte jeg meg så fin at jeg hadde ikke lyst til å ta den av igjen. Det tar jeg som et godt tegn på at jeg har gjort et godt kjøp.

Så nå kan sommeren bare komme. Jeg er klar!

Hva synes du om kjolene mine?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #sol #sommer #Trondheim #mote #fashion #24igjen

Burde jeg stå frem på jobben nå?

Torsdag var en veldig bra dag, og jeg var veldig fornøyd da jeg la meg, over å ha fungert normalt som jente en hel dag uten å kjenne frykt for at noen skulle avsløre meg som transkjønnet. Dagen i går var derimot ikke like bra, selv om jeg startet dagen med et smil om munnen, med gårdagens hendelser i bakhodet.

Så fikk jeg et angstanfall. På jobben.

Hvorfor det skjedde ønsker jeg ikke å dvele ved, for det var bare snakk om et gammelt sår som ble åpnet og jeg har ingen andre enn meg selv å takke for at det skjedde. Like fullt skjedde det, og jeg vurderte om jeg skulle spørre om å få gå hjem fra jobb tidlig. Men fordi jeg har så supre og forståelsesfulle arbeidskolleger ble jeg værende ut arbeidsdagen og ble også med dem ut for en liten fredagspils etter jobb, eller fredagscola i mitt tilfelle, før jeg dro hjem.

Da jeg kom hjem begynte jeg å føle meg litt forvirret over de motstridende følelsene jeg hadde. På den ene siden var jeg kvalm og nedstemt på grunn av dagens hendelse, og kjente jeg ville ta det med ro denne kvelden. Men på samme tid kjente jeg også for at jeg følte for å gå på byen – som jente!

Jeg aner ikke hvorfor, men jeg gjetter det var fordi jeg ønsket meg et lite eventyr slik at jeg ble glad igjen.

Uansett ble det ingen bytur, for jeg hadde ikke lyst til å gå ut alene, og jeg kom heller ikke på noen jeg følte det var naturlig å spørre på et så kort varsel. Enden på visa ble at jeg sovnet på sofaen i åttetiden, og våknet en time senere da søsteren min sendte sms om at «Indiana Jones and the Temple of Doom» snart gikk på TV3. Så da ble det filmkveld i stedet med den, og «I, Robot» som begynte like etterpå. Det føltes egentlig like greit at det ble sånn.

I dag er jeg i bedre humør, men fortsatt litt forvirret over de motstridende følelsene jeg kjente i går kveld. Men jeg velger å se det positive i det, at det på tross av at dagen var vanskelig, virket det likevel som at noen inni meg hadde lyst til å komme seg ut. Jeg ser det også som positivt at det skulle ta over et halvt år i denne jobben før et angstanfall skulle dukke opp, med tanke på at det skjedde langt hyppigere før, og måten mine kolleger responderte viser også hvilken fantastisk arbeidsplass jeg egentlig har. Og kanskje det var greit at det skjedde slik at det blir naturlig å følge opp denne hendelsen med å fortelle dem hva det er jeg egentlig sliter med?

Så det jeg lurer på nå er om tiden kanskje er inne for å stå frem som transkjønnet på jobben?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #utvikling #hverdag #tanker #detteerinnleggnr975 #25igjen

Aldri vært så lett å gå ut som jente

Så var det på tide med et nytt besøk hos psykologen, og som alltid møter jeg til timen hos henne som jente. Det gjør at det bruker å være litt nerver inne i bildet, men det var det ikke denne gangen. For etter det jeg opplevde på 17. mai da jeg fikk kjenne hvordan det føles når alle virkelig stirrer stygt på deg, så er de få blikkene jeg får når jeg går ut som jente barnemat.

Dermed fantes jeg ikke nervøs i dag. Det har faktisk aldri vært så lett å gå ut som jente!

Siden fotografen min meldte forfall måtte jeg ta eget antrekksbilde i prøverommet på H&M med mobilkamera (damn you, essensiell tremor og ukontrollerte håndskjelvinger). Og så med bukser da…!

Jeg skulle egentlig møte Tonje etter timen i dag, men hun måtte dessverre avlyse på grunn av sykdom, og derfor gikk jeg en runde på City Lade alene i ettermiddag. Slikt er selvsagt farlig for lommeboka, og jeg må nok innrømme at jeg hadde med meg en pose fra H&M da jeg dro hjem. Men jeg kunne hatt med meg en fra New Yorker også, om de hadde hatt plagget jeg så på tilgjengelig i min størrelse…

Så hva kjøpte jeg? Følg med, og du vil få svar i et senere innlegg!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #utvikling #angst #depresjon #psykisk #helse #paranoia #psykologi #ootd #antrekk #outfit #shopping #hverdag #nåerdetkanskjelikefør ?

La meg og bloggen min være i fred!

Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele dette i bloggen, men fordi den er til for å dokumentere utfordringene jeg møter som transkjønnet, og fordi det har pågått så lenge at jeg ikke lenger aner hva jeg skal gjøre for å få en slutt på det, velger jeg nå å gå ut med dette:

Jeg har en stalker. En transperson på over 60 år, som har fulgt meg av og på siden jeg begynte å blogge høsten 2012. Hver gang jeg tror jeg har blitt kvitt ham, dukker han opp igjen etter en stund som om ingenting har hendt, og viser at han har vært svært aktiv i mellomtiden uten at jeg har visst om det. Og for å være ærlig – jeg synes det er skikkelig ekkelt!

Han dukket opp i kommentarfeltet til bloggen min da den var bare en måned gammel, etter at jeg hadde reklamert for den i et webforum for transpersoner, og begynte å kommentere daglig under et kvinnelig pseudonym. Jeg merket raskt at denne personen virket mer opptatt av det å gå i kvinneklær enn det jeg er, da han stadig ønsket å fortelle meg hva han hadde på seg til enhver tid, og ønsket å understreke hvor deilig han synes det var å gå i kjole og bh. Jeg ønsker jo å være åpen, men etter en stund ble jeg lei av hans stadige forsøk på å få alt til å handle om det å gå i kvinneklær, og hans beordringer om å holde meg unna bukser og bare gå i kjole eller skjørt.

Jeg prøvde å forklare ham at jeg selv ikke får noen tenning av klær, og at det for meg kun er en rekvisitt for å få den jeg føler meg som på innsiden til å vises på utsiden, uten at det så ut til å gå inn. Da jeg til et innlegg om dataspill jeg hadde kjøpt fikk kommentaren «skriv mer om transing og skrulling da» fikk jeg nok, og bestemte meg for å blokkere ham ut fra bloggen min. Jeg trodde jeg var kvitt ham, men jeg tok feil.

Uten at jeg visste om det hadde han nå begynt å linke til innlegg i bloggen min fra en facebookprofil under det samme kvinnenavnet, supplert med en kommentar i samme ordlyd som dem han hadde skrevet i kommentarfeltet mitt, formulert som om han skrev til meg. Jeg ble ikke oppmerksom på dette før han et år senere sendte meg en venneforespørsel. Denne avviste jeg selvsagt og blokkerte ham. Så ble det stille igjen, før han dukket opp igjen med en ny facebookprofil med samme kvinnenavn, denne gangen på bloggens facebookside hvor han begynte å kommentere innleggene i samme stil som tidligere. Jeg blokkerte ham med en gang jeg så det, og tenkte at nå måtte han da ta et hint. Dette var for et år siden, og etter det hørte jeg ikke noe. Det vil si, ikke før i forrige uke, mens jeg var bortreist i forbindelse med jobben.

Da fikk jeg nemlig en melding via facebook hvor han skrev at han ville være min venn. Jeg tittet innom facebookprofilen hans og så at han hadde fortsatt praksisen med å dele innlegg fra bloggen min med egne kommentarer, formulert som om de var skrevet til meg, på samme måten som i sin tid fikk ham utestengt fra bloggen. Han har med andre ord ikke skjønt noe som helst om hvor plagsomt dette er. Men det faktum at veggen hans nesten bare består av linker til bloggen min gjør det ikke bedre, for han virker nærmest besatt av meg og bloggen min. Det gjør meg faktisk fysisk uvel!

Som sagt har jeg vært i tvil om jeg skulle skrive dette innlegget, for jeg har ikke noe i mot at noen definerer seg som trans på en annen måte enn meg. Jeg har heller ingen problemer med at noen finner noe seksuelt i det. Det er derimot når de ikke forstår at jeg ikke har det på samme måte, og prøver å dra meg over i sin bås at jeg begynner å reagere, og nå har dette pågått så lenge at jeg må gjøre noe.

Det jeg håper er at dette innlegget vil sette et endelig punktum for akkurat denne historien, og at jeg slipper å gå videre med dette. For selv om jeg har mistanke om at stalkeren min egentlig er harmløs og bare lider av defekte sosiale antenner, som kun tar inn én stasjon på en skurrete frekvens, så er neste steg politianmeldelse. Jeg har vært forsiktig med hva slags personalia jeg har utlevert i dette innlegget, men kan likevel fortelle at jeg ved research har klart å finne både hans ekte navn, adresse og at han på facebookprofilen han har registrert under sitt mannsnavn har fronten på en traktor som profilbilde.

La meg og bloggen min få være i fred.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #stalker #stalking #forfølgelse #personforfølgelse #noknå

Antrekket mitt satte demokratiet og 17. mai-feiringen i fare!

I går opplevde jeg å få flere stygge blikk fra ukjente enn jeg noen gang har opplevd når jeg har klart å overvinne angsten og gå ut kledd som jente. Selv om jeg var kledd som gutt. Årsak? Det var 17. mai, og jeg hadde ikke kledd meg i finstasen.

Som jeg har sagt flere ganger de siste dagene, så er ikke grunnen til at jeg ikke feirer 17. mai at jeg misliker dagen, men heller at måten den feires på ikke tiltaler meg. Siden jeg ikke er åpen om at jeg er transkjønnet og føler meg som jente, er det forventet at jeg går i dressen jeg hater, og det ønsker jeg å unngå hvis det er mulig. Derfor bruker jeg å holde meg hjemme på 17. mai.

Men i går hadde jeg avtalt med foreldrene mine at jeg skulle hjem til dem etter at de hadde sett på toget for å spise middag med dem. Opprinnelig var planen at de skulle komme hjem til meg og hente meg, men rundt klokken halv tre ringte mamma meg og spurte om jeg kunne komme inn til sentrum i stedet og møte dem der, for det ville blitt enklere for dem på grunn av trafikken. Jaja, jeg bor i gangavstand til sentrum, så det kunne jeg vel gjøre. Jeg tok på meg jakken og gikk ut.

Jeg hadde ikke gått langt før jeg traff de første bunadskledde. Jeg er godt vant med å føle at folk stirrer de gangene jeg trener på å utfordre angsten ved å gå ut kledd som den jenta jeg ønsker å leve som, men fra bak mørke solbrilleglass kunne jeg nå se hvordan de jeg passerte så på meg og rynket pannen, som om det at jeg hadde hverdagsklær på meg provoserte dem. På vei over en av broene man må over for å komme inn til sentrum ble jeg også stoppet da noen bunadskledde jenter holdt flaggene sine foran meg og ropte «hipp hipp» mens de stirret på meg. Jaja, jeg ropte «hurra» jeg, noe de responderte til ved å peke på meg og si «nemlig» før de gikk videre. Der fikk de jammen meg vist meg at man skal sette pris på landet sitt!

Hele situasjonen oppfattes nå i ettertid som litt surrealistisk. Som om jeg truet demokratiet og friheten vi har til å kunne tenke og handle selv ved å ikke gjøre som alle andre og droppe finstasen. Men de ikke visste var jo at jeg hadde mine grunner til at jeg hadde droppet den, i og med at jeg virkelig hater å gå i dress, men ennå ikke er tøff nok til å kunne vise meg for familien min som Emilie. Da er det trist å skulle bli dømt på denne måten av tilfeldig forbipasserende, som ikke aner noe om dette.

Men noe godt har det jo kommet ut av dette. For det første har jeg opplevd at transkjønnetheten min er mye mer akseptert enn jeg først antok, og at folk har større problemer med at jeg går i hverdagsklær på 17. mai, enn at jeg kler meg i jenteklær.

Og kanskje enda bedre – noe av det første mamma sa da jeg møtte henne var at hun har lest blogginnlegget hvor jeg fantaserte om hvordan det ville vært å feire 17. mai i bunad og hvilken bunad jeg skulle ha valgt, og sa at hvis jeg ville kunne jeg få prøve bunaden hennes etterpå, som et direkte svar til måten jeg avsluttet dette innlegget…

Synd jeg ikke hadde tatt med meg shapingundertøy, brystinnleggene og parykken. Ellers hadde jeg kanskje vurdert det.

Kanskje.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #17mai #bunad #demokrati #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #utfordring #mendetblirvisstbedrenå #deterlysiendenavtunnelen

Mitt beste 17. mai-minne

Som jeg har fått delt i bloggen et par ganger nå, så har jeg egentlig lite til overs for 17. mai, både på grunn av min mistrivsel i store folkemengder og ikke minst mitt ektefølte og intense hat mot hornmusikk. Derfor holder jeg meg alltid hjemme på nasjonaldagen, skjønt det har ikke alltid vært sånn.

Jeg var vel ti år gammel, og hadde kommet hjem fra byen etter å ha gått i barnetoget med klassen min. Tradisjonen tro skulle jeg nå møte dem igjen på skolen, og hadde lomma full av 17. mai-penger jeg hadde fått av mine to bestemødre, klar til å bruke dem på pølse, is, tombola og hva enn de nå hadde klart å finne på av aktiviteter i skolegården. Men slik ble det ikke.

Det første jeg gjorde da jeg ankom skolen etter å ha sjekket terrenget, var å gå i fiskedammen. Du vet, der hvor du slenger et snøre over et forheng hvor det sitter en person bak og fester en liten «premie» på kroken din. Jeg skriver premie i anførselstegn, fordi det jeg fikk på kroken var en gammel kulepenn som skulle vise seg å være tom for blekk, og dermed ubrukelig. Smilet mitt forsvant fort. Dette hadde jeg brukt penger på? Jeg ble så skuffet at jeg i sinne forlot skolegården og dro rett hjem for å furte resten av kvelden. Dagen var spolert på grunn av denne lille bagatellen, og dette kunne lett blitt mitt mest traumatiske 17. mai-minne.

Men så var nasjonaldagen over, og da en ny dag åpenbarte seg gikk det opp for meg at jeg fortsatt hadde pengene jeg hadde fått av bestemødrene mine, minus den lille ubetydelige summen jeg hadde brukt på fiskedammen. Tidligere år hadde jeg jo brukt å sløse bort alt i løpet av denne kvelden, men fordi jeg dro så tidlig hadde jeg jo ikke fått mulighet til det dette året. Nå hadde jeg penger til overs. Hvor fantastisk var ikke det?

Jeg tok med meg pengene og gikk rett til bladhylla på lokalbutikken for å tette hullene i samlingen min av Donald Pockets, og disse tegneseriebøkene har gledet meg langt flere ganger enn en kveld med fiskedam og tombola noen gang har klart å gjøre. For nå flere år etter har jeg dem fortsatt i tegneseriesamlingen min.

Etter dette dro jeg aldri til skolen på ettermiddagen 17. mai igjen, selv om både søsteren min og foreldrene mine fortsatte å dra dit. I stedet ble jeg alene hjemme og så TV, og tenkte på hva jeg kunne bruke pengene jeg hadde fått av bestemødrene mine til. Fantes det noe jeg hadde skikkelig lyst på, og som jeg nå kanskje hadde råd til?

Så denne dagen da jeg trakk en utbrukt kulepenn i fiskedammen, var den dagen jeg lærte meg å spare. Derfor ble det som lett kunne blitt noe jeg husket som traumatisk i stedet til mitt beste 17. mai-minne.

#17mai #barndom #minne #utvikling #økonomi #jaminøkomiskesansvåknetdendagen

Hadde jeg kledd bunad tro?

Som jeg skrev i forrige uke, så er jeg ikke spesielt glad i 17. mai og feirer derfor dagen alene i joggebuksa mi med en god bok eller film. Det slår å lide seg gjennom en dag preget av store folkemengder, nitriste marsjer fremført av bakfulle hornmusikanter, og ikke minst dressen jeg hater, men som det hadde vært forventet at jeg gikk med hadde jeg vært med på markeringen.

Likevel kan jeg ikke unngå å lure på hvordan det ville vært å feire dagen i bunad, hadde jeg vært åpen om at jeg er transkjønnet og føler meg som jente. Hadde jeg kledd å gå i bunad, og hvilken hadde jeg i så fall valgt?

Siden jeg, i likhet med tre av mine fire besteforeldre, er født og oppvokst i Trondheim, er trønderbunaden et selvsagt alternativ. Farmor er derimot sunnmøring, og selv om faren min vokste opp i Trøndelag, så ble han født og levde sine første år på Nordmøre. Dermed kan jeg, i henhold til tradisjonene om å velge bunad fra et sted du har tilhørighet, velge mellom de tre bunadene under.

Men hvilken?

Trønder-, Sunnmørs- og Nordmørsbunad. Foto: norskebunader.no

Valget mitt vil nok overraske mange, for jeg tror faktisk jeg hadde gått for Nordmørsbunaden. For selv om det er det området av de tre jeg har minst tilknytning, så synes jeg faktisk at den er finest av de tre. I tillegg så har mamma Trønderbunad og søsteren min Sunnmørsbunad, så da hadde det vel vært gøy om jeg gikk for det tredje alternativet sånn for variasjonens skyld?

Men før jeg punger ut en femsifret sum på et plagg jeg kanskje kommer til å bruke 1-2 ganger i året, så burde jeg kanskje prøve på en bunad først for å se om jeg det er noe jeg i det hele tatt kunne gått med.

Det, i tillegg til å kanskje muligens stå frem som transkjønnet…

Hvilken hadde du valgt? Har du bunad, og i så fall hvilken? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #mote #fashion #17mai #bunad #valgetskvaler #menerdetverdtdet ?

Har stått frem for enda en kollega

Jeg er tilbake i Trondheim igjen etter noen dager ute på veien med jobben, og akkurat som forventet ble det svært lite tid til blogging underveis. Men jeg har hatt en fin tur sammen med kollegene mine både jobbmessig og sosialt sett, og jeg håper det ikke er lenge til neste gang jeg kan forlate kontoret til fordel for noen dager ute i felten. Det er nok der jeg trives best.

Men det ble også noen timer i bilen, noe som ga oss som kjørte sammen tid til å kunne prate om andre ting enn det vi vanligvis snakker om når vi er på jobb. På vei tilbake til Trondheim var vi bare to i den bilen hvor jeg satt på, og det gjorde nok at praten ble litt mer personlig enn den var på vei sørover da vi var flere i bilen. På et tidspunkt merket jeg at samtalen var på vei dit, og dermed følte jeg at det var naturlig å si det som det var, at en av grunnene til at jeg har slitt så mye med depresjon som jeg har er at jeg bærer på en stor hemmelighet. Og så slapp jeg bomben og sa at jeg er transkjønnet og føler meg som en jente.

Om ikke annet hadde vi plutselig masse å snakke om de neste timene.

Arkivfoto: Tonje Årolilja

Men jeg kunne ikke bedt om en bedre reaksjon enn det jeg fikk, for kollegaen min hadde visst følt at det var et eller annet med meg som gjorde at jeg var litt tilbakeholden og vanskelig å bli kjent med, og nå falt bitene på plass. Men som da jeg sto frem for sjefen for noen måneder siden, fikk jeg beskjed om at dette ikke kom til å påvirke det gode arbeidsforholdet vårt. Jeg ble også oppfordret til å stå frem for de andre også, for jeg kom nok til å oppdage at de også kom til å ta det minst like pent.

Jeg følte meg i alle fall veldig lettet etter å ha stått frem, og selv om vi var slitne da vi ankom Trondheim midt på natten, så hadde timene vi hadde tilbragt sammen i bilen vært noe av det beste med hele turen for min del.

Nå gjenstår bare å finne et egnet tidspunkt å stå frem for resten av kollegene mine.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #jobb #karriere #depresjon #angst #psykisk #helse #psykologi #hverdag #blogg #utvikling #innvikling #fikkiallefalllettetpåtrykket

Reiser bort noen dager

Nå kommer det til å bli stille i bloggen noen dager. Grunnen er at jeg må reise bort noen dager med jobben, og siden jeg skal dele rom med et par kolleger under oppholdet, kommer det sannsynligvis ikke til å bli noen anledning til å blogge. Jeg tar heller ikke med meg laptopen, men jeg skal likevel prøve å holde et øye med bloggen ved hjelp av mobilen så fremt jeg har mulighet, for det kommer til å bli tett program dit jeg skal.

Når jeg skriver dette er det et par timer igjen til avreise. Jeg har akkurat kommet ut av dusjen, og skal bare spise litt og passe på at jeg har fått med meg alt, før jeg setter kursen mot kontoret for å møte de andre. Jeg kjenner jeg har litt reisefeber, men er først av alt veldig spent på de neste dagene. Jeg tror det skal bli gøy!

Jeg er tilbake igjen på søndag, og forhåpentligvis snakkes vi da!

#blogg #bloggpause #hverdag #jobb #reise

Derfor deler jeg antrekksbilder

Av alle innleggene jeg skriver og deler i denne bloggen merker jeg at de hvor jeg deler antrekkene mine er dem som genererer færrest lesere. Likevel fortsetter jeg å skrive dem og dele bilder av dagens utvalgte tekstiler. Men hvorfor?

Først og fremst så er det fordi det gir meg selvtillit. Når jeg ser hvor godt jeg så ut sist jeg våget meg ut som jente, så gjør det noe med meg og gir meg lyst til å fortsette å utfordre meg selv. Samtidig ønsker jeg å inspirere leseren, akkurat som alle andre som deler «dagens outfit», men likevel ikke på samme måten.

For i motsetning til de fleste rosabloggerne har jeg ikke det tilsynelatende perfekte utseende, og det skal også godt gjøres da jeg jo er transkjønnet og fortsatt har en mannskropp biologisk sett. Jeg har ikke tatt noen hormoner eller gjort noen inngrep på kroppen min. Likevel får jeg det jo til å fungere, og nettopp derfor deler jeg disse bildene.

For hvis jeg klarer å se bra ut med mitt utgangspunkt, så vet jeg at du også kan klare å se fantastisk ut.

Jeg er tross alt den av oss som har pikk.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #mote #fashion #ootd #inspirasjon #håperjeg ?