Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mars 2016

Fullstendig utmattet og utslått

Selv om det visstnok er 8. mars og internasjonal kvinnedag i dag, har jeg ingen planer om å gå i noe tog i dag. Det er ikke fordi jeg ikke er feminist, eller jo faktisk så er det jo derfor, men det er også fordi jeg er fullstendig utmattet og utslått. Og jeg har ingen forklaring på hvorfor, for det finnes ingen god grunn til at jeg skal være så sliten nå.

På tross av en relativt god natts søvn og at jeg ikke begynte på jobb før klokken 12 i går, hadde jeg store problemer med å komme meg ut av sengen i går. Jeg følte meg bare helt tappet for energi og det føltes som om hele kroppen skalv av utmattelse. Jeg kom meg likevel opp og i dusjen, før jeg dro avgårde på jobb. Jeg klarte å gjennomføre arbeidsoppgavene mine som normalt, på tross av et tidsvis høyt tempo. Men det tok ikke lang tid fra jeg kom hjem en gang utpå kvelden til jeg sluknet på sofaen, midt i en samtale med en venninne over facebook, og sov i et par timer før jeg våknet igjen i ti-elleve-tiden på kvelden.

I dag føler jeg meg akkurat likedan. Både hodet og øyelokk henger, og jeg kjenner kroppen rister, og at jeg svetter i håndflatene. Det finnes absolutt ingen forklaring på hvorfor jeg skal føle det sånn, for det er egentlig ingenting spesielt som plager meg akkurat nå. Ikke utover de utfordringene jeg har knyttet til min transkjønnethet, men de har jo fulgt meg i så mange år nå at de burde ikke kunne slå meg ut så plutselig som det nå har gjort.

Jeg har fri fra jobb i dag og i morgen, og skal forsøk å hente meg inn. Men siden jeg kjenner at jeg sliter bare med å formulere dette blogginnlegget, så kan det bli litt redusert aktivitet her fremover, selv om jeg selvsagt gjør mitt beste for å følge opp.

Tenkte bare jeg skulle si i fra.

#orkerikketenkeutnoenhashtags #sofaenneste

Er jeg klar til å date igjen?

Det er pussig det der. Det er jo bare en uke siden jeg sa at jeg ikke hadde det travelt med å date. Det har jeg riktignok fortsatt ikke, men likevel stiller jeg meg nå spørsmålet om tiden snart er moden igjen?

For jeg kjente det jo da jeg var på kino som jente på torsdag. Selv om jeg følte meg fin, så hadde jeg ingen euforisk følelse og jeg tenkte egentlig ikke over at jeg gikk kledd som den jenta jeg føler meg som. Det var bare noe jeg gjorde som føltes naturlig, liksom. Egentlig er dette den beste reaksjonen jeg kan be om fra meg selv, fordi det viser selvtillit og en indre trygghet på at jeg virkelig kan klare dette å stå frem som transkjønnet og leve som jente på heltid. Og jeg har bare lyst til å fortsette.

Så kanskje jeg har lyst til å begynne å date igjen likevel?

For nå som våren nærmer seg, og det forhåpentligvis snart blir varmere i været; Hva er vel mer spennende enn å plukke ut det riktige antrekket og pynte seg til den første daten, ikke minst nå som jeg begynner å få litt mer selvtillit til å eksperimentere mer med sminken enn jeg har gjort noen gang før. Dessuten liker jeg å se på meg selv som et sosialt vesen som liker å bli kjent med nye mennesker, så fremt jeg slipper å ta initiativet for å oppnå kontakt. For jeg er jo egentlig ganske sjenert også.

Dessuten er det alltid skummelt når jeg skal vise meg i jenteuttrykk for noen for første gang. Jeg har venner jeg har kjent i flere år som ennå ikke har møtt meg som jente, til tross av at de kjenner til denne bloggen. Likevel, grunnen til at jeg begynte å blogge var for å dokumentere veien min ut av skapet, og hindrene jeg møter på veien. Selv om dette er langt utenfor komfortsonen min, så må jeg likevel angripe dem skal jeg komme meg videre og bli klar til å komme ut og leve som jente på heltid. Så hvorfor ikke?

Men det er et spørsmål som må stilles, siden jeg er transkjønnet, og biologisk sett gutt, men føler meg som en lesbisk jente.

Finnes det noen jenter i Trondheim som kunne date en jente med tissen på utsiden?

Men så lenge jeg ikke bestemmer meg for å begynne å spille trekkspill, så er det vel håp…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #date #dating #romanse #forhold #samliv #hvemvet #filosofering #tanker

Antrekk – Lat søndag i koseklær

Finnes det egentlig noen bedre måte å tilbringe søndagen, enn i sofaen i koseklær med Batman-motiv, trolltøfler og en god bok?

Jeg fortsetter altså å øve på livet som jente på heltid ved å kun gå kledd som jente hjemme. Her i t-skjorte og kosebukse fra H&M, og tøfler jeg har hatt siden tenårene, så jeg har ikke sjanse til å huske hvor de ble kjøpt. Boken derimot er «Seconds» av Bryan Lee O’Malley, som også står bak tegneseriebøkene om Scott Pilgrim som filmen «Scott Pilgrim vs. The World» er basert på. Begge deler er absolutt verdt å sjekke ut, om du ikke allerede har gjort det.

Hvordan tilbringer så du denne første søndagen i mars?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #antrekk #outfit #ootd #mote #fashion #litteratur #bok #tegneserie #helg #søndag #nananananananana #BATMAN

På kino som jente!

Da var det på tide å overvinne angsten og det faktum at jeg ikke har vært ute som jente siden den dagen intervjuet om bloggen min ble publisert i nettmagasinet trd.by i slutten av januar. Men når man altså trenger trening på å bevege seg ute blant andre, men er redd for å bli lagt merke til, hva er vel bedre enn et sted hvor man må sitte stille i mørket i halvannen time?


Vi ventet til kinosalen var tom etter filmen for å ta noen bilder. Popcornet er Stina sitt…

Derfor dro jeg på kino, og med meg hadde jeg ingen andre enn filmblogger Stina fra Filmbuff. Siden jeg har et softspot for superheltfilmer måtte det selvsagt bli Deadpool, selv om Stina selvsagt forlengst hadde sett den, men var mer enn villig til å se den igjen. Jeg har en mistanke om at jeg også kommer til å se den igjen, for den var virkelig en av de bedre, og den skiller seg ganske mye ut fra resten. Det var som en merkelig krysning mellom Spiderman og The Mask. Men jeg nøt hvert minutt av den.

Når det gjelder kvelden som helhet så nøt jeg egentlig denne også. Det føltes egentlig ganske greit å gå ut som jente i går, uten noen angstanfall og paranoide tanker om at alle stirret på meg, og jeg tenkte ikke nevneverdig over at jeg hadde på meg skjørt før jeg skulle klatre over setene for å komme til raden bak for å få tatt bildet over. Jeg var også så fornøyd med sminken min at jeg ikke ville legge meg da jeg kom hjem, selv om jeg var stuptrøtt. For det innebar jo at jeg måtte vaske den av.

Nå gjelder det bare å holde denne følelsen ved like og ikke la det gå over en måned til neste gang jeg går ut som Emilie.

Har du sett Deadpool? Skal du se den?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #film #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #kino #Deadpool #Nova #Trondheim #droppetfaktiskbådepopcornogbaconsnacksdennegangen

Trenger depresjonen for å stå frem?

Den første jeg fortalte at jeg er transkjønnet var hun som senere skulle bli min første kjæreste, da jeg var 16 år. Det var ikke noe jeg planla å gjøre, men det skjedde likevel. I et fortvilt øyeblikk hvor livet bare føltes tungt og dystert og jeg ikke så noen vei ut, skrek jeg ut for henne gjennom tårene mine at jeg følte meg som en jente og at jeg skammet meg over dette.

Jeg skammer meg kanskje ikke lenger, men mye er fortsatt ved det samme. For det er når alt føles håpløst og tårene ikke ser ut til å ville stoppe, at jeg enklest finner motet til å være åpen om min transkjønnethet.

For det er jo ikke så lenge siden noe lignende skjedde. Da en anonym pudding som hadde kjent meg igjen skrev navnet mitt i kommentarfeltet til bloggen, ble jeg sint og fortvilt, og reagerte på en måte jeg fikk en strøm av hatefulle meldinger for. Den natten klarte jeg ikke annet enn å sitte og grine, og det føltes nesten som at livet var over.

Likevel, midt i denne fortvilelsen bestemte jeg meg for at jeg skulle stå frem for sjefen på jobb. Selv om jeg var så dypt nede i egen fortvilelse at jeg hadde problemer med å puste, så følte jeg at nå var det like greit å la sjefen få vite at jeg er transkjønnet og føler meg som en jente. Og som kjent sto jeg frem for ham da jeg var tilbake på jobb igjen. Men hvorfor var det en slik hendelse som måtte til for at jeg skulle gjøre det?

Kan det være fordi jeg i disse mørke stundene føler at jeg ikke lenger har noe å tape?

Selv om jeg synes det høres troverdig ut, at når det likevel ikke finnes noen vei ut kan jeg like gjerne legge alle kortene på bordet, så håper jeg det går an å vinne terreng og flytte grenser samtidig som jeg har det bra. For nå som jeg holder på å bearbeide foreldrene mine, som vet at jeg er transkjønnet men ikke ser helt ut til å forstå omfanget og hva det egentlig innebærer, så tør jeg ikke tenke på hvilket potensielt angstanfall som må til for å finne motet til å ta den vanskelige praten med dem. Dessuten har jeg jo lyst til å bli kvitt depresjonen min, en gang for alle.

For målet mitt er jo å være lykkelig – som meg selv.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #tanker

Ikke en sånn blogger jeg vil være!

Siden jeg mangler et skikkelig speil hjemme hos meg selv, ble jeg overrasket da jeg så mitt eget speilbilde under et toalettbesøk hjemme hos foreldrene mine i går og så hvor mye mindre magen min var blitt. Selv om jeg jo lenge har tenkt på å kvitte meg med mannemagen min for å lettere etterligne kvinnelige former, har jeg ikke jobbet spesielt hardt for det. Var det virkelig så enkelt?!

Glad og fornøyd satte jeg meg ned i går for å skrive et innlegg om dette. Men så bremset jeg opp. Hva i all verden var det jeg var i ferd med å skrive? Det er jo ikke en sånn blogger jeg vil være!

Jeg har alltid mislikt de bloggerne som skriver om hvor lett de gikk ned i vekt og at dette kan du også gjøre, som om det å være slank er sidestilt med eufori og at hvis du har litt ekstra ballast på kroppen vil du aldri føle lykke. Noen ganger får jeg nesten inntrykk av at undervekt er bedre enn overvekt, og at som faller innenfor sistnevnte kategori nærmest ikke fortjener lykke engang. Dette har jeg alltid villet ta sterk avstand fra.

Likevel hadde jeg som sagt en plan om å kvitte meg med mannemagen min. Ikke fordi det å være slank i seg selv var et mål, men fordi jeg er transkjønnet og har mannskropp, og derfor legger fettet seg på andre steder enn det gjør på andre kvinner, noe som gjør det vanskeligere å etterligne kvinnelige former, og dermed føle at jeg passerer som jente ute blant folk.

Så det jeg gjorde var å kutte ned på søtsaker og potetgull, og da særlig det siste. Planen min var aldri å kutte det ut helt, men da jeg etter noen uker tenkte jeg skulle kose meg litt og kjøpte en pose potetgull igjen til helga, så smakte det ikke like godt. Jeg hadde rett og slett mistet smaken for det, og derfor hadde jeg uten å egentlig mene det sluttet å spise slikt. Unntaket var en pose French Fries og litt Smash som mamma kom innom med da jeg for noen uker siden lå med feber og trengte noe salt.

Og her håper jeg du stoppet opp og reagerte på den siste setningen. Jeg skrev at jeg lå med feber. Jeg var med andre ord syk…


Her lå jeg i en uke med feberfantasier. Jeg brukte flere dager på å få i meg alt dette, og mesteparten kom i retur…

For det er klart at når man ligger og ser i taket med overopphetet panne og roper på Jesus, så er ikke suget etter mat et klassisk symptom. I alle fall var det nok snarere tvert i mot for meg, for jeg eide ikke matlyst, selv om jeg forsøkte å bestille pizza en av dagene for å lokke den frem bare for å oppleve at den kom opp igjen senere på kvelden. Disse dagene besto dietten min stort sett av grønne epler og en og annen loffskive med pesto, fordi det var det eneste jeg klarte å få i meg. Klart det også kan ha hatt innvirkning på vekta mi, kombinert med at jeg har kuttet ned på søtsakene.

Men skal jeg virkelig antyde at man må bli syk og/eller sulte seg selv, og nekte leserne mine å kose seg, ved å indirekte komme med påstander om at man må ned i vekt for å oppnå lykke, når det ikke er sikkert at det stemmer engang? For definisjonen av lykke er jo ganske individuell?

Det er ikke en sånn blogger jeg vil være. Jeg vil oppfordre alle til å definere for seg selv hva lykke er. At du skal godta deg selv og godta at vi kommer i alle størrelser og former, og om det innebærer å gå rundt med et par kilo ekstra fordi du er mer lykkelig når du tillater deg å spise det du har lyst på, så er det helt i orden for meg. Det er ditt liv, og jeg skammer meg over å i hele tatt ha falt for fristelsen å skrive et «så enkelt er det å bli slank og lykkelig»-innlegg, og dermed bidra til kroppspresset og skjønnhetstyranniet.

Fysj, Emilie! Slem blogger!

PS! I går var jeg ute og spiste med familien min, og da fortærte jeg en biff med soppstuing. DET var godt det!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #metablogg #kropp #kosthold #slanking #fysjEmilie #skammeseg

Jeg har blitt kontaktet av TV2

Det var da svært så populær jeg var plutselig da. For en måned siden stilte jeg til intervju med min lokalavis Adresseavisen sitt nettmagasin trd.by om bloggen min. Samtidig var jeg i samtale med en av riksavisene om et mulig samarbeid. I går ble jeg kontaktet av TV2. Er det noen høyere makter som prøver å fortelle meg noe?

Egentlig er det ikke helt sant at det var TV2 som kontaktet meg, men et produksjonselskap som på oppdrag fra TV2 etter hva jeg har forstått er i planleggingsfasen av en ny dokumentarserie. De tok kontakt med meg nettopp etter å ha lest intervjuet i trd.by, og tenkte at min historie kunne passe fint til et slikt program.

Og jeg bare «…hjelp…?«

For det er jo en grunn til at jeg nettopp takket nei til det foreslåtte samarbeidet med denne riksavisen som ønsket å følge meg og min vei ut av skapet i månedlige reportasjer. Jeg taklet oppmerksomheten etter oppslaget i trd.by svært dårlig, og har egentlig aldri hatt noe ønske om å være en gallionsfigur og talsperson for transmiljøene. Ønsket mitt har jo alltid vært å leve et normalt liv og kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente.

Likevel begynner jeg å lure på om jeg ikke har gjort det litt vel vanskelig for meg selv, både fordi jeg begynte å blogge og etter hvert fikk bygget opp en av landets mest leste blogger om transproblematikk, men også fordi jeg har en spesiell karriere utenfor bloggen under mitt folkeregistrerte mannsnavn, som sannsynligvis vil gjøre at jeg vil få medias øyne rettet mot meg den dagen jeg står frem uansett hva jeg gjør.

Så jeg slipper kanskje ikke unna uansett?

Jeg har ennå ikke svart på e-posten fra produksjonselskapet, og selv om jeg mistenker at jeg kommer til å takke nei, så vil jeg i alle fall tenke litt over det og høre hva de har å tilby før jeg kommer med en endelig beslutning. Dette er også grunnen til at jeg skriver åpent om det i bloggen denne gangen, for jeg er også interessert i å høre hva du som leser tenker.

Så hva tror du?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #media #tv #publisitet #hjelp !

Nobelprisen for beste eyeliner…

Jeg har hatt en litt tung periode etter oppslaget om bloggen min i Adresseavisens nettmagasin for en måned siden, og selvtilliten tok sats og forsvant ut vinduet. Dagen artikkelen ble publisert, var siste dagen jeg gikk ut som jente. Jeg følte ikke lenger at jeg så troverdig ut, at alle kunne se at jeg født som gutt og kjente så stor misnøye med eget utseende at jeg ikke orket å prøve engang. Så bestemte jeg meg for å sette av søndagen til å øve på å sminke meg.

Plutselig dukket den opp. Den perfekte eyeliner…


Arkivbilde fra nyttårsaften. Fordi jeg det var det jeg fant hvor eyelineren min vises sånn noenlunde…

Selv om det tok ganske mange forsøk denne søndagen, og ganske mange fargerike nordnorske hjelpeverb, ble jeg temmelig satt ut da den plutselig åpenbarte seg på øyelokket mitt. For jeg hadde overhodet ikke ventet at det skjulle skje. Likevel sto jeg der plutselig og så hvordan øynene mine lyste opp i speilet, og kunne ikke annet enn å smile tilbake til meg selv.

Jeg hadde klart å legge perfekt eyeliner! Jeg hadde fått det til! Med dipliner! Helt selv!

Med et ble jeg grepet av en helt fantastisk indre ro og en euforisk følelse som bare kan sammenlignes med julaften, 17. mai og den internasjonale bacondagen på en gang. Det var som om alle verdensproblemer hadde forsvunnet. Hungersnød, epidemier, Jan Fredrik Karlsen, de var alle eliminert og borte for godt. Nå var jeg klar til å la meg selv sveve over den røde løperen som var lagt ut for meg over de rosa skyene og motta Nobelprisen og folkets hyllest under en dobbel regnbue på en himmel full av flyvende enhjørninger. Jeg hadde oppnådd nirvana og klarte ikke å slutte å smile over hvilken prestasjon jeg hadde klart å gjennomføre, og hvor fantastisk jeg faktisk så ut!

Og hvis du synes jeg overdriver er det sannsynligvis fordi du aldri har klart å legge perfekt eyeliner selv…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #skjønnhet #beauty #makeup #sminke #eyeliner #hverdag #humor #blogg #jegklartedet !