Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2016

Jeg hater å sminke meg!

Jeg skjønner du nå stirrer vantro på skjermen. Her har jeg altså gjennom nesten tre og et halvt år, og omtrent 900 innlegg skrevet om mitt liv som transkjønnet, og at jeg er født som gutt, men føler meg som en jente. Og så kommer jeg med en slik overskrift?!

Hvordan kan jeg føle meg som en jente hvis jeg ikke omfavner også denne delen av oppleste og vedtatte pakkeløsningen?

Men før du ringer TV2 og kanskje også et par-tre kjønnsforskere med en fot i 1957 for å dokumentere dette syke bruddet med dine forventninger av hvordan en transjente skal være, bør du kanskje vite at jeg ikke hater sminke generelt. Nei, jeg kan faktisk like sminke, og kan også føle meg mye bedre med sminke enn jeg noen gang har gjort uten. Hvis det er gjort riktig. Noe det svært sjelden blir når jeg må gjøre det selv, og da blir det også så jeg kvier meg for å sminke meg. Jeg gikk faktisk og gruet meg til Vixen Blog Awards tidligere i år, helt til jeg klarte å finne en makeupartist til å hjelpe meg. Da begynte jeg å glede meg.

Det å gå uten sminke når jeg viser meg offentlig som jente er heller ikke noe alternativ, for da føler jeg meg ikke vel med meg selv. Da føler jeg meg som en gutt i jenteklær. Det motsatte av hva jeg vil føle meg som.

Da føles det hakket bedre å faktisk sminke seg, men heller ikke det gir meg den selvtilliten jeg får når noen som kan det hjelper meg. For jeg føler ikke jeg får det til. Jeg synes det ser helt jævlig ut, og dette kan være nok til at jeg ikke klarer å gå ut som jente, selv om jeg har aldri så lyst til det.

Øvelse gjør mester, hører jeg stadig vekk, og det refereres til sminkevideoer på YouTube som jeg kan følge. Joda, jeg har forsøkt. Flere ganger. Men jeg er så grunnleggende intetanende om hva jeg skal gjøre at det å prøve å følge dem, blir som å stå i det sixtinske kapell og se mot taket, med et spann Butinox Futura og en malingsrulle i hendene, for å så få beskjed om at jeg skal kopiere det jeg ser. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, eller om utstyret jeg har i hendene er optimalt engang.

Det føles temmelig håpløst.

Likevel vet jeg at de fleste jenter har måttet slite med det jeg opplever nå en gang i livet. Jeg skulle bare ønske at jeg, som dem, kunne gjøre meg ferdig med dette som 14-åring samt at jeg slapp å finne ut av alt på egenhånd. For jeg blir ikke bedre av å bare gjøre det samme om og om igjen. Da står jeg jo i ro, og det er ikke et sted jeg vil fortsette å være, for jeg liker ikke det jeg ser i speilet når jeg har sminket meg selv per i dag.

Selv om Rockstar Charlie, da vi møttes utenfor Stortinget dagen etter Vixen Blog Awards, utbrøt hvor fin sminken min var. Sminke jeg faktisk hadde lagt selv.

Pøh! Hva vet vel hun som har vært nominert til årets skjønnhetsblogg i Vixen Blog Awards fem år på rad?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #hverdag #utfordringer #sminke #makeup #skjønnhet #beauty #beast

Av og til er det greit å være gutt…?

Det slår virkelig ikke feil! På vei hjem fra jobb i dag tok jeg en avstikker innom et av byens kjøpesenter og oppdaget at det var salg hos Glitter. Selvsagt var jeg ikke den eneste som hadde oppdaget dette, så det lille arealet butikken tar opp i kjøpesenteret var selvfølgelig fullt av andre shoppekåte individer som hadde det til felles at de var ute etter å gjøre et godt kupp. Likevel rakk jeg knapt å gå over gulvlisten som markerer skillet mellom butikken og kjøpesenterets fellesareal, før jeg hadde fått oppmerksomheten til den ansatte, som kom rett mot meg for å spørre om jeg trengte hjelp. Selv om lokalet altså var fullt av andre kunder.

Årsaken? Alle de andre var jenter. Jeg har et utseende som automatisk plasserer meg i kategorien gutt. Gutter har ofte forsvinnende liten kunnskap eller interesse for smykker og accessorier. Så helt uvitende om at det under skallet gjemmer seg en transjente kom hun mot meg i full galopp for å bistå meg med handelen.

Og slik er det alltid når jeg går inn på Glitter, Accessorize eller en annen butikk av samme kaliber. Det slår virkelig aldri feil!

Jeg husker en tid da dette ikke var så greit. Da det å være transkjønnet var noe jeg følte en enorm skam over, og jeg derfor ønsket å være usynlig når jeg gikk rundt og så etter nye skatter til meg selv. Ingen måtte se meg og dermed oppdage hva jeg holdt på med, og derfor var det helt forferdelig å hele tiden bli spurt om jeg trengte hjelp. Hun kunne jo oppdage hvilken syk, pervers faen jeg var som kjøpte jenteting til meg selv!

Nå som jeg derimot er blitt mye mer selvsikker og nærmer meg åpningen av skapet, har jeg egentlig ingenting i mot dette at jeg tiltrekker meg den ansattes oppmerksomhet så lett. Særlig når jeg vet at om den ansatte skulle oppdage at jeg er transkjønnet og er på jakt etter noe til meg selv, så vil de slett ikke synes jeg er en syk, pervers faen. Snarere tvert i mot vil de ofte føle en større ansvarsfølelse for at jeg skal bli fornøyd. Da gjør det meg faktisk ingenting å ha denne fordelen som lar meg få snike i køen, foran alle de andre kundene som kanskje ser etter noe spesielt.

Det er nesten så jeg gruer meg til at dette skal gå over den dagen jeg står frem og begynner å leve som jente på heltid…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #Glitter #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #tanker #osv

Vi må snakke om bloggdesignet mitt

Jeg har den siste måneden, etter deltakelse på Vixen Blog Awards og særlig etter oppslaget om bloggen min lokalavisen, opplevd et større hopp i leserstatistikken min og i antall liker på bloggens facebookside, noe jeg selvsagt synes er veldig hyggelig. Likevel tror jeg at de aller færreste som nå har begynt å følge bloggen har kommet hit ved hjelp av en mobil enhet. For jeg har en liten tilståelse å komme med:

Jeg hater hvordan bloggen min fremstår, med blogg.nos standard mobildesign, om du leser den på mobil!

Webutgaven av Emilies skap versus mobilutgaven av Emilies skap. Den ene varianten er som skapt for å skremme vekk lesere, og du kan jo selv gjette hvilken. Hint: ikke den til venstre…

Det begynner å bli en stund nå siden blogg.no innførte mobilvennlige design for alle sine blogger, noe jeg ikke har noe i mot med tanke på at nettsider som ikke fremstår som mobilvennlige har det med å bli dyttet nedover blant resultatene hos søketjenesten Google. Det utrolig kjedelige designet vi fikk tredd nedover hodet derimot er et helt annet kapittel. For hadde det bare vært kjedelig så hadde jeg vel kunnet leve med det, men jeg har følelsen av at den som kodet denne nitriste unnskyldningen for et design ikke akkurat gjorde seg flid med jobben. For noe er alvorlig galt med formateringen.

Jeg opplever nemlig stadig vekk bugs når jeg titter innom bloggen fra mobilen min, særlig i forbindelse med visningen av bilder. Bilder jeg har satt som venstrejustert midstiller seg og venstrejusteres etter tilfeldighetene, litt som når du ruller en terning. Tekstavsnitt kan også finne på å midtstille seg hvis det kommer rett etter et bilde, som om det bestemmer seg for å følge det midtstilte bildets eksempel. Bruker jeg bilder fra stockphoto-tjenesten Yay Images, opplever jeg at skaleringen ikke fungerer og at bildet ikke skaleres riktig i forhold til skjermbredden og derfor blir strukket i høyden.

I mens ser alt riktig ut i koden, og i webutgaven. Om jeg prøver å rette på det slik at det ser bra ut i mobilutgaven, så ser det forferdelig ut i webutgaven. Dette er rett og slett for dårlig, blogg.no!

Når et design faktisk er viktigere for leserens inntrykk enn vi liker å innrømme, så har jeg faktisk vondt for å tro at noen i det hele tatt har begynt å følge bloggen min fast etter å ha sett den på mobil så amatørmessig som den ser ut der med alle sine formateringsfeil. Så jeg skjønner jeg er nødt til å gjøre noe. Men hva?

For jeg har temmelig begrensede kunnskaper innen koding av websider selv, og de webdesignerne som tilbyr designtjenester for blogg.no kan ikke tilby noe annet enn responsive design, noe som betyr at jeg må si farvel til mitt nåværende webdesign i samme slengen mot at jeg får et nytt design som fungerer både for web og mobil.

Dette har jeg egentlig ikke har lyst til, da jeg jo er veldig fornøyd med mitt nåværende webdesign, og jeg synes ikke det de tilbyr av responsive design ser spesielt spennende ut heller. Men som sagt har jeg ikke lyst til å beholde blogg.nos forferdelige standarddesign for mobil da jeg føler det skader bloggens førsteinntrykk.

Så, kjære leser. Hva skal jeg gjøre? Fortell meg hva du synes i kommentarfeltet mitt!

#blogg #design #bloggdesign #mobil #web #teknologi #bloggno #hargjortenjævligdårligjobb

Femten hverdagskjoler

Noe av det jeg hører mest fra både venninner og lesere av bloggen min er «Emilie, du har så utrolig mange fine kjoler! Hvor finner du dem egentlig?». Vel, jeg finner dem egentlig de samme stedene som alle andre finner klærne sine. Men jeg har lært meg hva jeg skal se etter, nemlig kjoler i såkalt a-linesnitt med en markert midje og et skjørt som svinger utover nedenfor. Dette gir en feminin figur uansett hvilken kroppsfasong du har, selv for meg som altså er født som gutt.

Selv om slike kjoler etter min mening kan brukes hele året, er vi litt utenfor sesongen, men jeg har funnet femten kjoler som faller innenfor disse kriteriene. Likevel er de jeg har valgt ut litt forskjellige i stil og utseende, så alle skal kunne finne noe de liker her.

HER | HER | HER | HER | HER

HER | HER | HER | HER | HER


HER | HER | HER | HER | HER

Som sagt mener jeg at slike kjoler brukes hele året, og at alt handler om tilbehør og styling. Mens de om sommeren nærmest funker best alene, med et enkelt halskjede og sandaler eller ballerinaer, eventuelt med en dongerijakke på litt kjølige sommerdager, kan de lett passe inn i høstgarderoben med skinnjakke, et enkelt skjerf og støvletter. Til vinteren kan du bruke en varm cardigan, skjerf og tykke strømpebukser til, og de vil se like fantastiske ut som de gjør om sommeren.

Er det egentlig rart jeg elsker slike kjoler?

Etter hvert som våren nærmer seg vil utvalget også bli større enn det er akkurat nå, både i nettbutikkene og i de fysiske utsalgsstedene. Men siden jeg altså får så mye spørsmål om det så valgte jeg altså å skrive et innlegg om det allerede nå. Det kan likevel godt hende at jeg skriver et nytt innlegg om noen måneder.

Fant du noe her du likte?


#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #mote #fashion #shopping #innkjøp #kjole #dress #tips #shoppetips

Samtale med mamma på bussen

Tidligere denne uken dro jeg en liten tur hjem til foreldrene mine. På bussen traff jeg mamma og naturlig nok satte jeg meg ned ved siden av henne og begynte å prate, løst og fast om alt og ingenting. Mamma fortalte hvor trøtt hun følte seg for tiden, noe jeg mente hadde noe med tiden på året å gjøre, mørkt som det jo er.

– Jeg leste nylig en artikkel på Nettavisen om hvordan forskere har kommet frem til at den tredje mandagen i januar er den verste og mest depressive dagen i året. Men jeg leste jo den artikkelen nettopp denne tredje mandagen i januar og tenkte ‘Pffft… hva er dette for noe? Jeg kunne jo ikke vært gladere enn jeg er akkurat nå!’, sa jeg.

Mamma så på meg og spurte, Ja for det går bra med deg for tiden, ikke sant?. Hun vet jo utrolig godt at jeg har slitt med depresjon de siste årene og har hatt det vanskelig. Jeg bestemte meg for å ikke si noe om dramaet som hadde utspilt seg i forbindelse med bloggen helgen før, og valgte derfor å komme med en raskt men bekreftende nikk og si at joda, jeg har det veldig bra. Mamma nikker og sier at joda, hun kan se det på meg at jeg virker lettere til sinns nå enn jeg har gjort de siste årene.

– Men du, sier hun, neste gang du tenker å stå frem i avisen, gi meg gjerne en liten heads up først, sånn at jeg er forberedt og ikke setter tekoppen i vrangstrupen når jeg ser det. Ok, sier jeg smilende.

Og så går samtalen over på noe annet.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #hverdag #foreldre

Tusen takk alle sammen!

Jeg var både lettet og glad i går da jeg endelig fikk fortalt sjefen min på jobb at jeg er transkjønnet og at dette er en av årsakene til at jeg har noen psykiske utfordringer, særlig fordi han tok det så pent som han gjorde. Jeg var også glad for å endelig kunne servere en gladnyhet her i bloggen min, og det ser det også ut til at leserne mine likte, for responsen har vært enorm.

Jeg kan nemlig ikke huske å noen gang ha sett et enkeltinnlegg få så mange likerklikk på bloggens facebookside.

Antallet kommentarer var også overveldende, men fordi jeg i hele går kveld var opptatt med å snakke med venner som ville gratulere meg har jeg dessverre ikke fått tid til å svare dem ennå. Jeg kommer til å gjøre dette fortløpende i løpet av helgen, håper jeg, men jeg har allerede lest dem og kan si med hånden på hjertet at jeg setter pris på hver eneste en.

Det er tydelig at jeg slapper av igjen nå, for første gang siden avisintervjuet mitt ble publisert i Adresseavisens nettmagasin trd.by i forrige uke. I morges sov jeg mye lenger enn jeg hadde planlagt, noe som heldigvis ikke gjorde noe i og med at jeg uansett har fri fra jobb i dag. Litt rusk i maskineriet er det fortsatt, for jeg kjenner ennå at jeg er litt rotete i hodet og trenger å ta ting litt med ro, særlig fordi jeg egentlig har litt vanskelig for å takle så store mengder oppmerksomhet, uansett om den er positiv eller negativ. Men jeg har selv valgt å blogge, så jeg blir nødt til å ta det. Men som sagt, så setter jeg egentlig pris på det, og før dere vet ordet av det er jeg sikkert der ute i Trondheims gater igjen på jakt etter nye utfordringer, og søken etter veien ut av skapet.

Tusen takk skal dere ha, alle sammen!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #utfordring #utvikling #hverdag #blogg #mennåsovelittil

Jeg har stått frem for sjefen!

I morges møtte jeg opp på jobb for første gang på nesten en uke, etter en ganske emosjonelt slitsom helg hvor ble det litt mye til psyken min, og jeg ble nødt til å ta meg fri noen dager. Men jeg hadde allerede søndag kveld avtalt med daglig leder at når jeg kom tilbake ville jeg ha et møte på tomannshånd med ham, og jeg hadde planene klare for hva jeg ville ta opp. For selv om han visste at jeg har noen psykiske utfordringer og går til psykolog så visste han ikke hvorfor.

Derfor skulle jeg fortelle ham hemmeligheten min, at jeg er transkjønnet og lever et hemmelig liv som jente på deltid.

Da vi satte oss ned startet jeg med å si at det hadde skjedd noe i helga som gjorde at jeg ble nødt til å bruke noen dager på å roe meg ned. Han sa at jeg ikke trengte å gå i detalj hvis jeg ikke ville, men jeg svarte at det var akkurat det jeg hadde lyst til å gjøre nå, slik at det ble lettere for ham å forstå hva som egentlig foregikk.

Så jeg startet med spørsmålet «kjenner du til bloggen Emilies skap?». Nei, det gjorde han ikke måtte han innrømme. Ok, jeg begynte å forklare at det var en anonym blogg skrevet av en person på vei ut av skapet som transkjønnet, at dette kanskje er Norges mest leste blogg om dette temaet akkurat nå – og at det var jeg som var forfatteren av denne bloggen. Jeg fortalte om hvordan jeg hadde oppdaget dette som trettenåring, hvordan jeg i mange år prøvde å undertrykke det, og hvordan dette sendte meg ned i dyp depresjon, en depresjon jeg fortsatt kjemper med å bli kvitt og at det er derfor jeg går til psykolog.

Jeg fortalte om helgas hendelser, om at det hadde vært et intervju med meg på Adresseavisens nettmagasin trd.by på torsdag i forbindelse med bloggingen, at noen hadde kjent meg igjen og bestemt seg for å skade meg ved å avsløre identiteten min og at jeg hadde reagert litt voldsomt og det hadde blitt en del bråk i kjølvannet av dette. Derfor har jeg ikke kunnet møte på jobb disse dagene, avsluttet jeg, og ventet spent på reaksjonen.

Unødvendig å si kanskje, men han var noe overveldet av alt dette. Men han tok det veldig fint. Bedre enn jeg hadde ventet faktisk.

For ikke bare sa han at han hadde full forståelse for dette, for han synes at det denne anonyme puddingen gjorde mot meg på lørdag var en veldig ussel ting å gjøre, men han sa også at han satte veldig pris på at jeg stolte nok på ham til å fortelle ham dette. Han var faktisk så rørt at jeg kunne se noe fuktig i øyekroken hans, og møtet ble til og med avsluttet med en klem.

Noe av det siste han sa før vi forlot møterommet var også at dette forandret ingenting. Arbeidsforholdet mitt fortsetter som før, men jeg måtte selvsagt si i fra hvis det var noe han kunne hjelpe meg med. For meg er ingenting bedre enn det, for som jeg har skrevet i bloggen tidligere så stortrives jeg i denne jobben, og vil mer enn gjerne fortsette å jobbe her selv når denne informasjonen er kjent, i alle fall for ham.

For om jeg skal understreke hvor godt jeg trives i denne jobben og med kollegene mine: dette er første gang jeg har avslørt hemmeligheten min for sjefen på arbeidsplassen.

Hadde jeg ikke hatt troen på at 2016 skulle bli mitt år fra før, så…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #utfordring #utvikling #nåerjegstoltovermegselvnå #hvorlangtidtardetførjegerutefordeandre ? #875

Jeg kan ikke stoppe nå!

I løpet av de tre årene jeg har blogget har jeg stort sett vært skånet mot hets. En og annen tulling har det vært, men det har jeg taklet på strak arm. På søndag kan vi trygt si at jeg opplevde en ketchupeffekt, for da kom plutselig alt på en gang og siden jeg ikke var forberedt ble det i tøffeste laget. Jeg fikk også følelsen av at dette bare var en forsmak på det som venter etter hvert som jeg klatrer opp topplistene, og jeg var i tvil om jeg kom til å takle det.

Derfor har jeg brukt de siste dagene til å revurdere bloggens fremtid, i fosterstilling på gulvet med Dream Theaters «Build Me Up, Break Me Down» på anlegget. Vel, egentlig var det Ludvigsens «Ingen er glad i meg», men Dream Theater høres vel hakket barskere ut.

Dette var forresten en av de der dramatiske overdrivelsene som bloggen min er kjent for forresten. Det er nå meningen du skal le.

Men noe av det første jeg gjorde mandag morgen var å ringe psykologen min for å få en hastetime i håp om å samle tankene mine litt, og det fikk jeg i går. Det skal sies at psykologen min faktisk leser bloggen min og hadde til og med fått med seg det kontroversielle innlegget før jeg slettet det. Men hun hadde ikke opplevd meg som noe annet enn sint og frustrert i måten jeg hadde reagert på, noe hun mente var helt normalt, og synes til og med jeg hadde taklet situasjonen i kjølvannet tålelig bra. Særlig synes hun at jeg viste stor fremgang ved å ikke angre på at jeg stilte til intervju i lokalavisa eller å la meg plage av at jeg har blitt gjenkjent og at noen hadde prøvd å skade meg ved å poste mitt folkeregistrerte navn i kommentarfeltet. Det var jo heller ikke hetsen i seg selv, men mengden som satte meg ut fordi jeg ikke var forberedt på det. «Men nå har du jo opplevd dette og lært av det» sa hun før hun spurte «så nå har du tenkt å stoppe opp?».

Det var da jeg innså det. Jeg kan ikke stoppe denne prosessen jeg har begynt på. Ikke nå som jeg har kommet så langt, og bloggen min har vært et så viktig verktøy for å komme dit. Man har alltid et valg, sa psykologen, men slik jeg ser det har jeg ikke det. Ikke når alternativet er å gå tilbake i den rollen som mann som samfunnet forventer av meg, noe som gradvis vil sende meg ned i depresjonens avgrunn og i ytterste konsekvens få meg til å ta livet av meg. Det er ikke et alternativ.

Så jeg velger å ta med meg denne hendelsen videre på reisen som viktig lærdom, sammen med en annen viktig oppdagelse: på tross av store mengder med hatmeldinger, var det så godt som ingen som hetset meg på grunn av min transkjønnethet!

Det synes jeg sier en hel del om hvor aksepterende samfunnet faktisk har blitt når det ikke blir brukt mot meg, selv i situasjoner som dette.

PS! Ganske mange av de som synes jeg gikk for langt i lørdagens innlegg har faktisk klart å fortelle meg dette på en konstruktiv måte, og da er det lettere for meg å ta dette til meg som kritikk. Jeg setter pris på deres bidrag til debatten og tar det til meg. Og selvsagt, takk til alle de som har støttet meg.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #tanker #hverdag #blogg #dontstopmenow !

Alt man må tåle som blogger…

Etter torsdagens oppslag om bloggen i lokalavisen var jeg spent på den videre utviklingen min både som blogger og som transkjønnet på vei ut av skapet. Da en anonym pudding bestemte seg for å skrive mitt folkeregistrerte navn i kommentarfeltet til bloggen min lørdag kveld ble jeg rasende, og svarte med et sint blogginnlegg. Natten som fulgte var et emosjonelt helvete. Pussig nok var det ikke på grunn av denne kommentaren, men på grunn av alt hatet jeg fikk fra lesere på grunn av måten jeg reagerte på i dette blogginnlegget.

Bloggen min har alltid vært en ærlig blogg, hvor jeg skriver det jeg tenker, deler alle mine følelser og vanligvis bruker humor og overdrivelser som virkemiddel. Lørdag kveld skjedde det altså noe som fikk meg til å se svart og som vanlig brukte jeg bloggen for å få utløp for min frustrasjon. De aller fleste forsto sinnet mitt, men det var noen som tok det jeg skrev litt for bokstavelig og begynte å skjelle meg ut for innlegget mitt. Noen av meldingene var til og med drøyere enn det jeg selv hadde skrevet.

Jeg fikk beskjed om at dette var min egen feil fordi jeg blogget og at jeg måtte tåle såpass. Jeg fikk beskjed om at jeg burde sperres inne. Jeg fikk beskjed om at jeg var en dårlig rollemodell fordi jeg oppfordret til vold og hevn. Men det som fikk meg til å knekke var da en 15-årig transperson som har fulgt bloggen min fast i to år skrev at han ikke lenger så meg som sitt forbilde.

Med ett følte jeg meg straffet for å ha reagert og stått opp for meg selv!

Da gjorde jeg noe jeg aldri før har gjort, fordi jeg ikke liker tanken på å skjule sine spor og late som om det aldri har hendt. Jeg slettet blogginnlegget. Stormen stilnet med en gang, men jeg var allerede utmattet av å prøve å stå i mot den.

Etter noen timer fikk jeg likevel roet meg ned litt og samlet tankene, og da slo det meg hvor absurde noen av beskyldningene mot meg var. Hvordan kan det at jeg har en blogg rettferdiggjøre at noen forteller omverdenen mitt fulle folkeregistrerte navn samme hvor mye de kjenner meg igjen? Det er jo fortsatt noe av det verste du kan gjøre mot en transperson. Kan man virkelig gjøre hva man vil mot bloggere og slippe unna med det fordi vi som bloggere «må tåle såpass»?

Jeg er sikker på at hvis det var noen av de som skrev dette til meg i går natt og i går formiddag som hadde vært i denne situasjonen, så hadde de reagert på nøyaktig samme måte, med et ønske om å knuse skallen til overgriperen sin. For som Tommy og Tigerns skaper Bill Watterson sa da han fikk et sint leserbrev etter å ha tegnet en side hvor Tommy dagdrømmer om å bombe skolen sin: «Det er tydelig at leserne mine aldri har vært barn». Mine lesere har aldri blitt såret eller kjent raseri.

Likevel føler jeg dette bare er en forsmak på hva som venter meg etter hvert som jeg nå har begynt å klatre topplista. Derfor har jeg nå begynt å revurdere bloggens fremtid, og jeg kommer nok til å bruke noen dager på å tenke over hva jeg vil gjøre med den.

Men jeg er selvsagt glad for å se at flertallet av meldingene som kom inn var fra lesere som skjønte at jeg var såret og sint, og som forsto at jeg som vanlig illustrerte raseriet mitt med dramatiske overdrivelser. Lesere som støttet meg og fortsatt støtter meg, og som etter at jeg slettet innlegget i går omfavnet meg og sa de forsto jeg trengte en pause men håpet jeg fortsatte å blogge.

Tusen takk til dere, det er dere som gjør det verdt å holde på!

…og jeg angrer fortsatt ikke på at jeg stilte til intervju med Adresseavisen.

PS! Noe er i ferd med å skje…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #blogg #hverdag #blogghverdag #unødvendigegentlig #atdetskalværesånn