Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2016

Matinnleggene jeg aldri skrev

I går skrev jeg om hvordan man som blogger ikke kan unne seg luksusen å være kritisk til egne bloggideer, i alle fall når man blogger 1-2 ganger om dagen slik som meg og i alle fall ikke om man poster innlegg enda oftere. Men det hender likevel ofte at ideer blir forkastet, og noen ganger til og med etter at jeg har tatt bilder til dette innlegget fordi det skjedde noe underveis i prosessen fra idé til innlegg som gjorde at jeg ikke fant det verdig publisering.

Jeg skrev om noen av ideene jeg hadde hatt i et eget innlegg i går, men da jeg gikk gjennom bildearkivet mitt i går så jeg at flertallet av de upubliserte bildene falt under samme tema, nemlig mat. For det hadde seg nemlig slik at jeg brukte matinnlegg som såkalte fillers, altså innlegg jeg postet når jeg ikke kom på noe annet å skrive om, og derfor sørget jeg alltid for å ha noen bilder av mat tilgjengelig i tilfelle jeg fikk bruk for å poste en filler.

Men så gikk jeg altså gjennom et samlivsbrudd for snart ni måneder siden, og siden det var eksen som i hovedsak lagde maten så er jeg i de fleste tilfellene ikke i stand til å gjengi oppskriften, og da er innleggene lite verdt som middagstips. Dessuten er jo ikke leserne mine dumme. Jeg tror de raskt hadde gjennomskuet om jeg plutselig postet «nye» bilder fra kjøkkenet til eksen, så derfor ble alle disse bildene liggende upubliserte. I alle fall frem til nå.

Så hvilke gastronomiske opplevelser fikk du aldri lov til å ta del i?

Pitapizza var populært da eksen og jeg enda bodde sammen fordi vi da kunne velge selv hva vi skulle toppe dem med uten å ta hensyn til den andre. Du kan jo prøve å gjette hvilke to her som er mine…?

Strengt tatt klarer jeg fortsatt å lage pitapizza og det hender det også at jeg gjør. Men om jeg skal skrive et blogginnlegg om dette tar jeg heller nye bilder som bedre gjenspeiler den situasjonen jeg er i nå, som singel.

Fattern og jeg hadde en diskusjon om vegetarisk føde, hvor jeg sa at jeg ikke hadde noe i mot å spise vegetarisk innimellom men at jeg veldig ofte endte opp med å filosofere over hva slags kjøtt dette kunne passe til, og la til at den eneste retten jeg kom på som ikke ble bedre ved å tilsette kjøtt var blomkålsuppe. Hvorav pappa sa «njaaaa, har du prøvd med litt baconterninger på toppen?».

Vi måtte prøve, og innså at pappa ødela argumentet mitt. Faen ta deg, pappa. Men selv om det ga det en ekstra piff, så ble det ikke fantastisk mye bedre, og strengt tatt er ikke blomkålsuppe det mest spennende du kan ha på tallerkenen. Selv om denne, som faktisk ble laget fra bunnen, var veldig god.

Særlig spennende var ikke denne pastaretten, bestående av tortellini og tomatsaus med innslag av agurk så vidt jeg kan se på bildet, heller. Men det var lettvint og det irriterer meg litt at jeg ikke husker hvordan den ble laget for jeg mener å huske den var god.

God var derimot ikke denne pastaretten, selv om den kunne vært det da jeg vanligvis har veldig sans for pasta med fløtebasert saus, og jeg liker også både bacon og spinat. Men eksen min hadde visst bestemt seg for å bevise for meg at havrefløte smakte like godt som vanlig fløte, og fortalte meg derfor ikke at hun hadde brukt havrefløte. Jeg på min side kjente med en gang at noe var galt uten å vite hva, men jeg sa ingenting fordi hun kunne ta det veldig ille opp om jeg ikke likte maten hun lagde. Først etter at vi hadde spist avslørte hun sin udåd, og jeg vet ikke helt om hun trodde meg da jeg sa at jeg kjente noe ikke stemte.

For alt jeg vet er kanskje denne pastaretten begynnelsen på slutten av forholdet? Like greit i så fall, men hadde jeg postet denne matretten i bloggen for et år siden da dette bildet ble tatt, så hadde jeg nok servert en løgn om hvor fantastisk det smakte. For jeg tror det gjør det om man ikke tukler med erstatningsprodukter. Synd jeg aldri vil finne ut om jeg har rett da jeg jo ikke aner hvordan hun gikk frem da hun lagde denne retten.

Noe jeg derimot vet hvordan man lager, og som i høyeste grad er fløtebasert, er soppstuingen min. Denne har jeg skrevet om i bloggen før, men det begynner å bli så lenge siden at tiden kanskje er moden for å gjøre det igjen om ikke så lenge.

Jeg tror likevel det jeg hadde planer om å gjøre var å skrive et innlegg om alt det forskjellige man kan bruke denne soppstuingen til, for i arkivet finner jeg bilder av både hamburger, pannekaker, pitabrød med løvbit og ikke minst biffretten over, alt servert med soppstuing. For ja, soppstuing er enkelt å lage og er lett anvendelig til veldig mye forskjellig…

…men med mindre du er laktoseintolerant, er det å bytte ut fløten her med havrefløte en gyldig skilsmissegrunn i mine øyne. Men du får lov av meg å kutte ut baconet hvis du absolutt vil, selv om jeg synes det hever stuingen en million hakk.

Så lager du for mye soppstuing og ender opp med rester er ikke det noe problem. Det finnes mye annet du kan bruke den til.

Og som i går sniker jeg inn et par bilder som ble tatt i løpet av de få ukene som gikk fra jeg bestemte meg for å slutte å blogge, i alle fall midlertidig, og frem til eksen gjorde det slutt noen uker senere, noe som gjør dette til det siste matinnlegget eksen var med på å utforme. Poenget her var å skrive et innlegg om chips av søtpotet noe vi første gang spiste på en turistfelle av en biffrestaurant i London i 2013, og siden vi virkelig fikk sansen for dette bestemte eksen seg for å prøve å lage dette selv da vi kom hjem – med stort hell. Men dette ble altså siste gang jeg fikk spise hennes søtpotetchips, og det irriterer meg litt at jeg ikke aner hvordan hun gikk frem. Men om jeg søker så finner jeg nok en annens oppskrift som sikkert er like god.

Dermed har jeg faktisk postet alle matrettene jeg noen gang tok bilder av til denne bloggen, og om du ikke finner dem i dette innlegget er det fordi jeg har postet dem her i bloggen tidligere. Men jeg hadde likevel en tanke med å poste dette innlegget, annet enn å grave i fortiden…

For som du sikkert har merket har det vært veldig lite mat i denne bloggen etter at jeg ble singel. Det har jo sin forklaring i at jeg misliker intenst å lage mat, og bruker minst mulig tid på kjøkkenet. Likevel har jeg innsett at jeg ikke kan fortsette å leve på ferdigmat i like stor grad som jeg gjør nå og at jeg må begynne å lage mer mat fra bunnen av. Så nå lurer jeg på…

Har du lyst på flere matinnlegg her i bloggen? Eller synes du jeg skal holde meg til transutfordringer og andre ting jeg ikke kan fremfor innlegg om mat? Fortell meg i kommentarfeltet!

#mat #middag #fôr #spise #gnage #eta #blogg #hverdag #foto #behindthescenes #inspirasjon #VELDIGdårligisåfall

Zalando kødder med følelsene mine!

I dag er jeg sint. Jeg er sint fordi det finnes noen der ute som tydeligvis vil meg vondt. Som skrur opp forventningene mine, bare for å bryte dem ned igjen og la meg kjenne den bitre smaken av skuffelse.

Hvem jeg snakker om? Zalando, selvfølgelig…

Kjole: Miss Selfridge | Sko: NLY Shoes | Veske: Miss Selfridge (UTSOLGT!)

Før jul satte jeg opp tidenes Disney-tryne med store valpeøyne mens jeg skrev at jeg ønsket meg dette komplette antrekket i julegave. I romjula tørket jeg krokodilletårene og innrømte jeg at jeg hadde bestilt kjolen selv i frykt for at den skulle bli utsolgt i min størrelse, mens jeg ventet med vesken, som var det jeg egentlig hadde mest bruk for. Etter jul viste det seg imidlertid at vesken var utsolgt, og hele min verden raste sammen. I alle fall helt til jeg som ved et romjulsmirakel fikk mail om at de hadde fått inn én på lager. Jeg skyndte meg og bestille, og igjen kunne jeg høre englene jage vekk apokalypsens fire ryttere. Vesken var min!

Jeg smilte enda mer da jeg fikk sms om at det var kommet en pakke fra Zalando til meg i går, og jeg skyndte meg ut samme kveld for å hente ut pakken. Nå gledet jeg meg til å komme meg hjem og åpne den. Jeg hadde knapt fått av meg skoene før jeg slengte meg på gulvet med et fast grep rundt pakken og rev opp, og hylte av glede for å ha mottatt min egen Miss Selfridge-veske.

Helt til…

Men… Der står det jo ikke Miss Selfridge? Det som står der ligner så lite at dersom du hadde prøvd dette i en stavekonkurranse, hadde du ikke bare fått stryk. Du hadde brakt skam over familien i sju ledd både fremover og bakover, og som ren bonus hadde arrangørene plassert ansiktet ditt i ordboka ved siden av ordet «evneveik». Bare fordi de kan.

Eller for å si det enda mer i klartekst…

DET ER IKKE DEN SAMME VESKEN!!!

Jeg trodde først at det var noen som hadde køddet med Zalando for så vidt meg bekjent hadde de jo ikke noe fra Topshop i sortimentet sitt. Men etter å ha foretatt en liten privatetterforskning, eller søkt på Google som andre kaller det, oppdaget jeg at det er Zalando i Norge som ikke fører Topshop. Zalando i de fleste andre land, og da inkludert Sverige, har denne vesken og andre varer fra Topshop tilgjengelig for sine kunder. Hvorfor aner jeg ikke, men likevel; De har med andre ord klart det kunststykket å sende meg noe som tydeligvis ikke under noen omstendighet skal sendes til en norsk adresse!

Og vel hvorfor ikke? Når du først skal rote det til, så hvorfor ikke rote det til skikkelig? Når du først er i gang, hvorfor la det bli med å sende feil veske? Hva med å sende et par gule gummistøvler i stedet? Og hva med å sende dem til feil postkontor også, slik at jeg plutselig får sms om at pakken jeg bestilte er klar for henting ved Coop Extra i Farsund? Og hvorfor sende meg sms? Hva med brevdue? Eller brevhøne for den saks skyld, slik at meldingen aldri kommer frem og at det er større sjanse for å finne intelligent liv på Fosen enn at den vakre Miss Selfridge-vesken jeg forelsket meg slik i noen gang vil havne i over den tårevåte skulderen min?!

Men det er vel ikke noe annet å gjøre enn å sende vesken jeg strengt tatt ikke skulle kunne motta fra dem i det hele tatt, og heve kjøpet. Miss Selfridge-vesken jeg drømte sånn om er jo blitt utsolgt igjen og er sannsynligvis tapt for meg for alltid.

Så om du kan unnskylde meg litt. Jeg skal spise en bøtte Ben & Jerry’s iskrem og se en trist film med masse gråtende klovner.

#shopping #mote #klær #sko #hverdag #dessverre #missselfridge #topshop #Zalando #rotehuer

Innleggene jeg aldri skrev

Denne bloggen har eksistert i snart tre og et halvt år, og i løpet av denne tiden har jeg skrevet over 800 innlegg. Det er klart at når man blogger så aktivt som jeg gjør og har et mål om å poste 1-2 innlegg hver dag så må man alltid ha øynene åpne og hele tiden være et skritt foran slik at man alltid vet hva man skal poste i bloggen i morgen. Det er ikke alltid det er rom for å være kritisk til egne ideer da.

Noen ganger dukker det likevel opp en idé som først virker god, og noen ganger til og med genial, før det et sted underveis i prosessen med å utvikle den til et blogginnlegg skjer noe som gjør at den legges bort og overlates til glemselen og til en viss grad bildearkivet mitt hvis jeg kommer så langt at jeg får tatt bilder til innlegget før jeg skraper det. Av og til blir også disse bildene det eneste minnet jeg har av dette som jeg en gang følte var en god nok idé til å prøve å videreutvikle den, og jeg vil for all evig tid undres over hvorfor jeg synes det var en god idé å ta bilder av bæsj på fortauet og legge disse bildene i den bildemappa på PC-en min som er forbeholdt bloggen. Disse bildene skal du forøvrig få slippe å se her.

Men jeg tenkte du skulle få se noen andre bilder som ble tatt med tanke på et innlegg jeg hadde tenkt å skrive, men som jeg aldri skrev. Ikke alle disse ideene var like gjennomtenkte, og det tok ikke lang tid før jeg la dem vekk, men jeg rakk altså å ta et bilde eller fem i løpet av det korte øyeblikket jeg tenkte å gå videre med dem. Så hva har vi her da, mon tro?

Jeg husker at dette bildet ble tatt sommeren 2014 og at det ble tatt i Oslo, samme kveld som jeg spiste ute som jente for første gang på norsk jord på Nighthawk på Grünerløkka. Jeg husker den daværende kjæresten min og jeg gikk rundt og tok antrekksbilder til bloggen senere den kvelden, og det var nok ikke planlagt at jeg skulle stille meg opp foran en vegg med et sitat fra en sjeløyd fransk filosof. Likevel gjorde jeg det og hadde nok planer om å bruke dette til et skikkelig dyyyyypt innlegg…

…også har jeg nok kommet hjem til Trondheim igjen og overført bildet til PC-en og tenkt at dette bare fremstår som dypt for dem som trekker sin livsvisdom ut fra Nemi- eller Veslemøy-striper. Hos meg stimulerer ikke dette bildet til noen som helst form for hjerneaktivitet i alle fall. Men jeg kjenner innholdet i magen begynne å røre på seg.

Har du fulgt bloggen min i minst et år så vet du hva som er min favorittsjokolade og hva jeg har brukt å hamstre med meg i store mengder hjem fra London. Gleden var stor da jeg i mars i fjor oppdaget at den da nyåpnede godtebutikken på kjøpesenteret City Lade hadde Crunchie i sitt sortiment og at jeg for første gang siden vi begynte å skrive årstall som begynner med et to-tall har jeg nå muligheten til å kjøpe favorittsjokoladen min her i Trondheim. En gladnyhet for meg, ingen tvil, men er det egentlig spennende nok til å fylle et blogginnlegg? Jeg var visst i tvil…

… men ikke så mye i tvil at det hindret meg fra å ta et nytt bilde tre måneder senere, og denne gangen har jeg til og med kjøpt fem sjokolader og prøvde å dandere dem pent utover det hullete lakenet mitt der jeg bodde midlertidig hjemme hos foreldrene mine mens jeg jaktet på et nytt sted å bo. Det fant jeg etter hvert, men noe innlegg om at du kan kjøpe Crunchie på godtebutikken på City Lade har du fortsatt ikke fått. For jeg fant vel ut også i juni at jeg hadde for lite å gå på til å fylle et helt innlegg.

Disse bildene er litt spesielle, for ikke bare er de tatt etter at jeg takket for meg og ga opp bloggingen, men de er også de siste bildene eksen noen gang hjalp meg med å ta. For det brukte hun å gjøre siden jeg har diagnosen essensiell tremor og sliter med ukontrollerte håndskjelvinger. En lite heldig egenskap når man skal ta bilder med mobilkamera. Men selv om bildene altså ble tatt etter at jeg hadde sagt at jeg måtte legge bort bloggen, i alle fall for en stund, så hadde jeg visst planer om å komme tilbake igjen. For ble de tatt bare fem dager etter at jeg hadde annonsert pausen, og de ble tatt med tanke på bloggen og et innlegg jeg hadde tenkt å kalle «Noen som har 24.000 kroner å låne meg?». For hallo, en lilla custom Fender Stratocaster?

Hvor tøft hadde ikke det vært!

Men så var bruddet med eksen et faktum tre uker senere, og det fristet ikke å skrive om lilla gitarer i det hele tatt. Og da det ble fristende igjen var gitaren solgt og da forsvant litt av vitsen med å skrive dette innlegget.

…men dette bildet har jeg tatt selv med mobilkamera, og det overrasker meg hvor stabilt det er. Historien var at jeg i august befant meg ganske langt hjemmefra, på en Dolly Dimples-avdeling på Sola sør for Stavanger sammen med en kompis, hvor vi koste oss med hver vår porsjonspizza da jeg plutselig utbryter «Er ikke det der FrPs Solveig Horne?».

Om Fremskrittspartiet har lav status hos meg fra før, så har barne- og likestillingsminister Solveig Horne tidvis vært helt der nede med pestbakterier og dansebandmusikere, og jeg skrev til og med et innlegg om min misnøye med at hun ble valgt inn til denne ministerposten etter å ha sagt at transpersoner hører hjemme under pasientlovgivingen. Og nå var jeg bare et par meter unna henne der hun, i forkant av valget som bare var uker unna, tok seg tid til å snakke med velgere på en parkeringsplass utenfor et butikksenter. Jeg kjente det boblet litt i meg.

Men det ble ikke noe innlegg av det. Bildet var selvsagt ikke noe jeg planla å ta, men det ble tatt likevel på impuls i tilfelle jeg fikk bruk for det til et innlegg. Noe jeg ikke fikk, for hva skulle jeg brukt det til? Psykotisk transperson stalker likestillingsministeren?

Det ble så vi ble sittende pent på plassene våre for å spise opp pizzaene våre.

Det siste innlegget jeg ikke skrev er en ganske fersk hendelse, som skjedde for litt over en måned siden da min venninne Tegnehanne kom til Trondheim for å signere den nye boken sin. Hun hadde signeringen sin på en lørdag, og vi avtalte at vi skulle møtes dagen etter for å ta en kaffe sammen og hvor jeg skulle møte opp kledd som jente. Men jeg måtte jo ha boken hennes også, og helst signert, så jeg møtte opp på Ark Bruns på lørdag og sto i en time i kø før jeg kom frem til Hanne.

Mens jeg sto i køen tenkte jeg litt på det at hun skulle slippe å fundere på om hun skulle skrive til gutte- eller jentenavnet mitt, noe hun jo heller ikke kunne spørre om siden jeg jo var der kledd som gutt denne dagen, så da jeg kom frem og vi hadde gjort oss ferdig med hei og lenge siden sist, så sa jeg bare «kunne du signere den til datteren min? Hun heter eBay!». Etter å ha ledd litt så fikk jeg altså denne signaturen som bildet viser. Det ble ikke «Til eBay» slik jeg hadde tenkt, og nå er jeg usikker på om jeg kan låne bort denne boken til faren min, selv om han jo vet at jeg er transkjønnet. Men om han spør, så kommer jeg neppe til å nøle.

Morsom historie til tross, så synes jeg det var grenser for hvor mange innlegg jeg kunne skrive om at jeg hadde møtt igjen Hanne, for jeg skrev jo et innlegg om kafédeiten vår dagen etter. Derfor ble dette bildet og denne historien lagt bort, frem til nå.

Dagen etter signeringen, på Tulla Fischer rett på andre siden av gaten fra Ark Bruns hvor signeringen fant sted.

Så det var det, eller i alle fall nesten. For mens jeg gikk gjennom bildearkivet mitt la jeg merke til hvor utrolig mange ubrukte bilder jeg hadde som passet inn under samme tema. Derfor kommer jeg til å skrive et slikt innlegg til om dette temaet, nemlig matinnleggene jeg aldri skrev, og hvorfor jeg aldri skrev dem. Så om du hatet dette innlegget du akkurat leste bør du prøve å styre unna dette innlegget også når det kommer. Men det kommer mye annet bra, så det er ingen grunn til å slutte å følge meg helt.

Fant du dette interessant i det hele tatt eller føler du nå jeg har kastet bort tiden din?

#blogg #hverdag #foto #behindthescenes #inspirasjon #dårligisåfall

Siste innkjøp – bluray-spiller

Selv om planen min om å tilbringe de første tre dagene i 2016 kledd som jente ikke ble oppfylt, så fikk jeg noen timer for meg selv søndag før søsteren min kom og hentet meg klokken to. Disse timene utnyttet jeg til å få kledd meg i en av kjolene mine. Mens jeg gjorde det testet jeg også ut det nye innkjøpet mitt som jeg gjorde på Verdal av alle steder, på vei hjem fra hytta dagen før.

Min nye Sony bluray-spiller!

Det begynner jo å bli en stund siden bursdagen min i november da jeg hadde bluray-spiller på ønskelista mi, fordi eksen stakk av med sin etter at det ble slutt mellom oss i april, og foreldrene mine ga meg penger til å kjøpe en selv fordi jeg vet bedre enn dem hva jeg er ute etter. Men selv om jeg hadde flere filmer i hylla jeg savnet å se, så bestemte jeg meg for å vente. Det kunne jo hende det dukket opp noe bra på nyttårssalget.

På vei hjem fra dagstur til hytta langt inne i de nord-trønderske skoger på lørdag, stakk vi innom Elkjøp på Verdal og når vi likevel var der tenkte jeg at jeg skulle se hva de hadde inne. Det var da jeg så nettopp den modellen jeg hadde avbildet i ønskelista mi før bursdagen i november stå på hylla. Ikke på salg, men det brydde jeg meg ikke noe om, for jeg hadde jo sett meg ut akkurat den der og da jeg så hvor lite plass den faktisk tok, falt jeg pladask for den. Den skulle jeg ha med meg hjem.

Bluray-spilleren her sammenskvist mellom min trådløs-router på toppen og digitaldekoderen til TV-en under.

Det var med et visst vemod jeg pakket ned DVD-spilleren min som har tjent meg trofast i mange år og fortsatt virker utmerket, men som jeg ikke ser behovet for å ha koblet til lenger nå som jeg har en bluray-spiller som også takler DVD-formatet. Likevel var jeg litt glad for å få den bort da den egentlig var litt for bred til å passe inn mellom TV-en og bokhylla mi, og jeg var godt fornøyd med å få inn en ny spiller i mer hendig format.

Så nå er det ikke umulig at de neste dagene blir viet litt filmtitting. Kanskje til og med kledd som jente igjen.

#shopping #innkjøp #hverdag #TV #film #bluray #spiller #teknologi #Sony #Ghostbusters #detvarlengesidengitt

Året begynte ikke som planlagt…

Siden jeg har hatt en så fin utvikling og har fått følelsen av at 2016 blir året jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, bestemte jeg meg som du vet for å møte det nye året kledd i kjole og høye hæler. Det føltes så bra at jeg der og da bestemte meg for å prøve å bare gå kledd som jente de neste dagene. Jeg skulle jo ikke på jobb før 4. januar, så hvor fantastisk ville det ikke være å tilbringe årets tre første dager sammenhengende som jente?

Men i 12-tiden første nyttårsdag ble jeg vekket av at pappa ringte og sa at han skulle hente farmor klokka halv fire, og om det passet at han plukket opp meg samtidig. Faen, tenkte jeg. Jeg hadde glemt at jeg skulle i middagselskap hos foreldrene mine, med farmor tilstede, den dagen. Dermed var det bare å få av seg nattkjolen og komme seg i dusjen, men tenkte som sant var at jeg hadde i alle fall ikke vært kledd som gutt ennå i 2016, selv om jeg hadde sovet mesteparten av tiden.

Under middagen sa også mamma at de dagen etter skulle på dagstur til hytta langt inne i de nord-trønderske skoger for å sjekke om alt sto bra til, og lurte på om jeg hadde mulighet til å være med. Og vel, strengt tatt hadde jeg jo det, og derfor svarte jeg ja. Så da ble det biltur med familien, med stopp på Verdal og Levanger på vei tilbake fordi mamma ikke lar noen sjanser til å shoppe gå fra seg når det er nyttårssalg. Jeg kjøpte faktisk også noe, som jeg kommer tilbake til. Men det var ikke bare lørdagen det ble lagt planer for under middagen første nyttårsdag.

For søsteren min og jeg hadde siden premieredagen hatt lyst til å se Star Wars – The Force Awakens en gang til, og vi hadde derfor snakket om å se den sammen og da også ta med foreldrene våre. Søsteren min sa at egentlig passet det best for henne om vi tok dette på søndag, altså i dag. Jeg hadde også i romjula snakket om at jeg hadde en pakke biffdeig liggende i fryseboksen hjemme som jeg mer enn gjerne ville ta med hjem til foreldrene mine om pappa sa seg villig til å bruke den i en biff tartar, for når han en sjelden gang lager mat så kan han blant annet lage en veldig god biff tartar. Dermed ble det også foreslått at vi kunne spise biff tartar hjemme hos foreldrene mine først, før vi dro på kino. Dermed var også årets tredje dag satt av til familien min.

Når jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem fra kinoen, og kan konstatere at den nye Star Wars-filmen er enda bedre andre gang. Litt skuffet over at jeg ikke fikk gjennomført planen om å la gutteklærne være bortgjemt de tre første dagene av 2016, men jeg har likevel hatt tre veldig bra dager med familien min og er veldig fornøyd med at jeg ennå ikke har spist middag hjemme i 2016. For det ble jo to middager hos foreldrene mine, med et restaurantbesøk på Levanger dagen i mellom. Så selv om året ikke begynte helt slik jeg hadde tenkt, så synes jeg slett ikke starten har vært så verst.

Så får jeg heller velge meg en helg hvor jeg har fri på fredag til å prøve å gå tre dager i strekk uten gutteklær.

PS! Da jeg satt i bilen til søsteren min tidligere i dag, med pakken med biffdeig i fanget, merket jeg plutselig at pakken var lekk. Så vel, selv om jeg kanskje ikke er biologisk født jente, så kan jeg nå i alle fall relatere til den ubehagelige overraskelsen å plutselig oppdage at du har skrittet fullt av blod…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #utvikling #selvutvikling #familie #nyttår #2016 #hverdag #fornåerdettilbaketilhverdagen #jobbimorgen #ogdettrorjegskalgåbra

Ting jeg vil gjøre i 2016 – som jente

Nyttårsforsetter er til for å brytes. Det er i alle fall det inntrykket jeg får når jeg ser hvordan flertallet av befolkningen forholder seg til dem, der de setter seg urealistisk høye mål i begynnelsen av måneden, mens de murrer over at treningstudioene har stengt første nyttårsdag så de ikke får kommet i gang med en gang, før de kollapser og faller tilbake til gamle synder innen din favoritthøytid Helligtrekongersdag. Det er derfor jeg ikke tror på nyttårsforsetter, og derfor kommer jeg heller ikke med noen svulstig lovnad om at jeg i løpet av dette året skal stå frem som transkjønnet og begynne å leve som jente på fulltid.

Men det er likevel noen ting jeg har lyst til å gjøre, og som jeg tror kan hjelpe meg på veien mot å oppnå dette. Så uten å på noen som helst bindende måte kontraktfeste meg selv til noe av dette, her er hva jeg har lyst til å gjøre i 2016 – som jente.

– Delta på årets Vixen Blog Awards
Om det er fordi jeg er transkjønnet vet jeg ikke, men jeg har alltid slitt med å passe inn og er derfor veldig følsom ovenfor det å føle seg utenfor siden jeg aldri følte meg hjemme sammen med guttene i skolegården, men ikke turte å nærme meg jentene. I fjor var jeg så heldig at jeg fikk muligheten til å være med på Vixen Blog Awards, og ble overrasket da flere kjente bloggere kom bort til meg og sa «Oi, er du også her? Så utrolig tøft og modig gjort av deg!», og jeg bare «kjenner du til bloggen min?». Jeg har aldri, verken før eller senere, følt meg så inkludert og så mye som en av jentene. Derfor ville det betydd så utrolig mye om jeg hadde fått lov til å oppleve dette igjen. Men siden det bare er for inviterte er det nå utenfor min rekkevidde, med mindre arrangørene finner ut at de vil kaste en invitasjon i min retning.

– Se Ghost spille på Samfundet i februar
Svenske Ghost er et band jeg hørte mye på da debuten deres kom i 2010 før jeg på en måte glemte dem litt, inntil zena zuza var så hyggelig at hun minte meg på at de eksisterte. Det siste albumet deres Meliora har blitt mye spilt innimellom all julemusikken i desember og jeg er så hekta at jeg trygt kan si at de for øyeblikket er mitt favorittband. 27. februar kommer til Trondheim og Samfundet, men det er visst ikke bare jeg som liker dem så konserten ble raskt utsolgt. Jeg skulle gitt så mye for å dra og oppleve dem i live, så mye at jeg mer enn gjerne hadde møtt opp som jente, kanskje med bandmerch på overkroppen til og med. Men som sagt, konserten er utsolgt så igjen er det lite jeg får gjort noe med.

«He is» – mitt favorittspor fra det siste albumet, Meliora. Godt gammeldags hekta på denne låta.

– Dra på fotballkamp på Lerkendal
Har du fulgt bloggen min en stund så vet du at jeg er en ivrig Rosenborgsupporter. Etter bruddet med eksen har jeg likevel ikke vært på Lerkendal stadion en eneste gang fordi jeg liker ikke å dra på kamp alene, og vennene mine er så kjipe at de ikke liker fotball. Likevel har jeg lekt litt med tanken på at jeg etter hvert kanskje skal prøve å dra på fotballkamp og se klubben i mitt hjerte spille. Det kan riktignok bli ganske skummelt og jeg vil muligens få testet ut fordommene til fotballsupporterne da jeg har det med å bli litt engasjert og høylytt når Rosenborg spiller, og kan finne på å brøle litt. Særlig hvis Rosenborg skårer, noe de jo gjør relativt ofte som Norges beste fotballag. Sånn sett hadde det kanskje vært enklere å skjule at jeg er gutt biologisk sett om jeg hadde hadde vært Brann-supporter… …oi, sa jeg det høyt?

Men siden alle disse tre er ganske store og kanskje til og med uoppnåelige utfordringer har jeg også valgt meg ut noen mindre som jeg har lyst til å prøve på for å øve meg på å leve som jente på heltid.

– Prøve å bli mer sosial og gå ut for å møte venninner, både nye og gamle, som jente.
– Bestille pizza på navnet Emilie og dra og hente den som jente.
– Besøke Kicks eller Make Up Store som jente og få hjelp med å finne sminkeprodukter til en nybegynner som meg…

Dette bør da være overkommelig for meg, tror du ikke? Eller har du forslag til andre passende utfordringer?

Del dem med meg i kommentarfeltet!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #utfordring #utvikling #psykisk #helse #angst #depresjon #veienvidere

Ny tur til London i 2016?

Helt siden denne bloggen ble opprettet har jeg hvert år skrevet reiserapporter fra London. Det var også min første tur dit høsten 2012, da jeg skulle forsøke å gå kledd som jente under hele oppholdet, som fikk meg til å få i gang bloggen i utgangspunktet. Men når jeg ser på listen over kategorier i denne bloggen ser jeg at London 2015 mangler. Selv om det var planlagt en tur nærmere juletider, så ble det slutt mellom meg og min faste reisepartner i april. Dermed ble også denne turen avlyst, og bildet over fra 2014 skulle vise seg å bli fra min siste tur til London med henne.

Lysten til å returnere til favorittbyen min har selvsagt vært tilstede helt siden jeg kom hjem fra forrige tur i april for snart to år siden. Men nå som jeg bor alene har jeg det litt trangere økonomisk og ikke minst har det vært litt vanskelig å finne en reisepartner, noe jeg trenger både for å holde meg med selskap siden jeg ikke liker å reise alene og ikke minst hjelpe med å ta bilder til bloggen.

Men i kveld har jeg snakket med en nettvenninne og tidligere blogger som jeg ble kjent med da vi begge var ferske i bloggverdenen høsten 2012, men som jeg aldri har snakket med noe annet sted enn over nettet. Hun nevnte at hun også kunne tenke seg en ny tur til London, og uten å avtale noe konkret begynte vi å diskutere mulighetene for å kanskje dra dit sammen en gang i løpet av det kommende året. Noe som selvsagt er litt skummelt med tanke på at jeg aldri har truffet henne før, men helt ukjent for meg er hun jo ikke.

Så kanskje blir det en retur til London igjen i 2016?

Jeg håper i alle fall det. Og hvis det blir, så skal du igjen få bli med gjennom daglige reiserapporter.

#reise #London #England #UK #Storbritannia

Mitt 2015 på veien ut av skapet

2014 var et meget godt år for meg og min utvikling, for aldri hadde det skjedd mer og gått raskere enn det gjorde det året, så da jeg tok denne oppsummeringen i fjor måtte jeg dele det opp i to innlegg. Men så kom 2015, et år som i stor grad ble preget av kaos. I alle fall i første halvdel av året, og hvor andre halvdel gikk til å prøve å komme meg på bena igjen.

Så hvordan var 2015 mot meg der jeg lette etter veien ut av skapet og motet til å kunne leve som jente på heltid?

Jeg hadde troen på at 2015 skulle bli et bra år. Dette på tross av at jeg dro med meg litt drama fra 2014 over i det nye året, i form av en jobb jeg hatet men holdt ut i fordi jeg håpet på at det ville bli bedre etter hvert, og en patetisk stakkar sitt mislykkede forsøk på å skade mitt forhold til foreldrene mine ved å sende dem link til bloggen min like før jul i fjor, noe jeg ikke nevnte i bloggen min før en måned senere.

Fordi han ikke oppnådde noe annet enn å gjøre meg sterkere dro jeg i slutten av januar en tur til Oslo for å delta på Vixen Blog Awards for første gang. Ikke bare var dette et høydepunkt for dette året, men et høydepunkt for hele den perioden jeg har blogget, for aldri før har jeg følt meg så inkludert i bloggverdenen som jeg ble denne kvelden. Litt drama ble det i forkant av kvelden da jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen skoene mine i Trondheim, men takket være bloggkollega Hedda fikk jeg likevel tidenes kveld i mine fantastiske røde pumps. Jeg vil gjerne oppleve dette igjen, så jeg håper i det lengste at jeg klarer å snike meg inn på en eller annen måte i år også. Tips til hvordan mottas med takk.

Antrekket mitt under Vixen Blog Awards. Og ja, det er samme kjole som jeg hadde på meg på nyttårsaften for et par dager siden…

Men så begynte ting å gå mot det verre. Trivselen på jobb ble dårligere og dårligere, og jeg ble mer og mer sliten etter hvert som våren nærmet seg. Når jeg kom hjem fra jobb om dagene gikk jeg som regel rett mot senga for å slappe av en times tid, og hadde knapt overskudd til å pleie forholdet til kjæresten eller følge opp bloggen. Jeg prøvde å gi meg selv ny giv ved å pusse opp designet i slutten av februar, men gnisten var borte. Et par uker senere klarte jeg bare ikke mer, og annonserte at det var slutt for nå. Jeg måtte gi opp bloggingen, i alle fall for en stund, for å prøve å få mer orden på livet mitt igjen.

En måned senere var jeg riktignok tilbake igjen, men selv om innlegget som brøt stillheten er det absolutt mest leste innlegget jeg postet i 2015, så uteble jubelen fra leserne. For innlegget beskrev det som ble den verste dagen dette året, da kjæresten min helt uten forvarsel plutselig slo opp og sørget for at jeg i løpet av fem minutter mistet siste rest av stabilitet i livet mitt. Jeg sykmeldte meg ved første anledning og derfor ble også dette min siste dag i jobben jeg hatet. Jeg dro aldri tilbake dit etter dette. Bloggen min våknet likevel til liv igjen, for nå brukte jeg den som utløp for frustrasjonen jeg følte her jeg satt alene i eksens leilighet fordi jeg ikke hadde noe annet sted å dra, men som jeg hadde fått beskjed om å forlate innen en måned, altså 17. mai. Det var en trist tid, men likevel klarte jeg å fortsette å utfordre meg selv ved å gå ut som jente for å møte både gamle venner og nye venner, noe jeg absolutt tror hjalp meg med å takle de vonde tankene jeg gikk med.

Etter å ha pakket og ryddet i sakene mine flyttet jeg noen dager før 17. mai hjem til foreldrene mine midlertidig mens jeg fortsatte jakten på et nytt sted å bo. Med et føltes livet mitt litt som dette:

Den neste tiden tilbragte jeg hjemme hos foreldrene mine uten noen mulighet til å kunne kle meg som den jenta jeg føler meg som. Men så begynte lykken min å snu, og i midten av juni kunne jeg stolt fortelle at jeg, med hjelp fra foreldrene mine, hadde kjøpt min første leilighet. Nå var det slutt på å leie av andre og endelig få et sted hvor jeg bestemte helt selv hvordan jeg ville ha ting. Jeg overtok leiligheten i begynnelsen av juli, og deretter begynte noen måneder med oppussing og sammenskruing av nye møbler siden jeg ikke fikk med meg stort mer enn et kjøkkenbord med stoler og et par bokhyller fra leiligheten til eksen.

Likevel tillot jeg meg selv å reise bort noen dager i juli for å besøke min venninne Anita i Bergen, med planer om å gå kledd som jente under hele oppholdet. Da jeg dagen før jeg reiste skulle prøve på meg noen av antrekkene jeg tenkte å ta med til Bergen, var det over to måneder siden sist jeg hadde kledd meg som jente, og savnet hadde vært så stort at da jeg så meg selv i speilet begynte jeg å grine. Emosjonell start på turen til tross så ble turen akkurat det jeg trengte akkurat da. Jeg gikk rundt tre dager i Bergen som den jenta jeg føler meg som, hvor jeg blant annet traff igjen den fantastiske Rockstar Charlie, og frykten min for å møte transfobiske fordommer viste seg å være ubegrunnet, særlig da jeg besøkte den legendariske platebaren Apollon. Kulere butikkpersonale skal man lete lenge etter.

Antrekkene mine fra mine tre dager i Bergen. Jeg er fortsatt glad for hvor godt mottatt denne trønderske transjenta ble!

Hjemme i Trondheim igjen fortsatte jeg med å gjøre klar leiligheten til innflytting, før jeg måtte ta en ny pause fra både dette og blogging i noen uker for å gjøre unna et større og godt betalt oppdrag knyttet til min karriere som freelancer innen kreativ skriving, og deretter en tur til sørvestlandet for å hilse på familie i Stavanger og Sandnes i august.

Etter denne lille pausen flyttet jeg inn i den nye leiligheten min i månedskiftet august/september, og fortsatte jeg å prøve å utfordre meg selv ved å gå ut som jente. Men jeg møtte ganske raskt veggen og begynte å tvile på om det var dette jeg ville likevel. Men etter å ha gått litt i meg selv fant jeg ut at jeg etter bruddet nok hadde fokusert litt for mye på dette med å utfordre meg og litt for lite på det å være kledd som jente i trygge omgivelser, noe som gradvis gjorde det å ta på jenteklær til noe som føltes utrygt. Derfor tok jeg det med ro en liten periode hvor jeg kun gikk kledd som jente hjemme hos meg selv for å igjen bli trygg på meg selv og igjen bli vant med å gå i jenteklær før jeg skulle utfordre meg selv igjen.

Det stoppet meg riktignok ikke fra å stille som fotomodell da en fotostudent trengte hjelp med en skoleoppgave. Selv om det var langt utenfor min komfortsone.

Mot slutten av oktober dro jeg meg selv inn i konflikten som oppsto mellom Kvinnefronten og transmiljøene da førstnevnte inviterte transfoben og mannshateren Julie Bindel til å tale på sin feministiske frigjøringsfestival. Jeg skrev flere innlegg om hvordan dette sendte signaler om at transpersoner ikke var velkomne i Kvinnefronten og hvor misfornøyd jeg var med at Kvinnefronten ikke så ut til å kunne ta til seg kritikk eller være villige til å åpne for dialog for å løse konflikten.

Da to representanter fra Kvinnefronten skulle til Trondheim i november for å arrangere et potensielt stiftelsesmøte for et lokallag, ble jeg plutselig spurt om jeg ville møte dem for å snakke ut om konflikten som hadde oppstått, og siden jeg jo hadde kritisert dem for å ikke ville åpne for dialog følte jeg ikke jeg kunne si nei. Så jeg måtte opp, som jente, og ble overrasket over hvor fruktbart dette møtet var. De la seg rett og slett langflate og ba meg om unnskyldning, og lovte meg at de skulle ta med seg kritikken videre i arbeidet sitt. Selv om jeg vil se det før jeg jubler helt, så vet jeg at slikt tar tid og derfor er jeg inntil videre veldig fornøyd. Det paradoksale er at etter dette møtet opplever jeg Kvinnefronten som en alliert som stadig kontakter meg for å spørre hvordan det går, og som varsler om at jeg bare må si i fra hvis jeg trenger deres hjelp til noe. Selv om ikke alle var like glade for at jeg valgte å møte Kvinnefronten, så har jeg også fått privatmeldinger fra transpersoner som satte veldig pris på at jeg gjorde dette og som synes det var tøft gjort av meg.

Men det skjedde også andre ting som gjorde november til en fin måned for meg, i tillegg til at jeg hadde bursdag.

For den 2. november begynte jeg endelig i ny jobb, i samme bransje som jobben jeg hatet, men i et annet firma. Jeg merket raskt at jeg hadde havnet i et veldig godt arbeidsmiljø med fantastisk hyggelige kolleger, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å glede meg til å gå på jobb om morgenen. Avtalen jeg hadde om å jobbe der ut januar er nå forlenget til ut april, og jeg håper det dukker opp en åpning slik at jeg kan begynne å jobbe der fast for jeg elsker virkelig denne jobben. Jeg var også veldig nære å stå frem for gutta på jobben da vi gikk ut sammen etter siste arbeidsdag før jul, og hadde nok gjort det også om det ikke var for at vi var på et utested fullt av andre mennesker. Det sier litt om hvor godt inkludert jeg føler meg i denne jobben.

Dette har også hatt stor betydning for utviklingen min, for med en jobb jeg elsker og en fantastisk leilighet som er bare min, så er det klart det gjør noe med humøret. Og når humøret er på topp er også overskuddet større. Derfor har jeg de siste to månedene av 2015 også fått sprengt noen grenser både ved å for første gang i historien møte en kompis som jente og like etterpå var jeg også på min første date som jente. Når jeg i tillegg ser ut til å ha klart å få foreldrene mine til å bearbeide det at sønnen deres kanskje egentlig er datteren deres, så ser utviklingen ut til å gå bare en vei.

Dermed er jeg overbevist om at 2016 skal bli mitt år, og at jeg kanskje har feiret min siste julaften i dress. Jeg var langt nede i første halvdel av 2015. Så langt nede at jeg trodde det ikke ville være mulig å komme seg opp igjen. Men jeg forbauset mange av mine venner da jeg kom meg på bena igjen relativt raskt, og jeg har nå tatt tilbake livet mitt. Utviklingen bare de siste månedene har gitt meg både mer overskudd og bedre selvtillit, og hvem vet hva en Emilie med selvtillit kan utrette?

Det er derfor jeg har så sterk tro på at 2016 vil bli året mitt. Og jeg vil heller ikke bli overrasket om det er dette året jeg begynner å leve som Emilie på heltid.

Jeg håper du er med meg når dette øyeblikket kommer!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utvikling #angst #depresjon #psykisk #helse #forhold #samliv #livet #generelt #2015 #nyttår #januar #JEGVILPÅVIXENBLOGAWARDS !!!

Jeg tror 2016 blir mitt år!

Nytt år, nye muligheter, heter det visst. Med dette i tankene skulle jeg starte det nye året på best mulig måte, ved å møte det som den jenta jeg føler meg som. Jeg gjorde dette for to år siden også, og det var en fantastisk følelse å stå under fyrverkeriet i en glitrende kjole og vite at nå begynte vi på en måte på nytt.

Året som fulgte ble fantastisk for min utvikling, mens året etter ble temmelig kaotisk. Men på nyttårsaften i fjor var jeg heller ikke kledd som jente, men som gutt fordi min daværende kjæreste og jeg feiret nyttårskvelden med foreldrene hennes og de ante jo ikke at jeg var transkjønnet. Sannsynligvis hadde dette ingen sammenheng, men fordi jeg har hatt en fin utvikling i det siste og jeg på en måte hadde bestemt meg for at 2016 skal bli mitt år, bestemte jeg meg for at jeg på nytt skulle stå under rakettene kledd i kjole og hilse et nytt år velkommen som den jenta jeg føler meg som.

Og så kom nyheten om at politiet, brannvesenet og Trondheim kommune besluttet å avlyse sitt fyrverkeri på grunn av værforholdene og anbefalte alle andre å la være å sende opp sine raketter også på grunn av vindstyrken og den medfølgende brannfaren. Noen raketter kunne jeg likevel se fra vinduet mitt, men sammenlignet med tidligere år ble det litt antiklimatisk og ikke helt det jeg hadde håpet på nå som jeg ønsket å markere inngangen til et år jeg tenker å legge beslag på.

Likevel er jeg fortsatt overbevist etter å ha tilbragt hele kvelden som meg selv at dette begynner å føles mer og mer naturlig for meg jo mer jeg gjør det. Derfor tror jeg fortsatt at 2016 blir mitt år, og at sjansen er stor for at det er i løpet av dette året jeg skal stå frem og bli Emilie på heltid.

Med andre ord blir dette et spennende år både for meg og deg som følger bloggen min, og jeg håper du vil bli med meg.

PS! Oppsummeringen min av 2015 kommer i morgen, så titt gjerne innom igjen da!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #nyttår #nyttårsaften #godtnyttår #januar #2016 #farvel2015