Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for januar 2016

Viktigheten av å se og bli sett!

Jeg hadde en blogg med cirka 200-300 lesere om dagen. Så dro jeg til Oslo og deltok på Vixen Blog Awards, og plutselig var lesertallene nesten doblet. Tilfeldig, tenkte jeg, men en uke senere ser dette fortsatt ut til å være den nye hverdagen, for lesertallene stabiliserte seg der oppe i løpet av uka som gikk. Men hva skjedde egentlig? Hvorfor er bloggen plutselig blitt mer interessant?

På en måte aner jeg ikke hvorfor. Visst skjer det mye spennende i livet mitt akkurat nå på veien mot å komme ut av skapet og bli jente på heltid, og da er det også mer å skrive om i bloggen. Men det har det jo gjort en stund, det er ikke noe som oppsto den siste uka, så det alene kan ikke være grunnen til at jeg har tatt et lite hopp opp i leserstatistikken og nå ser den stabilisere seg på et høyere nivå enn den noen gang har gjort tidligere. Det er mulig det har vært en medvirkende faktor, men jeg tviler på at dette alene har vært avgjørende. Grunnen må være en annen.

Jeg tror rett og slett svaret ligger i at jeg var tilstede og ble observert på Vixen Blog Awards. Det var noe som ble lagt merke til, og siden dette er et lukket arrangement som ikke «hvem som helst» har tilgang til, så virker det nesten som at min tilstedeværelse for enkelte har gjort at jeg og min blogg plutselig fremstår som mer interessant og viktigere nå enn den gjorde tidligere. Dette ser jeg på at ikke bare har leserstatistikken min gått opp, men jeg har også hatt større økning i følgere på både facebooksiden min og bloglovin i løpet av den siste uka enn jeg har hatt på lenge. Det gjelder kanskje ikke alle, men noen har altså fått et ønske om å faktisk begynne å følge bloggen min etter dette.

Jeg vet ikke om jeg skal føle meg glad eller trist for dette. Jeg er selvsagt glad for å nå ut til flere og at så mange ønsker å følge med på det jeg skriver. Men er det virkelig sånn at man må være synlig og bli sett i de riktige sosiale sammenhengene for å bli tatt mer seriøst som blogger? Skal det være et kriterium for å få lesere? Det er i så fall litt trist, at innholdet alene ikke holder.

Likevel velger jeg først og fremst å glede meg over at dette har skjedd, for jeg tror ikke noen hadde ønsket å følge bloggen min om den var dårlig, samme hvor mange røde løpere jeg hadde snublet opp og ned. Dermed gleder jeg meg nå til fortsettelsen, for vi går nå en spennende tid i møte. Kanskje først og fremst jeg, men du som leser denne bloggen får jo være med på reisen.

Og så kan jeg jo ikke unngå å være spent på hva som skjer etter at mitt første avisintervju blir publisert i løpet av de neste dagene.

Er ikke du?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #lesertall #leserstatistikk #utvikling #veienvidere

Jeg hørte gråt fra gangen

Når jeg hører at overbefolkning er et økende problem, får jeg lyst til å bidra til løsningen med å plante en kule midt mellom øynene til naboen min. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg gikk og klagde til ham fordi han støtt kom gjennom veggen med bassen sin, og han skal ha at han faktisk dempet seg etter det. Men utover høsten og vinteren har volumet gradvis økt, og den siste tiden har jeg begynt å gjenkjenne tekstene som akkompagnerer de monotone rytmene han så stakkarslig kaller musikk og fyller tilværelsen med så lenge han er hjemme. Noe han jo stort sett er, fordi han er student.

Men det er ingenting mot når han har fest.

Woman shouting loudlyIllustrasjonsfoto: Gdolgikh / yayimages.com

For når det blir helg kommer alle kompisene hans fra ghettoen og gjør krav på hele oppgangen. Da har jeg ikke noe valg om jeg tenker å være hjemme, da er jeg nødt til å være med på festen, for da skrus forsterkerne opp forbi elleve og glasskålene jeg vanligvis har stående på en vegghylle på kjøkkenet må tas ned med mindre jeg har lyst til å tilbringe søndagen med puslespill og superlim. Ikke bare rister veggene, men lydnivået er så høyt at en skulle tro det var mitt stereoanlegg som voldtar øregangene mine med «Boten Anna». De klarer rett og slett ikke å holde den dårlige festen sin innenfor leilighetens vegger.

Men det er ikke bare lyden dette gjelder, for plutselig hører jeg at festen også flytter seg ut i gangen utenfor døra mi. Jeg hører at noen er fryktelig sinte der ute. Det kjeftes og dunkes i veggen, og det er en høylytt krangel på gang. I det krangelen brytes opp og det blir stille på gangen har jeg fått nok og begynner å forberede meg mentalt på å gå inn i rollen som sur nabo og ringe på for å be dem roe seg ned. Men så skjer noe jeg ikke er forberedt på.

Jeg hører gråt. Etter lyden å bedømme sitter det en jente og gråter utenfor døra mi.

Med ett blir jeg usikker på hva jeg skal gjøre, og jeg glemmer nesten festbråket på andre siden av veggen. For nå har samvittigheten min slått inn, og den klarer ikke tanken på at det akkurat nå sitter noen utenfor døra mi og har det vondt. Men hva kan jeg egentlig gjøre?

Det ender med at jeg åpner døra og titter ut. Utenfor finner jeg en jente tidlig i 20-årene, sittende på gulvet med ryggen mot veggen og hodet bøyd ned mellom bena. Jeg spør henne om det går bra med henne. Hun ser forskrekket opp på meg med våte øyne, og nøler litt, før hun begynner å forklare at hun sliter med en irriterende hikke som hun ikke får stoppet fordi hun er redd for å kveles hvis hun holder pusten for lenge. Utvilsomt påvirket av alkohol, tenker jeg. Jeg spør henne om det er noe jeg kan gjøre for henne. Hun nøler litt igjen før hun spør om jeg kan stå der og passe på mens hun prøver å holde pusten for å bli kvitt hikken. Ok, hvis det er det du trenger så, tenker jeg og svarer ja, kjør på.

Hun prøver gjentatte ganger, men blir visst ikke kvitt hikken sin. Så virker det som at hun gir opp og blir stille igjen. Så ser det ut til at hun kommer til seg selv, for plutselig ser hun på meg og sier «Du, det går bra med meg altså. Tusen takk for at du bryr deg altså, men jeg trenger å være litt alene». Jeg nikker og sier at jeg forstår, men sier også at hvis det er noe, hva som helst, så må hun ikke være redd for å ringe på hos meg. Jeg bor der, sier jeg og peker på døra mi, og legger til at jeg får ikke sove uansett så lenge festen pågår ved siden av. Så går jeg inn til meg selv.

En halvtime til tre kvarter senere brytes festen opp og det blir stille. Det ble aldri så jeg gikk og ringte på, men jeg er også usikker på hva jeg hadde oppnådd. Jeg har jo tross alt vært der før og klaget. Så i stedet har jeg nå begynt å forfatte en klage til styret i borettslaget.

Mens jeg jobber med denne, er søndag morgen blitt et fint tidspunkt å øve på gitarspill. Med forsterker.

Og jeg spiller skikkelig dårlig når jeg ikke har fått sove skikkelig.

#hverdag #blogg #nabo #musikk #bråk #nabobråk #festbråk #fest #fyll #fylledrama #jegerlei

Tok en prat med jenta i speilet

Jeg tok et stort steg i går. Jeg utfordret virkelig meg selv da jeg for første gang takket ja til å la meg intervjue av lokalavisen om det å blogge anonymt om å leve i skjul som transkjønnet. Noe sånt som dette tror jeg ville vært utenkelig for bare noen måneder siden, og det viser hvor langt jeg er kommet i prosessen og hvor mye tryggere jeg har blitt på meg selv. Men er jeg virkelig blitt så trygg?

For da jeg kom hjem etter intervjuet var jeg skikkelig kvalm. Jeg hadde mest lyst til å sende både frokosten og kaffen journalisten hadde spandert tilbake opp spiserøret og ned i latrinen. Jeg begynte å frykte at jeg hadde gjort noe skikkelig dumt som jeg kom til å angre på når artikkelen blir publisert en gang over helga. Jeg følte meg bare jævlig, som et misfoster, og hadde lyst til å rive av meg jenteklærne og skylle av sminken fortest mulig.

Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, og at det bare var en ting å gjøre.

Så jeg satte meg ned i godstolen og ble sittende der en halvannen times tid, og fulgte nøye med da Scott Pilgrim bekjempet hver og en av Ramona Flowers’ onde eks-kjærester på tv-skjermen. Da filmen var over reiste jeg meg og gikk ut på badet. Men i stedet for å bøye meg over porselenet, stoppet jeg foran jenta i speilet. Jeg så opp og ned på henne og studerte antrekket hennes, og la merke til at hun gjorde det samme på meg. Deretter så jeg henne inn i øynene og smilte, før jeg sa til henne:

«Fy faen, du er rå! Og forresten, du ser fantastisk ut!»

Og så forlot jeg badet igjen, smilende. Med et håp om at jenta i speilet hadde hørt etter, og trodde på meg.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #selvtillit #jentaispeilet

Antrekk – første møte med media!

Kåpe: Days Like This | Genser: Vero Moda | Skjørt: Bik Bok | Skjerf: Glitter | Veske: Miss Selfridge

Som jeg skrev i går, ble jeg i går for første gang intervjuet i forbindelse med bloggen min av en journalist fra Adresseavisen. Som den jordnære hverdagsbloggeren jeg er, hadde jeg selvsagt egentlig planlagt å ta med egen fotograf til dette intervjuet, for å få dokumentert mitt første møte med media her i bloggen. Men fotografen min måtte dessverre avlyse i siste liten og da forsvant også planene om å få tatt antrekksbilder etter at intervjuet var over. Det var helt til journalisten tilbød seg å hjelpe, og dermed så dette innlegget og disse bildene dagens lys likevel.

Mange av mine lesere har det siste døgnet spurt meg om når intervjuet publiseres og om det kommer på nett. Når det kommer aner jeg ikke, bortsett fra at det blir tidligst over helgen. Men det kommer på nett da journalisten representerte Adresseavisens nettmagasin trd.by.

Jeg kommer uansett til å si i fra her i bloggen når det er publisert. Så følg med!

Hva synes du om antrekket?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #outfit #antrekk #ootd #mote #fashion #vinter #Trondheim #hverdag #jegblirbareintervjuetavpressenlizm #detskjersikkertdegogsåhverfredag

Mitt første intervju om bloggen!

Da jeg begynte å blogge for tre år siden stilte jeg meg selv to spørsmål. Det ene var hvor lang tid det ville ta før jeg ville overhøre noen tilfeldig forbipasserende snakke om bloggen min, og det andre hvor lang tid det ville ta før min lokalavis Adresseavisen tok kontakt for å intervjue meg. Det første har ennå ikke skjedd. Det andre tok tre år og fire måneder.

Egentlig er det vel på tide. Men for å være ærlig vet jeg ikke om jeg hadde sagt ja om de hadde spurt tidligere.

Journalisten var behjelpelig nok til å ta noen bilder av meg etter intervjuet. Flere bilder kommer i morgen.

For både jeg og bloggen har hatt en sterk vekst i det siste. Jeg merker jeg har blitt mye modigere og tør mer enn tidligere, og har sagt at 2016 fort kan bli det året jeg står frem som transkjønnet og begynner å leve som jente på heltid. Bloggen på sin side har de siste månedene økt kraftig i lesertall og jeg har aldri hatt så mange lesere over en lengre periode som jeg har akkurat nå.

Slikt blir selvfølgelig lagt merke til, og for noen dager siden ble jeg for første gang kontaktet av min lokalavis Adresseavisen for et intervju til deres nettmagasin trd.by. Jeg måtte bruke dagen til å tenke meg om før jeg svarte dem, for dette er uten tvil et stort steg for noen som blogger anonymt. Det endte med at jeg takket ja, men under forutsetning at jeg slapp å oppgi folkeregistrert navn eller alder, samt at jeg ikke ville la meg avbilde uten solbrillene mine og at jeg ville lese gjennom intervjuet før det ble publisert. Da jeg fikk grønt lys til dette gikk jeg med på å møte journalisten i dag klokken ett på kafeen Bare Blåbær i Trondheim.

Selv om jeg synes intervjuet gikk bra og jeg har en god følelse for dette, så må det sies at dette er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg var ganske kvalm i timene etter at intervjuet var avsluttet. Nå har jeg derimot roet meg ned igjen, og venter spent på fortsettelsen. For jeg har på følelsen at det er nå det begynner.

Intervjuet blir publisert på trd.by med all sannsynlighet etter helgen en gang.

Tror du dette er startskuddet for min tilværelse som toppblogger? Eller vil jeg falle tilbake på 20 lesere per dag om et par måneder? Fortell meg hva du tror i kommentarfeltet!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #dennyehverdagenkanskje #adresseavisen #adressa #media #utvikling #utfordring #veienvidere #hvablirdentro

Siste innkjøp – Miss Selfridge veske

Etter mye frem og tilbake, hvor Zalando først var utsolgt, for å så sende meg feil veske og deretter bli utsolgt igjen, er nå endelig dramaet avsluttet en gang for alle. Dermed kan jeg stolt vise frem min nye veske fra Miss Selfridge.

Zalando fikk den riktignok aldri inn igjen i sortimentet sitt, så jeg endte opp med å bestille den direkte fra Miss Selfridge egne nettsider. Det kostet noen kroner ekstra på grunn av svak kronekurs og tollgebyr på et par hundrelapper, men det måtte visst til skulle jeg ha den. Og nå er den utsolgt hos Miss Selfridge, så dette var visst siste mulighet for å skaffe den. Jeg er med andre ord mer enn fornøyd med fangsten.

Når jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem etter å ha møtt en journalist fra Adresseavisens magasin trd.by, og gjennomført mitt første intervju noensinne som blogger! Som den jordnære hverdagsbloggeren jeg er hadde jeg egentlig planlagt å møte med egen fotograf til intervjuet, men hun måtte dessverre melde avbud bare timer før, og derfor møtte jeg alene. Jeg klarte likevel å lure journalisten til å hjelpe meg med noen bilder, blant annet det du kan se over.

Hvordan intervjuet gikk kommer jeg tilbake til.

Hva synes du om den nye vesken min?

#shopping #innkjøp #mote #fashion #missselfridge #veske #blogg #rosablogg #utfordring #littkvalmnåfaktisk #håperdetgårover

Jeg står ved et veiskille…

Som anonym blogger har jeg i det lengste vært veldig konsekvent når det kommer til de ulike henvendelsene jeg har fått. Jeg har gått med på å la både VG og Nettavisen dele innlegg fra bloggen min fra tid til annen, så lenge de har linket direkte til bloggen min, men utover det har jeg takket nei til alle sponsor- og samarbeidsavtaler, samt deltakelse i VGTVs dokuserie Oljebarna, før jeg i det hele tatt hadde sett på forslagene deres. Det føltes ikke riktig for meg å forlate bloggens trygge sfære hvor jeg selv kan kontrollere informasjonen om meg som kommer ut, i frykt for at personopplysninger som kan lede til at jeg som transkjønnet tvinges ut av skapet før jeg er klar for det havner i feil hender. Det tryggeste har derfor vært å si nei til alt.

I alle fall frem til nå.

For som jeg har nevnt tidligere var jeg på lørdag i møte med en kommersiell aktør, som jeg fortsatt ikke vil nevne navnet på, om et mulig samarbeid, bare for å høre hva vedkommende hadde å si. For et år siden hadde dette vært utelukket og jeg hadde svart nei før jeg i det hele tatt hadde lest ferdig mailen. Jeg har fortsatt ikke svart dem, for uten å si for mye så vet jeg at om jeg takker ja, så vil jeg bli mye mer eksponert, noe som ærlig talt skremmer meg litt. Men at jeg i det hele tatt fortsatt tenker på det viser hvilken enorm utvikling jeg har hatt den siste tiden og hvor mye tryggere jeg er blitt på meg selv. Og ikke nok med det…

I morgen skal jeg for første gang la meg bli intervjuet av media om det å blogge om veien min ut av skapet.

Ønsk meg lykke til!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #utvikling #media #presse #scaryasfuck

Når skal jeg slutte å gå som jente?

I løpet av de tre årene jeg har blogget og de 850+ innleggene jeg har skrevet om veien min ut av skapet som transkjønnet, har jeg delt mang en hendelse jeg har gjennomført som jente. Men for hvert hinder jeg overvinner som gjør at jeg blir tryggere på meg selv, så vet jeg at jeg nærmer meg den store dagen hvor jeg står frem. Og med et er det en tanke som slår meg.

Dette blir den dagen jeg slutter å gå som jente.

For sånn som det er nå lever jeg jo mesteparten av livet mitt som den gutten det er forventet at jeg er fordi jeg ble født med tissefanten på utsiden. Det er bare unntaksvis at jeg får muligheten til å kle meg og dermed bli oppfattet av omgivelsene mine som den jenta jeg ønsker å være. Det er da jeg sier at jeg går som jente, fordi jeg ikke går som gutt som er det jeg gjør mesteparten av tiden. Men en dag kommer jeg til å stå frem, og da kommer jeg til å slutte å gå som gutt. Jeg kommer til å gå som jente hele tiden.

Eller gjør jeg det?

For mens jeg har skrevet innlegg om at jeg har vært på kino som jente, og at jeg har vært ute og tatt en burger som jente, hvor mange av dere andre der ute spesifiserer hvilket kjønn dere er når dere gjennomfører aktiviteter? Jeg regner med svaret er aldri, med mindre du er i samme situasjon som meg. Det er jo ikke noe behov for det, du gjør jo alt dette som deg selv, og den personen du er. Det er jo ikke noe å spesifisere, det er jo noe alle vet.

Og vel, egentlig er jeg jo allerede jente på heltid, innerst inne. Men ikke alle vet det fordi jeg spiller en rolle som gutt store deler av tiden fordi jeg er for redd til å vise det. Likevel vet jeg at denne dagen nærmer seg hvor jeg slutter å spille rollen som gutt. Når denne rollen viskes ut fra identiteten min, så vil jeg kun stå igjen som jente. Og da vil det ikke lenger være noen grunn til å spesifisere dette. For da vil jeg ikke lenger gå som jente.

Da vil jeg gå som meg selv.

Jeg er fryktelig spent på hvor langt unna, eller nære, denne dagen faktisk er. Men jeg gleder meg!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #filosofi #tanker #kjønn #utvikling #cogitoergosum

Glitter Arkaden lagde armbånd – spesialdesignet for meg!

Har du noen gang gått inn i en butikk og spurt etter en spesiell vare, og fått som svar at «nei, noe sånt har vi ikke – men vi kan lage det til deg»? Det var nettopp dette som skjedde meg da jeg besøkte Glitter på Arkaden i Oslo sentrum fredag ettermiddag, på jakt etter et armbånd og en ring som matchet halskjedet mitt.

Meg ferdig sminket og stylet like før vi forlot hotellrommet mitt for å dra til Baroque og etterpåfesten til Vixen Blog Awards.

Fredag ettermiddag, samme kveld som jeg skulle delta på årets Vixen Blog Awards, vandret jeg langs Karl Johan på jakt etter et sted jeg kunne handle litt tilbehør til antrekket mitt. Det var nok få av de som gikk forbi meg som den gutten jeg var kledd som, som ante at jeg om halvannen time skulle bli fikset opp av en makeupartist jeg hadde booket til hotellrommet mitt, og at dette innkjøpet var det siste jeg skulle gjøre før jeg gikk tilbake dit for å skifte til kjole og høye hæler, og deretter delta på årets største bloggfest som en av Norges mest leste transbloggere.

Ved en ren tilfeldighet havnet jeg på Glitter på Arkaden og så meg litt rundt i det lille lokalet etter noe som kunne matche halskjedet jeg allerede hadde hatt klart i lengre tid, og som jeg hadde tatt med meg i lommen for referanse. Det var da jeg hørte en stemme snakke til meg.

«Trenger du noe hjelp?»

Joda, jeg gjorde jo egentlig det, men siden jeg var i gutteuttrykk bestemte jeg meg for å spille rollen som den utskremte kjæresten, en rolle jeg ofte spiller når jeg handler smykker og sminke, siden jeg jo ikke er helt åpen om at jeg ønsker å leve som jente ennå. Jeg viste frem halskjedet jeg hadde i lommen og sa at jeg var utsendt for å finne et armbånd og en ring som matchet dette.

Jenta tok utfordringen og begynte å se seg litt rundt sammen med meg, og fant ganske raskt en ring som virket som om den var laget for å matche halskjedet mitt. Men hun hadde visst gjennomskuet bløffen min, og det tok ikke mange sekundene fra hun hadde spurt om det skulle brukes på en fest, og jeg svarte at det var til Vixen Blog Awards i kveld, at jeg fikk spørsmålet om det var jeg som skulle ha det. Jeg pustet ut noen sekunder før jeg nervøst innrømte at ja, det var det. Hun leet ikke på et øyelokk og fulgte opp med å spørre om jeg hadde hull i ørene, noe jeg jo ikke har, og dermed forlot hendene hennes med en gang stativet med øredobber før de flyttet seg over til et stativ med halskjeder med kuler som minnet om de som var på halskjedet jeg hadde i lommen. Så sa hun setningen jeg aldri kommer til å glemme:

«Det ser ikke ut som at vi har noen armbånd som passer. Men vi kan jo lage et selv ut fra disse halskjedene?».

I neste øyeblikk hadde hun funnet frem et verktøysett fra under disken og begynte å klippe opp to halskjeder for å så ta av kulene og tre dem på en enkelt armbånd hun hadde funnet i tilbudskroken. Hun slet riktignok litt med å lodde sammen leddene igjen, og ropte derfor på kollegaen sin som hun beskrev som «mye flinkere til sånt som dette enn meg», og som med et stort smil om munnen gikk løs på oppgaven. Dermed hadde jeg sysselsatt begge de to som var på jobb hos Glitter denne ettermiddagen, men det virket som de hadde det moro med oppgaven for jeg kunne se store smil hos dem begge. Ikke lenge etterpå ble jeg bedt om å rekke ut armen for å prøve på det nye armbåndet de to hadde designet og laget sammen.

Plutselig sto jeg der med et armbånd spesiallaget for meg rundt håndleddet.

Jeg kunne ikke annet enn å smile over den fantastiske servicen disse to hadde ytet denne dagen, og i alle fall ikke da jeg skulle betale og ble bedt om 82 kroner for både armbåndet og ringen fordi alt de hadde brukt kom fra tilbudskroken. Men selv om materialene kanskje var billige så var jo innsatsen og engasjementet til disse to jentene helt ubetalelig. Så i det de ønsket meg en fin kveld på Vixen Blog Awards, la jeg igjen url-en til bloggen min og lovte dem at det ville komme et skryteinnlegg i løpet av uka.

Og som lovet, her er innlegget. Jeg håper virkelig dere begge leser dette innlegget, og dermed skjønner hvor glad jeg er for den fantastiske innsatsen deres. Stå på, og jeg kommer sannsynligvis til å stikke innom for å handle neste gang jeg er i Oslo også, uansett om jeg trenger noe eller ikke. Skjønt, man trenger vel alltid flere smykker, gjør man ikke?

Uansett, tusen takk skal dere ha!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #shopping #innkjøp #glitter #arkaden #oslo #applaus #dyi #påenmåte

Ekstra fordeler for bloggere?

Invitasjonen min til Vixen Blog Awards kom fryktelig sent. Det gjorde at alle miniprisbillettene hos både NSB og flyselskapene forlengst var revet bort, og det var vanskelig å finne tilbud på overnatting på bookingsidene også, og derfor skrev jeg et innlegg om at jeg kanskje måtte avlyse turen på grunn av mitt trange budsjett. Det var da et par andre bloggere skrev til meg og sa at jeg kunne da bare kontakte hotellene i Oslo og høre om noen ville la meg bo gratis hos dem mot at jeg skrev om dem i bloggen.

«Haha, hva slags verden er det de lever i, som tror at hotellene kaster romnøkler etter alle med en blogg?» tenkte jeg, og fortsatte letingen. Plutselig snublet jeg over et dagstilbud hvor jeg fikk et enkeltrom til 600 kroner natten. Jeg slo selvsagt til.

Tidlig fredag ettermiddag triller jeg kofferten min inn i resepsjonen, kledd som gutt fordi jeg jo ikke lever åpent om min transkjønnethet ennå, og sier navnet mitt til den unge damen bak skranken. Det tar ikke mange sekundene før hun finner meg, og begynner å føre en monolog som ærlig talt overrasket meg litt, her gjengitt omtrent etter hukommelsen min.

«Jeg ser du har booket og forhåndsbetalt for et budsjettrom… jeg skal se om jeg finner noe litt hyggeligere og litt større til deg… ja, til samme pris altså… nei, det var visst ikke noe ledig… men da skal jeg i alle fall sørge for at du får større seng. Sånn, da var det ordnet!»

Jeg kan ikke helt tro det jeg hører, for jeg har ikke gjort noe annet enn å møte opp og si navnet mitt, og helt uoppfordret begynner altså denne unge damen å snakke om å oppgradere rommet jeg har bestilt til noe bedre. Jeg reist litt innenfor landets grenser og bodd på en del hoteller, men dette har jeg aldri opplevd før.

Jeg blir likevel litt skeptisk og undrer litt på hva som venter meg oppe i andre etasje når hun jo kun kunne oppgradere til en større seng, og ikke til «noe hyggeligere». Men rommet jeg fikk var da i høyeste grad tilfredsstillende nok? Jeg hadde jo bare planer om å sove og dusje der, så hva med dette rommet var det som gjorde at hun følte behov for å gi meg noe «hyggeligere» og større?

Det var da jeg begynte å lure på om speilreflekskameraet mitt, som jeg tilfeldigvis hadde hengende over skulderen ved innsjekk, kan ha vært grunnen. For hotellansatte bruker å ha god oversikt over hva som skjer i nærområdet fra dag til dag, så kan det være at denne unge damen tok en sjanse og gjettet at den unge mannen med Canon-kamera over skulderen, som sjekket inn samme dag som Vixen Blog Awards skulle avvikles, kunne være en blogger og derfor ga ham derfor ga ham en ekstra service i håp om å få god omtale skulle hun ha rett i sine antagelser?

Eller var det bare en tilfeldighet?

Jeg vet sannelig ikke, men det får meg likevel til å tenke på hvilke potensielle fordeler som finnes der ute for bloggere, enten det er i håp om gode eller i frykt for dårlige omtaler. Plutselig føles debatten om medias ukritiske opphøying av rosabloggerne til maktmennesker og samfunnsvitere ekstra relevant.

Uansett kommer jeg nå til å sørge for å ha speilrefleksen hengende synlig over skulderen når jeg sjekker inn på hoteller fremover.

PS! Jeg returnerer gjerne til dette hotellet senere om jeg får et godt tilbud igjen. Men det var på grunn av at jeg fikk rom med badekar, ikke på grunn av dobbeltsenga. Og frokostbuffeten hadde tomatbønner og bacon. Da er jeg frelst uansett hva.

#blogg #blogging #rosablogging #debatt #samfunn #media #mediemakt #reise #hotell #Scandic #Oslo #detbadekaretaltså