Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for desember 2015

Jeg ble plutselig redd for å dø!

I natt våknet jeg med et rykk i to-tiden. Jeg så meg rundt i rommet som en gang var soverommet mitt her jeg befant meg hjemme hos foreldrene mine i forbindelse med julehøytiden. I halvsøvne hadde jeg fått en slags forestilling om at jeg var i et rom på mindre enn to ganger to meter. Det fantes ikke dører eller vinduer her. Ingen vei inn eller ut, og rommet var helt tomt. Jeg fikk det plutselig for meg at dette var etterlivet og at det var her jeg skulle være alene i evigheten. Det fikk meg til å sperre opp øynene mine og jeg spratt opp i senga gjennomvåt av svette. Jeg satt der og hyperventilerte, og kjente jeg plutselig var livredd for å dø.

Etter at jeg fikk roet meg ned litt endret også tankene mine litt karakter. Selv om dette jo var et ubehagelig angstanfall ønsket jeg det egentlig litt velkomment, for frykten for å dø var egentlig en positiv variasjon etter så mange år med selvmordstanker. Men så begynte jeg å føle på det at det kanskje ikke var selve det å dø jeg var redd for, men mer det å dø uten å få muligheten til å leve. Uten å få muligheten til å være meg selv, fremfor å være den alle tilsynelatende vil jeg skal være, slik jeg er nå.

Med et skjønner jeg at dagen jeg kommer til å stå frem som transkjønet og begynner å leve som jente på heltid nærmer seg, særlig med tanke på hvordan årets feiring av julaften fortonet seg for meg.

Når jeg skriver dette er jeg fortsatt hjemme hos foreldrene mine, og jeg sitter i sofaen i stua med laptopen til pappa i fanget mens han sitter mer eller mindre ved siden av meg og ser på tv. Han aner ikke at jeg i dette øyeblikket sitter og skriver et innlegg i en blogg som har vokst fra å bli et verktøy for meg for å bli tryggere på meg selv som transkjønnet, til å bli en av Norges mest leste blogger om transkjønnethet. Og større skal den nok bli, når jeg står frem og alle får se hvem jeg faktisk er.

Og nå tror jeg ikke det er lenge igjen.

PS! Hvordan julefeiringen ble kommer jeg tilbake til i et eget innlegg når jeg er hjemme og kan bruke min egen pc

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #selvmordstanker #jul #godjul #desember #menfaktisk #sågårdetbedremedmegnå #ogjegtrorjegtrengtedenneoppvåkningen

Premiene i julegavekonkurransen!

Før jul hadde jeg som kjent en julegavekonkurranse her i bloggen hvor tre heldige vinnere stakk av med hver sin julegavepremie. De kunne velge hver sin gave blant de tre som er avbildet i bildet over. Men utenom meg var det ingen som visste innholdet i noen av pakkene, og i tilfelle noen av vinnerne ønsket å spare sin gave til julaften hadde jeg heller ingen planer om å avsløre dette. Ikke før i dag, nå som julaften er unnagjort.

Så hva fikk vinnerne av julegavekonkurransen min?

Pakke nummer en inneholdt filmen Gremlins på blu-ray, en film jeg selv bruker å se i jula, selv om jeg ikke ser dette som en julefilm men mer en film hvis handling tilfeldigvis finner sted i jula. Pakke nummer to inneholdt boken Dawn of the Bunny Suicides. En bok som ikke burde være morsom, men som i høyeste grad er det hvis man setter pris på sort humor. Og helt til sist inneholdt pakke nummer tre to poser med assortert fudge fra Sjokoladebutikken i Trondheim.

Jeg håper vinnerne ble fornøyde med gavene sine, og at de som resten har hatt en fin julefeiring så langt med venner og familie. Selv sitter jeg fortsatt hjemme hos foreldrene mine, og har knabbet laptopen til pappa i et øyeblikk for å få postet dette innlegget. Etter planen skal jeg være her frem til i morgen kveld, så om jeg ikke får oppdatert bloggen i morgen er dette grunnen. Jeg skal likevel forsøke å oppdatere i morgen også, men om ikke så oppdateres den som normalt fra søndag av og da med en oppsummering av hvordan årets julefeiring har fortonet seg for meg.

Fortsatt god jul!

#jul #julegave #konkurranse #giveaway #vinn #win #blogg

God jul til deg fra meg!

Denne hilsenen er til deg. Akkurat deg. Uansett hvem du er. Om du følger denne bloggen fast eller bare tilfeldigvis ramlet innom nå, så ønsker jeg deg en fantastisk god og fredelig julefeiring med dem du er glad i.

Selv er jeg hjemme hos foreldrene mine nå, og på tross av stor fremgang så er status også i år at julen må feires i dressen jeg hater i stedet for kjole, og derfor har jeg ikke noe juleantrekk å vise frem. Likevel ser jeg nå frem til både middagen og gaveutdelingen, og ikke minst det å få være sammen med familien min.

God jul til deg og dine!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #jul #godjul #julaften #julehilsen #julekort #desember

Kvelden før kvelden – julemusikk

Julen handler i stor grad om tradisjoner, og i en nesten like stor grad handler disse tradisjonene om julemusikk. År etter år vender vi tilbake til dem, fordi de sender oss tilbake i tid til tidligere julefeiringer og gir oss julestemning. Derfor velger jeg, i år som i fjor, å dele noen julefavoritter her i bloggen nå på selveste lille julaften. Men her finner du ikke de nitriste norske julesalmene, for ord kan ikke beskrive hvor mye jeg misliker «Jeg er så glad hver julekveld» og det der barnet som er født i Betlehem, hvis sterke røtter i salmetradisjonen gjør dem ulidelig trege. Da er det bedre med noe med litt spenst i, sånn som…

The Pogues – Fairytale of New York

Til julesang å være er den temmelig utradisjonell, men likevel er det mange som har den på sin liste over julefavoritter. Jeg får i alle fall med en gang julestemning når denne dukker opp på radioen i desember, særlig hvis det skjer mens jeg sitter i bilen sammen med pappa og søsteren min når vi er på den årlige runden på jakt etter julegaver til mamma. Derfor må den med.

Mike Oldfield – In Dulci Jubilo

Jeg er oppvokst med Mike Oldfields musikk gjennom faren min, og selv om han for de fleste er mest kjent for «Moonlight Shadow» som stadig resirkuleres på Radio Norge og P4, så har han de siste årene også fått et nytt publikum gjennom låta «Nuclear» som ble brukt i traileren til dataspillet Metal Gear Solid V. Når «Il Dulci Jubilo» fremføres i norsk drakt heter den «Jeg synger julekvad», og da finner jeg den ulidelig kjedelig. Men denne versjonen nyter jeg virkelig, og derfor hører den med på min spilleliste til jul.

Katherine Jenkins – O come o come Emmanuel

Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat denne sangen gir meg gåsehud, og den får meg alltid til å bare sitte der stille og lytte nærmest ute av stand til å gjøre noe annet. Det gjelder ikke nødvendigvis bare i Katherine Jenkins’ versjon selv om jeg synes hun gjør den veldig godt, og derfor tar jeg den med, i år som i fjor.

Men selv om jula i stor grad handler om å tviholde på tradisjoner, så føler jeg ikke at jeg bare kan poste de samme sangene som i fjor og slippe unna med det. Derfor tar jeg med noen ekstra sanger som jeg ikke nødvendigvis får julestemning av, men de har i alle fall noe med jul å gjøre. Og for alt jeg vet kan det jo hende du har noen juleminner knyttet til disse sangene.

Wizzard – «I Wish It Could Be Christmas Everyday»

Denne skremmer vettet av meg! Og mens de synger om hvordan de ønsker at det var jul hver dag, tenker jeg for meg selv at jeg er jævlig glad for at det ikke er jul hver dag hvis det er dette jeg risikerer å få ned pipa. Men jeg må si jeg digger entusiasmen til ungene som dukker opp etter cirka 2:15…

«Weird Al» Yankovic – «Christmas at Ground Zero»

Ingen kommentar. Men jeg ler… og føler meg litt slem…

Men for å avslutte dette innlegget spør jeg, akkurat som i fjor: Hva er dine julefavoritter? Del dem gjerne med meg i kommentarfeltet mitt, så skal vi se om vi sammen kan lokke på julestemningen!

#jul #desember #julemusikk #julesang #julesanger #julestemning #lillejulaften #vinter #jegkanikkefåsagthvormyejeghateretbarnerfødtibetlehem #forennitristsang #fysj

Sto nesten frem for gutta på jobben!

Det er snart to måneder siden jeg begynte i ny jobb, og i går var jeg ute på byen med gutta fra jobben som en slags juleavslutning før vi gikk ut i ferie. Jeg har tidligere fortalt hvor utrolig godt jeg trives, selv om det bare er mannfolk som jobber der og at de ikke aner at jeg er transkjønnet og føler meg som jente. Men i går avslørte jeg nesten hemmeligheten min for dem…

Siden dette jo var en juleavslutning følte jeg at det denne kvelden det ble naturlig å takke dem for den gode mottakelsen jeg hadde fått siden jeg begynte hos dem for to måneder siden, da de jo er en ganske sammensveiset gjeng men likevel har fått meg til å føle meg inkludert i teamet. De på sin side sa at det var fint å ha meg med på laget og at jeg hadde gjort en god figur så langt.

Men selv om de som sagt ikke aner at jeg er transkjønnet, så har jeg fra dag en vært åpen om at jeg har noen psykiske utfordringer og derfor la de til at om jeg noen gang følte meg klar til å fortelle hva som plager meg så skulle jeg vite at det ville bli mellom oss, og at i denne familien beskytter og støtter man opp hverandre. De innrømte at de ikke hadde særlig kunnskap om psykisk sykdom og at jeg derfor måtte si i fra om det var noe de kunne gjøre for å tilrettelegge mer for meg. Jeg føler dette sier det meste om hvilket fantastisk jobbmiljø jeg har havnet i.

Samtalen dreiet etter hvert over på hvor synd de synes det var at hun ene som jobbet for det firmaet jobben min deler kontorlokaler med sluttet i forrige uke. Særlig fordi hun var eneste kvinne der og at det nå bare er mannfolk på kontoret. De begynte å snakke om hvordan dette jo er en veldig mannsdominert bransje og de var enige om at det trengs noen damer i bedriften. Daglig leder ser på meg i det han sier «Vi skulle så gjerne ha ansatt noen damer, men vi finner dem jo ikke!»

Det er da jeg nesten sier det. At de allerede har en dame på kontoret, men de vet det ikke. Fordi jeg foreløpig ikke er åpen om min transkjønnethet, men at jeg jobber med å gradvis komme meg ut av skapet og bli jente på heltid.

Men så kommer jeg på hvor vi er hen. At vi er på et utested fullt av masse andre mennesker, og selv om disse nok er fullt opptatte med sine egne diskusjoner og at det jeg måtte ha sagt sannsynligvis ville druknet i alle de andre stemmene i lokalet, så følte jeg ikke at dette ble riktig sted å fortelle hva jeg er og at jeg står bak Norges kanskje mest leste transblogg.

Likevel sier dette en hel del om hvor viktig det er med godt arbeidsmiljø. Hadde jeg fått spørsmålet om det hadde vært lettere for meg å stå frem på en arbeidsplass med bare kvinner hadde jeg for to måneder siden svart «definitivt», fordi jeg bare hadde den forrige jobben, med det over-macho jobbmiljøet som jeg mislikte intenst, å sammenligne med. Nå er jeg derimot ikke like sikker, for selv om det altså bare jobber menn i den bedriften jeg jobber for nå, så er jeg sikker på at de vil ta det pent når jeg føler tiden er inne for å fortelle dem hemmeligheten min.

Og ikke minst sier det også en hel del om hvor langt jeg har kommet. Jeg begynner å bli mer og mer sikker på at 2016 blir mitt år.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #utvikling #jobb #jobbmiljø #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #jul #juleavslutning #desember #2016blirmittår #håperjegda

Dagens middag – julegrøt og julefilm

No var vi vaska gølvet og… ja, det var vel det. Det er dårlig med vedfyring her, så det er lite poeng i å bære ved. Ikke er det noe sted å sette opp «fuggelband» heller, og noe tre gidder jeg ikke dra inn i stua. Så da kan jeg vel sette meg godt tilbake og prøve å holde på førjulsstemningen så best jeg kan de dagene som er igjen før julaften med en porsjon Fjordland risgrøt med noen biter rødvinspølse ved siden av og en skikkelig juleklassiker i dvd-spilleren.

Og siden jeg er alene så gadd jeg ikke legge i noen mandel. Marsipangrisen tar jeg selv!

Begynner du å komme i mål med juleforberedelsene, eller har du uoverkommelig mye igjen?

#jul #førjul #førjulsstemning #advent #desember #mat #middag #grøt #julegrøt #film #julefilm

Post Gaveinnpakking Blues

Så var årets siste julegave kjøpt og pakket inn, og lagt i en haug på toppen av hylla som deler kjøkkenet mitt fra stua i påvente av at jeg skal få levert den til riktig mottaker. Haugen bærer litt preg av at jeg er blitt alene siden i fjor og selv når jeg legger til at det mangler en som jeg måtte sende fra meg 16. desember for å rekke Postens deadline, synes jeg den er litt stusselig sammenlignet med tidligere år. Veldig synd fordi jeg synes det er gøy å gi gaver og enda mer gøy å pakke dem inn. Derfor synes jeg det alltid er litt trist når jeg er ferdig og det ikke er flere pakker å pakke inn.

Men jeg har en mistanke om at når jeg kommer hjem til foreldrene mine på julaften så er det noen der som ennå ikke er ferdig. Lillesøsteren min er nemlig min rake motsetning der som faktisk hater å pakke inn gaver, og det har hendt flere ganger når jeg har kommet hjem til jul at jeg har, på julaften, måtte pakke inn de gavene hun skulle gi fra seg i løpet av kvelden. Et år pakket jeg faktisk alle gavene for henne, utenom en – den hun skulle gi til meg.

Likevel, selv om gavehaugen er blitt mindre og jeg ikke får muligheten til å dele noen jule- eller nyttårskjole i bloggen i år, så føler jeg at denne julen er et mellomspill for min del. Jeg er i en overgang til noe bedre, og neste år ligger det kanskje masse venninnegaver også i denne haugen.

Er du ferdig med julegavene?

#jul #julegave #desember #pakke #innpakking #shopping #juleshopping #innkjøp #juleinnkjøp #julejul #hverdag #handelstand

Gruer meg til alle jule- og nyttårsantrekkene

I dette bildet viser jeg stolt frem kjolen jeg hadde på meg på nyttårsaften for to år siden. Den nyttårsaftenen jeg for første gang sto under fyrverkeriet på Kristiansten festning utenfor Trondheim sentrum og møtte det nye året kledd som jente. Den jenta jeg alltid har følt meg som men ikke tør å vise verden at jeg er, fordi jeg er født som gutt. Det var den beste måten å starte et nytt år på!

Derfor er det veldig sårt å vite at i år kommer jeg ikke til å få denne muligheten. Derfor gruer jeg meg til alle de andre rosabloggerne snart begynner å dele bilder av sine kjoler fra jula og nyttårsaften. For jeg vet jeg kommer til å kjenne misunnelse.

Slik var jeg kledd da 2013 ble 2014. Jeg skulle ønske jeg kunne møte 2016 på samme måte.

Tidligere år har jeg brukt å feire nyttårsaften sammen med eksen, men etter at det ble slutt mellom oss i april står jeg nå helt uten planer på nyttårsaften, og fordi det ikke er noen her i nærheten jeg føler det er naturlig å spørre kommer jeg sannsynligvis til å tilbringe den alene. Selvsagt er det jo ingenting i veien for å ta på en fin kjole og litt sminke når jeg er for meg selv, men for å være ærlig synes jeg det å pynte seg opp bare for å tilbringe kvelden alene med NRKs nyttårskavalkade er bare trist. Da oppnår jeg jo ikke den gode følelsen jeg ønsker ved å feire inngangen til et nytt år som en av jentene.

Derfor gruer jeg meg veldig til å se alle de andre i bloggverdenen dele sine antrekk og sine bilder fra hvordan de tilbringer sin nyttårsfeiring med like pent kledde venninner, som en påminnelse om hva jeg går glipp av. Selv om jeg selvsagt unner dem det og håper de får tidenes kveld. Jeg skulle bare ønske jeg også fikk det.

Jeg får bare fortsette å jobbe på slik at 2016 blir mitt år. Slik at jeg i løpet av dette året blir modigere slik at jeg tør å gå ut mer som den jenta jeg føler meg som, og blir kjent med nye mennesker. Og at når vi skal til å skrive 2017 så står jeg der igjen under rakettene kledd i en glitrende kjole og ønsker det nye året velkommen som en av jentene.

Og hvem vet. Kanskje dette faktisk blir den siste nyttårsaftenen jeg ikke er kjolekledd?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #jul #xmas #christmas #nyttår #newyear #antrekk #outfit #ootd #juleantrekk #juleoutfit #nyttårsantrekk #nyttårsoutfit #utfordring #angst #depresjon #psykisk #helse #detteinnleggetbleveldigdepressivt #merdepressivtennjeghaddeplanlagt #jaja

So this is christmas…?

Nå er det ikke mange dager igjen til jul. Men det skulle man ikke tro når man her i Trøndelag ser ut vinduet, for regnværet som klasker mot ruten min minner mer om 17. oktober enn om 21. desember. Hvor ble det av den magiske førjulstemningen? Jeg må prøve å lokke den frem på et eller annet vis. Men hvordan?

Jeg kan vel ikke annet enn å prøve å minne meg på hvordan den føles ved å se på disse bildene som jeg tok på vei opp bakkene mot Rosenborg da jeg sent på kvelden var på vei hjem fra sentrum den 15. desember i fjor.

«Også jeg som egentlig ikke liker snø» skrev jeg i bloggen den gangen. Men det var jo fordi jeg i tenårene, etter at jeg ble for gammel til å gå ut og ake i bakkene, stort sett forbandt snøfallet med å gå ut og måke. Men akkurat nå gjør det meg faktisk ingenting å måtte grave meg ut litt bare jeg får litt førjulstemning.

Derfor lar jeg disse bildene stå uten noen sammenligning til årets vinter som kun varte i to dager før den smeltet bort og gikk tilbake til høst, slik at når jeg eventuelt kommer tilbake hit om et år ikke vil bli minnet på hvor grå årets desember har vært.

Håper på et kraftig snøfall innen to dager.

#blogg #hverdag #foto #snø #jul #førjul #advent #stemning #desember #itsthemostwonderfultime #oftheyear

Bearbeider foreldrene mine

Jo nærmere jul vi kommer, jo mer stress føler jeg det blir og selv om jeg hadde fri fra jobb på fredag fortonet dagen seg som et eneste stort maraton der jeg løp fra avtale til avtale for å rekke over alle jeg skulle møte. Men jeg fikk likevel tid til å gjennomføre den årlige tradisjonen med å dra ut sammen med pappa og søsteren min for å handle julegavene til mamma sammen, noe vi har gjort siden vi var ganske små og som søsteren min og jeg derfor alltid tvinger gjennom.

I bilen på vei fra Trondheim sentrum til varehusene på Tiller går praten løst. Søsteren min er frustrert over hvordan feministikonet Anita Sarkeesian har ødelagt det beste sjekketrikset hennes, nemlig at hun er en gamer, og legger til at den nye feminismen for henne føles som en tvangstrøye. Faren min legger også inn noen velvalgte ord om hvordan han oppfatter feminismen nå, og heller ikke han er videre positiv. Det er da jeg bestemmer meg for å skyte inn noen ord.

«Jeg var nettopp i et møte med Kvinnefronten da».

Faren min er den jeg alltid har hatt vanskeligst for å snakke med om at jeg er transkjønnet og føler meg som jente. Jeg har faktisk aldri fortalt ham det selv, og han fikk dessverre vite det på en veldig kjip måte for et år siden, og selv om han reagerte med det raseriet jeg fryktet så var det heldigvis ikke rettet mot meg men mot den som synes det var sin oppgave å fortelle ham dette. Forholdet vårt endret seg ikke i det hele tatt etter at dette skjedde, men vi har heller ikke snakket noe mer om det. Nå får jeg det plutselig for meg at tiden er inne for å ta det frem fra under teppet igjen.

Pappa blir stille og selv om blikket hans er vendt fremover på veien så ser jeg at det er spørrende. Jeg spør ham først om han fikk med seg konflikten som var mellom transmiljøene og Kvinnefronten, til hva han svarer at han har fått med seg at det var noe men ikke hva. Jeg forteller derfor like godt om Kvinnefrontens Feministiske Frigjøringsfestival, et navn pappa sukker høylytt over, og hvordan de slapp til mannshateren og transfoben Julie Bindel på talestolen noe som førte til at transkvinnene følte seg trampet på og følte seg ekskludert fra festivalen, selv om Kvinnefronten på sin side unnskyldte seg med at hun kun var der for å snakke om prostitusjon. Her bryter pappa inn og sier at det hjelper faen ikke når det er snakk om et menneske med slike holdninger, og at han har full forståelse for at noen følte seg uvelkomne.

Jeg fortsetter ved å fortelle at Kvinnefronten kort tid etter dette skulle holde et potensielt stiftelsesmøte for et lokallag her i Trondheim, og at jeg skrev til dem på facebook at jeg oppfattet Kvinnefronten som ekskluderende etter hendelsen med Julie Bindel, noe de svarte på ved å invitere meg til et privat møte og at jeg takket ja til dette møtet. Deretter avsluttet jeg med å si at de på dette møtet la seg langflate og ba meg om unnskyldning. Det var da enda godt, sier pappa, fortsatt med litt irritasjon i stemmen men også med en stor grad av lettelse.

Etter dette er det helt stille i bilen, helt til jeg bryter stillheten ved å si at her er det lenge siden sist jeg har vært, der vi kjører gjennom Byåsen på den alternative ruta pappa har valgt for å unngå rushtrafikken på E6. Jeg skjønner at det ikke er noen vits i å snakke mer om dette akkurat nå, for det kan bli litt mye på en gang.

Likevel er jeg fornøyd med å på en naturlig måte stikke inn noen ord om min transkjønnethet i samtalen, og dermed har jeg begynt bearbeidelsen av foreldrene mine for å få dem til å forstå at jeg er transkjønnet og føler meg som jente.

Og resten av handlerunden gikk akkurat slik den alltid har brukt å gjøre de årene vi har holdt denne tradisjonen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lhbt #lgbt #skeiv #kjønn #feminisme #kommeut #jul #julegave #julehandel #foreldre