Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2015

Nå vil jeg ikke være sint mer!

Jeg har aldri sett på meg selv som en transaktivist, og da jeg begynte å blogge var planen at jeg ikke skulle bli en av de sinte aktivistene som sitter med pekefingeren og forteller deg hva du skal mene om deres hjertesak, som forøvrig er den viktigste saken i verden og burde være det for deg også. Mitt mål var å ha en hverdagsblogg skrevet av en helt vanlig jente som tilfeldigvis var transkjønnet, og på den måten vise at vi også er helt normale mennesker. Noen innlegg om utfordringer jeg møter som trans er jo uunngåelige, men jeg tror jeg har fått flere til å åpne øynene på denne måten. Jeg er en helt vanlig jente, som spiser, sover og promper som alle andre, og tilfeldigvis er jeg også trans. Jeg tror dette bidrar til å «menneskeliggjøre» det å være transkjønnet mer enn det ville gjort om jeg hadde sittet med pekefingeren og lekt meningspoliti.

Og så kom saken med Kvinnefronten, og jeg ble sint. Fryktelig sint. Ikke bare for at de indirekte ga oss transkvinner beskjed om å holde oss hjemme fra deres feministiske frigjøringsfestival ved å invitere en av dem som i flere år åpent har mobbet og trakassert oss. Men det som gjør meg mest sint er måten Kvinnefronten har håndtert kritikken vår i ettertid. De har ikke vist noen vilje til å møtes for en felles dialog, de har bare kommet med et par unnskyldninger og bortforklaringer.

Samtidig har noen av Kvinnefrontens medlemmer gått til angrep på meg og bloggkollega ComingOutChristine privat, under påskuddet at de kun representerte seg selv og ikke foreningen de er medlemmer i, når de har beskyldt oss for å forsøke å splitte feministbevegelsen med kritikken vår og bruk av falsk retorikk. Med denne skitne debatteknikken hvor de ikke vil diskutere med oss i det åpne, men heller kaste bæsj etter oss som privatpersoner, har det blitt umulig å føre en saklig debatt med dem. Det er ikke annet å gjøre enn å gi opp.

Det betyr likevel ikke at Kvinnefronten har vunnet, for med et slikt resultat finnes det ikke vinnere. Vi er alle tapere.

Men jeg orker rett og slett ikke mer av denne kampen. Jeg sliter med depresjon, mye på grunn av min transkjønnethet. Jeg har nok med å stå opp om morgenen, kle på meg og lage frokost. Nå må jeg ta denne kampen også, og jeg må ta den alene. Det føles også veldig demotiverende når jeg føler at ingen hører på det jeg sier.

Dessuten er jeg lei av å være sint. Jeg liker ikke å være sint, for jeg har et veldig temperament, så når jeg først blir sint blir jeg veldig sint. Så sint at jeg kan skremme dem rundt meg, og dermed ta energi fra dem. Dessuten tar det også energi fra meg selv, så det er en ren tap/tap-situasjon.

Så jeg vil ikke være sint mer. Faktisk så har jeg lyst til å le igjen.

Så kjære leser. Kan du fortelle meg en vits i kommentarfeltet?

Og la den være morsom, for den eneste vitsen jeg kommer på akkurat nå er Kvinnefronten. Og den er ikke særlig morsom…

Seriøst! Fortell meg en vits i kommentarfeltet! Den morsomste vitsen du kommer på. Få meg til å le så høyt at du hører latteren min runge gjennom det nordiske terrenget!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #kvinnefronten #diskriminering #hverdag #tanker #filosofi #blogg #psykologi #psykisk #helse #depresjon #angst #wosinddieclowns ? #wosinddienarren ? #werhatdaslachenabgestellt ?

Kvinnefronten fortsetter å skuffe

Jeg har i det siste skrevet flere innlegg om min frustrasjon rundt at Kvinnefronten inviterte transfoben og mannshateren Julie Bindel til sin «feministiske frigjøringsfestival». Før helgen kom også Kvinnefronten med sitt svar på kritikken jeg og andre har kommet med, men fordi jeg har vært travel de siste dagene har jeg ikke hatt tid til å skrive min respons før nå. Men selv om jeg synes det står noe fornuftig der, så er summen at jeg fortsatt er skuffet over Kvinnefronten.

De vil rett og slett ikke forstå hvorfor, og hva det er vi er forbanna for!

Kvinnefronten prøver å få det til å høres ut som at det hele handler om forskjellige meninger og at uenighet ikke er farlig. Jeg er selvsagt enig i det siste, at uenighet kan være sunt og hjelpe en med å se en sak fra forskjellige sider. Men dette handler om så uendelig mye mer enn bare ulike meninger. Julie Bindel er ikke bare uenig med meg. Hun kommer med jevnlige stikk mot transpersoner som er så gjennomsyret av hat at jeg ikke kan fatte hvordan Kvinnefronten ikke klarer å se det. Julie Bindel er ganske enkelt en mobber! At hun var tilstede for å snakke om prostitusjon er for meg helt likegyldig, for ved å gi Julie Bindel en talerstol på en festival for feministisk frigjøring sender de meg som transkjønnet, bevisst eller ubevisst, et signal om at jeg ikke er velkommen der.

For man kan jo spørre seg selv. Om du blir plaget jevnlig av den samme personen på vei til og fra skolen, og plutselig observerer mobberen din hånd i hånd med en av dine beste venninner. Har du da lyst til å bli med denne venninnen hjem neste dag da?

Jeg begynner også å bli lei av å høre om at hun ba om unnskyldning i 2004. Det er supert at hun ba om unnskyldning, all honnør til henne for det, for det å be om unnskyldning krever mot. Men en unnskyldning har aldri og vil heller aldri ha tilbakevirkende kraft for handlinger som blir begått i etterkant. Å referere til denne unnskyldningen har ingen hensikt, for Julie Bindel har langt på nær gitt seg som mobber. Fortsatt mener hun og hennes meningsfeller at slike som meg håner dem som kvinner ved å etterligne kjønnstereotyper og forsøke å tvinge oss inn på territorier hvor menn ikke har adgang, slik som dametoalettet.

Dersom de har rett må det bety at jeg har en sinnslidelse. En sinnslidelse jeg aldri kommer til å bli kvitt, og som jeg blir hatet for at jeg har. For dere skal vite at jeg har prøvd hardt å akseptere at jeg ble født som gutt. Jeg har prøvd å ignorere stemmen i hodet som sier at «hei, dette stemmer ikke» når noen omtaler meg som mann. Det sendte meg gradvis ned i en dyp depresjon, og jeg har flere selvmordsforsøk bak meg. Etter at jeg gradvis har begynt å tillate meg selv å lytte til denne stemmen, så har jeg gradvis også fått det bedre. Det er nå over tre år siden sist jeg forsøkte å ta livet mitt, og jeg ønsker ikke noen ny reprise på dette.

Men hver gang jeg hører disse beskyldningene mot meg som transkjønnet som sier at jeg aldri kan bli kvinne og at jeg må «akseptere» at jeg er mann, så kjenner jeg den samme klumpen i magen som jeg kjente den gangen jeg forsøkte å undertrykke den personen vi etter hvert har lært å kjenne som Emilie. For det er jo alt jeg ønsker her, nemlig å få være meg selv. Får jeg ikke det, kan det være det samme.

Jeg har ingen problemer med at dere i Kvinnefronten inviterer gjester som kanskje har et annet syn på ting enn det jeg nødvendigvis har. Faktisk er jeg for det, for jeg har forlengst sett meg litt lei på den sirkelrunkingen som slike temafestivaler bruker å ha, hvor man annonserer en debatt i programmet, mens det vi får se er et panel hvor alle sitter og nikker hvis de ikke har ordet. Uenighet er sunt og gjør debatter interessante.

Men her er det altså snakk om en mobber. En mobber som åpenbart hater og undertrykker en gruppe som dere mener dere representerer i deres «kamp mot all kvinneundertrykking». Det får meg faktisk til å lure på om dere ikke ser meg som kvinne når hennes tilstedeværelse er viktigere enn min trygghet, og dere dermed feier den kvinneundertrykkingen jeg blir utsatt for til side.

Dette har jeg sagt flere ganger nå, i flere innlegg. Likevel velger dere i Kvinnefronten å svare med bortforklaringer som går på siden av det vi kritiserer dere for, som om dere ikke forstår. Og for hver bortforklaring prøver vi å adressere kritikken på nytt med nye formuleringer for å vise hva det er vi egentlig mener, som fører til de samme bortforklaringene. Det virker rett og slett ikke som at dere i Kvinnefronten ønsker å forstå. Dere svarer jo nærmest som om vi er en sekundærgruppe for dere, og dermed ikke «fullverdige» kvinner.

Så beklager, Kvinnefronten. Dere forstår ikke, og sannsynligvis kommer dere aldri til å forstå heller. Og så lenge dere ikke gjør det, så er den eneste kvinneundertrykkingen dere kjemper mot den dere selv opplever. Det er forsåvidt helt i orden for meg.

Men da er det ikke likeverd dere kjemper for.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #kvinnefronten #diskriminering #juliebindel #ognåerjegleiavåværesint #menhvisikkejegsierifrasågjøringendet #foringenkjemperpåminevegne #jegeralene

Hvordan markerte du Halloween?

I går postet jeg et kjapt innlegg, som jeg egentlig ikke hadde tid til å poste, like før jeg løp ut litt før klokken 11 på formiddagen. Når dette innlegget postes dagen etter har jeg akkurat kommet hjem. Jeg har ikke vært hjemme i mellomtiden.

Med andre ord jeg er kraftig redusert og selv om jeg jo ikke rører alkohol, har jeg nå en skallebank av bibelske proposjoner. Ikke bare etter gårdagens/nattens aktiviteter og arbeid, som forøvrig ikke hadde noe som helst med Halloween å gjøre. Men også på grunn av at det i uka som gikk har vært veldig høyt tempo utenfor bloggen med prosjekter av den typen jeg ikke kan snakke om fordi jeg ikke vil avsløre identiteten min. Så da jeg en gang i natt fant meg en improvisert seng et annet sted i byen, fordi det da ble for upraktisk å dra hjem, og jeg endelig fikk muligheten til å hvile igjen for første gang på en uke, sa kroppen klart i fra om at nå var det nok. Nå var det på tide å ta det litt med ro.

Derfor hviler jeg litt i dag, og kanskje i morgen også, selv om jeg har flere ting jeg vil snakke om. Men jeg er nesten nødt til å lytte til kroppen min også. Og nå er jeg så sliten at jeg faktisk driter i at Rosenborg spiller mot Haugesund på TV2 akkurat nå, selv om jeg som kjent er stor fan av RBK. Men jeg har mer lyst til å finne senga mi.

Så i mellomtiden, kan ikke du fortelle meg, i kommentarfeltet mitt, hvordan du markerte Halloween?

Jeg håper jeg får masse spennende historier og anekdoter å lese i morgen. Men frem til det sier jeg god natt.

#Halloween #oktober #tidsklemma #jobb #arbeid #allworkandnoplay #makesemilieadullgirl