Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2015

Å være jente med kompisene?

For ikke så lenge siden skrev jeg om det at det var lettere for meg å stå frem for venninner som transkjønnet, enn det var for kompiser, noe jeg tror skyldes at jeg ved å fortelle at jeg føler meg som jente føler meg nærmere venninnene, mens jeg ovenfor kompisene kanskje distanserer meg litt mer. Likevel har jeg da flere kompiser som vet om det og som har sagt at de synes det er helt greit. Men mens jeg deltar på venninnekvelder og innimellom går på kafé som jente med venninnene mine, så er situasjonen en helt annen med kompisene.

Ingen av kompisene mine har ennå sett meg som jente.

De har selvsagt sett bildene fra denne bloggen, og jeg vet også at en av dem leser denne bloggen mer eller mindre fast. Men verken han eller de andre har noen gang fått møte meg som Emilie ansikt til ansikt.

Men hvorfor det egentlig? Hva er det som er så skremmende med det? Vil det bli vanskeligere å diskutere hvorvidt den hyppige rebootingen av Batman gjør ham oppbrukt som filmhelt, dersom en av oss som diskuterer er kledd i skjørt og har maskara på øyevippene? Vil det at jeg på utsiden utstråler noe annet enn jeg har gjort frem til nå gjøre det mindre naturlig å avholde et Indiana Jones-filmmaraton med rumensk underteksting og løsmunnede kommentarer slengt mot TV-skjermen? For jeg synes jo fortsatt alt det vi gjør sammen er gøy. Det er jo kun det ytre på meg som vil være annerledes. Under alt dette vil jeg fortsatt være den samme.

Har dette virkelig så mye å si?

Tydeligvis, siden jeg frem til nå ikke har vært klar for å la noen av dem få møte meg som den jenta jeg føler meg som. Og når det er sagt så aner jeg ikke hva de tenker om det heller, for jeg har jo ikke spurt dem.

Så kanskje jeg burde gjøre det?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #venn #vennskap #venner #joey #chandler #rachel #monica #ross #phoebe

Mitt første mor/datter-øyeblikk!

Mamma skulle bare instruere meg i bruk av vaskemaskinen min. Plutselig sa hun noe jeg overhodet ikke hadde ventet, som den naturligste tingen i verden og i det neste øyeblikket slo det meg: jeg hadde hatt mitt første mor/datter-øyeblikk!

Jeg passet selvsagt på at mitt første mor/datter-øyeblikk handlet om klesvask. Hvordan skal radikalfeministene ellers kunne beskylde meg og andre transkjønnede for å «ikke gjøre annet enn å bekrefte utdaterte og farlige kjønnstereotypier»?

Jeg synes jeg kan høre den rå latteren fra venner og bekjente akkurat nå. For selv om jeg vanligvis har god teknisk innsikt og sjelden leser bruksanvisninger på elektriske artikler, så er jeg håpløs når det kommer til vaskemaskiner. Selv når jeg faktisk leser den medfølgende manualen forblir jeg like blank og blendahvit samme hvor mange forskjellige språk jeg prøver å lese den på. Derfor trengte jeg eksperthjelp, og da tilkalte jeg mamma. Den i husholdningen jeg vokste opp i med dårligst teknisk forståelse, og som en gang klarte å formatere harddisken på den første familie-pc-en før hun i det hele tatt hadde klart å laste Windows.

Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om. For det var noe mamma sa, mens hun gikk gjennom alle de ulike funksjonene og spesialinnstillingene for å rense en tradisjonell kirgisisk beldemchi, som fikk meg til å reagere.

«Dette er funksjonen for undertøy – men bare truser altså. Ikke vask bh-ene dine på denne funksjonen»

Wait, what? Sa mamma virkelig det der? Og gjorde hun det virkelig ut av det blå, uten noen helst form for nøling eller ubehag, som om det var den naturligste tingen i verden? Visst gjorde hun det! Jeg skal innrømme jeg var i sjokk et lite øyeblikk.

Og vel, det hadde jo ikke vært noen grunn til det hadde jeg faktisk blitt født som jente. Men jeg er født som gutt, og har følt at jeg har hatt store utfordringer med å få mamma til å godta at jeg er transkjønnet og skjønne at jeg heller vil være datteren hennes enn sønnen hennes. Og så sier hun plutselig dette, som en helt naturlig ting. Jeg ble litt satt ut fordi jeg ikke hadde ventet at dette skulle komme. Men ikke bare kom det, det kom helt naturlig og hun fortsatte ved å gå naturlig videre til neste funksjon etterpå.

Jeg hadde lyst til å juble, for med denne overraskende uttalelsen og måten hun sa den på, helt uten spor av ironi eller sarkasme, følte jeg meg godtatt av henne. Jeg følte rett og slett at jeg hadde hatt mitt første mor/datter-øyeblikk.

Likevel jeg jublet ikke. Hun hadde jo ikke gjort noe stort nummer ut av det, og strengt tatt burde det ikke være det heller. At jeg som føler meg som en jente går med jenteundertøy burde jo være den naturligste tingen i verden, godt i tråd med måten mamma sa dette på. Derfor følte jeg også at min reaksjon burde gjenspeile dette, og derfor kom jeg med et nøytralt, men med et bekreftende «ah, okei» supplert med nikking for å vise at jeg hadde oppfattet hva hun sa, og bekrefte at vi var på samme bølgelengde.

Men inni meg smilte jeg. Jeg var et skritt nærmere på veien til å bli godtatt som datteren hennes. Og nå når jeg skriver dette så slår det meg som pussig hvor utrolig lite som egentlig skal til. Du trenger ikke å proklamere høyt og tydelig hvor progressiv og fordomsfri du er. Alt du trenger å gjøre er å vise det i hverdagen gjennom små detaljer som dette.

Det var nok til å få meg til å smile i alle fall.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #familie #mor #mamma #datter #utfordring #utvikling #hverdag #klesvask #renhold #manskalforrestenikkevaskemarsvinetimaskin #iallefallikkepå60grader

Ønskeliste til jul – første utkast…

Så var bursdagen min unnagjort, noe som etter tradisjonen, i alle fall for min høyst personlige del, betyr at jeg kan begynne å tenke på julegaver. Men siden jeg ikke kan fortelle hva jeg har tenkt å gi i tilfelle noen av de få utvalgte jeg kjøper gaver til leser dette, så får jeg vel heller konsentrere meg om den egoistiske biten av julemarkeringen, nemlig hva jeg ønsker meg selv.

For trofaste lesere vil nok lista virke mistenkelig kjent. Det er ikke rart i det hele tatt, for det er den. Det er den samme lista jeg presenterte til bursdagen min, men med noen få revideringer. Jeg har fjernet de tingene jeg faktisk fikk til bursdagen min.

Så hva er det jeg ikke har fått og som jeg derfor fortsatt ønsker meg?

1: HER 2: HER 3: HER 4: HER 5: HER

Egentlig har jeg ikke fått verken bluray-spiller eller et kunstig bjørkefikentre, men jeg har fått penger hvor giveren har kommet med et ønske om hva jeg skal bruke pengene på. Slike ønsker bruker jeg å lytte til, for det gjør dette med å gi penger hakket mer interessant, og derfor krysser jeg ut bluray-spiller og potteplante fra ønskelista. Men fortsatt er det mørkt i stua mi, fortsatt trenger jeg noe uten teflon til å steke biff og bacon i, og vel kaffemaskin er vel hakket mer praktisk enn en presskanne som er det jeg bruker til kaffen min nå. Så det er fortsatt en del fra den fornuftige delen av ønskelista mi som mamma kan kjøpe til meg.

Men hva med underholdningsdelen?

6: HER 7: HER 8: HER 9: HER 10: HER 11: HER

To tegneseriebøker fant veien inn i hylla mi denne bursdagen, henholdsvis Pondus fra mamma og pappa, og Lunch fra søsteren min, og det er jeg storfornøyd med. Det gjør likevel ikke at jeg har noe mindre lyst på de øvrige bøkene, så jeg lar dem stå. Likevel har jeg gitt beskjed til familien min om at Hanne har fortalt meg at det kan hende det blir signering av boken hennes her i Trondheim, og dersom det blir det så kjøper jeg den selv så hun får signert den til meg. Vi treffer jo ikke hverandre så ofte at det gjør noe. Sist var under Vixen Blog Awards og før det tror jeg det må ha vært… tre år? Eller noe? Vi må treffes oftere, Hanne!

Og så er det den delen av ønskelista som jeg fortsatt holder skjult for mamma. Hun vet jo veldig godt at jeg føler meg som jente nå, så godt at da hun tidligere denne uken instruerte meg i hvordan vaskemaskinen min funker (jeg vet, jeg er håpløs) understrekte hun for meg at bh-er ikke måtte vaskes sammen med annet undertøy. Likevel, derifra til å faktisk kjøpe jenteklær til meg tror jeg fortsatt det er et par lysår igjen. Men jeg lar det stå likevel i tilfelle noen andre føler for å gi meg en gave…

12: HER 13: HER 14: HER 15: HER 16: HER 17: HER 18: HER 19: HER

Denne delen av ønskelista er 100% uforandret. Men jeg har en følelse av at det kan komme tilskudd i denne nedre delen etter hvert, og det er derfor jeg har valgt å kalle den for «første utkast».

Og helt til slutt så ønsker jeg meg en ting fra deg som leser denne bloggen. Til bursdagen min ønsket jeg at facebooksiden til bloggen gikk opp til 300 liker. Det gjorde den, og det er jeg kjempefornøyd med! Men så lurer jeg på om jeg kan driste meg til å ønske at den går opp til 400 før julaften, og kanskje jeg til og med skal tilby deg som leser denne bloggen noe litt ekstra om den gjør det…?

La meg tenke litt på den…

Men sånn ellers, ser vel ønskelista mi fortsatt bra ut? Fortell meg hva du synes i kommentarfeltet.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #bursdag #birthday #ønskeliste #wishlist #shopping #innkjøp #bok #litteratur #mote #fashion #wants #wanties #iordetsretteforstand #klarerviånå400innenjultro ?

Leilighetens første plante

Det begynner jo å bli noen måneder siden jeg flyttet inn her nå, men i går hadde jeg for første gang besøk av farmor her, i forbindelse med bursdagen min som var tidligere denne uken. Hun har jo vært nysgjerrig på hvordan jeg har det og ikke minst om jeg hadde tatt i bruk den gamle røde sofaen hennes som jeg var så heldig å få overta da hun skulle kjøpe ny, så hun takket gladelig ja da jeg inviterte henne og foreldrene mine på kaffe i går. Med seg hadde hun noe hun kalte en innflytningsgave.

Selv om jeg ikke er så interessert i planteliv og flora har jeg jo innsett at det blir litt livligere med planter i huset, og har tenkt på å skaffe noe grønt selv. Men fordi jeg ikke er spesielt flink på å følge opp med vanning og slikt har jeg jo tenkt å kjøpe noe kunstig. Farmor har nok hatt dette litt i bakhodet da hun kjøpte denne løken, som riktignok ikke er kunstig, men som trenger svært lite vann og da også svært sjeldent. Det skal likevel bli lett å huske den da den har fått en godt synlig plassering midt på kjøkkenbordet.

I tillegg fikk jeg 600 kroner i bursdagsgave fra henne, og hun sa vel i en bisetning at jeg kunne bruke dem til å kjøpe en kunstig potteplante jeg har sett meg ut på IKEA, så da får jeg vel nesten gjøre det. Men det vil jo fortsatt være penger igjen til en pølse i kiosken etterpå. Ganske mange pølser faktisk.

Alt i alt var det en trivelig kveld, og nå skal jeg altså ut en dag og kjøpe et kunstig bjørkefikentre på IKEA. Det begynner virkelig å bli fint her nå, og jeg gleder meg til jeg har fått på plass det siste så jeg kan ta en guidet omvisning av leiligheten her i bloggen.

Hva synes du om den nye planten min?

#plante #planteliv #flora #løk #hjem #interiør #inspirasjon #hjemmehygge #neiogneidettevarkos

Kvinnefronten svarer meg!

Som du sikkert husker har jeg vært frustrert over Kvinnefronten den siste tiden, i forbindelse med at de valgte å invitere Julie Bindel til sin feministiske «frigjøringsfestival» for en tid tilbake. Den kommende uken skal Kvinnefronten holde et åpent møte her i Trondheim, hvor det blant annet skal diskuteres muligheten for opprettelsen av et lokallag. I den forbindelse ble det på facebooksiden for arrangementet skrevet, i lys av debatten som hadde oppstått mellom Kvinnefronten og oss transpersoner, at hvem som helst kan bli medlem i Kvinnefronten og at alle som definerer seg som kvinner har stemmerett i styre og stell – sammen med et link til et blogginnlegg som tok Kvinnefrontens parti, og som vi ble oppfordret til å lese. Vel og bra det, tenkte jeg, men jeg kunne ikke la dette få stå uimotsagt, og derfor skrev jeg dette som kommentar under innlegget på facebook.

Jeg fulgte oppfordringen og har lest innlegget. Men jeg har likevel lyst til å dele noen tanker med dere, selv om jeg egentlig har sagt meg ferdig med denne saken fordi jeg føler begge parter snakker forbi hverandre og det er ikke noe som ligner på en dialog her.

Jeg har aldri sett på meg selv som en transaktivist, og bloggen min, Emilies skap, har fra dag en vært tenkt som en hverdagsblogg skrevet av en ung jente som tilfeldigvis ble født som gutt. Innlegg om utfordringer jeg møter på grunn av min transkjønnethet i hverdagen er selvsagt uungåelige, men stort sett holder jeg meg langt unna pekefingeren, da jeg synes andre transbloggere ofte er litt for raske med å trekke frem sin og rope ut om transfobi for hver minste lille uenighet. Faktisk i så stor grad at jeg selv innimellom er redd for å si noe som strider i mot «den oppleste og vedtatte sannhet om det å være trans».

Men i tilfellet Julie Bindel så er jeg ikke i tvil. Dette er i høyeste grad en mobber som hater transpersoner, og man trenger ikke lete lenge for å finne utsagn som underbygger dette. Om jeg skal dumme dette ned ekstra så er Bindel altså av den oppfatning at jeg er mann og vil aldri bli noe annet enn en mann. Bindel vil forresten også sende alle menn i konsentrasjonsleire. Neida, hun hater meg ikke. Og som jeg skrev i bloggen min, hvis du ser den personen som jevnlig plager deg på skoleveien en dag gå hånd i hånd med din beste venninne, har du da lyst til å bli med henne hjem dagen etter?

I tillegg synes jeg enkelte av Kvinnefrontens medlemmer har oppført seg ufint i denne debatten ved å angripe meg og andre transbloggere privat når vi har forsøkt å fortelle hvorfor dette føles som et spark i balla mot oss (ja, for jeg har fortsatt baller, enn så lenge). Selvsagt kan ikke Kvinnefronten som organisasjon holdes ansvarlige for hva medlemmene deres gjør som privatpersoner, men sammenlagt med beskrivelsen av hvordan det føltes etter å ha fått vite at Kvinnefronten inviterte Julie Bindel til å bli med å leke, er summen at jeg føler at jeg ikke er velkommen hos dere. Det hjelper heller ikke at jeg ikke føler at kritikken blir forstått, og at det stadig refereres til en gammel unnskyldning og setningen «det er da bare sunt å være uenige». For jeg blir faktisk redd for mitt eget liv når jeg leser det Julie Bindel skriver selv og deler av andre skribenter.

Likevel begynte jeg for noen dager siden å leke med tanken på å møte opp på dette åpne møtet i min hjemby Trondheim, for å gi dere en sjanse og høre hva dere hadde å si. Men jeg føler ikke jeg overdriver når jeg etter denne debatten føler at jeg tvinger meg inn på fiendeterritorium. Så om jeg møter opp vil dette koste meg veldig mye psykisk, for jeg lever fortsatt som kvinne bare i det skjulte, og det er vanskelig nok for meg å tørre å gå ut som den jenta jeg føler meg som fordi jeg frykter hets.

Og nå når jeg har skrevet dette så tør jeg vel egentlig ikke å møte opp i det hele tatt, fordi nå kommer jo flere til å se etter meg. Og som den anonyme forfatteren av en av Norges mest leste transblogger begynner jeg å bli ganske lei av at folk prøver å avsløre identiteten min.

Men helt oppriktig, jeg ønsket bare å fortelle hvordan dette fortoner seg for meg. Jeg er ferdig med å være sint i denne saken. Nå er jeg bare trist for at det ikke ser ut til at vi klarer å bli enige og at begge parter er i ferd med å ende som tapere i konflikten, men mest av alt er jeg redd for å tvinge meg inn på det som etter dette oppfattes som fiendeland. For selv om dere sier at jeg er velkommen, så oppfattes handlingene jeg har beskrevet lenger oppe som noe annet.

Så nå som jeg har skrevet dette, tror jeg dessverre jeg blir hjemme.

Lykke til!

Siden jeg så langt i debatten stort sett har følt at Kvinnefronten nærmest har ignorert kritikken min, hvis vi ser bort i fra angrepene på privaten gjort av et par av Kvinnefrontens medlemmer, forventet jeg egentlig ikke noe svar. Jeg så for meg at dette kom til å bli ignorert og tidd i hjel. Men så etter noen dager kom svaret.

Jeg har full forståelse for det du skriver og den opplevelsen du sitter igjen med. Jeg håper allikevel du tar turen Emilie (…). Jeg tror det kunne ha blitt oppklarende og bra for begge/alle parter. Du og alle andre som er interessert i vår politikk, våre prosjekter og vårt arbeid er hjertelig velkommen. Møtet vil i hovedsak være et informasjonsmøte om alt vi driver med og står for, åpent for spørsmål og bli litt kjent for de som ønsker det. Vi kommer ikke til å se etter eller søke å avsløre noen. Vi har lest og hørt kritikken din, og tar dette med oss i fremtidig arbeid. Det er fullstendig opp til deg om du vil treffe oss eller ei, og om du vil gi deg til kjenne eller ei. Men vi håper du tar turen, om enn bare for å oppleve at vi ikke er fiender, men at vi har havnet i et vanskelig terreng med misforståelser og dårlig kommunikasjon.

Mvh, [Navn på arrangementsansvarlig] (ta gjerne kontakt på pm om du har noen spørsmål)

Det kan kanskje for noen oppfattes som en litt «tom» kommentar, men etter å ha kun sett beskyldninger om å forsøke å skade feministbevegelsen når jeg har ytret hvordan jeg føler, så er dette nærmest som et englekor å regne. For første gang siden debatten oppsto føler jeg at noen tar kritikken min på alvor, og jeg ser også tegn til en vilje til å faktisk lytte ved å åpne for samtaler, fremfor å bare bombardere med kjappe motargumenter av typen som enkelt kan kokes ned til «vi vet best» og «vær stille! Vi bryr oss om deg også, men vær stille!».

Likevel tror jeg at jeg blir hjemme, men det er ikke på grunn av Kvinnefronten. Hadde jeg møtt opp hadde jeg nok bare blitt sittende som en stille tilhører på bakerste rad da jeg synes det er vanskelig nok å gå ut som jente fra før, og derfor følte jeg det var mer fruktbart for debatten at jeg delte mine synspunkter på arrangementets facebooksider. Men fordi jeg har en av Norges mest leste transblogger og blogger anonymt, frykter jeg at dersom jeg annonserer at jeg tenker å være et visst sted på et visst klokkeslett, så kommer også lykkejegere som er ute etter å avsløre identiteten min til å dukke opp ene og alene for dette. Derfor er det nok best for alle parter at jeg etter dette lar være å møte. Men samtalen mellom meg og arrangementsansvarlig fortsetter enn så lenge på privaten, og bare tiden vil vise om det kommer noe fruktbart ut av dette.

Jeg er likevel mer optimistisk nå enn jeg var for to dager siden

PS! Ny bønn til de som ønsker å avsløre identiteten min: det er en grunn til at jeg blogger anonymt. Jeg har fortsatt planer om å stå frem, men det skjer ikke før jeg selv er klar for det. Så bare slutt! Vær så snill…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #feminisme #kjønnsroller #kjønnsforvirring #kjønn #likestilling #likeverd #Kvinnefronten #samfunn #kommerviegentlignoengangtilåblienige ? #ingentinghaddegledetmegmer

Dette er dårlig gjort, Facebook!

Jeg hadde egentlig tenkt å la nyheten om at semifinalistene i Vixen Blog Awards er offentliggjort forbigå i stillhet. Ikke fordi jeg er bitter for å ikke bli semifinalist eller noe sånt, selv om jeg hadde veldig lyst, men fordi jeg kjenner jeg ikke helt klarer å bry meg, uten at jeg forstår hvorfor med tanke på hvor skuffet jeg ble i fjor. Men da som nå så var det mer det å få muligheten til å delta på selve festen som tiltalte meg, ikke selve prisen, og i fjor fikk jeg jo takket være den fantastiske Rockstar Charlie muligheten til å bli med på festen som hennes +1 på hennes invitasjon. Men jeg kan jo ikke forvente å få bli med henne hvert år, så når jeg ikke mottok noen semifinaleplass i år heller, så kan jeg vel ikke forvente å få være med på festen denne gangen. Greit nok, jeg får vel leve med det.

Men da er det dårlig gjort av Facebook å gjøre slikt som dette.


Skjermdump av nyhetsfeeden min i facebook.

Helt siden semifinalistene ble offentliggjort i går ettermiddag, har jeg blitt eksponert for denne kjolen på facebook. Hver gang jeg besøker en ny underside på dette nettstedet dukker det opp en ny reklame, og det er alltid den samme kjolen. Om og om igjen, og på et tidspunkt dukket den til og med opp to ganger på samme side, som vist over. Det begynner nesten å virke som at verden konspirerer mot meg og vil at jeg skal føle tristhet.

For hvorfor er det så farlig at jeg får opp annonser for akkurat denne kjolen? La oss ta en titt på et bilde Tegnehanne tok av meg på hotellrommet mitt, før vi tok heisen ned til prepartyet på Hotel Continental, da Vixen Blog Awards ble avholdt i januar i år.

Jepp, det er nøyaktig den samme kjolen. Ikke bare en som ligner, men det er den. Den kjolen jeg hadde på meg under avviklingen av fjorårets Vixen Blog Awards, en kveld jeg vil karakterisere som magisk og hvor jeg følte meg mer inkludert i bloggverdenen enn jeg har gjort både før og etter. Synet av denne kjolen i annonsen bringer derfor frem sterke minner fra denne kvelden, og det blir derfor litt sårt når det slår meg at jeg sannsynligvis ikke får muligheten til å være med igjen.

Men at jeg skal bli utsatt for annonser for akkurat denne kjolen igjen og igjen akkurat nå, like etter at semifinalistene er offentliggjort, føles nesten litt for godt til å være sant. I det siste har jeg jo blitt overeksponert for reklamer for kjoler av merket Miss Selfridge, som jeg jo har forelsket meg i, og så bang, i det semifinalistene er klare så får jeg annonser for en kjole som allerede henger i klesskapet mitt og som bringer assosiasjoner til et arrangement jeg gjerne vil, men sannsynligvis ikke får, gjenoppleve.

Er det rart jeg nærmest føler at noen konspirerer mot meg?

Kjolen er uansett på salg hos Nelly.com nå, og du finner den her, skulle du være interessert i å stjele stilen min eller noe sånt til en billig penge. Det ville jo i så fall ikke blitt den første gangen jeg opplever at noen stjeler denne kjolen fra meg. Og skulle du finne på å få lyst til å stemme på noen til årets Vixen Blog Awards nå som du ikke kan stemme på meg, så bør du stemme på Rockstar Charlie i klassen beste beautyblogg, rett og slett fordi hun er så fantastisk som hun er. I fjor kom hun for første gang videre til finalen, så i år satser vi vel på at hun tar prisen?

Og hvis det skjer så vil jeg svært gjerne sitte i salen og se det. Så jeg må vel finne en måte å snike meg inn på.

Noen som vet om arrangørene tar i mot bestikkelser?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #vixen #bloggawards #vixenblogawards #vba #facebook #nelly #fyfaen #konspirasjon #illuminati #NWO #frimureri #hmmmerdetikkelittbetegnendeatdetstortsetterdesammesomblirnominerthvertår ?

Unyttige fakta om fredag den 13.

I dag er det fredag, og for meg er det også en helt alminnelig fredag, men jeg har forstått at ikke alle føler det sånn. For overtroiske mennesker betyr nemlig dagen i dag ulykke fordi denne fredagen er den 13. dagen i måneden. Men hvorfor gjør de egentlig det? Gir det egentlig noen mening å være reddere for å bli utsatt for en ulykke akkurat i dag, enn en hvilken som helst annen dag?

For å svare på dette gir jeg deg en liste over unyttige fakta om fredag den 13. som kanskje gjør at du føler deg tryggere, eller enda bedre, lærer noe. Så la oss gå i gang.

  • Fredag var tradisjonelt ansett som en festdag i de fleste kulturer, frem til kristenfolket kom og nærmest gjorde det til en sørgedag etter at Jesus klarte å rote det til for seg ved bli hengt på et kors på en fredag.
  • Det var 13 personer tilstede ved Jesu siste måltid, og en av dem var som kjent en forræder. Derav forestillingen om at tallet 13 betyr ulykke. Ganske teit, ikke sant?
  • Bland disse to sammen og du får en forestilling om at fredag den 13. betyr ulykke. Utrolig teit ikke sant?
  • Noen hevder også at forestillingen stammer fra år 1307, da Filip IV av Frankrike beordret arrestasjoner og henrettelser av tempelridderne på fredag den 13. oktober.
  • I 1307 fulgte de den julianske kalender, som har et avvik på ti dager i forhold til den gregorianske kalender som vi følger nå.
  • Sånn sett burde vi, i følge den gregorianske kalender, kanskje frykte mandag den 23. i stedet?
  • Det blir statistisk sett født like mange fredag den 13. som en hvilken som helst annen dag.
  • Men dødsraten er faktisk noe høyere på fredag den 13. enn andre dager. Muligens av psykologiske årsaker.
  • Det finnes nemlig ikke noe grunnlag for å si det skjer flere ulykker på fredag den 13. Snarere tvert i mot virker det som at folk er mer forsiktige denne dagen.
  • Det er lettere å få tak i flybilletter til fredag den 13.
  • Av personer født på fredag den 13. finner vi Mary Kate og Ashley Olsen, Steve Buscemi og faren min.
  • Selv om de fleste svarer «Jason» på spørsmålet om hvem som er morderen i Fredag den 13-filmene, så var ikke Jason Voorhees med før i film nummer to i serien. I den første filmen opptrer han kun som ti-åring gjennom minnene til moren og i hallusinasjonene til filmens protagonist Alice.
  • Fredag den 13. forekommer minst en gang hvert år, men kan komme så ofte som tre ganger, sånn som i år hvor både 13. februar, 13. mars og 13. november er en fredag.
  • Neste år kommer faktisk julaften til å havne på fredag den 13.
  • Dersom du lot deg lure av det forrige punktet i lista mi, skriv «Schpadoinkle» i kommentarfeltet mitt. Julaften vil aldri komme på noen annen dato enn 24. desember.

Følte du at du lærte noen ting? Og hvis du var overtroisk før du leste denne lista, føler du deg litt tryggere nå? Fortell meg i kommentarfeltet, og del også gjerne med meg om du har opplevd en ulykke på fredag den 13.

Og glem ikke ordet «Schpadoinkle» hvis du er ærlig nok til å innrømme at jeg klarte å lure deg.

#hverdag #blogg #humor #liste #overtro #uflaks #ulykke #tull #tøys #fjas

Jeg har gjort det 750 ganger!

For litt over tre år siden, nærmere bestemt den 18. september 2012, ble statusen som bloggerjomfru ofret da jeg gjorde det for første gang. I dag skriver vi historie når jeg for 750. gang trykker på «Lagre og publiser»-knappen og med dette dermed poster bloggens innlegg nummer 750!

Når jeg foretar vareopptellingen ser jeg at forrige milepæl på 500 innlegg ble nådd 27. november i fjor. Med andre ord har jeg postet 250 innlegg på 350 dager, noe som slett ikke er dårlig med tanke på de lange pausene jeg tok i vår mens jeg prøvde å få skikk på livet mitt. Men i høst har jeg vært desto mer aktiv, og i det siste har jeg jo til og med postet to innlegg enkelte dager. Så jeg tror ikke vi må vente til november neste år for å nå neste milepæl, som altså markerer overgangen til et firesifret antall innlegg.

Tusen takk til deg som leser, følger og deler mine nedtegnelser om reisen ut av skapet og veien mot å bli jente på heltid. Det er på grunn av deg at jeg har holdt ut gjennom hele 750 innlegg.

Jeg tror jammen jeg skal se om jeg ikke har igjen litt sjokoladekake fra bursdagen min i kjøleskapet…

#blogg #jubileum #hurra #fest #festivitet #dutroddeheltærligdetteinnleggethandletomsexduikkesant ? #skammeseg

Hvor skal jeg tisse hen?!

Det å være transkjønnet byr som kjent på en del utfordringer, men hvem skulle tro at noe så naturlig som å tisse skulle være så vanskelig? Skjønt, det burde egentlig ikke være det for jeg har ingen problemer med å plante baken på toalettsetet og slippe løs når jeg er hjemme eller på besøk hos venner. Men når jeg er ute og vandrer i gatene og kjenner naturen kaller, da er det ikke bare bare selv om det er aldri så mange offentlige toaletter i nærheten.

For uansett hvilket toalett jeg velger å gå til vil det oppfattes som et problem for noen.

Jeg føler meg som en jente og ønsker å bli oppfattet som en jente. Da skal vel jeg bruke dametoalettet, ikke sant?

Nei, skal vi tro enkelte militante feminister. De mener at jeg, siden jeg er født som gutt, aldri vil kunne bli jente fordi kjønn etter deres mening kun er en sosial konstruksjon som egentlig ikke finnes, samme hvor mange inngrep jeg eventuelt gjør nedentil. Det jeg driver med er i deres øyne ikke noe annet enn en utkledningslek som håner dem som kvinner ved å ty til stereotyper, og som også oppfyller en underbevisst trang til å tvinge meg inn på territorier hvor menn ikke har adgang, slik som dametoalettet. Steder som kvinner trenger å være i fred for å kunne være seg selv, sier de, fordi kjønn jo er en sosial konstruksjon som ikke eksisterer.

Nei, jeg skjønner det ikke jeg heller.

På herretoalettet derimot så føler jeg meg ikke hjemme, for i mitt hode er jeg jo jente. Men heller ikke her kan jeg gå inn uten å vekke oppsikt, da jeg jo faktisk ser ut som en jente, og i verste fall kan jeg risikere å møte på menn med en meget usikker holdning til egen seksualitet. Dersom de mot formodning skulle oppdage at jeg er transkjønnet og født som gutt, er jeg ille ute.

Så i praksis har jeg altså valget mellom risikoen for å bli utskjelt eller risikoen for å få juling. Utskjelling eller juling. Utskjelling eller juling. Hva skal jeg velge? Jeg har ikke tid til å tenke på dette nå. Jeg må pisse. Nå! Faen, hva gjør jeg?

Jeg begynner å skjønne hvorfor så mange transkvinner ønsker å beholde penis…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #hverdag #do #toalett #avføring #tiss #bæsj #promp #barnslig #humor #utfordring #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #altdetjegmågågjennombareforåfåpisse ! #kjønnsnøytraloverskriftogsåforresten #youseewhatIdidthere ?

Bursdagen fra helvete!

I går fylte jeg visst år igjen, og på tross av en nokså dramatisk overskrift så hadde jeg egentlig en veldig fin dag. Jeg startet dagen i den nye jobben min, som jeg jo begynte i for en uke siden, og siden jeg ikke hadde informert noen av kollegene mine så ante de heller ingenting om at jeg hadde bursdag. Helt i orden for meg, jeg hadde en fin dag på jobb likevel. Etter jobb ble jeg med foreldrene mine og søsteren min ut for å spise, og så ble jeg med hjem til dem for å motta gaver. Bilde av gavene må komme senere fordi jeg lot dem ligge igjen der, snill som jeg er, for å la pappa få lese dem før jeg tok dem med hjem. Med andre ord, det er snakk om to av tegneseriebøkene fra listen jeg publiserte i forrige uke. I tillegg fikk jeg 2000 kroner som mamma sa var øremerket til enten bluray-spiller eller kaffemaskin, «for du vet best selv hvilken modell du vil ha» sa hun. Og det har hun jo helt rett i. Alt i alt, en rolig feiring uten alt for mye mas, og egentlig akkurat slik jeg vil ha det. Så hva er greia med den overskriften?

Vel, overskriften refererer til en tidligere bursdag da situasjonen var en helt annen. Da dagen endte i ensomhet og gråt på senga.

Da denne bursdagen fant sted hadde jeg faktisk nettopp begynt å blogge, og jeg beskriver denne dagen i bloggen i et innlegg med tittelen «Verste bursdag noensinne«. Jeg forteller om hvordan depresjonen tok fra meg lysten til å stå opp, hvordan jeg bare ville ligge i senga og grine, og hvordan jeg fikk et panikkanfall som resulterte i at jeg skadet meg selv i ansiktet. Ingen arr heldigvis, men jeg fikk sår som jeg måtte finne på en forklaring til i ukene som fulgte. Jeg skrev også at jeg ikke ante hvorfor dette utbruddet kom. Likevel så vet jeg nå at dette er bare delvis sant.

For som de fleste som sliter med dyp depresjon opplevde jeg at veldig mange trakk seg unna og i noen tilfeller også vendte meg ryggen og nærmest frøs meg ut i en tid hvor jeg faktisk trengte dem mest. Dette hadde pågått i veldig lang tid, og det var flere jeg tidligere hadde omtalt som venner jeg nå ikke hadde noe som helst kontakt med. Men så kom denne dagen i november da jeg fylte år, og da dukket de opp en etter en med meldinger på facebook. Plutselig ble jeg gjort oppmerksom på hvor mange venner jeg hadde hatt tidligere, men som hadde begynt å unngå meg etter at jeg ble deprimert. Det gjorde meg bare fortvilt. Hvis de holdt seg unna alle andre dager i året, kunne de ikke bare drite i meg denne dagen også?

Men de hadde jo ikke husket meg. Det var jo ingen som spurte om det gikk bra med meg eller hvordan jeg hadde det. De hadde kun sendt meg melding fordi facebook ba dem om det ved å fortelle dem at jeg hadde bursdag. En generisk hilsen for å gjennomføre det daglige ritualet å gratulere dem facebook varsler om at har bursdag i dag. Hadde noen annens navn stått der i stedet for mitt hadde denne personen fått den nøyaktig samme generiske meldingen.

Dermed ble den massive mengden med hilsener en slags påminnelse om hvor ensom jeg var blitt, og derfor et emosjonelt helvete jeg helst skulle vært foruten. Dette ville jeg ikke oppleve igjen. Så dagen etter satte jeg bursdagen min til å være usynlig for alle andre enn meg selv på facebook. I årene etter har jeg ikke mottatt en eneste gratulasjon på bursdagen min, selv ikke fra dem jeg vil karakterisere som ekte venner, for på grunn av facebook husker jo ingen bursdager av seg selv lenger. Men mot den psykiske påkjenningen jeg fikk dette året så kan jeg også leve med det.

Men ting har blitt mye bedre siden da. Depresjonen har ikke helt sluppet taket, men jeg ser litt lysere på livet nå og jeg er mye tryggere på meg selv. Så egentlig skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake til denne dagen for tre år siden og fortelle meg selv der jeg lå på senga og gråt og si at, hei, det blir faktisk bedre. Selv om det ser mørkt ut nå og du føler deg ensom, så vil du gradvis ta tilbake livet ditt og du vil få nye venner som du vil få mye glede av å bli kjent med etter hvert som de kommer. Og du vil knapt huske de gamle «vennene» som vendte deg ryggen da du trengte dem mest. Seriøst, jeg tenker aldri på dem lenger.

Og når du på denne dagen om tre år går og legger deg om kvelden, så vil du smile for deg selv og tenke «Dette er faktisk en av de beste bursdagene jeg har hatt», selv om den ikke var spektakulær på noe som helst vis. Og du vil til og med mene det.

…men jeg har mistanke om at det blir en venninnefeiring senere. Den ble bare utsatt da mamma plutselig ringte dagen før bursdagen min og ville spandere middag ute. For hey, gratis middag!

#depresjon #angst #psykisk #helse #psykologi #bursdag #birthday #fødselsdag #detblirbedre #ogetterhvertENDAbedre !