Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for november 2015

Truet til å avlyse møtet med Kvinnefronten

Torsdag møtte jeg to representanter fra Kvinnefrontens styre til et møte for å snakke om konflikten som har oppstått mellom dem og oss transpersoner. I det vi satte oss ned startet jeg med å understreke at jeg ikke representerte noen andre enn meg selv, og at jeg på ingen måte kunne snakke for resten av transbevegelsen. Dette sa de at de jo var klar over, og at de ikke så på dette som noe annet enn en uformell samtale med en privatperson. Men jeg sa at det likevel var viktig for meg å få dette på plass før møtet begynte. For det var nemlig noen som helst så at dette møtet ikke fant sted.

Det var ikke mange minuttene etter at jeg onsdag hadde postet nyheten om at jeg skulle møte Kvinnefronten dagen etter, at jeg fikk en melding via bloggens facebookside. Avsenderen var en annen transkvinne jeg har kommunisert litt med tidligere, selv om det ikke har vært mye, men det var i alle fall et navn jeg kjente igjen. Derfor ble jeg sjokkert da jeg så hva hun hadde skrevet.

Hun ga meg rett og slett klar beskjed om å avlyse møtet!

I meldingen ble det hevdet at jeg ville skade transbevegelsen om jeg møtte til dette møtet. Det ble brukt mot meg at jeg ikke er ute av skapet, og at jeg derfor manglet erfaring til å kunne ta et slikt møte, og at «transfobene i Kvinnefronten» ville utnytte dette til å overkjøre meg og deretter skryte av at de nå hadde hatt et møte med transmiljøet og nå var alle glade. Hvorfor skulle de ellers ønske å snakke med meg, når de ikke vil snakke med ComingOutChristine eller en annen offentlig sterk transperson? Jeg burde derfor skjønt at det riktige å gjøre var å tre til side for fellesskapet og heller overlate slikt til den allerede nevnte Christine, som ville taklet et slikt møte mye bedre enn meg.

Hva faen, tenkte jeg for meg selv da jeg leste denne meldingen. Hva faen?! Prøvde virkelig dette mennesket å tvinge meg til stillhet og umyndiggjøre meg ved å mellom linjene be meg «overlate dette til de voksne» og påstå jeg ikke har nok erfaring med å være trans fordi jeg ikke er ute av skapet? Christine gjør riktignok en kjempejobb med å være synlig og fremme transpolitikk, men bloggen hennes presenterer også hennes meninger, og det er faktisk en del hun og jeg er uenige om, uten at det i seg selv trenger å være et problem. Men det kan fort bli det om det er sånn at det kun er en av oss som har lov å uttale oss om det å være transkvinne, og jeg ser ikke hvordan hennes meninger er mer verdt enn mine. Så denne meldingen provoserte meg noe fryktelig og jeg ble rett og slett rasende da jeg fikk den.

EMILIE… SINT!

Derfor svarte jeg som sant var at jeg følte det ville være feil av meg, som jo hadde kritisert Kvinnefronten for å ikke ønske dialog, å ikke ta i mot en invitasjon til å faktisk sette oss ned å prate sammen. Dessuten, skrev jeg, så er jeg ikke organisert. Jeg representerer ingen andre enn meg selv. Jeg skal derfor ha meg frabedt å bli diktert av en selvutnevnt elite hvem jeg kan snakke med og ikke. Svaret jeg fikk var kort og konsist: «Du er advart. Lykke til».

Denne avsenderen har tydeligvis lest litt for mange av Gunnar Staalesens krimromaner.

Jeg ble så satt ut av dette, og jeg fikk ikke gjort noe mer denne dagen. Hva er det som får folk til å komme med slike trusler? For selv om det ikke ligger noe «Ellers…» i slutten av beskjeden om å avlyse møtet, så er det at den avslutter med en advarsel likevel nok til at jeg vil kalle dette en trussel, og den slags finner jeg meg ikke i. Derfor skriver jeg også dette innlegget, og eneste grunnen til at jeg har ventet med det var at jeg ville gjøre meg ferdig med møtet med Kvinnefronten først.

Og det skal sies, da jeg onsdag kveld helt uavhengig av dette satt nervøs og kvalm for møtet, og hadde mest lyst til å avlyse, så tenkte jeg faktisk at nei, det kunne jeg ikke gjøre. Da kom jo dette motbydelige vesenet til å få viljen sin. Så om noe sørget faktisk vedkommende for å gi meg ekstra motivasjon til å gjennomføre planen min og møte Kvinnefronten for å faktisk snakke ut om uenighetene våre, i stedet for å fortsette å sitte hjemme og ønske dem dobbeltsidig brokk og papirkutt i fjeset. Og bra er det, for møtet gikk som kjent kjempebra og selv om jeg fortsatt ønsker å se ord bli til handling, så ser jeg nå optimistisk fremover.

Men jeg har ikke mottatt noen beklagelse i ettertid for truslene jeg fikk, når avsenderen jo tok så feil i sine antagelser om hvordan dette kom til å gå. Og dette får meg til å lure på hva vedkommendes motiver for å hindre meg i å gå virkelig var…

PS! Jeg nevnte dette for Kvinnefrontens representanter under møtet vårt på torsdag, og de fnøs av påstandene om at de hadde nektet å møte ComingOutChristine eller noen andre. De kunne jo ikke takke nei til noen som ikke hadde bedt om å få møte dem…

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #trussel #jeggirikkeetterforsånt #ogjegfinnermegikkeidet

Hjelp! Trenger ny dipliner!

Jeg vet det kan være litt vanskelig å forestille seg, men bak maske og mørke solbrilleglass skjuler det seg altså et sett med øyne som jeg bruker å pynte med eyeliner når jeg beveger meg ut som jente. I alle fall har jeg brukt å gjøre det frem til nå, for plutselig, mens jeg sto og gjorde meg klar til møtet med Kvinnefronten på torsdag var jeg plutselig tom for dipliner. Jeg hadde nok til å påføre til akkurat den dagen, men ikke mer. Og derfor ble plutselig rådyra gode, eller gode råd dyre, alt ettersom.

For jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal kjøpe.

Den diplineren jeg hadde, og som jeg var svært fornøyd med, ble nemlig kjøpt på Primark i London. Med tanke på hvor lenge det er siden jeg var der, så var den nok langt over best før-datoen uansett, men jeg likte den så godt at jeg har fortsatt å bruke den. Særlig fordi jeg kunne nærmest dra den av som en remse ved kveldens slutt når sminken skulle fjernes. Utrolig praktisk med andre ord. Men den er ikke mulig å få kjøpt her i Norge.

Så hva kjøper jeg i stedet og hvor?

Jeg er på budsjett så jeg kan ikke unne meg det mest eksklusive, og selv om det hadde vært praktisk å bestille over nett slik at jeg hadde sluppet å psyke meg opp til å gå og shoppe sminke som gutt, så må det være lett tilgjengelig i en butikk man finner i eller i nærheten av Trondheim sentrum, slik at jeg har den til neste helg når jeg har planer om å gå ut som jente igjen.

Har du en dipliner du kan anbefale meg? Del den i såfall med meg i kommentarfeltet. Og jo før du svarer, jo fortere kan jeg utfordre meg selv ved å gå ut som jente igjen!

Takk!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #skjønnhet #beauty #sminke #makeup #eyeliner #dipliner #shopping #tips #hjelp #oppsykingtilåshoppesminkesomgutt #brrr

Lenge siden sist jeg delte et antrekk?

Da jeg tidligere i dag viste frem min hvite og sorte overdel som jeg stolt bærer hver gang jeg er på Lerkendal og ser Rosenborg spille, og som jeg også har hatt på meg i dag mens jeg har sett klubben i mitt hjerte ta sitt første cupgull siden 2003, slo det meg hvor lenge det er siden sist jeg delte et antrekk i denne bloggen. Forrige gang var da jeg delte antrekket over, i et innlegg jeg postet helt i begynnelsen av september og kalte «Tjuvstart på høsten«.

Nå har jeg jo alltid hatt litt utfordringer med å få tatt antrekksbilder i og med at jeg er transkjønnet og lever kun som jente i skjul. Men det er tydelig at denne bloggen har blitt et enkvinneshow etter bruddet med eksen i april og at jeg derfor ikke har henne til å hjelpe meg med å ta bilder av antrekkene mine lenger. Høsten er jo den sesongen det er morsomst å sette sammen antrekk til, og i fjor delte jeg jo hele ni antrekk i løpet av høsten, da ikke medregnet antrekksbildene fra turen til Amsterdam i september. I år har jeg bare delt dette ene fra høstens spede begynnelse. Og når jeg ser ut vinduet på snøen som laver ned, så innser jeg at det ikke blir flere høstantrekk.

Er ikke det litt trist egentlig?

For det er jo ikke sånn at jeg ikke har gått ut som jente i høst, det har jeg jo faktisk gjort, men det har vært dårlig med folk å spørre om hjelp til fotograferingen og da har jeg heller ikke noe å dele. Og nå som vinteren har markert sin ankomst blir det jo også vanskeligere og vanskeligere å fange de få timene med dagslys her i Trøndelag.

Nå har jeg jo klart å poste mye annet, og føler ikke bloggen lider noen nød sånn sett. Men noe av det jeg ønsker å formidle er jo også at alle jenter kan se bra ut når jeg, som er født med pikk, klarer det. Og det hadde vært fint å vise dette gjennom noe annet enn arkivbilder også. Men jeg vet ikke…

Så hva tenker du? Savner du flere antrekksbilder fra meg, eller liker du min kvasi-miljøvennlige resirkulering av gamle bilder? Eller har du kanskje noen forslag til hvordan jeg kan løse dette, uten å bare bruke selvutløser og få statiske bilder av meg foran en hvit vegg?

Fortell meg gjerne i kommentarfeltet mitt!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #dagens #antrekk #outfit #ootd #mote #fashion #utfordringer #filosofi #tanker #whattodowhattodo #ellererdetlikegreitatdetharblittsånn ?

Dagens antrekk er hvitt og svart!

Etter noen litt stressende dager hvor jeg beklageligvis har kommet etter med både besvaring av kommentarer i bloggen og mailer fra lesere, skal jeg nå endelig sette meg litt tilbake ved å ikle meg en av de fineste overdelene jeg har, finne frem potetgull og cola, skru på NRK1 og se Norges beste fotballag ta sitt første cupfinalegull på tolv år. Jeg gleder meg!

Min Rosenborg-drakt fra 2009-sesongen. Burde kanskje kjøpe ny etter hvert, særlig da klubben har fått ny hovedsponsor siden da.

Jeg må si jeg synes jeg fortjener en slik dag etter alle de mentale påkjenningene jeg har utsatt meg for den siste tiden, og derfor hadde det smakt ekstra godt med en seier til Rosenborg i ettermiddag. For selv om møtet med Kvinnefronten på torsdag gikk veldig bra, så er jeg ennå ikke ferdig med denne saken. Det er mye arbeid som gjenstår, og ikke minst har jeg mer å dele, i forbindelse med dette møtet, som ikke var spesielt positivt.

Men dette kommer senere. Nå skal jeg se Rosenborg, Norges mestvinnende klubb gjennom tidene, ta hjem sitt tiende cuptrofé.

Vi snakkes, kanskje allerede senere i kveld!

#hverdag #stress #tidsklemma #psykisk #helse #psykologi #angst #depresjon #kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #mote #fashion #antrekk #dagens #outfit #ootd #fotball #rosenborg #ingenbanke #rbk #åheiåheiåheiåhå

Mitt møte med Kvinnefronten

Så jeg dro ut for å møte to representanter fra fienden for å prøve å mildne klima oss i mellom litt, og skulle møte dem på en kafé i Trondheim sentrum klokken tre på ettermiddagen. Først ti timer senere hadde jeg klart å komme meg hjem. Klokken var ett om natten og den første snøen markerte vinterens ankomst. Jeg var gjennomfrossen og utmattet. Hva skjedde egentlig? Hvordan klarte de å holde meg så lenge?! Hva gjorde de egentlig mot meg?!!

Pause for dramatic effect…

Det har jo vært litt trykket stemning mellom meg og andre transpersoner på ene siden og Kvinnefronten på den andre den siste tiden, og da Kvinnefronten skulle holde et åpent møte her i min hjemby Trondheim om blant annet oppstart av et lokallag, skrev jeg hvordan hendelsene i det siste har fått meg til å føle meg uvelkommen. Det resulterte i at jeg ble spurt om jeg ville ta et privat møte med de to av Kvinnefrontens styremedlemmer som skulle lede dette informasjonsmøtet i Trondheim. Siden jeg jo har kritisert Kvinnefronten for å ikke være villige til å åpne for dialog, så jeg det derfor som riktig av meg å ta dette tilbudet. Selv om det var milevis utenfor min komfortsone å møte to fremmede mens jeg var i kvinneuttrykk, altså kledd som jente, og jeg var mildt sagt kvalm kvelden før møtet skulle finne sted. Jeg var så uvel at min venninne Marianne raskt tilbød seg å bli med som moralsk støtte slik at jeg slapp å møte de to helt alene, og sånn ble det.

Vi møttes alle fire klokken tre på en kafé på Trondheim Torg, og det ble raskt klart at de to fra Kvinnefronten var minst like nervøse som meg for dette møtet, og at de var slitne etter denne konflikten. Men vi satte oss ned sammen, og det første vi tok opp var selvfølgelig det som utløste konflikten, i alle fall for min del, nemlig invitasjonen av transfoben og mannshateren Julie Bindel til Kvinnefrontens feministiske frigjøringsfestival. De på sin side forklarte hvordan de hadde hørt henne snakke om prostitusjon på en messe i utlandet og blitt så imponerte at de bestemte seg for å invitere henne til å snakke hos dem også, og de visste vel noe om at hun var kontroversiell uten at de undersøkte dette så nøye, men de hadde aldri sett for seg at det ville utløse så mye følelser, og derfor mente de at de nok hadde handlet litt naivt da de trodde dette ikke ville by på noen problemer.

A cup of Hot coffee lateIllustrasjonsfoto: Phatpc / yayimages.com

Jeg fortalte hvordan det fikk meg til å føle, at det ikke nødvendigvis var at hennes tilstedeværelse i seg selv som gjorde meg utrygg, men at signaleffekten av å invitere henne fikk Kvinnefronten til å fremstå som transfiendtlige, og jeg sammenlignet det igjen med å se en god venninne gå hånd i hånd med noen som jevnlig mobber deg, og at dette gjør at jeg ikke får lyst til å besøke denne venninnen mer. De to representantene la seg langflate og sa at de aldri kom til å invitere Julie Bindel igjen, og de beklaget også at de hadde krenket meg. Og akkurat det, de beklaget ikke at jeg følte meg krenket, de beklaget at de hadde krenket meg, og mens det ble gjort hadde en av dem tårevåte øyne. En helt annen reaksjon enn den jeg hadde ventet på forhånd.

Videre sa de at de følte det var vanskelig å få svar fra transmiljøene på nøyaktig hva de ville at Kvinnefronten skulle gjøre, og derfor spurte de meg om jeg hadde noen tanker om dette. Jeg svarte at jeg krevde egentlig en tydeligere, offentlig unnskyldning for invitasjonen av Julie Bindel. Jeg sa også at jeg synes det var uheldig at Kvinnefronten som organisasjon brukte lang tid på å uttale seg, og når svaret kom var det utydelig og ga inntrykk av å ikke ha lyttet til kritikken. For frem til deres uttalelse kom, så hadde jo jeg og et par andre transpersoner mottatt drittslenging mot oss fra enkeltmedlemmer av Kvinnefronten på privaten, og disse hadde også uttalt seg negativt om transpersoner i diverse diskusjonsfora på nettet. Jeg ble forsikret om at disse ikke hadde noe verv i styre og stell i Kvinnefronten og at deres meninger ikke nødvendigvis representerte Kvinnefronten, samt at de hadde tatt en prat med noen av de mest aktive og slått ned på oppførselen deres.

Jeg svarte at det dessverre ikke er godt nok, fordi for meg som uavhengig så aner ikke jeg hvem som har verv i organisasjonen og når det ikke kommer noen andre uttalelser fra selve organisasjonen så fremstår disse som Kvinnefrontens faktiske meninger. Jeg sa derfor at Kvinnefronten bør ta offentlig avstand fra slike holdninger, samtidig som de får definert hvor Kvinnefronten står i forhold til transpørsmålene, for per i dag står det ingenting i Kvinnefrontens handlingsplan om transpolitikk. Det sistnevnte ble jeg faktisk lovt på stedet at var noe de skulle forsøke å få inn på neste handlingsplansmøte som finner sted neste høst, og da kom de også til å få endret det slik at det ble tydelig at alle som definerer seg som kvinne kan delta i styre og stell i Kvinnefronten. Igjen sa de at de hadde opptrådt litt naivt og gått ut i fra at det var tydelig nok ved å bare si «kvinner», fordi de tenker at definerer man seg som kvinne så er man kvinne. Der er faktisk Kvinnefronten og jeg på samme side, men ser som dem et behov for å tydeliggjøre dette for å unngå misforståelser. De spurte meg faktisk der og da om jeg hadde lyst til å bidra her siden de følte deres egen kompetanse innen transpolitikk ikke var god nok, eller om jeg visste om noen som kunne egne seg. Jeg stilte meg tvilende til om jeg er riktig person for en slik oppgave, men sa vel at jeg skulle tenke på det, dog mest for å være høflig.

Coffee with friendsIllustrasjonsfoto: Iko / yayimages.com

Møtet varte i omtrent en times tid før de to fra Kvinnefronten gikk for å forberede seg til kveldens møte på Hotell Augustin. Da de hadde gått så jeg vantro på min venninne Marianne som hadde sittet der som moralsk støtte og lyttet, og jeg spurte henne om dette møtet virkelig gikk så bra eller om jeg bare innbilte meg det. Det hadde vært en god tone gjennom hele møtet, de viste ydmykhet, ga meg taletid, lyttet til det jeg hadde å si og jeg følte aldri at de prøvde å overkjøre meg eller snakke i munnen på meg. Marianne var overrasket selv, for hun hadde også forventet noe helt annet og kunne bekrefte at dette virket som en god start for videre dialog.

For jeg venter selvsagt med å juble helt, for fortsatt vil jeg jo se at det jeg ble lovet faktisk blir gjennomført. Men jeg ser dette møtet som en god start, og det viser at det går an å ha en god dialog selv om man er uenige. Jeg dro også på Kvinnefrontens åpne møte på Hotell Augustin senere på kvelden, hvor jeg riktignok kun satt som stille tilhører gjennom hele møtet. Men jeg kom i prat med noen andre deltakere på møtet, og som en liten overraskende twist ble jeg faktisk med hele gjengen ut på byen etterpå. Og hold deg fast: dette er faktisk første gang jeg har gått ut på byen hjemme i Trondheim som jente, hvis vi ikke teller de gangene jeg har vært på jentepubene arrangert av Gudrun LLH. Så jeg ble overrasket både av Kvinnefronten og meg selv denne kvelden.

I løpet av byturen ble jeg også spurt om jeg ikke skulle melde meg inn i Kvinnefronten, men dette sa jeg bastant nei til. Under møtet på Hotell Augustin ble det klart at jeg er noe uenig med mye av det Kvinnefronten står for, og som jeg skrev i går har jeg også store problemer med å se meg selv som feminist. Men denne dagen hadde overrasket positivt, og selv om dette møtet på ingen måte kommer til å forandre verden i seg selv, så føler jeg at jeg har sådd et frø og at vi har noe å bygge videre på.

Så jeg følger spent med på fortsettelsen, og konstaterer at Kvinnefronten nå har ballen på sin banehalvdel og har muligheten til å rette opp for seg. Jeg håper virkelig de utnytter denne muligheten godt.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #sesåbradetgårbaremanpratersammen #detgjenstårriktignokennååseordblitilhandling #menjegerpositiv

Transminnedagen: Netthets mot transpersoner

Jeg ble plutselig minnet på at det i dag er Transminnedagen, og det faktum at jeg trengte en påminnelse tyder på at trans’ minne er dårligere enn manns minne. Men jeg kunne ikke la dette passere uten å skrive et innlegg i anledningen, og jeg ønsker å markere dagen ved å skrive noen ord om netthets mot transpersoner.

I går deltok jeg på Kvinnefrontens åpne møte i Trondheim som stille tilskuer. Jeg tiltrakk meg likevel oppmerksomheten til et par andre møtedeltakere, som i lys av den eviggående debatten om netthets mot kvinner lurte på hvor mye dritt jeg mottar gjennom denne bloggen, som transperson. Og vel, jeg trakk på skuldrene og sa at stort sett er folk snille og i løpet av de tre årene jeg har blogget kan jeg telle på en hånd hvor mange IP-adresser jeg har blokkert ut. Men når hetsen kommer, så har jeg merket meg noe som fikk den som stilte meg spørsmålet i går til å sperre opp øynene og skyte øyenbrynene i taket da jeg fortalte det:

Hetsen kommer så godt som alltid fra kvinner, og ofte også fra kvinner som omtaler seg som feminister. Noen av dem er til og med medlemmer i Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og lignende, og jeg merket det særlig etter at konflikten mellom transmiljøene og nettopp Kvinnefronten oppsto. Konflikten som var selve grunnen til at jeg var på møtet i går. Men jeg har likevel merket denne typen angrep mot oss transpersoner fra feministiske miljøer lenge før det, og dette er også en av grunnene til at jeg for et par år siden sluttet å kalle meg selv feminist. Jeg følte meg rett og slett ikke velkommen, og at jeg måtte ta avstand fra dem selv om meningene mine er godt forenelige med hva feminisme er på papiret.

Det hetsen i korte trekk går på er at det vi transkvinner gjør er både spottende og farlig. Spottende fordi vi visstnok tyr til utdaterte stereotypiske kjønnsroller når vi etteraper dem som kvinner, og farlig fordi vi med dette gjør definisjonen av å være kvinne trangere og dermed lar likestillingskampen ta flere skritt bakover. Jeg har også fått høre at jeg aldri kan bli noe annet enn en mann, samme hva jeg måtte gjøre med kroppen min, og at den eneste grunnen til at jeg ønsker å være kvinne, er et bevisst eller ubevisst ønske om å trenge meg inn på territorier hvor menn ikke har adgang, som for eksempel dametoalettet.

Jeg skrev nettopp litt om dette i et annet blogginnlegg, og dette er hva jeg skrev da:

«Dersom de har rett må det bety at jeg har en sinnslidelse. En sinnslidelse jeg aldri kommer til å bli kvitt, og som jeg blir hatet for at jeg har. For dere skal vite at jeg har prøvd hardt å akseptere at jeg ble født som gutt. Jeg har prøvd å ignorere stemmen i hodet som sier at «hei, dette stemmer ikke» når noen omtaler meg som mann. Det sendte meg gradvis ned i en dyp depresjon, og jeg har flere selvmordsforsøk bak meg. Etter at jeg gradvis har begynt å tillate meg selv å lytte til denne stemmen, så har jeg gradvis også fått det bedre. Det er nå over tre år siden sist jeg forsøkte å ta livet mitt, og jeg ønsker ikke noen ny reprise på dette.»

Like før jeg dro ut for å møte Kvinnefronten i går, ble jeg tilsendt en notis fra Sveriges radio om en ung transperson som nå har tatt livet sitt som følge av netthets, blant annet fra et medlem av Unga Feminister. Sverige opphøyes ofte som et foregangsland av norske feminister, og derfor tror jeg det bare er et tidsspørsmål før noe lignende skjer her hjemme på grunn av hets fra selverklærte feminister. Hvis det da ikke allerede har skjedd uten at vi vet om det, da selvmordsraten dessverre allerede er høy blant transpersoner. Det ville heller ikke overrasket meg.

Dette var noe av det jeg tok opp da jeg fikk et privat møte med to av Kvinnefrontens styremedlemmer i går, noen timer før det åpne møtet de holdt samme kveld, som jeg var tilstede på som stille tilhører. For selv om de medlemmene av Kvinnefronten som kommer med denne typen hets mot oss ikke nødvendigvis har verv i styre og stell, og derfor i realiteten kun snakker for seg selv, så vil de likevel oppfattes som Kvinnefrontens stemme utad så lenge Kvinnefronten som organisasjon ikke sier noe.

Derfor mener jeg at Kvinnefronten bør ta noen grep innad i organisasjonen eller komme med en uttalelse utad om at de som organisasjon tar avstand fra disse holdningene. Gjerne begge deler. For disse holdningene er like ødeleggende for både Kvinnefronten og transpersoner, og skaper ikke noe annet enn splittelse.

Det er fortsatt noen timer igjen av Transminnedagen, og jeg håper du setter av noen minutter til å reflektere over det du akkurat har lest og sender en tanke til de transpersonene som ikke har vært så heldige som meg og har sluppet unna den verste hetsen. Hva som skjedde under mitt møte med Kvinnefronten i går og hva vi ble enige om, vil jeg ta opp i et annet blogginnlegg i morgen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #hets #mobbing #netthets #nettmobbing #troll #nettroll #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #feminisme #likestilling #likeverd #kvinnefronten #psykisk #helse #psykologi #angst #depresjon #selvmord #selvdrap #hervardetmyetristehashtags !

Dundrende hodepine og kvalme etter møte med Kvinnefronten

Nå vet jeg det er mange der ute som sitter og venter på rapport fra mitt private møte med Kvinnefronten i går, og jeg har begynt å skrive på den. Men jeg kjenner at jeg ikke helt er i den formen som kreves for å gjengi gårdagens hendelser på en velreflektert og rettferdig måte. For selv om vi møttes klokken tre på ettermiddagen, så var jeg ikke hjemme før klokken ett i natt, gjennomfrossen etter å ha opplevd sesongens første snøfall, og i dag er jeg tydelig redusert. Hvorfor det ble så sent, og hvorvidt det er fordi Kvinnefronten dopet meg ned og holdt meg innelåst i kjelleren på Hotell Augustin frem til jeg klarte å bryte meg ut rett etter midnatt, får du bare spekulere i frem til jeg forhåpentligvis får postet rapporten min i morgen.

Heldigvis har jeg fri fra jobb i dag, så da vil de neste timene bli tilbragt på sofaen med South Park, potetgull og cola. Jeg håper jeg er tilgitt for at jeg lar deg vente, men jeg tror faktisk det er det beste for begge parter at jeg venter med å omtale saken til et tidspunkt hodet mitt fungerer litt bedre.

Og hvis du håper på mer drama, så kan jeg love deg det også.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #Kvinnefronten #likestilling #likeverd #feminisme #kjønn #kjønnsroller #kjønnsforvirring #jegergenereltforvirretidag #ogredusert #icantastecolors #icanseesounds

10 ulemper med Restylane

Så du har tenkt å bli rosablogger. Du synes det høres fristende ut med en tilværelse bestående av total mangel på integritet, da pengene styrer hvilke produkter du anbefaler, og du er i en evigvarende krangel med Forbrukerrådet over «tydelig» merking av sponsede innlegg, med mikroskopiske fontstørrelser som du vanligvis kun finner i forsikringspapirer? Hvor kroppshysteriet øker i takt med at selvtilliten synker i det du klatrer oppover topplistene? Det skal ikke mange kommentarer relatert til utseende til før den jevne toppblogger ser behovet for å gjøre kosmetiske inngrep på egen kropp, og sirkuset er i gang.


Oh, the drama!

Nå skal ikke jeg dømme noen, for jeg har selv silikon til å fylle ut bh-en min, skjønt mine innlegg tas ut ved dagens slutt og gir meg muligheten til å sove på magen. Men Restylane kommer jeg til å holde meg langt unna av åpenbare grunner, i tillegg til at det er styggere enn tiurleik i et minefelt. Det finnes ingen fordeler med Restylane, og ulempene er mange. Om du ikke tror meg, så har jeg her listet opp ti grunner til å holde leppene sine helt fri for syrefyll.

  1. Det vil ta to timer bare å påføre lipgloss. Med mindre du bruker malingsrulle.
  2. En vanlig lipgloss vil gå tom i løpet av maks tre dager.
  3. Gamle damer begynner å kaste brødsmuler etter deg når du går gjennom parken
  4. Du vil stadig oppleve å bli forfulgt av ender. I V-formasjon.
  5. Du risikerer å slå ned noen om du snur hodet for fort.
  6. Om du viser deg offentlig i matrosdress, kan du risikere søksmål av Walt Disney Company.
  7. Det samme gjelder ved bruk av diger rosa hårsløyfe.
  8. Småbarn vil søke ly under deg når det regner.
  9. Du vil få trøbbel med Byggesakskontoret for å ha oppført ny balkong uten å levere byggemelding.
  10. De som ikke er tøffe nok til å hoppe fra 10-meteren vil begynne å klatre på deg om du står for nære bassengkanten.

Vil du fortsatt ha Restylane?

Vel, i så fall er det bare å ta kontakt med Forbrukerrådet først som sist, og presentere deg som enda en blogger som med vilje ikke forstår konseptet «tydelig merking av sponsede innlegg». Dere kommer til å ha mye med hverandre å gjøre fremover.

Men hvorvidt det at staten betaler for silikon i brystene regnes som «sponsede innlegg» som må merkes, det aner jeg ikke…

#kropp #utseende #look #beauty #skjønnhet #plastisk #kosmetisk #kirurgi #inspirasjon #humor #hahaha #detteinnleggeterikkesponset #filler #iordetsretteforstand

Jeg skal i møte med Kvinnefronten!

Den siste tiden har jeg gjentatte ganger kritisert Kvinnefronten for å opptre ekskluderende ovenfor transpersoner, som meg selv. Nå har jeg blitt invitert til å møte to av Kvinnefrontens styremedlemmer, og har takket ja. Og jeg ser faktisk frem til det.

Det er gått nesten en måned siden jeg i raseri skrev innlegget «Kvinnefronten spytter på meg» etter at det ble klart at transfoben og mannshateren Julie Bindel var blitt invitert til å gjeste Kvinnefrontens feministiske frigjøringsfestival. Jeg var langt fra den eneste som reagerte og begynte å kritisere Kvinnefronten for å indirekte fryse ut transkvinner fra organisasjonen, særlig da de eneste svarene som så ut til å komme derifra var enkeltmedlemmer som gikk til angrep på oss ved å påstå vi prøvde å splitte feministbevegelsen, og ba oss være stille. Kort sagt, de oppførte seg akkurat slik de selv beskylder «hvite heterofile menn» for å oppføre seg i kommentarfeltene. På denne måten ble det ingen skikkelig diskusjon, og dermed stilnet debatten uten at jeg føler vi er nærmere noen løsning. Men konflikten er der fortsatt.

I morgen arrangerer Kvinnefronten et åpent møte her i min hjemby Trondheim. Da de skrev på arrangementets facebookside at alle kunne være medlemmer i Kvinnefronten, kunne jeg ikke la dette la få stå uimotsagt og fortalte i en kommentar hvorfor jeg ikke følte meg velkommen på dette møtet.

Dette resulterte i at jeg ble kontaktet av et av Kvinnefrontens styremedlemmer, og ble tilbudt å møte henne, og en annen representant fra Kvinnefrontens styre, noen timer før Kvinnefrontens åpne møte for å diskutere konflikten som har oppstått.

Selv om dette er langt utenfor min komfortsone, da jeg jo synes det er vanskelig nok psykisk å tørre å gå ut kledd som jente, så har jeg takket ja til å møte dem. Først og fremst fordi jeg jo har vært frustrert og har kritisert Kvinnefronten for å ikke være villige til å lytte, og da synes jeg det er riktig av meg å følge opp når de faktisk inviterer til samtale. Jeg har jo ikke kommet med kritikken bare for å være slem, det er jo fordi jeg anser dette som et reelt problem jeg ønsker en løsning på.

Men når det er sagt synes jeg det er gledelig at Kvinnefronten endelig viser litt ydmykhet og vilje til å åpne for samtale, så jeg tenkte ikke lenge før jeg takket ja til tilbudet, og selv om tanken på å møte noen fremmede i jenteuttrykk i morgen skremmer vettet av meg, så ser jeg faktisk frem til dette private møtet.

Det betyr riktignok at jeg ikke kommer til å være tilstede under det åpne møtet senere på kvelden. Men jeg håper faktisk at andre tar turen, og jeg angrer faktisk litt på at jeg i et opphetet øyeblikk sa jeg var skuffet over de av mine bekjente som tenkte å stille på dette møtet. For det er jo ikke snakk om et støttemøte for Kvinnefronten, men et informasjonsmøte, og jeg er jo tilhenger av at man skal tilegne seg mer kunnskap, selv om man i utgangspunktet er veldig uenige. Derfor håper jeg at andre transpersoner, og de som sympatiserer med oss, tar turen dit. For hvis vi er synlige, så er de også nødt til å forholde seg til oss.

Jeg gleder meg i alle fall!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #feminisme #kjønnsroller #kjønnsforvirring #kjønn #likestilling #likeverd #Kvinnefronten #samfunn #kommerviegentlignoengangtilåblienige ? #ingentinghaddegledetmegmer

«Er det sånn at du vil prøve dem på?»

En sommerdag for noen år siden, da jeg var enda lenger inne i skapet enn jeg er nå, og det å kle seg som den jenta jeg følte meg som var noe jeg kun gjorde alene bak låste dører, befant jeg meg på et kjøpesenter på sørsiden av Trondheim. Jeg hadde dratt dit, til den motsatte siden av byen fra der jeg bodde, for å unngå å treffe kjente som kunne oppdage meg stå og se på jenteklær i butikkene. Likevel så jeg ned nesten hele tiden og følte at alle stirret, som om de visste hva jeg holdt på med, og tenkte sitt om den syke unge gutten som var ute for å se etter sommerkjoler til seg selv. Det var ingen god følelse.

Men da jeg et lite øyeblikk våget å se opp i det jeg passerte skobutikken, så jeg i inngangspartiet et stativ som øyeblikkelig fanget min oppmerksomhet. Stativet var fullt av lilla pumps, og med en plakat om nedsatt pris. Du trenger ikke se lenge på denne bloggen for å skjønne at jeg er i overkant glad i lilla, og jeg var ikke i tvil. Jeg måtte ha dem!

Etter en liten sjarmøretappe rundt i lokalet for å forsikre meg om at det var trygt, nærmet jeg meg stativet for å plukke med meg en sko. Jeg fikk litt panikk da merkelappen inni sa størrelse 36-41, for jeg nektet jo å tro noe på at disse var laget med stretch, så hvordan kunne jeg vite at det var riktig størrelse? Jeg fikk vel bare ta sjansen da, sukket jeg, og tok med meg den som så riktig ut til kassen. Her ble jeg møtt av en dame i 30-40-årsalderen, og jeg spurte henne stille om dette var størrelse 41, som er det jeg bruker. Jo, det stemmer, er det det du skal ha? spurte hun. Jeg nikket raskt og så ned i det hun forsvant ut på bakrommet for å hente skoens tvilling. Jeg sto igjen og kjente hjertet dunke mens jeg ventet. Men det dunket ikke i nærheten av så mye som det skulle gjøre da hun kom tilbake, og med en rolig stemme stilte meg spørsmålet:

«Er det sånn at du vil prøve dem på?»

Faen, panikk! Jeg var overhodet ikke forberedt på å få dette spørsmålet, og på tross av frykten for å tiltrekke meg oppmerksomhet reagerer jeg med å rope «GAVE!». Jeg er sikker på at det var svært tydelig at jeg ikke var komfortabel med situasjonen og jeg tror jeg begynte å svette også. Men damen var like rolig, og fulgte opp med å spørre om jeg da kanskje ville beholde esken også da. Jeg nikket, betalte for skoene og nærmest løp ut av senteret.

Ute på parkeringsplassen begynner plutselig hodet mitt å virke igjen. Den damen hadde akkurat spurt meg, en ung gutt kledd i jeans og hettegenser, om jeg ville prøve på et par lilla pumps. Og hun gjorde det på en rolig og diskret måte, men ikke sånn at det føltes som et tabu som måtte hemmeligholdes på grunn av skam. Hun kunne faktisk risikert å fornærme noen ved å stille dette spørsmålet, men hun gjorde det likevel. På en måte som fikk det til å høres ut som den naturligste tingen i verden.

Jeg tok opp mobilen min fra lomma, og sendte en sms til en venninne. «Jeg ble akkurat ekspedert av verdens kuleste skoselger».

Skoene har jeg fortsatt, og til pumps å være er de faktisk veldig behagelige å ha på og sitter veldig godt på foten. Lenge var de også favorittskoene mine. Men selv om jeg brukte dem en del i starten, så har jeg ironisk nok etter hvert som jeg har blitt tryggere på å kle meg som den jenta jeg føler meg som, begynt å bruke mer og mer flate sko i stedet for høye hæler. Lilla pumps passer liksom ikke inn i den dagligdagse stilen jeg gradvis har tilnærmet meg. Det er litt synd, for jeg synes fortsatt de er kule og skulle gjerne brukt dem mer.

Enda mer synd er det at jeg aldri fikk takket denne selgeren da jeg i panikk løp ut denne sommerdagen. Men jeg har likevel gjort det i det stille ved at jeg den dag i dag innimellom fortsatt tar bussen til kjøpesenteret på sørsiden Trondheim, nærmest på motsatt side av byen fra der jeg bor, hvis jeg trenger nye sko. Selv om jeg ikke lenger er like paranoid og tror at jeg automatisk vil bli avslørt av noen kjente hvis jeg shopper i nærområdet.

For den beste måten å belønne god service på, er å komme tilbake.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #shopping #sko #pumps #lilla #innkjøp #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #paranoia #stress #stressmestring #utfordring #DinSko #CitySyd #jeppdervardet