Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2015

Min Askepott-historie

For noen år siden, før jeg begynte å blogge om mitt liv som transkjønnet, var livet mitt ganske annerledes. Selv om jeg visste at jeg innerst inne følte meg som jente, så turte jeg ikke å la noen få se det. Jeg hadde flere venninner som visste om det, men ingen fikk noen gang se meg som noe annet enn gutt. Å kle meg som jente var noe jeg bare gjorde når jeg var sikker på at jeg var helt alene. Men så en dag kom den gode feen og gjorde meg til prinsesse for en kveld. Livet mitt ble aldri det samme igjen…

Det er vel ingen tvil om at dette bildet er manipulert, men jeg sier i fra likevel for å ikke provosere noen på Kvinneguidens forum…

Den gode feen var ingen andre enn min beste venninne på det tidspunktet, Ida. I hennes omgangskrets var utkledningsfester svært populære, og nå skulle det holdes en med motsatt kjønn som tema. Hun kom øyeblikkelig til meg og spurte om jeg ville være med. Det ville jo være en unik mulighet til å kunne kle seg som jente uten at noen fattet mistanke, mente hun.

Jeg trengte litt betenkningstid. For jeg lot jo knapt nok meg selv få se meg selv i speilet når jeg var kledd som jente, og tanken for å nå la andre se meg kledd i kjole gjorde meg mer uvel enn tanken på å styrte tre liter tran hadde gjort. Men Ida påpekte at jeg kom jo ikke til å være den eneste, og hvis jeg ville kunne hun også hjelpe meg med sminke og å velge ut antrekk. Så etter å ha tenkt meg om i noen dager takket jeg ja.

Så kom dagen, og universet smilte til meg ved å sørge for at en parykk jeg hadde bestilt kom frem i posten samme dag slik at jeg slapp å møte opp med guttefrisyre. Ida ankom hybelen min en gang utpå ettermiddagen med sminkesakene sine, og sammen gikk vi gjennom klesskapet mitt for å finne den riktige kjolen. Valget falt på en sort tubekjole med prikker og en sort gjennomsiktig bolero sammen med mørke strømpebukser og et par sorte pumps. Etter at jeg hadde tatt på meg kjolen, og motvillig viste meg for Ida i den, begynte hun å gå over ansiktet mitt med sminkebørstene sine. Til slutt satte hun på meg parykken, og ba meg snu meg mot speilet. Jeg sukket dypt og åpnet øynene…

…før jeg sperret dem opp, etterfulgt av et bredt smil. Jeg kunne ikke tro hva jeg så. Jeg som var vant med å se en gutt kledd i jenteklær når jeg så meg i speilet sto nå ansikt til ansikt med noe som så ut som en ekte jente. Jeg klarte ikke slutte å smile. Nå så jeg jo ut på utsiden slik jeg følte meg på innsiden! Og jeg følte meg som en prinsesse!

Magic bookIllustrasjonsbilde: Sergey Nivens / yayimages.com

Men selv om den gode feen hadde klart å gjøre meg til en prinsesse, måtte hun fortsatt få meg med til ballet. Jeg kan ikke beskrive hvor nervøs jeg var da jeg for første gang hørte lyden av 9 centimeter høye stiletthæler mot asfalten fra skrittene jeg tok, der jeg gikk ved siden av Ida som hadde skiftet til dress og slips og hadde tegnet på seg bart med eyelineren på overleppa. Men hvordan skulle egentlig dette gå? Kom de andre til å fatte mistanke? Kom de til å le av meg?

Og latteren satt virkelig løst denne kvelden, da den ene gutten etter den andre dukket opp horete kledd i alt for korte skjørt og overdreven sminke. Men ingen lo av meg. For om jeg ikke hadde følt meg som Askepott før, så gjorde jeg det nå da alle så mot meg og gispet da jeg kom. «Damn, du ser jo ut som en ekte jente jo!» «Du beveger deg jo helt naturlig også!» «Også med de hælene da! Hvordan klarer du det?». Jeg trakk bare på skuldrene og sa noe sånt som «det lurer jeg også på». De trengte jo ikke å vite at jeg hadde øvd på å gå i høye hæler som 15-åring på baderomsgulvet i mammas alt for trange pumps. De andre jentene viet meg veldig mye oppmerksomhet den kvelden, og selv om de var utkledd som gutter følte jeg meg som en av dem. Jeg hørte også Ida innimellom, etter hvert som hun ble mer og mer full, i samtale med andre peke mot meg og si «Hun der er daten min i kveld. Er hun ikke fin?». Og ja, jeg følte meg fin. Mye mer enn fin egentlig. Jeg hadde tidenes kveld, og jeg ville aldri at den skulle ta slutt.

Men som i eventyret tok kvelden slutt. Jeg slapp riktignok å løpe derifra på slaget midnatt, og jeg holdt meg selv igjen så lenge som mulig selv om jeg var utslitt. Men til slutt hadde nesten alle de andre gått, og da var vel også jeg nødt til å dra hjem. Ida, stadig påvirket av alkoholen, tok armen min og insisterte på å følge meg. «Det er ikke riktig av en gentleman å la en dame gå hjem alene» mente hun.

Neste dag møtte jeg opp på skolen, og bortsett fra et par ertende kommentarer fra de som hadde vært på festen, var det som om kvelden før aldri hadde funnet sted. Magien jeg hadde følt var borte og prinsessa var blitt til et gresskar igjen. Alt var akkurat som før. Alt utenom meg. For denne kvelden hadde forandret meg. Den hadde vist meg hvordan det føltes å føle seg fin og være en av jentene. Det ble klart at jeg kunne ikke gå tilbake til det gamle livet mitt nå, hvor jeg bare kledde meg i jenteklær i skjul når jeg var helt alene. Jeg måtte bli modigere. Jeg måtte tørre å vise verden at jeg egentlig er jente.

Denne kvelden forandret livet mitt. Hadde det ikke vært for den hadde jeg kanskje bare fortsatt med å kun kle meg opp i kjoler når jeg var alene og aldri latt noen få se meg som jente. Da hadde jeg heller aldri deltatt på den jentekvelden på hotellrommet i Bergen hvor Tegnehanne foreslo at jeg skulle begynne å blogge om mitt liv som transkjønnet, og du hadde heller aldri begynt å lese denne bloggen. Derfor kan vi takke en person for å ha startet det hele. Ida og jeg har kanskje ikke så mye kontakt som vi hadde, men det skyldes nok mer at vi ikke lenger bor i samme by. Likevel var det hun som tok rollen som den gode fe i eventyret mitt, og tok meg med ut for at jeg skulle få oppleve å være prinsesse for en kveld.

Så, Ida. Dette innlegget er til deg. Du vil alltid være en av mine beste venninner! Takk!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #prinsesse #eventyr #ball #fest #angst #depresjon #psykisk #helse #psyke #psykologi #utvikling #litttregutviklingsierkanskjenoen #mendeerofteikketransselv #devetikkebedrestakkars

Øver på å være meg selv

Etter en litt vanskelig periode hvor jeg kanskje har utfordret meg selv litt for mye, og derfor gjort det å gå ut kledd som jente synonymt med å oppsøke utrygge og ubehagelige situasjoner, har jeg faktisk gått tilbake i utviklingen mot å bli jente på heltid. Jeg har den siste tiden hatt mye lettere for å bli grepet av angsten og følt at folk har stirret og sett at jeg er biologisk født gutt, og derfor har jeg også kviet meg fra å kle meg som jente. Men å være gutt gjør jo meg også deprimert, for jeg kjenner jo fortsatt misunnelse når jeg ser mot jentene og at jeg ønsker å være en av dem. Så hva skal man egentlig gjøre?

Så som jeg nevnte i et tidligere innlegg ble enig med psykologen min om at jeg en tid kun skal være kledd som jente i trygge omgivelser, og så lenge jeg er hjemme skal jeg gå i jenteklær. Tanken er at jeg skal gjøre det til noe som føles positivt igjen, og på sikt gjøre det til en vane for meg slik at jeg ikke tenker så mye på det, og fokuset på alle som stirrer fordi jeg bryter med normen dermed forsvinner.

Så her sitter jeg og tilbringer denne søndagen foran TV-skjermen med South Park-maraton på Comedy Central, kledd i en enkel kjole. Ikke et typisk meg-antrekk for en lat søndag, men skal jeg følge planen må nesten den behagelige joggebuksa vike litt. Likevel, det føles faktisk veldig bra, og jeg er mer avslappet enn jeg har vært på lenge. Dette minner faktisk mistenkelig mye om å drive dank. Og ved nærmere ettertanke så er det jo det jeg gjør, akkurat som jeg ville gjort på en hvilken som helst annen søndag, også uten jenteklær. Så kanskje planen om å gjøre det til en vane allerede har begynt å virke?

Jeg tror likevel at jeg ikke skal utfordre meg selv til å oppsøke utrygge situasjoner som jente helt med en gang, men heller kjenne litt på denne tryggheten jeg kjenner nå, med å bare være meg selv og gjøre hverdagsting av denne typen som slike late søndager er skapt for.

Men jeg tror utviklingen går i riktig retning igjen.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #rosablogg #hverdag #søndag #helg #daffedag #southpark #comedycentral #psyke #angst #depresjon #psykologi #psykisk #helse #håperingenringerpå

Ikke mer søppel i postkassen, takk!

Jeg er ingen fan av forsøpling. Derfor har jeg lite sympati for at posten sper på inntekten sin ved å hver dag putte søppel i postkassene våre i form av reklame. Visst kan man reservere seg mot denne forsøplingen ved å klistre opp et «Nei takk»-merke på postkassen, noe jeg egentlig synes skulle vært unødvendig. Hvorfor er skal det være min oppgave å høflig måtte si «Nei takk» til å daglig måtte rydde ut papiravfall jeg aldri har bedt om? Fra det øyeblikket jeg mottar det til det ligger i papirkurven min tar det bare noen sekunder. Det er med andre ord bortkastede naturressurser. Hvorfor skal jeg være nødt til å reservere meg mot slik organisert fiendtlighet mot miljøet? Men så lenge systemet er slik som det er, så har jeg brukt å ha en slik klistrelapp på postkassen de stedene jeg har bodd, også da jeg inntil nylig hadde samboer.

Da jeg nylig flyttet fikk jeg tildelt en postkasse som tilhører leiligheten, uten «Nei takk»-merke. Enten fordi den forrige beboeren hadde en syk papiravfallfetish, eller fordi postbudet fjernet merket da postkassen fikk en ny eier, slik de er instruert til å gjøre. Jeg vet ikke, men det tok ikke mange dagene fra navnet mitt kom opp til postbudet begynte å fylle den opp, og jeg ble sjokkert da jeg så hvor bisarre mengder reklame jeg fikk fra dag til dag. Så sjokkert at jeg etter en stund bestemte meg å dokumentere hvor mye rent papiravfall jeg får i løpet av en måned ved å samle det opp. Men så langt kom jeg ikke. Jeg følte ikke jeg trengte det…

For det bildet over viser er hva jeg får av reklame i posten i løpet av en uke. Ja, du leste riktig, en uke. Fra fredag til torsdag, da dette bildet ble tatt, har postmannen fra dag til dag gradvis kommet med bidrag til denne haugen med papiravfall, bare for at jeg fortløpende skal kaste det. Men dette er jo bare for en uke. Hvordan ville haugen sett ut om jeg faktisk hadde samlet i en måned? Eller i et år? Hvor mange døde trær representerer det for alt det papiret jeg har holdt i hendene i et nanosekund før jeg har registrert at det er reklame og har sendt det til resirkulering?

Og ikke nok med det. I løpet av denne uka har jeg til og med fått flere tilbudsaviser fra de samme annonsørene.

Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, så er ingen av disse trykksakene identiske. Elkjøp, Lefdal og Ica har i løpet av uka som gikk sendt meg to hver, mens Expert er verstingen med hele fire forskjellige tilbudsaviser på bare en uke. FIRE! Skyldes denne høye utgivelsesfrekvensen fra Expert et ønske om å få innvilget pressestøtte? Det kan i så tilfelle komme godt med, for med denne forsøplingen blir ikke akkurat jeg fristet til å handle mer hos dem og dermed la kronene mine finansiere mer avfall i min og andres postkasser.

Likevel ser jeg behovet til de kommersielle aktørene til å faktisk få spredt ordet om tilbudsvarene sine. Så hva kan jeg gjøre for at de skal kunne få spredt det uten denne unødvendige tremasseutryddelsen?

Jo, jeg kan skru av Adblock på PC-en.

For selv om jeg synes reklame kan være like forstyrrende og irriterende på en internettside så er den bare visuelt forsøplende, men ikke noe mer skadelig for miljøet enn en hvilken som helst annen piksel på skjermen. I stedet installerer jeg Adblock på postkassen i form av et «Nei takk»-merke, hvor det er mulig at jeg stryker over ordet «takk», og på denne måten oppfordrer jeg annonsørene til å styre unna papirreklame og bruke andre kanaler som ikke krever like mye misbruk av naturressursene.

…men for å ikke oppfordre til bruk av popup-annonser og lignende vil Adblock fortsatt være aktivert der dette brukes.

#post #reklame #spam #adblock #natur #miljø #hverdag #mittlillebidrag #nåslipperjegåsitteimørketientimeimars

Når historien ikke gjentar seg…

Innimellom når jeg trenger inspirasjon til hva jeg skal skrive om, går jeg tilbake i bloggens arkiv og sjekker hva jeg skrev om på denne dagen i fjor. Tilfeldigvis har innleggene fra 2. oktober 2013 og 2014 nesten identisk overskrift, det er bare stedsnavnene som er annerledes. De heter henholdsvis «Mine antrekk i London» og «Mine antrekk i Amsterdam». Og det får meg til å tenke på hvor annerledes denne høsten ble. Både i forhold til tidligere år, og hva jeg hadde sett for meg da 2015 startet.

Helt siden jeg begynte å blogge for tre år siden har jeg brukt å ta en utenlandstur en gang på høsten for å utfordre meg selv til å gå rundt som jente i omgivelser hvor sjansen for å bli gjenkjent er lik null. Disse turene har vært viktige for meg og min utvikling, og førte til at jeg vokste og ble modigere. Det lå jo i kortene at det skulle bli en tur til det store utland også i år, men da jeg plutselig ble singel tidligere i år mistet jeg også reisepartneren min. Økonomien min ble også trangere siden jeg måtte inn i egen leilighet, og derfor ble det ikke noe innlegg om avreise til en europeisk storby på bloggens bursdag 18. september, slik det ble i 2013 og 2014.

Jeg kjenner jeg har litt blandede tanker omkring dette. Hadde jeg hatt godt av en slik tur nå, eller er det like greit at det ble sånn?

For jeg har jo hatt en vanskelig periode, og jeg har blitt enig med psykologen å roe ned og prøve å bare være jente i trygge omgivelser en stund, slik at det slutter å forbindes med fare og usikkerhet å finne frem sminkesakene og kjolene mine. Men selv om både London og Amsterdam-oppholdene var preget av usikkerhet i starten, så gikk jo dette over etter hvert. De siste dagene gikk jeg rundt som en hvilken som helst jente, og tenkte ikke over at noen kanskje klarte å lukte at jeg er biologisk født gutt. Denne selvsikkerheten tok jeg også med meg hjem til Norge, og gjorde det lettere for meg å utfordre meg selv her hjemme i tiden som fulgte. Kanskje det er dette jeg kunne trengt akkurat nå?

Men av mangel på penger og reisepartner så er det ikke noe jeg kan gjennomføre uansett, så det blir med tankeeksperimentet. Med mindre det i livet mitt snart dukker opp en lesbisk rikmannsdatter, hvis far sliter med dårlig samvittighet.

I mellomtiden får jeg bare sitte her og savne mine to favorittbyer her på kloden, London og Amsterdam, og håpe på at kanskje 2016 blir snillere.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #reise #London #Amsterdam #angst #depresjon #psykologi #psykisk #helse #mimring #flashbacks #detvarnoenfineturerdet #medgodeminner #menjegvilgjernetilbakeogskapenye

Å være jente må bli en vane

På tirsdag var jeg igjen hos psykologen, som et ledd i behandlingen for å overvinne depresjonen og det å tørre å stå frem som transkjønnet og bli jente på heltid. Jeg hadde tenkt å møte til timen i jenteuttrykk, men jeg klarte det ikke. Først var det fordi jeg var grepet av angsten, og da jeg bestemte meg for å gjøre det likevel, selv om jeg var redd, så klarte jeg å kutte opp føflekken på kinnet mitt under barbering. Plutselig var det blod overalt, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å hoppe i dusjen på nytt. Med andre ord fikk jeg ikke tid til å sminke meg, og uten muligheten til å bruke sminke til å gi ansiktet mitt mer feminine trekk, var det derfor ikke snakk om å gå som jente. Jeg følte et lite nederlag, men ikke så stort i og med at jeg jo hadde planlagt å trosse angsten. Det var bare universet som ville det annerledes.

Hos psykologen snakket jeg om det jeg har skrevet om tidligere her i bloggen, nemlig at det i det siste føler jeg har gått tilbake, og at jeg tør mye mindre nå enn tidligere. Jeg sa at jeg tror det er fordi jeg har fokusert litt for mye på det å utfordre meg selv, og at det å kle seg som jente dermed har blitt synonymt med å oppsøke uvante og utrygge situasjoner, og derfor har det blitt nærmest ubehagelig å kle seg som jente. Men på tross av dette er det å kunne leve som og bli oppfattet som en av jentene noe jeg lengter etter like mye som før, når jeg går som gutt.

Så hvordan kan jeg bli tryggere på meg selv igjen, slik at jeg klarer å kle meg som den jenta jeg ønsker å være uten å automatisk føle frykt og ubehag? Etter å ha diskutert litt kom vi frem til en mulig løsning.

Jeg må gjøre det til en vane å være jente.

Tanken er at jeg nå skal prøve å være i såkalt jenteuttrykk så ofte som mulig, men uten å presse meg selv til å gjøre det i ubehagelige situasjoner. Så lenge jeg er hjemme i leiligheten skal jeg være kledd som jente, så fremt jeg ikke har besøk av noen som ikke vet eller som jeg ikke er komfortabel med at de ser meg som jente ennå. Hvis jeg trenger å stikke ut en tur, for eksempel for å handle, så skal jeg skifte til gutteklær og fjerne eventuell sminke før jeg går ut. Jeg har riktignok lov til å gå på butikken som jente hvis jeg får lyst til det, men jeg skal ikke presse meg selv til det. Målet nå er å bli mer vant med å være meg selv, slik at det ikke føles utrygt straks kjolene og sminken plukkes frem. Jeg skal gjøre det å være kledd som jente til å bli en vane for meg.

Timingen er jo perfekt i og med at det ikke er så lenge siden jeg flyttet inn i egen leilighet og derfor ikke trenger å bry meg med hva andre måtte mene når jeg er hjemme. Så da vet jeg hva jeg har å gjøre. En utfordring jeg hadde gitt meg selv og som egentlig skulle utføres i morgen er nå utsatt på ubestemt tid, og i stedet blir det jentekveld med film hjemme hos meg med hun jeg skulle møte i forbindelse med utfordringen i stedet. Og det kjenner jeg at jeg gleder meg til.

Hva tror du? Synes du dette høres fornuftig ut? Eller burde jeg presse meg selv ut av skapet fortest mulig?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #menjegfikkskrytforatjegstiltesomfotomodellpåmandag #detteerinnleggnr700ibloggenforresten