Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for oktober 2015

Konkurranse – film til Halloween!

//Konkurransen er avsluttet!

Da var det på tide å ta en liten pause fra å være sint, politisk transblogger for å snakke om noe langt hyggeligere – eller kanskje uhyggeligere? For om en ukes tid er det som kjent Halloween, den skumleste høytiden av dem alle hvor tusenvis av nordmenn slår av alt lys og gjemmer seg bak lukkede gardiner. Alt for at godteritiggende barn ikke skal se at du er hjemme. Men noe skal du jo gjøre i løpet av de timene du sitter der i mørket. Så hvorfor ikke følge opp Halloween-tradisjonen med å se en litt uhyggelig film?

Og her er det jeg kommer inn. For nå har jeg skaffet et eksemplar av filmen «30 Days of Night» på blu-ray, hvor en gruppe vampyrer ankommer den lille byen Barrow i Alaska i det den tretti dager lange mørketiden innledes. Og med sola borte i en hel måned betyr det at vampyrene får fritt spillerom, og det blir opp til menneskene å prøve å holde seg i skjul for dem i løpet av den tretti dager lange natten før sola kommer tilbake. Filmen er basert på tegneserien med samme navn.

Alt du trenger å gjøre for å delta er å skrive en kommentar i kommentarfeltet under, hvor du også oppgir e-postadressen din i e-postfeltet slik at jeg kan kontakte deg om du vinner. Jeg blir også veldig glad om du liker facebooksiden til bloggen, og oppgir i kommentaren din om du følger bloggen min på facebook eller ikke. Vinner vil bli trukket, annonsert og kontaktet på mandag, og så fremt jeg får tak i vinneren vil premien sendes samme dag slik at du har den i god tid før Halloween finner sted på lørdag.

Vær så god, konkurransen er i gang.

Konkurransen er som vanlig ikke sponset, men betalt av egen lomme.

#konkurranse #film #thriller #skrekkfilm #30daysofnight #vampyr #Halloween #giveaway #heltutenforpliktelser #nesteniallefall #duloverbortdinførstefødtetildeunderjordiske #sedetlønnersegålesedetmedlitenskrift #ogforrestentullerjegbare #ellergjørjegdet ?

Boikott Kvinnefronten og Feministisk Frigjøringsfestival!

I går skrev jeg at jeg følte at Kvinnefronten spyttet på meg ved å invitere transfoben Julie Bindel til å snakke på sin feministiske frigjøringsfestival. I dag føler jeg at de tramper, snyter seg og urinerer på meg i tillegg. For det er langt fra bare jeg som har reagert, men trass den massive kritikken er responsen fra Kvinnefronten i beste fall skuffende. De kunne lagt seg flate. De kunne innrømt at de har tabbet seg ut. De kunne i det minste kommet med en beklagelse og sagt at valget av gjest ikke var spesielt godt gjennomtenkt. Men i stedet velger de å si, i en liten usynlig kommentar i en diskusjon på arrangementets facebookside, at de håper på å få til et møte med Skeiv Verden og Skeiv Ungdom i etterkant av festivalen.

I mellomtiden forventer altså Kvinnefronten indirekte at vi transpersoner skal holde oss hjemme, fordi en festival med en slik gjesteliste ikke vil få oss til å føle oss trygge der. Det hjelper heller ikke at Bindel er selverklært mannshater og har uttalt at hun ønsker å sende alle menn til konsentrasjonsleirer, noe som også sender signaler til mannlige feminister og kvinnerettighetsforkjempere om at de ikke er velkomne. Likestilling og likeverd sa du?

Som jeg skrev i går blir dette bare enda en spiker i kista og enda en grunn til at jeg føler meg ukomfortabel med å kalle meg feminist, og jeg får bekreftet fordommene mine om at feminister aldri kan gjøre en feil.

Men det som overrasket meg i går var responsen jeg fikk fra alle andre etter at jeg postet innlegget mitt. Jeg ble kontaktet av flere feminister som synes det var trist at jeg følte det sånn, og at feminisme burde være for alle. For meg som er vant med at feminister tar det som en personlig fornærmelse at jeg ikke er komfortabel med å bruke termen feminist om meg selv, og deretter nærmest i sinne tilegner meg meninger jeg ikke har, ble jeg forbauset over forståelsen jeg møtte, selv om de ikke var helt enige i det jeg sa. Men det er jo heller ikke det jeg krever at alle skal være så forbanna enige i alt, men jeg ønsker at jeg i alle fall blir lyttet til, og ikke bare avfeid som en sutrekopp når jeg prøver å ta opp utfordringer jeg som transperson kjenner på i likestillingsdebatten.

Hva er dette…? De hører på hva jeg sier…?!! Her må fordommene mine justeres noen hakk…

Så selv om Kvinnefronten bekreftet en av fordommene mine mot feminister, så fikk jeg parkert mange flere, og selv om ikke alle var hundre prosent enige i alt jeg sa, så hadde jeg flere interessante diskusjoner med feminister på privaten i går, og det ender nok i at jeg må ta en ny titt på min egen oppfattelse av hva det vil si å være feminist. Så noe godt kom det vel ut av dette. Men som flere sa til meg i går; det viktigste er ikke hva du kaller deg, det er hva du gjør.

Og der er det Kvinnefronten sliter, når de fortsetter å sende ut signaler om at de ikke ønsker likestilling og likeverd, ikke engang for alle kvinner, og fortsetter å bidra til å gi feminismen et PR-problem. Akkurat nå synes jeg det er forferdelig synd at festivalen finner sted i Oslo, og jeg selv befinner meg i Trondheim, for det gir veldig liten effekt av at en som bor over 50 mil unna boikotter festivalen. Hun hadde jo sannsynligvis ikke kommet uansett.

Men jeg kan oppfordre deg som bor i Oslo og omegn til boikott.

Så alle feminister, kvinnesaksforkjempere, ekvalister og hvilken tittel du nå foretrekker. Spre dette innlegget rundt i sosiale medier, og boikott Kvinnefronten og Feministisk Frigjøringsfestival!

PS! Jeg er forresten også skuffet over tausheten fra LLH, Skeiv Ungdom og andre organisasjoner som skal ivareta mine rettigheter som transkjønnet. Hvor er dere hen?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #kvinnefronten #diskriminering #juliebindel #jøss #ENDAetpolitiskinnleggframeg ? #hvemhaddetrodddet ? #menjegervelveldigforbanna

Kvinnefronten spytter på meg!

Til helgen arrangeres Feministisk Frigjøringsfestival, som av arrangøren Kvinnefronten beskrives som «Årets feministiske begivenhet». Men for en transperson som undertegnede føles festivalen lite frigjørende etter at ComingOutChristine gjennom sin blogg gjorde meg oppmerksom på at de har invitert Julie Bindel for å snakke om prostitusjon. Bindel har nemlig ved flere anledninger levert nedsettende og diskriminerende uttalelser og artikler om transpersoner, og senest i sommer nektet hun å svare på spørsmål om Caitlyn Jenner for å slippe å få mer hets på grunn av sine meninger. Kvinnefronten unnskylder seg med at hun er der for å snakke om prostitusjon, og ikke om transproblematikk, noe jeg likevel finner bekymringsverdig i og med at hun i sin forskning rundt prostitusjon ser ut til å fullstendig ignorere den enorme prosentandelen av transpersoner blant sexarbeiderne.

Med andre ord, ved å presentere Julie Bindel som en autoritet på en festival for «feministisk frigjøring», føler jeg at Kvinnefronten spytter på meg som transkjønnet. Og de bekrefter fordommene mine ovenfor de feministiske miljøene og gir meg enda en grunn til at jeg ikke lenger klarer å omtale meg selv som feminist.

«‘Feministiske’ transfober har en lang historikk med å dytte transpersoner ut av feminismen» skriver Christine i sitt tidligere omtalte innlegg, og det er vel nettopp det som har skjedd med meg. En gang kalte jeg meg selv feminist, men nå klarer jeg det ikke lenger. Jeg har ikke vært komfortabel med å bruke termen om meg selv på et par år, fordi jeg aldri har følt meg velkommen i de feministiske miljøene.

Jeg har opplevd selverklærte feminister, av den typen Julie Bindel representerer, som har nektet å anerkjenne meg som kvinne, fordi kjønn etter deres mening kun er en sosial konstruksjon og derfor kan ikke det jeg driver med være noe annet enn et underbevisst ønske om å tvinge meg inn på kvinners private domener der menn ikke har adgang, sånn som dametoalettet. I deres øyne er jeg fortsatt en mann, som håner kvinnen ved å etterligne stereotyper og drive med utkledning, samtidig som de omtaler kjønnskorrigerende kirurgi som kjønnslemlestelse. Men når jeg har fortalt dette til andre feminister som ikke kan forstå hvorfor jeg ikke er komfortabel med å bruke feminist om meg selv, har jeg fått høre at «det der har jeg aldri hørt noen si» og nærmest avfeid det som vrøvl. Jeg opplever altså at noe jeg ser som et stort problem ikke blir tatt på alvor.

Men jeg ber deg legge merke til at jeg ikke sier at jeg ikke vil kalle meg feminist. Men jeg klarer det ikke. Det føles bare feil for meg å ta i bruk en tittel forbeholdt miljøer jeg ikke føler meg velkommen i. Og signalene Kvinnefronten sender ut ved å slippe til Julie Bindel er bare nok en spiker i kista.

Så tusen takk, Kvinnefronten. Jeg kunne vært en ressurs for dere, men jeg er ikke interessert i å gå i krigen for noen som ikke ville stilt opp for meg. Og vel, når dere ikke vil leke med meg så skal dere få slippe.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #skeiv #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #likeverd #kvinnefronten #diskriminering #jøss #etpolitiskinnleggframeg ? #hvemhaddetrodddet ? #mensåntskjervelnårjegblirforbannanok

Ting jeg vil ta tilbake etter bruddet

Hver gang jeg går inn på YouTube får jeg opp anbefalinger av videoer nettstedets roboter mener jeg kan ha interesse av å se. Noen av dem ligger under overskriften «Se igjen» og er videoer jeg har sett på tidligere og som YouTube mener jeg kunne likt å ta et gjensyn med. Ikke så dumt egentlig, hadde det ikke vært for at de hver gang jeg stikker innom anbefaler meg Circus Maximus’ låt «Arrival of Love». En låt jeg ikke har hørt på siden det ble slutt med eksen for seks måneder siden. Og det er en grunn til det.

Skjermdump av YouTube.com i går kveld. Se så dårlig musikksmak jeg har!

For selv om Circus Maximus har vært et av mine favorittband i flere år, til og med før jeg traff eksen, så hadde hun ganske lik musikksmak som meg og etter at jeg presenterte henne for de norske progmetallerne så ble «Arrival of Love» gradvis «vår» sang. Derfor er jeg nå redd for å nærme meg både den og sykt nok resten av bandets låtmateriale. Noe som er utrolig synd, for de har jo så utrolig mye bra. Men frykten for at det skal minne meg om eksen er vel alt for stor dessverre.

Men det er jo ikke bare musikken til Circus Maximus dette gjelder. Eksen min elsket animasjonsfilmer, og derfor så jeg de fleste nyere filmene fra Disney, Pixar og Dreamworks for første gang, og siden igjen og igjen og igjen, sammen med henne. Det har gjort meg redd for å nærme meg både Up, WALL-E og ikke minst Frozen fordi jeg assosierer dem med sofaen og armkroken hennes. Selv Big Hero 6 er jeg redd for å se, bare fordi vi snakket om å se den sammen men aldri kom så langt fordi det ble slutt mellom oss. Bare det får meg til å tenke på henne hver gang jeg ser filmplakaten, og det har skremt meg fra å se filmen.

Men hva er det egentlig jeg er redd for?

Walt Disneys «Frozen» – jeg er redd for å se en film laget for barn…

For selv om jeg fortsatt savner henne innimellom, har jeg jo ikke noe ønske om å noengang finne tilbake til henne. Men vi tilbragte jo to år sammen, en tid jeg vil beskrive som to fine år med mange gode minner. Og det er nok disse minnene jeg frykter. De er kanskje gode, men de minner meg også på at den fine tiden jeg hadde med eksen er forbi. Uansett hva som skjer vil jeg aldri få den tilbake og føle det samme som jeg følte da sammen med henne igjen.

Likevel er jo minnene i seg selv helt ufarlige. Minnene om tiden eksen og jeg hadde sammen kan aldri forandres, men de kan heller aldri angripe og skade meg. De kan ikke gjøre meg noe, og jeg kan ikke gjøre dem noe. De bare er der, som en del av fortiden min. Og fortiden kan jeg ikke gjøre noe med.

Men jeg kan gjøre noe med fremtiden.

Derfor må jeg la minnene mine fra fortiden ligge og skape en ny fremtid for meg selv med å ta tilbake alt det som ga meg glede tidligere og få dem til å gi meg ny glede nå ved å gjøre det til mitt. Det kan være vanskelig, men jeg har sett det er mulig. Og det blir også lettere om jeg skaper nye minner å assosiere dem med, særlig om jeg skaper dem ved å finne noen andre å dele dem med.

Så derfor, kjære leser…

…har du lyst til å høre på Circus Maximus’ «Arrival of Love» sammen med meg?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #forhold #samliv #brudd #samlivsbrudd #film #serie #musikk #getoverit

Mine sminkeutfordringer

Jeg har den siste tiden hatt store problemer med å klare å gå ut kledd som jente. Jeg har skyldt på at jeg i en periode i vår og sommer var litt for ivrig etter å finne nye utfordringer, og derfor ble dette med å ta på jenteklærne plutselig forbundet med noe negativt. Men selv om dette nok har mesteparten av skylden, gikk det for noen dager siden opp et lys for meg. Etter bruddet med eksen har nemlig sminke blitt et problem. Et så stort problem at det kan ta fra meg lysten til å i det hele tatt prøve. For la meg komme med en liten sjokkavsløring som sender alle dine stereotypiske oppfatninger av transpersoner med enveis ekspressfly til Jan Mayen:

Jeg misliker å sminke meg!


What the… en transjente som ikke digger sminke?!! RING TV2! RING VG! RING SKRUKKEFYLLA BYGDE- OG MENIGHETSBLAD!

For å spesifisere så misliker jeg ikke å gå med sminke, det kan jeg faktisk like og til og med føle meg skikkelig fin med sminke hvis det er bra gjort. Men jeg sliter veldig med selve prosessen å legge den. Jeg fikk jo aldri eksperimentere med sminke som fjortis i og med at jeg er født som gutt og ikke turte, og kjøpte ikke mine første sminkesaker før lenge etter at jeg fylte 20. I tillegg har jeg diagnosen essensiell tremor, som gjør at jeg alltid skjelver litt på hendene og derfor kan det å legge eyeliner være et mareritt.

Etter at det ble slutt med eksen, har jeg også måttet klare meg selv uten hennes hjelp, og siden hun var veldig dyktig har overgangen blitt stor. Så stor at det ikke har føltes like godt å gå ut som meg selv igjen etter at jeg ble singel. For jeg har ikke følt at sminken har var bra nok, og jeg følte meg ikke fin. Det har også ført til at jeg har valgt å heller gå ut som gutt. Noe som jo er enklest der og da, men som i det lange løp gjør meg deprimert over å ikke kunne være meg selv.

Arkivbilde. Slik så det ut på badet da jeg bodde med eksen.

I går merket jeg det igjen. Jeg skulle til psykologen, og selv om jeg hadde lyst til å møte opp som meg selv, så merket jeg at jeg kviet meg for å gå på badet og begynne med sminken, og jeg tror jeg til og med bestemte meg på et tidspunkt for å gå som gutt. Men så, etter å ha stilt meg spørsmålet om jeg virkelig hadde lyst til å gå til psykologen utkledd igjen, bestemte jeg meg for å prøve likevel. Selv om jeg hadde brukt alt for lang tid på å tenke meg om, og derfor egentlig ikke hadde tid til å sminke meg lenger. Derfor ble det bare så jeg klinte på meg noe i full fart og gjorde det enklest mulig. Og så gikk jeg.

Og hva skjedde? Ikke bare fikk jeg applaus fra psykologen for at jeg møtte til time som jente for første gang på et år, men hun ga meg også skryt for sminken min. Og jeg bare «…hæh? Dette klinte jeg jo bare på i løpet av noen minutter?».

Men jeg må ha sett det i speilet selv også før jeg skyndte meg ut for å rekke timen, for jeg følte meg veldig fin der jeg gikk og det føltes godt å være jente igjen. Eller for å si det på en annen måte. Det føltes godt å være meg selv, og jeg tror jeg strålte der jeg gikk gjennom Lademoen på vei til timen.

Dermed ødela jeg egentlig mitt eget innlegg om utfordringene mine med sminke. For selv om jeg tror jeg hadde en solid dose flaks i går, ser jeg nå at jeg får det jo til. Jeg må bare øve litt mer, og ikke nødvendigvis bare like før jeg skal ut.

PS! Sist jeg var hos psykologen som jente var den dagen vi avsluttet behandlingen i november i fjor. Jeg begynte å gå dit igjen i sommer etter at det ble slutt med eksen, før jeg hadde kjøpt og overtatt min nye leilighet. Så problemene med å gå ut som meg selv er ikke et år gamle.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #sminke #skjønnhet #makeup #beauty #kjønn #kjønnsroller #stereotyp #stereotyper #psykologi #angst #depresjon #psykisk #helse #åovervinnefrykten #beklageratdetikkeblenoebildeavgårdagensoutfit #menjegmistetogsåfotografenmindaeksendro #dessverre #måfinneenløsningpådetsnart

Et beskyttende ytre skall…

Av og til går jeg ut blant folk utkledd som en gutt, uten at noen ser at jeg er jente på innsiden.

Vel, egentlig gjør jeg det hele tiden, fordi jeg jo er født som gutt og er redd for at verden skal oppdage at jeg er transkjønnet og heller vil være jente, og da er det mye enklere å ta på gutteklær og late som at jeg passer inn i samfunnets forventninger av meg. Men det er egentlig bare enklere der og da, for det gjør noe med humøret å ikke tørre å være den jenta jeg føler meg som.

Som et ledd i planen om at jeg skal føle meg trygg som jente, har psykologen og jeg blitt enige om at jeg en periode kun skal gå i jenteklær når jeg er hjemme. Bare for at det skal bli en vane å kle seg som jente og at jeg derfor slutter å tenke over det og dermed automatisk føle at alle stirrer fordi jeg gjør noe uvant.

Dette har jeg allerede skrevet to innlegg om, og så sagt fungerer det så bra at nå kan jeg gå en hel dag uten å tenke over at jeg går i kjoler. Men siden det fungerte så bra, bestemte jeg meg i helgen for å ta det et skritt videre.

Så på fredag gikk jeg til det lokale kjøpesenteret for å handle, fortsatt med mitt beskyttende ytre skall av gutteklær, men skallet var tynnere enn jeg er vant til. For under det ytre laget med jeans og hettegenser hadde jeg jenteundertøy og strømpebukser, bare for å få følelsen av å gå kledd som jente ute blant folk uten at jeg føler at jeg utsetter meg selv for alt for stor fare. Så er tanken at det ytterste laget etter hvert skal forsvinne helt og jeg blir jente hele veien gjennom.

Men jeg skal innrømme, det var en merkelig følelse. Vel følte jeg litt på det at jeg var i begge kjønnsuttrykk samtidig, men forskjellen er ikke så stor siden jeans og hettegensere er en naturlig del av jentegarderoben også. Dermed føltes det som at jeg gikk kledd helt som jente og jeg måtte derfor flere ganger sjekke at jeg virkelig hadde på meg gutteklær ytterst. At jeg ikke hadde tatt på meg jenteklær ved en feiltakelse. Det ble rett og slett vanskelig å prøve å spille gutt, når følelsen av å være jente ble så forsterket. Det var nesten som om skallet ikke var der i det hele tatt. Likevel føltes det mye bedre å få av buksene og skifte til skjørt straks jeg kom hjem.

Om noen timer skal jeg til psykologen. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skal møte som jente eller ikke. For selv om fredagens opplevelser viste meg at overgangen mellom uttrykkene ikke trenger å være så stor, så kan det være akkurat nok til at det ytre skallet ikke føles beskyttende lenger.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #frykt #angst #depresjon #psykisk #helse #psykologi #menhvavardetStalinsa ? #manmåknusenoeneggforålageomelett

Så ble jeg ikke undertøysmodell…

Tidligere denne uken skrev jeg om hvordan jeg, etter å ha lest at Lindex søke kvinner i alle former og størrelser til en ny reklamekampanje for å fronte sitt undertøy, lurte på om hvordan det ville vært om jeg som transkjønnet hadde meldt meg på. Jeg som definerer meg som jente, men har M i passet mitt og tissen på utsiden. Kunne jeg også være med på noe sånt? «Klart du kan» sa Lindex til meg i en kommentar da jeg spurte dem via deres facebookside. Og da leserne mine en etter en begynte å oppfordre meg til å gå for det, skal jeg innrømme at jeg faktisk ble litt nysgjerrig, selv om jeg i utgangspunktet hadde tenkt på dette litt spøkefullt. Kom jeg til å klare dette?

Dette synet skal du få slippe, for dette blir det ikke noe av!

Men så bestemte jeg meg for å ikke melde meg på. Kanskje til skuffelse for mange av mine lesere, men grunnen er ganske enkel. Det blir rett og slett for langt utenfor komfortsonen min. Særlig med tanke på at jeg i det siste har hatt problemer med bare å skulle gå ut som jente. Nå skulle jeg kanskje dra til Stockholm i to omganger på auditions og photoshoots, for å så kanskje havne på reklamebannere over hele Norge og Sverige?

Tror det blir å ta et litt for stort jafs på en gang.

Så timingen ble helt feil for min del. Men tanken pirret meg faktisk litt, og jeg ser ikke bort i fra at hvis jeg noen gang får en lignende mulighet at jeg kanskje griper den. Og jeg tviler heller ikke på at den undertøyskjeden som da slipper meg til, nok også vil få ekstra oppmerksomhet og eksponering ved å gå enda lenger utenfor boksen og slippe til en transkjønnet, enten reaksjonene blir av det provoserte eller hyllende slaget.

Vi gleder oss uansett.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lhbt #lgbt #undertøy #lingerie #lindex #mote #fashion #beauty #skjønnhet #shopping #innkjøp #bleduprovosert ? #syndfordeg

Et halvt år etter at jeg mistet alt – på fem minutter

I slutten av april brøt jeg stillheten etter en måneds bloggpause med innlegget «Jeg mistet alt – på fem minutter«. Innlegget fortalte hvordan jeg fire dager tidligere, i det jeg skulle gå til jobb, ble kysset i døren av en samboer som sa at hun elsket meg. Men da jeg kom hjem noen timer senere møtte hun meg med kalde blikk og beskjed om at det var slutt og at jeg måtte forlate leiligheten hennes innen en måned. Bare minutter senere dro hun og lot meg sitte igjen alene og forvirret. I dag er det nøyaktig seks måneder siden eksen dro, og fortsatt er «Jeg mistet alt – på fem minutter» et av mine mest leste innlegg i denne bloggen. Takket være blogg.nos sanntidslogg kan jeg se at det stadig vekk er noen innom og leser det.

Men hvordan ser nå livet mitt ut nå, et halvt år etter de fem minuttene som snudde oppned på livet mitt?

Det skulle raskt vise seg at det ikke stemte at jeg hadde mistet alt. For sannheten var at selv om jeg virkelig hadde mistet alt det ovenfornevnte, så hadde jeg fortsatt vennene mine, og for noen venner de skulle vise seg å være i perioden som fulgte! En av mine beste kompiser slapp alt han hadde i hendene og dro meg med ut samme kveld. Han stakk jevnlig innom i tiden som fulgte, og hjalp meg også med å pakke ned sakene mine da flyttefristen nærmet seg. En annen kompis som bor utenfor Oslo kom opp til Trondheim helgen etter bruddet bare for at jeg skulle slippe å være alene. Og facebookchatten var full av liv i tiden etter bruddet. Det var alltid noen som uoppfordret tok kontakt for å spørre hvordan det gikk og bare pratet med meg.

Og så var det foreldrene mine. Straks de fikk høre om bruddet var mamma raskt frempå og sa at det var helt i orden at jeg flyttet hjem til dem en stund. Men de skjønte at jeg ikke kunne bli der lenge, og gjorde en kjempeinnsats for å hjelpe meg i boligjakten. Pappa ble også med meg i banken, og stilte seg selv som sikkerhet slik at jeg skulle få boliglån. «Farfaren din gjorde det samme for meg da vi skulle etablere oss» sa han. Han la forøvrig til at han aldri hadde gjort det om det ikke var for at jeg viste evne til å tenke økonomi ved å kunne legge frem en sekssifret sum i egenandel til lånet etter flere års sparing, i stedet for å ha systematisk festet bort pengene. Og da jeg etter bare noen uker overraskende vant en budrunde på en helt strøken leilighet som jeg til og med fikk under takst, var pappa med meg på IKEA i flere omganger som sjåfør og bærehjelp, og vi har også tilbragt mang en sen kveld sammen i leiligheten med diverse monteringsprosjekter. Mamma har også bidratt med å sy gardiner, og søsteren min har også vært innom og hjulpet meg med å male.

Leiligheten min kort tid etter overtakelse. Når jeg skriver dette sitter jeg ved skrivebordet mitt som er satt opp under det venstre vinduet. Jeg gleder meg til å få mer orden her så jeg kan gi deg en guidet tur rundt.

Så her sitter jeg i en helt fantastisk leilighet som er min og bare min, og som er mye finere enn den jeg bodde i med eksen. Og generelt kjenner jeg at livet egentlig er mye bedre enn det var. Jeg var sist onsdag ute og spiste med en kompis, den samme som kom meg til unnsetning dagen jeg ble dumpet, og han sa at han merket på meg at humøret mitt var bedre nå enn det var den siste tiden før eksen dumpet meg. Så kanskje det var til det bedre at det gikk som det gikk?

For eksen og jeg har ingen kontakt, og det er også grunnen til at jeg ikke vil snakke om henne i bloggen mer, selv om jeg innimellom får spørsmål om henne fra leserne mine. Det hender riktignok fortsatt at jeg savner henne og det er mye jeg har lyst til å snakke med henne om for å få ryddet opp i hodet mitt, men samtidig føler jeg at det ikke er mulig. Det er som om den personen jeg en gang var forelsket i opphørte å eksistere den dagen, så om jeg oppsøker henne for en prat, så vil det ikke føles som at det er henne, og da vil jeg heller ikke oppnå noenting. Da jeg i sommer ble kontaktet av en venninne som spurte om jeg hadde hørt siste nytt om eksen min, sa jeg bare nei, og at jeg ikke ville høre heller samme hva det var. Hun har jo gitt tydelige signaler om at hun ønsker å holde avstand og da er det det beste at jeg gjør det samme, på alle mulige måter. Så jeg aner fortsatt ikke hva det var som hadde skjedd. Men jeg unner henne selvsagt bare det beste og håper at hun har det bra.

Jeg har det i alle fall mye bedre nå, seks måneder etter at jeg mistet alt på fem minutter. For det skulle jo vise seg at jeg slett ikke mistet alt. Jeg hadde fortsatt vennene mine og familien min. Og takket være alle dem som stilte opp for meg i denne perioden, om de så bare pratet med meg på facebook en ettermiddag, har jeg klart å gradvis gjenvinne livet mitt igjen.

Tusen takk, dette innlegget er til dere!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #forhold #samliv #samlivsbrudd #angst #depresjon #psykisk #helse #personlig #psykologi #tenkesegtilatdeterseksmånedersiden #detfølesfaktisksomenmannsalder #somikkerenoeåsnakkeom #kvinnerleverjolengerennmenn …

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2014

Så var vi her igjen. Denne forlystende høytiden som kun inntreffer en gang i året og som vi alle gleder oss så voldsomt til. Jeg snakker selvfølgelig om skattelistene. Nå kan vi endelig snoke på hverandres inntekt igjen og hviske oss i mellom om hvor hårreisende det er at visse mennesker tjener så mye mer enn vi synes de fortjener. Særlig disse forferdelige bloggerne. Her må hvermannsen slite seg gjennom lange kveldskift for å få til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som tjener nok til å kjøpe safran i stedet bare ved å bruke fem minutter om dagen til å skrive overfladisk sludder! Det er en skandale at de tjener så godt, sier hvermannsen, noe som gjør at bloggerne på sin side blir svært tilbakeholdne i forhold til å snakke om inntekt. Som igjen fører til enda mer spekulasjoner og hvisking, og gjør at VG hvert år passer på å skrive en egen artikkel om toppbloggernes inntekt samme dag som offentliggjøringen av skattelistene.

Men for å unngå ytterligere spekulasjoner omkring inntektene til min egen blogg, tar jeg ganske enkelt bladet fra munnen og offentliggjør selv, helt uoppfordret, uten hjelp fra VG, Dagbladet eller Ytre Skrukkefyllas Bygde- og meninghetsblad, nøyaktig hvor mye jeg tjente på bloggen min i 2014:

Null. Niks. Nada. Smultring. Vakuum. Ingenting. Ikke en forbanna dritt.

Om noe går faktisk denne bloggen i minus på grunn av utgifter i forbindelse med bloggshouts for å få frontet enkeltinnlegg på forsiden av blogg.no med ujevne mellomrom. Ikke like ofte som tidligere tider, men blogg.no vil nok ikke få noe stusseligere julebord av den grunn så lenge Lovelulu/KariMaritas holder tastaturet sitt aktivt.

Da er det i det minste noe rettferdighet her i verden da, mumler du som noen minutter før jeg postet dette innlegget beskyldte meg for å finansiere både studiegjeld, boliglån og safranmisbruk ved å bruke fem minutter om dagen til å forfatte overfladisk sludder. Men saken er at jeg bruker litt mer enn bare et par minutter. Et enkeltinnlegg kan fort stjele et par timer fra tiden jeg har til rådighet i løpet av en dag. Innlegget må skrives, så renskrives og korrekturleses. Og så var det bildebruk for å heve kvaliteten og gjøre innlegget mer attraktivt for leseren. Dersom jeg ikke har noe som passer i mitt etter hvert så rike bildearkiv, må jeg ut og ta nye bilder, som etter en omfattende photosession må redigeres i form av bildeutsnitt, lys og fargekorreksjoner. Alt dette for at de hundretalls menneskene der ute som følger bloggen min fast skal bli underholdt i noen minutter, helt gratis.

Og jeg skriver i snitt et innlegg om dagen. De fleste toppbloggerne skriver i snitt tre om dagen. Anna Rasmussen som står bak «Mamma til Michelle» poster fem eller seks. Er det ikke rettferdig at de får noe igjen for alt det arbeidet de legger ned i at de underholder et tusentalls lesere hver dag, samtidig som de utsetter seg selv for påkjennelsen det er å bli gjenkjent overalt og aldri få fred noe sted?

Uansett utgjør disse bloggerne som tjener seg rike på bloggingen en dråpe i havet sammenlignet hvor mange bloggere det finnes der ute som ikke tjener noe som helst på det vi skriver, selv om vi legger ned flere timers arbeid nesten hver dag. Jeg skal ikke snakke for alle bloggere, men jeg har i alle fall lenge vært ganske lei av spekulasjoner om at jeg finansierer bloggingen med skjult markedsføring.

Så vennligst slutt. Det er nok nå.

PS! Som jeg har nevnt tidligere et par ganger har jeg faktisk fått sponsortilbud ved et par anledninger, men har så langt konsekvent takket nei til alt fordi jeg vil fortsette å blogge anonymt, og derfor enn så lenge ikke er komfortabel med å oppgi navn og kontaktinformasjon til annonsører.

#blogg #hverdag #økonomi #skatt #skatteliste #skattelister #skattelistene #rosablogg #toppblogg #duerbaremisunnelig #ogduvetdet #jasåklapp #ogchemtrailserfortsattheltufarligvanndamp

Jeg vil så gjerne hjelpe, men…

Jeg skal innrømme det, å skrive dette gjør meg vondt. Veldig vondt. For jeg har selv vært fjorten år og kjent forvirringen rundt egen kjønnsidentitet ta overhånd etter hvert som det gikk opp for meg at jeg var transkjønnet. Jeg vet så utrolig godt hvor vanskelig det er, og jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe. Jeg er glad du har funnet glede i bloggen min og at den inspirerer deg, men du må huske på at jeg driver denne på fritiden og tjener ikke en eneste krone på den. Jeg har ikke lyst til å være avvisende, men jeg har et liv utenfor bloggen også, og jeg har ikke tid til å drive en 24-timers supporttelefon.

Det er derfor jeg nå, med tungt hjerte, ser meg nødt til å begynne å avvise alle private henvendelser fra unge transpersoner som ønsker min hjelp for å finne veien ut av skapet.

Dette betyr ikke at jeg kommer til å stenge meg helt inne, for jeg kommer til å fortsette å svare på alle kommentarer jeg får i bloggen og jeg kommer til å svare på mailer som før. Men det er heller ikke i kommentarfeltet eller mailene jeg får at problemet ligger. Det ligger i meldingene jeg hovedsaklig får via facebooksiden til bloggen, eller min private facebookkonto. Det er de som kommer fra deg som er ung transperson som kontakter meg bare for å prate. Du som ønsker min hjelp for å finne veien ut av skapet, og da min hjelp spesifikt, for du vil ikke at jeg skal sette deg i kontakt med noen organisasjoner eller støttegrupper. For du ønsker at akkurat jeg skal være en samtalepartner for deg og holde deg i hånda gjennom hele prosessen. Tilsynelatende uten å måtte gi noe tilbake.

Første gang du kontaktet meg var jeg både rørt og glad over at noen så på meg som en ressurs. Selvsagt skulle jeg gjøre hva jeg kunne for å hjelpe deg. Jeg prøvde å gi deg informasjon om interesseorganisasjoner for transpersoner du kunne ta kontakt med for å finne ut mer, siden jeg bare er en blogger som prøver å finne meg selv, og ingen fagperson. Men du ville visst heller snakke med meg, og du stilte meg spørsmål dag og natt, raskere enn jeg kunne svare. Du lurte på hvor jeg hadde kjøpt parykken min. Hvor jeg fant sko i riktig størrelse. Du sendte meg bilder fra min egen blogg og spurte for hvert bilde hvor jeg hadde kjøpt dette spesifikke plagget. Du spurte meg om jeg ikke kunne sende deg noen klær som jeg ikke brukte selv lenger. Svar da, skrev du alltid hvis svarene mine ikke kom raskt nok.

Men det var da det bare var en av deg. Etter hvert som bloggen min vokste og klatret oppover topplistene dukket du opp igjen og igjen, og plutselig var det flere av deg i ulike inkarnasjoner med små forskjeller. Du kunne begynne å føre lange samtaler med meg natten igjennom mens jeg sov, bare for å la meg oppdage neste morgen at du hadde brukt hele natten på å forfatte en tekstvegg av en monolog med ting du trengte hjelp med å finne ut av, eller som bare beskrev hvor vanskelig du synes det var å være trans. Du kunne begynne å fortelle røverhistorier om hvordan du hadde dukket opp på nyttårsballet på skolen i en ballkjole til flere tusen kroner, og at guttene ikke klarte å holde hendene unna deg. Det var veldig viktig for deg at jeg fikk se kjolen, men merkelig nok kunne du ikke gi meg noe annet enn linken til en amerikansk nettbutikk. Du kunne bli sur hvis jeg ikke svarte med en gang. Alt du ville var jo å få en venn i samme situasjon. Men selv om du sa du ønsket å bli kjent med meg, var alt du gjorde å spørre om ting som var til hjelp for deg selv.

Jeg forstår veldig godt hvorfor du tar kontakt med meg og spør om hjelp, for jeg hadde nok også følt meg tryggere som 14-åring om noen hadde holdt meg i hånda og fortalt meg hvordan alt skal gjøres. Men jeg er ikke den rette personen å spørre om hjelp. For det første er jeg ingen fagperson, og min kompetanse innenfor feltet er begrenset. Jeg er bare en tilfeldig blogger som selv er på søken etter seg selv, og selv om jeg er kommet lenger enn deg er jeg ennå ikke ute av skapet selv. For det andre har jeg ikke tid eller kapasitet til å svare på alt det du lurer på eller bare være en som lytter, for det er tross alt ikke bare en av deg. Jeg driver som sagt bloggen min på fritiden, og hadde jeg skullet svare på alt det du skriver til meg, hadde det spist opp hele døgnet mitt.

Med andre ord har jeg verken kunnskap eller kapasitet nok til å kunne følge opp alt du lurer på med skikkelige svar og dermed være den du ønsker jeg skal være for deg. Og sannsynligvis vil du ikke finne noen andre som gjør det heller, for akkurat som når du leser til en prøve på skolen, må du faktisk gjøre mesteparten av jobben selv. Du kan ikke få noen andre til å holde deg i hånden og gjøre jobben for deg.

Derimot finnes det organisasjoner som har langt bedre fagkunnskap og kompetanse enn det jeg besitter, og selv om ikke de heller kan gjøre alt du vil for deg, så kan de i det minste hjelpe deg med å få bedre oversikt over hva du trenger å gjøre, og vise deg at du ikke er alene om å føle slik som du gjør. Og jeg hjelper deg mer enn gjerne med å finne dem.

Men i tillegg til å kanskje inspirere deg gjennom bloggen min, er det også alt jeg har kapasitet til å tilby deg. Dessverre, og det gir meg faktisk dårlig samvittighet at jeg ikke kan gjøre mer for deg. Men jeg er også nødt til å ta vare på meg selv.

Er dette urimelig av meg? Eller har du forståelse for at jeg må begynne å si nei? Si hva du synes i kommentarfeltet!

Nyttige linker:

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #support #hjelp #veiledning #dårligsamvittighet #mildtsagt #menjegmåtavarepåmegselv