Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2015

Ingen trygghet i å være jente?

Bildet over viser sist jeg var ute som jente, da jeg var på kino sammen med den fantastiske Frøken W (begynn å blogge igjen!) for litt over en uke siden. Selv om jeg som alltid var nervøs på forhånd så gikk det jo bra, og jeg var ganske rolig hele kvelden. Så hvorfor fikk jeg da et nytt angstanfall tidligere denne uken da jeg igjen skulle gå ut som jente?

En annen venninne trodde hun hadde svaret. For på grunn av flyttingen og det at jeg ennå ikke har fått på plass alt i den nye leiligheten, har jeg ikke fått muligheten til å bare være hjemme og slappe av som jente. Når sminken og jenteklærne kommer frem, så er det en utfordring forbundet med det, enten jeg skal ut og spise eller gå på kino. Jeg er ikke lenger jente i trygge og «ufarlige» omgivelser. Kan ikke det være grunnen til at jeg på onsdag ble så grepet av angsten at jeg ikke engang greide å ta frem sminkesakene uten å få pusteproblemer? At fordi jeg presser meg sånn til å søke nye utfordringer, har det å gå kledd som den jenta jeg ønsker å være nå har blitt synonymt med utrygghet og fare?

Og jo mer jeg tenker på dette, jo mer troverdig synes jeg det virker. Når jeg ser tilbake i arkivet til denne bloggen har det vært en enorm utvikling, og fra å ikke tørre å gå ut som jente i det hele tatt, er det nå lenge siden sist normalen var at et antrekksbilde skulle tas hjemme. Nå tas nesten alle antrekksbilder utendørs, og når jeg går ut prøver jeg å finne nye måter å utfordre meg på slik at jeg kommer enda lenger i utviklingen min. Først og fremst er jo dette en bra ting at det har gått sånn fremover, men har jeg kanskje presset meg selv for mye? Når målet mitt er å bli jente på heltid, har jeg rett og slett glemt at jeg skal være jente i hverdagen også, i rolige og trygge omgivelser?

Jeg tror jeg trenger å søke tilbake til tryggheten ved å være jente også, enten det er hjemme hos meg selv eller hos venner jeg stoler på. Slik at jeg igjen kan kjenne på hvor godt det egentlig er å få være seg selv, uten å være redd for å møte dømmende blikk fra tilfeldig forbipasserende, eller enda verre, være redd for å bli en del av statistikken over voldshandlinger ovenfor transpersoner. Det betyr ikke at jeg skal slutte å utfordre meg, og den avtalen som ble avlyst på onsdag skal gjennomføres en annen dag om ikke så alt for lenge. Samme hva.

Og hvem vet? Kanskje jeg har noe annet spennende å dele i denne bloggen i forbindelse med min utvikling snart?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #frykt #psykisk #helse #kjønnsroller #utvikling #barelitttilnå #snartute #håperjeg

Drittlei av den der «veggen»!

Der var den igjen. Den der veggen som jeg har det med å plutselig møte og løpe rett inn i. Den der veggen som jeg gjerne skulle gått løs på med slegge og eksplosiver, men som neppe ville tatt skade av dette. For denne veggen er ikke fysisk. Den er ikke laget av stein og sement. Den er laget av noe som kun finnes inne i hodet mitt. Det betyr likevel ikke at det er ekte.

Onsdag skulle jeg ut og møte en venninne. Planen var at vi skulle gå ut og spise sammen, og jeg skulle utfordre transkjønnetheten min igjen ved å møte som jente. For det gikk jo så bra da jeg uka før møtte en annen venninne og dro på kino med henne som jente, og dessuten får jeg jo høre hele tiden at «det er jo bare å gjøre det, det er kun du selv som stopper deg fra å være den jenta du ønsker å være». Så da er det vel bare å gjøre det da?

Men jeg greide det ikke. Tirsdag kveld kalte angsten min sammen et team av bygningsarbeidere og som vanlig klarte de å sette opp den berømte veggen igjen, innenfor de fastsatte rammene med en estimert byggetid på bare et par sekunder. Der og da var tanken på å skulle gå ut som jente igjen nok til at jeg fikk pusteproblemer, og jeg sendte melding om at jeg kanskje måtte avlyse. Vi ble likevel enige om at jeg skulle sove på det, og heller rapportere neste morgen om hvordan formen min var. Neste morgen var jeg i noe bedre form, og jeg bestemte meg likevel for å gjennomføre. Men to timer før, i det jeg skulle til å legge sminke, sendte jeg melding og sa at jeg kom til å møte opp som gutt. Jeg klarte rett og slett ikke å holde de tunge tankene unna og det ble for tøft å gå ut som jente. Litt senere sendte jeg ny melding og avlyste avtalen helt. Jeg var altfor langt nede og skuffet over meg selv. Jeg ikke klarte å gå ut i det hele tatt.

Det har nå gått noen dager og jeg har fått bearbeidet tankene litt. Likevel er jeg fortsatt frustrert. Hvorfor skjer dette? Hvorfor blir jeg så redd at jeg ikke får puste? Jeg har jo vært ute som jente flere ganger før, og det har jo stort sett gått bra, hvorfor er det fortsatt vanskelig? Hvorfor klarer jeg ikke dette når alle jo sier at «det er bare å gjøre det, det er kun du selv som stopper deg»?

Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av at den veggen plutselig dukker opp foran meg, uten at jeg kan huske å ha gitt den noen form for byggetillatelse. Men det ser ut til at den vil fortsette å dukke opp, så det eneste jeg kan gjøre er å prøve å finne måter å rive den på. Men hvordan? Forslag fra rivingseksperter, gjerne med samme type slavekontrakt som bygningsarbeiderne som setter opp veggen har fått, mottas med takk!

…og venninna mi og jeg har avtalt å prøve å møtes igjen en annen gang i stedet. Og da SKAL jeg klare det!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #ikkesendmileycyrus #takk

Nettbutikker er farlige!

Det er vel ingen vel bevart hemmelighet at jeg bruker en del tid på å surfe meg gjennom nettbutikkene for å se etter skatter fra tekstilindustrien. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg har tenkt å kjøpe noe, og strengt tatt er klesskapet mitt allerede alt for velutstyrt i forhold til hvor ofte jeg faktisk får brukt det, min situasjon som deltidsjente i skjul tatt i betraktning. Men å bare sitte rolig foran pc-skjermen og se gjennom en endeløs rekke med klesplagg, sko og tilbehør, og sette det sammen til ulike antrekk er for meg en ganske behagelig rekreasjonsaktivitet. Og det beste, dersom du ser bort i fra at du trenger en pc og at nettilgang koster, er at du trenger ikke betale for det! Det er både avslappende og gratis!

Det vil si, helt til du finner noe du virkelig liker…

Sånn som i mitt tilfelle. Mens jeg satt der og så på bildegjengivelser av plagg etter plagg, dukket det plutselig opp en aldeles nydelig kjole. Akkurat i det snittet jeg foretrekker med markert midje og utsvinget skjørt, noe som gir meg med min mannskropp en mer feminin figur. Nedsatt i pris var den også, og det hele 70% slik at jeg slapp unna med bare 165 kroner om jeg bestilte den. Det var jo ingenting!

Men samtidig, trengte jeg egentlig denne kjolen?

For skapet mitt er jo allerede fullt nok som det er av fine kjoler som skriker etter en anledning litt finere enn en kafédeit med venninner, og det er jo helst da jeg går ut som jente. Det finnes rett og slett ikke nok anledninger, og de som finnes er gjerne i en slik setting at jeg foreløpig ikke tør å møte som jente, ofte fordi familie er tilstede og jeg er jo ikke åpen om min transkjønnethet for dem ennå. Så da blir det så jeg sukker dypt og tar den tunge avgjørelsen om å ikke bestille den. Jeg kommer jo neppe til å få bruk for den. Dessverre, for den var jo så fin.

Dermed lukkes nettleservinduet, og jeg har tatt farvel med kjolen. Tror jeg. For nettbutikkene vil ikke la meg slippe taket så lett, for de har merket seg hva jeg har sett på, og de har også merket seg hvilke plagg jeg brukte mest tid på å se på. Og det vet de å utnytte til det fulle, for de har tross alt vært i dette gamet en stund.

Så de neste dagene skal minnet om kjolen jeg nesten kjøpte oppfriskes. Når jeg er på facebook. Når jeg leser nettaviser. Når jeg leser andre blogger. Plutselig dukker det opp en annonse for nettbutikken jeg nylig besøkte, og annonsebildet viser akkurat den kjolen jeg bestemte meg for å ikke kjøpe. Stadig får jeg påminnelser om hvor fin den faktisk er, og hvorfor du var så nære å kjøpe den. Hver gang den dukker opp må jeg på nytt ta sukke dypt og si nei, jeg kommer ikke til å få bruk for den. Samme hvor billig den er. Samme hvor nydelig den er. Men så var den jo utrolig nydelig også…

…og etter noen dager med all denne eksponeringen av kjolen må jeg igjen beklage ovenfor lommeboka, og erkjenne at selvdisiplinen kanskje ikke var så sterk som jeg skulle ønske. For plutselig har jeg bestilt kjolen likevel.

Så nå sitter jeg og håper i det lengste på at det dukker opp en anledning hvor jeg kan bruke den. Og at den faktisk ser ut som den gjør på bildet…

…nå må jeg kjøpe sko også!

PS! Vil du gi meg en anledning til å bruke denne kjolen? Nominer denne bloggen til Vixen Blog Awards!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #shopping #innkjøp #mote #fashion #netthandel #utfordring #hverdag #likevelviljegværejente #forstådetdensomkan #vba #vixen #blogawards #vixenblogawards

Hva gjør meg til jente?

Siden jeg er født som gutt, men ønsker å være jente får jeg ofte spørsmålet hva jeg legger i å være «jente». Om det er stereotypiske kjønnsroller som har hjulpet meg i å finne ut hva jeg egentlig er, eller om det er ting som klær og sminke som tiltrekker meg. Jeg skjønner godt hvorfor folk lurer på dette, og selv om det gir meg hodepine å tenke ut et svar skal jeg likevel forsøke. Men jeg er ikke sikker på om jeg klarer det.

For jeg har grublet og gitt meg selv dundrende migrene flere ganger i søken på et svar til dette spørsmålet. Hva er det egentlig som gjør at jeg ønsker å være jente? Hvorfor føles det riktig for meg? For jeg har jo flere interesserer som blir sett på som stereotypisk mannlige. Jeg har flere elektriske gitarer, og har spilt i flere band og fremført musikk av den mer aggressive typen med flat fuzzpedal. Jeg er innom rbkweb.com flere ganger om dagen for å se etter nyheter om mitt elskede Rosenborg Ballklubb, og spionere på gærningene i diskusjonsforumet. Jeg har vunnet Champions League i Football Manager med Scunthorpe. Jeg elsker, og har i perioder samlet på, tegneserier. Når det kommer en ny film på kino med en DC eller Marvel-superhelt så må jeg se den, uansett om den har fått gode eller dårlige anmeldelser. Unntaket er Superman – han er så irriterende perfekt at jeg ikke klarer annet enn å hate ham. Men jeg har Batmobilen i Lego utstilt i en hylle på stua. Og jeg kjøpte den etter at jeg hadde passert 20 år.

På den andre siden har jeg et klesskap fullt av kjoler og høye hæler, flere enn jeg strengt tatt trenger siden jeg foreløpig lever som jente i skjul. Men om jeg faktisk hadde funnet motet til å stå frem i morgen så hadde det nok fortsatt ikke eksistert nok anledninger til å bruke alle kjolene da heller. Likevel kjøper jeg stadig nye kjoler, for jeg får aldri nok.

Men det handler jo om mer enn bare klær og utseende. For når noen sier «du som er mann…» til meg så tenker jeg automatisk «hæh, det er jeg jo ikk… jo, det stemmer, jeg er biologisk mann og de ser meg ikke som kvinne. Ok, det er bare å spille med». Jeg trives bedre når jeg oppfattes som en av jentene, og det føles mer riktig å bli omtalt som «hun» enn «han». Derfor har jeg også tatt et kvinnenavn og gjort det til mitt, som en slags markering for at det er jente jeg ønsker å være. Det hadde rett og slett ikke føltes riktig for meg å være en gutt med sminke og kjoler.

Men hvorfor ikke? Med alle disse stereotypiske mannlige interessene, hvorfor må jeg selv se på meg selv som en jente? Hvorfor kan jeg ikke bare strekke litt på betydningen av det å være gutt, og få det til å romme alt det jeg liker ved å være jente, uten å måtte være jente?

Vel, det funker sikkert for noen, og isåfall er jeg veldig glad på deres vegne. Men for mitt vedkommende vil jeg heller snu problemstillingen. For siden jeg føler noe skurrer i et nanosekund når noen omtaler meg som «han», og jeg føler meg mer komfortabel med å bli oppfattet som en av jentene – hvorfor kan jeg ikke heller strekke på betydningen av det å være jente og få det til å romme alt jeg nevnte av stereotypiske gutteinteresser?

Jeg aner ikke hva det er som gjør meg til jente. Men når alt kommer til alt så vil jeg egentlig bare en ting. Og det er å få slippe å få høre alle andre fortelle meg hva jeg burde være.

Alt jeg vil er å få lov til å være meg selv.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #tanker #personlig #kjønn #kjønnsroller #feminisme #ekvalisme #kanjegikkebarefåværemegselv ?

Bor de fleste leserne mine i Bergen?

Jeg vet denne bloggen følges av folk over hele landet, og noen i utlandet også (hei, Marthe!). For jeg blir stadig vekk kontaktet av lesere som skriver at de liker bloggen min og at de gjerne vil ta en kopp kaffe med meg om jeg kommer til deres hjemsted. Men selv om det er god geografisk spredning på disse forespørslene, så har jeg merket at det særlig er en norsk by som går igjen.

Jeg snakker om Norges nest største by, Bergen. Men hvorfor er det egentlig sånn?

Meg på Bryggen i Bergen, under mitt forrige besøk i Vestlandshovedstaden i sommer.

Det skal sies at jeg har ikke etterprøvd denne påstanden og sjekket at den faktisk stemmer. Men selv om jeg mottar ganske mange meldinger fra forskjellige steder i landet, så føles det som at det er flere av de som skriver til meg som bor i Bergen, enn dem som ikke gjør det. Senest i går ble jeg kontaktet av en jente som akkurat hadde oppdaget bloggen min og begynte å følge den på facebook (og det kan du også gjøre, hint hint), som fortalte at hun synes jeg var modig som forteller min historie og ba meg si i fra neste gang jeg var i Bergen så kunne vi ta en kopp kaffe sammen. Det hadde sikkert vært trivelig det, men så er jeg jo ikke i Bergen så ofte at det gjør noe, og når jeg er der så er jeg der bare noen få dager av gangen. Å møte alle er med andre ord ganske umulig, med mindre jeg altså booker et lokale og arrangerer en såkalt «meet and greet». Men jeg føler også at det kan bli litt upersonlig, og ikke minst utrolig kleint. For jeg føler at det er sånt store stjerner og kjendiser holder, og med mine 200-300 lesere per dag, føler jeg at har et stykke igjen til å kunne leke stolleken med Skavlan på NRK1. Riktignok har jeg sett bloggere med færre lesere enn meg omtale seg selv som både «topplistebloggere» og «en av Norges mest leste blogger». Så ikke vet jeg…

Samtidig lurer jeg på hvorfor Bergen er så godt representert i statistikken. Er det fordi de fleste leserne mine bor i Bergen, eller er det fordi bergenserne er så utrolig mye triveligere enn folk fra resten av landet? Det stemmer jo ganske dårlig med fordommene jeg som trønder har fått inn med morsmelka, men jeg har jo bare godt av å få utfordret dem litt. Samtidig stusser jeg over at det som angivelig skal være Norges mest joviale og gjestfrie folkeslag, nordlendingene, er svært dårlig representert i statistikken min. Jeg kan i farten ikke huske en eneste melding av typen «skulle du befinne deg i Tromsø må du si i fra!». Har jeg ingen lesere nord for Saltfjellet likevel, eller bare går de ut i fra at jeg aldri reiser opp dit uansett og orker derfor ikke ta seg bryet med å sende en invitasjon til Riso mat & kaffebar i Strandgata?

Det ønsker jeg nå å finne ut, så da er det opp til deg som leser dette nå å svare på disse spørsmålene:

Hvor bor du? (Nærmeste by holder i massevis hvis du ikke vil være mer spesifikk enn det)
Synes du at det å leie lokale og arrangere en «meet and greet» høres ut som en håpløs idé?

Jeg håper at så mange som mulig gir meg sitt svar i kommentarfeltet så vi kanskje får et litt mer nyansert bilde enn det jeg har fått til nå. Eller kanskje nøyaktig like unyansert. Spennende å lese blir det nok uansett.

Takker uansett for oppmerksomheten så langt!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #lesere #Bergen #hvorerderefra ? #hæh ? #svarmeg !

«Nå synes jeg du skal klippe deg!»

I alle de årene hvor jeg har levd i skjul som jente på deltid, har det enkleste vært å bruke parykk når jeg går ut som jente, og slik har jeg lett kunnet bytte mellom kjønnsuttrykkene. Men så har jo planen lenge vært at jeg en dag skal hoppe ut av det berømte skapet, vise verden at jeg ikke er gutt slik de trodde, men en jente, og derfor har jeg latt mitt ekte hår få lov til å gro ut det siste året. Men jeg ante virkelig ikke at dette med langt hår skulle være så til de grader plagsomt. Ikke for meg, men for noen andre…

Dette er ikke mitt ekte hår. Det er en parykk. Det ekte håret mitt skjuler seg under et sted, mens det venter på å bli langt nok.

Som gutt har jeg hatt regelen at når panneluggen begynner å plage øynene er det på tide å besøke frisøren. Denne taktikken har resultert i at jeg cirka to ganger i året har satt meg ned i en frisørstol, pekt på hodet mitt og sagt «kort». Dette gjorde jeg, på tross av at jeg innerst inne skrek etter å få være jente, for å passe inn i den tildelte rollen «gutt» som samfunnet forventet at jeg skulle leve etter. Jeg turte ikke noe annet. Men hver gang lokkene mine falt mot gulvet i frisørsalongen sukket jeg litt for meg selv, akkurat lavt nok til at bare jeg kunne høre det.

Men, som jeg har dokumentert i denne bloggen, ble jeg gradvis modigere, og for et år siden bestemte jeg meg for å la håret vokse ut. Jeg er kanskje ikke klar for å stå frem ennå, men på denne måten har jeg i det minste muligheten til å se ut som jente fra dag én når jeg er klar, uten å måtte vente i et par år på at håret skal gro ut eller ved hjelp av parykk. Så jeg droppet min halvårlige frisørtime, og tanken på at dette var et nytt steg på veien mot å bli jente på heltid føltes godt. For meg. Men etter hvert som hårene mine vokste seg lenger, var det noen andre som begynte å murre av misnøye.

Min farmor er en ganske bestemt dame med noen snobbete trekk, og er, i likhet med store deler av farsiden av slekta mi, dypt religiøs. Hun er veldig opptatt av den ytre fasaden, og hun rynket på nesen og sa «Er du sikker på at de er bra nok?» da jeg sa jeg var på vei til Dressmann for å kjøpe skjorte og slips til bryllupet jeg tidligere har omtalt i bloggen. Men selv om vi er ganske uenige om mye vil jeg likevel si vi har et godt forhold, og det har alltid føltes naturlig å bare stikke innom for å hilse på innimellom. Likevel kjente jeg det begynte å bli mer og mer ubehagelig å dra dit etter hvert som håret mitt vokste. Selv om det begynte uskyldig nok med noen små kommentarer som «Nå har du blitt langhåret gitt, kanskje på tide å dra til frisøren?» da håret var bare litt lenger enn hun var vant til å se på meg, så ble det verre og verre jo lenger håret ble. Jeg prøvde hver gang å bare slå det vekk med et «jaja, vi får se», men det ble tatt opp igjen neste gang jeg besøkte henne.

Stridens kjerne. Håret mitt. Eller parykken min. Men lat som om det er håret mitt, da!

Tonen ble gradvis strengere for hvert besøk, og fra å stille spørsmål som «synes du ikke det er på tide at du klipper deg snart?» gikk hun etter hvert over til anmodninger som «Vet du, nå synes jeg du skal klippe deg!». Etter hvert holdt det heller ikke med å ta det opp bare en gang når jeg stakk innom heller, og da hun for litt siden tok det opp for tredje gang i løpet av samme besøk, så fikk jeg nok og sa «Du, det er det faktisk ikke du som bestemmer. Det er jeg som bestemmer hvorvidt jeg skal til frisøren eller ikke». «Men du ser jo så kjekk ut med kort hår!» sa hun. Og hun kunne stoppet der, men det gjorde hun ikke. I stedet fortsatte hun med «At du velger å gå kledd i t-skjorte og dongeribukser er vel greit, men du vil oppdage at du vil føle deg så mye bedre når du ser ordentlig ut!» Feil, tenkte jeg. Det stemmer at en av oss to vil føle oss bedre om jeg klipper meg, men det er ikke meg. Men jeg sa det ikke høyt. «Du skjønner vel at jeg ikke sier dette for å være slem?» fulgte hun opp. «Ja, jeg vet du mener det godt» sa jeg «men det betyr ikke at jeg er enig».

Jeg fortalte mamma samme kveld om samtalen jeg hadde hatt med farmor, og at hun hadde bedt meg tre ganger om å klippe meg i løpet av denne ettermiddagen. Mamma, som jo etter hvert har begynt å innse at jeg er transkjønnet, trakk på skuldrene og sa at det er mye farmor ikke forstår, og sannsynligvis aldri vil forstå heller. Derfor er det enkelte ting det kanskje er best at vi aldri forteller henne. Og så sa hun ikke mer.

På en måte føler jeg mamma har rett i det. Min dypt religiøse farmor, som er så opptatt av fasade at hun ser det som et problem at jeg har fått langt hår, og at jeg kjøpte skjorte og slips et sted hvor det ikke koster 200 kroner bare for å få komme inn i butikklokalene, vil nok neppe ta det særlig pent om jeg går enda lenger i å utfordre samfunnsnormene. Men akkurat som med håret mitt så kan jeg ikke la hennes meninger diktere mine valg.

Det er mitt liv, og det er jeg som må bestemme hva jeg skal gjøre.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #familie #slekt #utfordring #hår #utseende #depresjon #angst #psykisk #helse #endagmåjegutsammehva

Har likestillingen gått for langt?

Det er ikke noe nytt at kvinner stadig erobrer det som før var ansett som mannens territorier. Helt siden vi fikk stemmerett har vi gradvis adoptert mer og mer av det som tidligere har vært forbeholdt mannen, delvis for å markere selvstendighet, og gjort det til vårt eget – uten at det har gått andre veien. Det var for eksempel like utenkelig at en kvinne gikk i bukser for hundre år siden som det var at menn gikk i skjørt, mens i dag selges det bukser spesielt for kvinner i dameavdelingen. Til og med boksere selges i dameavdelingen nå. Ikke det at du som mann får ha buksene eller bokserne dine i fred av den grunn, for når du endelig har gått dem inn og de føles som dine, har kjæresten konfiskert dem og gjort dem til sine «koseplagg», gjerne med påskuddet om at «jeg har mensen, og de er så store og behagelige». Jaja, så får du kjøpe nye da. Det er jo ikke noe nytt, så det får være greit, tenker du…

…helt til du faktisk skal kjøpe nye boksere, går inn på butikken i herreavdelingen og leser dette på vaskeseddelen:

Mens wear. Det står mens wear på merkelappen! Handelstanden har begynt å markedsføre herreundertøy som mensundertøy! Nå har det virkelig gått for langt!

En ting er at hun låner hans klær, men noe annet er når hans klær markedsføres mot henne i stedet for mot ham. Skal gutta virkelig måtte finne seg i at herreundertøy markedsføres som og får ny primærfunksjon som mensundertøy for damene, mens deres egen bruk av underbuksene blir redusert til sekundærbruk i kategorien «ja, det kan det også brukes som»? Og hvis du går inn i en hvilken som helst klesbutikk med klær for både damer og herrer, vil du se at vi jenter allerede har minst 77% av gulvarealet forbeholdt oss, mens herreavdelingen er stuet bort i en liten krok innerst i lokalet. Må vi virkelig ta over denne lille kroken også? Holder det ikke at butikken allerede har en velassortert undertøyavdeling for kvinner? Må vi virkelig ha det lille stativet med boksere i herreavdelingen også?

fashion store
Illustrasjonsfoto: vilevi / yayimages.com

Jeg skammer meg virkelig over denne utviklingen, og kan ikke annet enn å oppfordre dere menn til å kjenne deres besøkelsestid, og ta tilbake det som er deres før vi tar mer fra dere. For her er det ikke snakk om å låne, her er det snakk om å ta, og det skal dere ikke finne dere i. Derfor slår jeg nå et slag for dere, men resten må dere nesten gjøre selv.

Lykke til!

#handel #handelstand #mote #klær #fashion #kjønnsroller #kjønn #feminisme #ekvalisme #likestilling #blogg #samfunn #moro #trollololo #humor #jahumor #troddeduvirkeligjegmenerdette ? #seriøstjegertranskjønnet ! #jeggåridetmotsattekjønnsklærstadigvekk ! #uansettomdusermegsommannellerkvinne #bledulurt ? #isåfalldeldetteinnlegget #ogfådegengodlatter #bleduikkelurt ? #deldetlikevel

Oppgradering av IKEA-hylle

Jeg holder på å komme i orden i den nye leiligheten min, selv om det fortsatt er en del som må gjøres og rot som skal finne riktig plass. Men for at det skal gå i orden må jeg nesten lage plass til rotet også samtidig som det ikke vises. Slik så Kallax-hyllene mine fra IKEA ut sist jeg viste frem den nye leiligheten min i bloggen. I likhet med resten av møblementet ganske svart og lite spennende. Jeg sa riktignok at fargepaletten til leiligheten skulle være svart, rødt og hvitt. Men hvor er det røde og hvite?

Vel, jeg hadde en plan hele tiden, og nå har jeg også klart å gjennomføre den. Her er min variant av den klassiske stueseksjonen:

Jeg er veldig fornøyd med hvordan det ble seende ut til slutt. Både skapene og skuffene er fra IKEA og er bygd for Kallax-hyllen, så sånn sett er det kanskje ikke så mye DIY over dette, men det var en fin og enkel måte å tilføre en kontrast til de svarte hyllene, på en måte som passet mit stil. Selv mamma, som var litt skeptisk i utgangspunktet og derfor flere ganger ble enig med seg selv om at det ikke var en god idé, noe som feilaktig tolkes i hennes hode som at hun er blitt enig med meg også, måtte etter montering innrømme at det ble jo egentlig ganske tøft. Og det står i stil til den røde sofaen jeg har fått av farmor.

Men den største forbedringen er nok at jeg endelig fikk montert puter under hyllene så jeg kunne ta bort pappen som hindret dem fra å skrape opp parketten.

Fortsatt er det en del igjen å gjøre her, men rotet mitt kommer gradvis på plass nå. Så det er nok ikke lenge igjen til jeg kan ta deg med på en guidet tur i leiligheten gjennom bloggen min, og jeg gleder meg til det.

Hva synes du om denne lille sniktitten på stua mi?

#interiør #design #hjem #leilighet #ikea #hylle #kallax #svart #rød #hvit #determinfargepalettdet #min #baremin #hørerdu ? #MIN !

Antrekk – «Tjuvstart» på høsten…?

Visst er vi inne i september måned, men etter en ganske hjelpesløs sommer merker jeg ærlig talt ikke forskjell. Det så det ikke ut til at resten av Trondheims befolkning gjorde i går heller da sola tittet frem, for jeg så t-skjorter og singleter overalt rundt meg. Midt oppi dette gikk altså jeg med skinnjakke og strikkekjole, og lurte på om jeg kanskje hadde valgt feil antrekk. Men så er det jo sånn at høsten er den sesongen det er morsomst å sette sammen antrekk, så da fremskynder man den gjerne litt om det er mulig. Dessuten var det ikke så varmt at jeg led der jeg gikk heller. Men det er mulig det hadde passet bedre i dag, når himmelen over Trøndelag er litt gråere enn den var i går.

Disse bildene ble tatt av den fantastiske Frøken W like før vi dro på kino sammen, og som jeg skrev tidligere i dag føltes det endelig godt å være jente igjen. Jeg tror det vises på bildene også.

Hva synes du om antrekket?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #mote #fashion #antrekk #outfit #høst #Trondheim #knit #noenhashtagsjegharglemt ? #deterdetsikkert #alltidnoensomsnikersegunna

Endelig godt å være jente igjen!

På lørdag var jeg ute som jente igjen for første gang på en måned. Det gikk ikke spesielt bra, alt føltes feil og jeg begynte å tvile på om jeg var transkjønnet og jente likevel. Men så skulle jeg jo bli med den fantastiske Frøken W på kino i går, og da bestemte jeg meg for å gå ut som jente igjen. Jeg kjente riktignok da jeg skulle begynne å ta på sminken at dette hadde jeg ikke lyst til. Jeg var redd for å få den samme negative følelsen som jeg hadde på lørdag. Men jeg bestemte meg for å gjøre det likevel.

Og det er jeg veldig glad for, for nå føltes det helt riktig igjen!

Vi møttes først ved Nidelvas bredder like utenfor Peppe’s i Kjøpmannsgata for å ta noen bilder til bloggen, før vi sammen gikk til Nova kino. Som sagt i forrige innlegg hadde vi ikke lyst til å se noen overhypet norsk katastrofefilm, selv om Trondheim kino har gjort nesten alt de kan for å tvinge kinogjengerne til å «velge» denne filmen, så det var ikke så mye annet vi hadde å velge i og som vi i tillegg kunne tenke oss å se. Vi fant likevel en, «Trainwreck», en film jeg etterpå vil beskrive som en småsvart romantisk komedie, og med stappfull kinosal kan vi trygt konstatere at det ikke bare var vi som ikke ville se «Bølgen». Det var riktignok lite testosteron å spore inne i salen, og de få hankjønnene jeg observerte der så ut til å være med som påhenget til den av de to som fikk bestemme filmen. Likevel, det er vel slikt man kan forvente av en slik film, og på en bisarr måte setter jeg faktisk stor pris på at jeg endelig fikk oppleve å være en av to venninner på en chickflick.

Etter at filmen var ferdig fulgte jeg Frøken W til sentralstasjonen så hun kom seg med diligencen hjem til Trøndelags Twin Peaks. Deretter gikk jeg hjem til leiligheten min, og satte meg ned foran TV-en. Og i motsetning til lørdag, hvor jeg bare sa «fy faen» og nærmest rev av sminken med en gang jeg kom hjem og fikk sett meg selv i speilet, beholdt jeg både klær og sminke på resten av kvelden. For nå føltes det riktig å være jente igjen. Det føltes så riktig at jeg knapt tenkte over det, og det er jo egentlig det beste!

Det ble som sagt tatt flere gode bilder i går av antrekket mitt før filmen, og noen av disse tenker jeg å dele i et innlegg i løpet av ettermiddagen eller kvelden. Så titt gjerne innom igjen senere i dag også.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #depresjon #angst #psykisk #helse #kino #film #hverdag #blogg #rosablogg #dettegikkjobra ? #sånåmådetikkegåforlangtidtilnestegang