Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for september 2015

Nei, jeg er ikke egentlig gutt!

Da jeg var liten hadde jeg mye lysere hår enn jeg har nå. Jeg var ikke blond, men hadde en lys brun nyanse. Jeg husker jeg lurte veldig på hvorfor jeg hadde så lyst hår når begge foreldrene mine hadde mørkt hår. Og hvorfor det bare var postmannen som hadde samme hårfarge som meg. Men etter hvert som jeg ble eldre ble hårfargen min også gradvis mørkere, og etter hvert fikk de greiene som tyter ut av hodet mitt den fargen du ser på alle bildene i bloggen. Rent bortsett fra at disse bildene viser en parykk, men ikke la meg ødelegge mitt eget poeng så lett av den grunn.

Likevel sier ingen at jeg egentlig har lyst brunt hår. For det er jo ikke sannheten. Den naturlige hårfargen min nå er mørk brun.

Da jeg var tretten år oppdaget jeg at jeg følte meg som jente, og at det var jente jeg ville være. Noen år senere begynte jeg å skrive denne bloggen, og fra dag en har den handlet om min transkjønnethet og ønsket om å tørre å stå frem for verden, og bli godtatt som den jenta jeg føler meg som.

Da er det kanskje ikke rart at jeg ikke akkurat reagerer med jublende entusiasme, når jeg stadig opplever at enkelte bloggere der ute konsekvent gjør et poeng av at jeg ble født med tissen på utsiden når de skal omtale meg og bloggen min. Guttejenta har jeg blitt kalt gjentatte ganger, og da jeg fikk dem til å forstå hvor sårende det føles å høre dette, gikk de over til å bruke Emilie som egentlig er gutt. Hvorfor? Hva er det som gjør at jeg egentlig er gutt? Hvorfor kan jeg ikke bare få være jente når jeg tydelig viser at det er dette jeg vil? Og hvorfor er det i det hele tatt så viktig å henge seg opp i kjønnsorganene mine (au!) når budskapet som formidles er at jeg ønsker å bidra til Flyktninghjelpens arbeid?

For jeg er ikke egentlig gutt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg i tenårene skulle ønske jeg faktisk var gutt, for da hadde jeg jo kunnet være meg selv hver eneste dag. Å få slike betegnelser og påminnelser om at jeg ikke passer inn i samfunnets rammer og forventninger av hvordan jeg skal være, er ikke bare veldig deprimerende og sårende. Det vitner også om mangel på folkeskikk og sosial intelligens. Litt som hos Per Sandberg. Og du vil vel ikke være Per Sandberg?

Transkjønnet derimot, har jeg ingen problemer med å få brukt om meg hvis du absolutt må gjøre det kjent at jeg ble tildelt feil kjønn ved fødselen. Men jeg må ærlig innrømme at jente eller kvinne høres enda bedre ut.

Men det enkleste er om du bare kaller meg Emilie.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #feminisme #sortof #folkeskikk #sosial #intelligens #PerSandberg #meh

Burde jeg hatt større pupper?

So it has come to this. Bloggeren Emilie begynner å vise misnøye med kroppen sin, og spør om hun ikke burde hatt større pupper. Det er slik det alltid begynner, og før vi aner er hun i ferd med å stemple inn hos rosabloggerne og slutte seg til det gode selskap hvor kleskoden er silikon, plast og restylane. Hun klarte altså å blogge i tre år uten kirurgiske inngrep før skjønnhetstyranniet gjorde krav på nok et offer fra bloggverdenen. Eller?


Emilie vurderer å ta en Sophie Elise og fikse litt på utseendet sitt. Oh, the drama!

For det er jo ikke tvil om at til kvinne å være så har jeg fantastisk små pupper. Men det finnes som det meste annet en logisk forklaring på det, nemlig at jeg er født som gutt. Jeg bare føler meg som jente og ønsker å være jente. Dessverre ser jeg lite ut som en jente med flat brystkasse. Men når den eneste naturlige måten å øke utvekstene på brystkassa er å øke forbruket av baconcheeseburgere, noe som også øker en annen litt større utvekst like nedenfor brystregionen, og i tillegg kan fremprovosere prikking i venstrearmen, er det like greit å droppe denne metoden. Derfor bruker jeg innlegg i bh-en når jeg går ut som jente, og det har funket bra det.

Men i det siste har jeg begynt å lure på om innleggene kanskje er for små?

Arkivbilde. My boobs are OK…?

For det var ganske bevisst at jeg i sin tid valgte ganske små brystinnlegg da jeg begynte å tørre å gå ut som jente. De andre transkjønnede jeg kjente til var gjennom bilder fra internett, av godt voksne crossdressere som definerte betydningen av ordet overdrivelse. Ikke bare hadde de overdrevet svære pupper, men de gikk også i de mest fargerike og glitrende antrekk med de korteste skjørtene og de høyeste hælene. Selv for en lørdag kveld på byen ville de sett ut som kjærlighetsbarnet til Dame Edna og en påfugl, men dette var altså hverdagsantrekk. Dette var hvordan de gikk kledd mellom frysediskene mens de trillet en handlevogn foran seg.

Jeg bestemte meg tidlig for at sånn ville jeg ikke være. Jeg ville være en av jentene. Jeg ville ikke at noen skulle se at jeg er født som gutt. Jeg ville forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente. Da var det vel bedre å underdrive enn å overdrive.

Men kanskje jeg underdrev litt for mye?

For visst finnes det jenter med små pupper, og det kan godt hende at jeg er en av dem. Men resten av kroppen min bærer preg av min forkjærlighet for baconcheeseburgere, og derfor lurer jeg på om puppene mine sammenlignet med resten rett og slett blir så små at det ser unaturlig ut? Eller har jeg en indre crossdresser som ønsker mer å ta i?

Samtidig vet jeg jo at man lett kan bli blind på sånt og stadig ønske større og større. Plutselig står man der med en ekstra halvmeter stikkende ut både fra brystregionen og fra leppene, som en menneskelig imitasjon av bokstaven F. Derfor kan det være greit å lufte dette i bloggen og spørre dem som ikke studerer kroppen min hver dag (særlig).

Er puppene mine ok? Eller burde jeg skaffe større innlegg? Og hvor store i såfall?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #lgbt #lhbt #pupp #pupper #boobs #kropp #utseende #skjønnhet #overfladisk #blogg #rosablogg #hverdag #sortof #tenkdet #jeggirdegfaktisklovtilåstuderepuppenemine #gratis

Nominer meg til Vixen Blog Awards – siste mulighet i morgen!

For litt siden skrev jeg et innlegg hvor jeg skrev at nomineringen til Vixen Blog Awards var åpnet og oppfordret deg til å nominere bloggen min. I morgen, søndag 20. september, er det siste mulighet å nominere og derfor kommer jeg nå med en siste oppfordring. Hvorfor dette betyr så mye for meg har jeg allerede skrevet et innlegg om, så trenger du en grunn kan du jo bare lese det omtalte innlegget. Men dersom du har lest dette innlegget og fortsatt ikke er overbevist, les videre etter dette bildet.

Bilde fra forrige Vixen Blog Awards, tatt på hotellrommet like før jeg gikk ut. Noe nervøs fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til…

Som transkjønnet føler jeg stadig at jeg ikke hører hjemme noe sted, og på tross av at jeg har en av de mest leste bloggene med transkjønnethet som tema i Norge, er jeg langt fra noen toppblogger og har ganske beskjedne lesertall fra dag til dag. Jeg trodde derfor da jeg ankom fjorårets Vixen Blog Awards at jeg kom til å havne utenfor som en nobody, mens de profilerte toppbloggerne passerte og kanskje sendte meg et nedlatende blikk innimellom. Disse fordommene ble kraftig gjort til skamme, da flere bloggere som jeg kjente fra topplistene kom bort til meg i løpet av kvelden og sa de hadde lest bloggen min og synes jeg var tøff som var der og utfordret meg selv denne kvelden. Jeg har sjelden følt meg så godt mottatt og inkludert som jeg ble denne kvelden.

Dette vil jeg svært gjerne oppleve igjen!

Men så er det sånn da at ikke hvem som helst får komme, og i fjor var jeg så heldig at jeg fikk bli med som Rockstar Charlies +1 på hennes invitasjon, og det tør jeg ikke håpe på å få lov til igjen. Derfor satser jeg nå alle kort på å få en egen nominasjon fremfor å hvile meg på at hun får en OG at hun tar med meg. Og da trenger jeg din hjelp.

I morgen er det altså siste mulighet til å nominere og jeg vil sette så uendelig stor pris på om du går inn på nomineringsidene til Vixen Blog Awards og nominerer meg. Du kan selv velge hvilken kategori, men jeg vil tro «livsstil» eller den nye kategorien «Gullpenn» er dem som passer meg best. Velger du derimot «Årets herreblogg» forbanner jeg klumpete sviskekompott på deg. Med vaniljesaus. Klumpete den også.

Men når alt kommer til alt så bryr jeg meg ikke spesielt mye om prisen. For som jeg sa forrige gang så handler dette for meg om noe som er mye viktigere enn en pris, og jeg er derfor takknemlig bare jeg får muligheten til å være der.

Og om jeg får muligheten, så håper jeg at jeg husker å ta med skoene mine til Oslo denne gangen…

Ikke nominert ennå? Gjør det her!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #blogg #hverdag #vba #vixen #blogawards #vixenblogawards #vixenerfortsattenhunnrev #menjegreferererikketilylvisavdengrunn #deterbareså2013 !

Verv en venn og hjelp meg å hjelpe!

Egentlig skulle dette innlegget hete «Vervekonkurranse». I forbindelse med treårsdagen til bloggen min i dag, 18. september, tenkte jeg å markere dagen ved å invitere leserne mine til å verve sine venner til å følge bloggen min på facebook og skrive i kommentarfeltet hvor mange de hadde vervet. Deretter skulle jeg plukke ut en blant disse som vant en premie som steg i verdi ettersom hvor mange nye følgere bloggen min hadde fått etter at konkurransen startet.

Men med tanke på det som skjer i området rundt Middelhavet i disse dager føltes det ikke riktig for meg å oppfordre til økt materialisme. Derfor bestemte jeg meg for å fortsatt oppfordre deg som leser til å verve vennene dine, men likevel gjøre det litt annerledes enn jeg opprinnelig hadde tenkt.

For hver nye følger på facebooksiden frem til og med mandag 21/09 vil jeg gi én krone til Flyktninghjelpen!

Alt du trenger å gjøre er å gå inn på facebooksiden min som er facebook.com/emiliesskap og trykk «inviter venner til å like denne siden» rett under banneret på venstre side av skjermen. Om du ikke allerede gjør det er du selvsagt også velkommen til å like siden selv, målet her er uansett å få antallet følgere til å gå oppover. Ved midnatt mandag vil jeg se hvor mange liker jeg har fått, og vil ut i fra det regne ut hvor mange kroner jeg skal gi til Flyktninghjelpen.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal gjøre det ennå, men siden jeg jo blogger anonymt vil jeg også prøve å finne en måte å få gitt dem beløpet på en måte som ikke kan spores tilbake til meg, men likevel få signert gaven med «leserne av Emilies skap». Med andre ord, selv om gaven gis av egen lomme, vil jeg gi den i deres navn.

Jeg vil riktignok ta et lite forbehold i tilfelle dette skulle vise seg å ta av helt og jeg plutselig skulle ha 10.000 følgere i morgen tidlig, for jeg har jo som de fleste andre økonomiske begrensninger og har på ingen måte mulighet å gi fra meg 10.000 kroner uten videre, men jeg kommer til å strekke meg ganske langt. Likedan, hvis jeg mandag kveld ikke synes jeg har fått nok følgere kommer jeg til å la kampanjen gå litt lenger.

Jeg vil legge til at jeg ser ikke noe galt i å fortsette å avholde bloggkonkurranser hvor premiene har fokus på mote og skjønnhet, og jeg kommer nok til å holde flere slike konkurranser i fremtiden selv. Men jeg håper at jeg med dette kan inspirere flere bloggere til å innimellom flytte fokus vekk fra den materialistiske verden og spørre seg selv hva akkurat du kan gjøre for å hjelpe dem som ikke er så priviligerte at de kan blogge om klær og utseende.

Dette er mitt forsøk på å gjøre en ørliten forskjell.

PS! Akkurat som under en «vanlig» konkurranse ønsker jeg litt liv i kommentarfeltet mitt! Så fortell meg gjerne hvor mange du har vervet, eller om du har gjort noe annet for å spre dette innlegget. Jeg blir uansett veldig glad for å høre fra deg!

#kampanje #veldedighet #flyktninghjelpen #konkurranse #egentligikke #menharjegdetsomhashtagvilkanskjenoensøkepådet

Bloggen tre år i dag!

Sent på kvelden den 18. september i 2012 postet jeg innlegget «Det første skrittet ut av (kles)skapet«. Dette markerte fødselen til Emilies skap, og jeg hadde begynt å blogge, «bare» to år etter at Tegnehanne under en jentekveld på et hotellrom i Bergen av alle steder foreslo at kanskje en blogg kunne hjelpe meg med å bli tryggere på meg selv, og på sikt tørre å stå frem for verden som transkjønnet og at det er jente jeg vil være. At det tok to år fra ideen ble unnfanget til bloggen ble åpnet kan kanskje forklare hvorfor jeg etter tre år med blogging fortsatt ikke er ute av det berømte skapet, men jeg hadde ikke helt tro på at ideen ville slå an og derfor nølte jeg så lenge. Og egentlig følte jeg ikke den gjorde det helt med en gang heller…

I dag er det altså tre år siden denne tirsdagskvelden. De av dere få utvalgte som har fulgt bloggen min siden starten, har i løpet av denne tiden fått se meg gå fra en sjenert transjente som kun kledde seg som jente i trygge omgivelser bak lukkede dører, til å bli en sjenert transjente som faktisk går ut blant folk som jente innimellom. Utviklingen har kanskje ikke gått så raskt som enkelte skulle ønske, men det har i alle fall skjedd en utvikling og det går stort sett fremover. Det har vært oppturer og nedturer. Dager hvor jeg har hatt mest lyst til å slette alt, og dager hvor jeg har skullet ønske jeg kunne gi alle i kommentarfeltet mitt en stor varm klem.

I dag er en sånn dag, og derfor sender jeg varme klemmer til alle mine lesere, uansett om du har fulgt bloggen min fra starten eller om du ble lurt inn sist søndag da jeg påsto at transkjønnethet var smittsomt.

Tusen takk for at du leser bloggen min!

PS! Jeg er ikke ferdig med å markere treårsdagen ennå. Titt innom igjen senere i kveld for en ny oppdatering.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #blogg #hverdag #rosablogg #jubileum #gratulerermeddagenbloggen

Ting jeg gruer meg til ved å bli jente

Bare så vi har fått det ut av verden med en gang – jeg ER jente. I alle fall mellom ørene. Men siden det jeg har mellom bena har gjort at jeg har blitt oppdratt som og blir sett på som gutt, og jeg ikke har turt å fortelle verden at jeg er jente, så lever jeg altså store deler av livet mitt som gutt og deler av livet mitt som jente i skjul. Men jeg jobber mot å en dag bli modig nok til å stå frem og dermed kun leve som jente.

Men selv om jeg ser frem til å slippe å late som at jeg er en annen, så er jeg smertelig klar over at livet som jente ikke er en dans på roser. Eller kanskje det er det, i og med at jeg ikke liker å danse, samt at roser har torner. Jeg kommer til å få nye utfordringer som jeg ikke har nå som jeg lever ute blant folk som gutt, og dette er hva jeg gruer meg til ved å bli jente – på heltid.

  1. Frykten for å ikke «passere» som jente
    Dette er vel det som er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke har klart å stå frem ennå. Hver gang jeg våger meg ut som jente, går jeg rundt og er redd for at noen skal kunne se på meg at jeg biologisk sett er gutt. Riktignok sier de aller fleste til meg at dette ikke er noe jeg burde bekymre meg for, fordi jeg i følge dem ser ut som en ekte jente, men likevel sitter frykten for å bli «avslørt» der. Nå som jeg lever som gutt har jeg i det minste muligheten til å «gjemme meg» innimellom ved å gå ut i det kjønnsuttrykket samfunnet forventer av meg, selv om det er slitsomt å spille en rolle også. Denne muligheten vil jeg miste om jeg står frem og blir jente på heltid. Alt jeg vil er å kunne gli inn i mengden som en hvilken som helst annen. Det jeg frykter mest av alt er å bli et utskudd på heltid.
  2. Vektøkning
    De fleste male-to-female transkjønnede som begynner på hormonkur for å bli kvinner, opplever at østrogentilførselen gjør det ekstremt mye lettere å legge på seg. Jeg vil ikke si jeg har et vektproblem fra før, selv om jeg har en mage som i bevegelse bringer assosiasjoner til noe som servert med vaniljesaus er et populært innslag i de fleste barneselskap. Men jeg tror jeg fort kan få det straks østrogenet begynner å gjøre jobben sin. Jeg ligger per dags dato et sted mellom kjolestørrelse 40 og 42, og synes ikke jeg trenger å gå noe høyere enn det. Så får vi se hvor lenge jeg klarer å holde meg unna bacon i løpet av hormonbehandlingen. Fem minutter kanskje?
  3. Å måtte bruke sminke (så godt som) hver dag
    Det å være pent sminket gjør noe med selvtilliten og at jeg føler meg bedre, og derfor liker jeg egentlig å bruke sminke. Men nå som jeg lever mesteparten av tiden som gutt bruker jeg bare sminke en gang i blant, og selv da synes jeg prosessen med å faktisk påføre den er for tidkrevende. Når jeg blir jente på heltid vil det nærmest forventes av meg at jeg går med sminke hver dag, i alle fall om jeg skal utenfor døra. Selvsagt kan jeg gå uten sminke hvis jeg vil, men må da samtidig være forberedt på å få spørsmål om jeg er syk. Og så var det det der med selvtilliten da…

  1. Trangere økonomi
    Selv om jeg stadig vekk hører at kvinner tjener dårligere enn menn, så har jeg ingen tro på at jeg kommer til å få lønnskutt straks jeg hopper ut av skapet, særlig fordi jeg for øyeblikket er jobbsøker. Men ettersom forbruket av skjønnhetsprodukter vil øke, i tråd med forrige punkt på lista, vil også utgiftene i denne kategorien spise inn mer av et allerede trangt budsjett. Skjønt, sånn som det er nå handler jeg jo klær til to garderober, og i det øyeblikket jeg slutter å leve som gutt vil jeg jo begynne å bare kjøpe til en. Og jeg vil sannsynligvis bare trenge en barberhøvel også, om skjeggveksten bestemmer seg for å gi tapt, noe som bringer oss over til neste punkt.
  2. Hårfjerning må skje regelmessig
    Jeg elsker følelsen av nybarberte legger, men for et slit det er å få fjernet alt! Dette havner likevel ganske langt nede på lista, for selv om det må skje noe mer regelmessig enn det gjør nå som jeg bare lever som jente på deltid, så blir det også godt å slippe å prøve å skjule at jeg er fri for hår under armer og på leggene når jeg går rundt som gutt. Og ikke si at det er mange gutter som shaver leggene og at det derfor er godtatt. Det stemmer nok at en del gjør det, men jeg regner med at de som meg må regne med å få noen nedsettende kommentarer om noen, herunder særlig macho mannfolk, legger merke til det.
  3. Frykten for å ikke bli tatt på alvor
    Denne tok jeg med fordi en venninne sa at kvinner ofte har vanskeligere for å bli tatt på alvor enn menn. Jeg har absolutt ikke noe grunnlag for å mene verken for eller mot i denne påstanden, selv om jeg har opplevd litt for mange tilfeller i nettdebatter hvor ytringene mine har blitt mottatt på forskjellige måter ut i fra hvilket navn jeg har signert med. Paradoksalt er dette i feministiske debatter, hvor selverklærte feminister har godtatt mitt bidrag til debatten selv om de har vært uenige hvis jeg signerer med Emilie, mens de samme meningene blir mottatt med «Sjekk privilegiet ditt, du hvite heterofile mann!» hvis jeg signerer med mannsnavnet mitt. Men dette tyder jo på at det er noe i dette at kjønn avgjør hvordan du blir oppfattet?

Likevel føler jeg at det egentlig bare er de to første punktene som engster meg. De øvrige punktene er noe jeg føler at dette skal jeg nok klare å takle på et eller annet vis. Og når det kun er to punkter på en liste hvor det potensielt kunne vært hundrevis av dem, så tyder det jo på at det ikke er så verst å være jente likevel?

Les også:
Burde jeg «akseptere» at jeg er gutt? – hvor jeg blant annet lister opp utfordringer jeg møter som transkjønnet
Hvorfor det er best å være jente! – tittelen sier vel alt

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #feminisme #tanker #frykt #angst #depresjon #psykisk #helse #list #liste #blogg #rosablogg #hverdag #hmmm #somethingwickedthiswaycomes #følgmedimorgen

Hvilken del av «lastesone» og «maks 15 minutter» er det du ikke forstår?!!

Det har blitt noen runder på IKEA de siste månedene i forbindelse med innredningen av den nye leiligheten min. Dette akk så vidunderlige konseptet med moderne møbler med priser tilpasset min stakkarslige lommebok, men like fordømt hjerteflimmerfremkallende varehuset hvor lyd- og stressnivået sprenges og går gjennom taket før du har passert den første kurven med neonfargede oppvaskbørster. Men det er bare på innsiden. Det er på utsiden av den blågule bygningen at folks totale mangel på intelligens og sosiale ferdigheter er lettest å få øye på.

I går kommer jeg altså ut av varehuset med en tralle full av flatpakker som sammen skal danne det nye garderobeskapet i leiligheten min. Jeg har med meg pappa som sjåfør og bærehjelp, og mens jeg står og venter med en overfylt tralle ved utgangen, går pappa mot den enorme parkeringsplassen for å hente bilen og kjøre den mot lastesonen. Slik man EGENTLIG skal gjøre. Jeg sier egentlig fordi det ikke virker som at folk har fått med seg dette, for når pappa kommer med bilen og skal rygge inn med tilhenger han har lånt av varehuset, så er lastesonen fylt med en rad av tomme biler. Sjåførene er ikke å se noe sted.

Om man ikke er i dårlig humør fra før etter en runde med selvpåført sadomasochisme inne i varehuset holder det nå på å sprekke for oss. Området er klart merket med både «Lastesone» og «maks 15 minutter». Likevel står bilene der ensomme og forlatte uten at det foregår noen som helst lasteaktivitet. Pappa har ikke noe annet valg enn å stille seg på tvers i sonen og dermed parkere inn noen av bilene som står der mens vi lemper de lange flatpakkene inn bak i hengeren. Mens vi står der kommer også eieren av en av bilene som pappa har parkert inn og krever at pappa flytter seg. Pappa rister bare på hodet og påpeker at mannen har returnert til bilen sin helt tomhendt, til tross for at han har satt fra seg bilen i lastesonen, og når han da har parkert ulovlig får han bare finne seg i å vente til pappa er ferdig. «Jammen jeg skulle jo bare inn i noen minutter, det kan da ikke være så jævla farlig!»

Da slår temperamentet til faren min ut for fullt, og mannen forsvinner med et klynk tilbake til førersetet av bilen sin. Av og til er det godt å ha en far med et utseende som får ham til å virke sintere og farlige enn han egentlig er.

EMILIE SINT! Det til høyre er ikke pappaen min. Men jeg kan forstå at folk lett tar feil…

Med unntak av en som kommer ut med tre frossenpizzaer fra kiosken og setter seg inn i en av bilene pappa ikke har parkert inn før han kjører sin vei, forblir de øvrige bilene på lastesonen stående i fred i løpet av den tiden vi bruker på å laste inn i hengeren. Det betyr at bilene har stått der i mer enn femten minutter, og at de per definisjon er parkert der. Det får meg til å lure på hvor dumme folk er. Hvilken del av «lastesone» og «maks 15 minutter» er det de ikke forstår? Hvordan klarte de å bestå teoriprøven for bil, noe som gir dem lov til å kjøre rundt i doningene de har feilparkert, når de tydeligvis ikke kan lese?

Så selv om jeg nå begynner å bli ferdig med innredningen og garderobeskapet mitt er det siste store jeg kommer til å kjøpe på IKEA i denne omgang, kommer jeg nå med dette hjertesukket. Lastesonen er ikke stedet å sette fra seg bilen mens du rusler gjennom labyrinten og studerer de ferdiginnredede stuene og soverommene, selv om du så faktisk har planer om å ta med en Norsborg hjørnesofa når du finner igjen bilen din om et par timer. Lastesonen er ikke for parkering, samme hvor mye du har tenkt å handle! Eller ikke handle for den saks skyld…

Jeg vet også at noen tenker «Det er da bare meg, og jeg skal da bare inn en liten tur». Men for meg er du ikke bare deg. Du er en av alle de andre egoistiske skadedyrene som okkuperer en plass som andre faktisk har bruk for, bare fordi du er for lat til å gå noen ekstra meter fra det faktiske parkeringsområdet. Du er til belastning for oss andre, uansett om du står der i bare noen minutter eller om du står der i flere timer og har tenkt å laste på noe senere. Dersom bilen din står der alene og ikke i forbindelse med lasting, så står den der ulovlig! Så enkelt er det.

Jeg skulle ønske IKEA selv tok tak i dette problemet, men jeg kan forstå at de har begrensede ressurser. Så hva med å begynne å ta bilder av lastesonen når man går forbi? At hver gang man ser en tom, forlatt bil parkert der tar man bilder av den, med registreringsnummer, og deler det sosiale medier slik at det i større grad blir forbundet med skam å feilparkere i lastesonen?

Eller har du et bedre forslag? Fortell meg det i kommentarfeltet mitt!

#samfunn #ikea #bil #trafikk #parkering #ulovlig #lovbrudd #interiør ? #jajegtarmeddenhashtagenfordidenersåpopulær #menfyfaen #folkflestERvirkeligidioter #hmf #frustrasjon #sinne #raseri #vrede #fleresynonymeranyone ?

Pakke fra Nelly – men skal jeg beholde innholdet?

Da mitt lokale postkontor sendte meg sms om at en pakke fra Nelly.com var ankommet, var det vel på tide å bli rosablogger igjen og vise frem pakken. På tross av at jeg er så lat at jeg ikke orket å ta noen bilder i dag, og derfor bruker et arkivbilde i stedet. Ingen kommer til å oppdage det uansett, med mindre de faktisk leser det jeg nettopp skrev. Så ikke les det avsnittet du akkurat leste og fortsatt leser akkurat nå. Vel, vi går videre til innholdet av pakken etter det tidligere omtalte arkivbildet.

Dette arkivbildet er fra november, og pakken jeg holder inneholder kjolen jeg hadde under Vixen Blog Awards. Så vet du det!

I forrige uke skrev jeg om hvordan nettbutikkenes aggressive markedsføring fikk meg til å bestille en kjole jeg hadde forelsket meg i og som var nedsatt hele 70% i pris, og som jeg egentlig hadde avskrevet fordi jeg sannsynligvis ikke kommer til å få bruk for den. Men det stadige gjensynet med kjolen blant annonsene på facebook, gjorde at jeg ble minnet på hvor mye jeg hadde lyst på den. Så til slutt bestilte jeg den, og egentlig ble det jo ikke så tungt for lommeboka. Med en prisreduksjon på 70% betalte jeg jo bare 165 kroner for den.

Den nye kjolen min. Så var det bare å finne en anledning til å bruke den… Foto: Nelly.com

Men det var en ting jeg ikke fortalte i det forrige innlegget. De hadde kun igjen kjolen i størrelse 40, og jeg er så feit at jeg befinner meg et sted mellom 40 og 42. Av og til passer 40, andre ganger ikke. Jeg bestilte den likevel under tvil, og håpet det beste. I dag klarte jeg endelig å forflytte meg de omlag 200 meterne fra leiligheten min og bort til postkontoret for å hente ut pakken, og jeg gikk straks hjem for å prøve den på. Som fryktet var den litt i trangeste laget, men jeg fikk den med litt strev på og den satt godt på uten at jeg så ut som en kremfarget medisterpølse med sorte blondedetaljer. Når den først var kommet på så ser jeg for meg at det vil ikke være noe problem å gå med denne en hel kveld.

Likevel, når jeg i kveld ser at Nelly har fått inn kjolen igjen i størrelse 42 så frister det å bytte kjolen jeg har fått i en større størrelse slik at jeg er hundre prosent sikker på å få puste. Men selv om kjolen fortsatt er på salg, er det nå kun 50% avslag i prisen mot de 70% som var da jeg kjøpte den. Så hva gjør jeg?

Som om livet mitt ikke var komplisert nok fra før. Men ny kjole har det i alle fall blitt.

#shopping #innkjøp #mote #fashion #antrekk #kjole #nelly #littlemistress #sentinnleggidag #beklager

Et likestilt kommunevalg

Det er noe som ikke stemmer ved dette valget. Forsåvidt er det noen som ikke stemmer også, men det blir utenfor det jeg ønsker å snakke om nå. For i løpet av månedene med valgkamp i forkant av valgdagen har flere venninner forsøkt å verve meg til kampanjen Kryss kvinner inn, med hashtagen #kvinnerinn. Jeg spør jo meg selv om dette virkelig er nødvendig i 2015, og om vi virkelig må ta en titt innenfor buksesmekken og la det vi finner der avgjøre om hvorvidt de er skikket til å ta avgjørelser i kommunen min. Men med argumenter som at 6 av 10 på sikker plass er menn, og at 22% av landets nåværende ordførere er kvinner, ser jeg jo at de har et slags poeng.

Jeg slites likevel av en indre strid. For den jeg gjerne kunne tenkt meg å se bli revet ut av Trondheims bystyresal og sendt med en liten sildetråler tilbake til Hitra er Trondheims nåværende ordfører Rita Ottervik. En kvinne. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hukommelsen hennes ser ut til å svikte med en gang valget er over og det hun sa i august skal realiseres. Nå lover hun til og med å rydde opp i eldreomsorgen om hun får fire nye år, noe som betyr at hun jo må rydde opp etter seg selv da hun jo har sittet i 12 år allerede. Muligheten til å stryke ut kandidater har vi ikke ved kommunevalg, og dermed merker jeg at jeg sliter hvis jeg skal både krysse kvinner inn, og samtidig forsøke å få Ottervik til å prøve ut en ny karriere som forsvinningsartist.

Men jeg har funnet løsningen. Den beste måten å få markert min misnøye med henne å krysse inn alle andre på Arbeiderpartiets liste. Kvinner som menn. Unge som gamle. Gule som brune. Muslimer som frimurere. Rødhårede som Volvo-eiere. Karamelleksportører som strutsefrisører. Her er jenta som ikke gjør forskjell på noen, for her skal alle som vil og ikke er Rita Ottervik krysses inn! Mer likestilt og inkluderende kan det knapt bli!

Og når jeg klapper meg selv på skulderen for min generøse framferd, tenker etter burde kanskje jeg stilt til valg. Jeg har i alle fall nok valgflesk rundt mitt senterparti. Så kanskje til kommunevalget i 2019.

Godt valg, og bor du i Trondheim kryss gjerne kvinner inn. Men ikke Rita Ottervik!

PS! Klarer du ikke vente til 2019, kan du kanskje nominere meg til Vixen Blog Awards?

#valg #valg2015 #Trondheim #stem #vote #feminisme #kjønn #kvinnerinn #menRitaOttervikut #menviljegegentligstemmepåAP …?

Selvsagt er transkjønnethet smittsomt!

Vi har hørt historien så mange ganger i forskjellige varianter. Om han som i løpet av en fuktig runde på byen en sen lørdagskveld stifter bekjentskap med en lekker dame som han raskt finner tonen med, og han føler han har hellet med seg når han får bli med henne hjem – helt til han kommer seg ned i trusa hennes og forskrekket oppdager at understellet ikke helt svarer til forventningene. Den lekre dama viser seg å være en transperson. Han kan kjenne hvordan livet hans raser sammen rundt ham i det han innser at han blitt enda et offer. Han er blitt lurt!

Scared Man Being Kissed
Illustrasjonsfoto: Creatista / yayimages.com

Slike vandrehistorier bidrar ikke bare til å danne et bilde av at alle transpersoners agenda er å gjøre er å narre intetanende menn med seg til sengs, men også noe som virker som en generell frykt mot at transkjønnethet er smittsomt, særlig ovenfor barn. Hvor ofte har vi vel ikke hørt spørsmålet «kler du deg virkelig som dame når barn er tilstede også? Er du ikke redd for at barna også skal bli sånn?». Transmiljøet har i alle de år prøvd å avfeie disse påstandene. At transkjønnethet ikke er en sykdom, og dessuten ser ut til å være noe medfødt som derfor umulig kan være smittefarlig, uten at det ser ut til å ha hatt noen effekt på spredningen av vandrehistoriene og den generelle transfobien. Og det med god grunn.

For nå vil jeg, som transkjønnet, bekrefte at det er grunn til å være redd for oss. Selvsagt er transkjønnethet smittsomt!

Jeg var en ganske normal gutt hvis enkle liv og interesser besto av Lego, biler og Batman. Jeg er ikke sikker på når eller hvordan det skjedde, men tross massive advarsler mot jentelus i barnehagen ble jeg altså smittet på et tidspunkt og derifra gikk det bare en vei. En dag sto jeg der foran speilet kledd i en av min søsters kjoler, og skulle ønske jeg var jente, og det var ingen vei tilbake. Jeg var blitt smittet og det fantes ingen kur. Jeg var blitt transkjønnet.

I utgangspunktet er jentelusa for menn en helt ufarlig parasitt da kun kvinner kan være bærere, og forskere tror den går i arv fra mor til datter. Likevel har den fått et ufortjent dårlig rykte da parasitten i paringstiden, som forekommer en gang i måneden, gjør bæreren svært irritabel den uka dette varer. Men det finnes muterte utgaver av jentelusa som også angriper menn. Blant tidlige symptomer på jentelussmitte finner vi en plutselig svekket evne innen lukeparkering, samt trang til å se romantiske komedier. Etter hvert vil også bæreren begynne å vise interesse for mote, oversminking og overdramatisering, og til slutt det endelige beviset på at man har blitt bærere av parasitten. Trangen til å lure godtroende heterofile menn til sengs med seg og dermed, på samme måte som en vampyr, spre smitten videre.

Måten smitten skjer på er også avgjørende for hvor lang inkubasjonstiden er før symptomene begynner å vises. Selv har jeg grunn til å tro at jeg ble smittet i barnehagealder, men følte ingen trang til å kle meg i feminine klær før jeg nådde ungdomsskolealder. Den langsomme reaksjonstiden tyder altså på at smitten har skjedd ved berøring av en bærer av parasitten, eller ved lek med Barbiedukker, altså tross advarsler om at gutter som leker med Barbie får jentelus. Men den raskeste smitten er altså ved seksuell omgang, og det er ikke få ganger at jeg mindre enn en uke etter å ha lurt med en skjeggete lastebilsjåfør på et hotellrom, har sett ham igjen med lange blonde lokker, og glatte ben under en søt Miss Selfridge-kjole, der han sitter ved et kafebord med nyeste utgave av Costume og nipper til en kaffe latte, vel vitende om at til helgen vil både han og jeg føle trangen til å gå ut og finne et nytt offer hver å spre smitten til. Det er skremmende, men vi klarer ikke la være.

Det er derfor jeg nå går ut og advarer her i bloggen min mot oss transpersoner. For jeg er så lei av å hver bidige lørdag kjenne denne enorme trangen til å ikle meg de korteste kjolene, de høyeste hælene og et alt for tykt lag med sminke, bare for å overføre denne smitten videre til andre som sammen med meg må gjenta dette mønsteret neste helg. Det er derfor vi må holdes langt unna alle friske mennesker og aller helst sperres inne i god tid før Lotto-trekningen begynner slik at vi ikke gjennomfører den sykelige trangen. Og samme hvor uskyldig det ser ut, ikke la sønnen din på tre leke med Barbie eller andre jenteleker. De kan være infisert med jentelussmitten.

Nå vet du alt. Og å vite er halve kampen!

˙˙˙ǝuᴉɯ ǝuɹǝsǝl ɹoɟ ǝlnɾʞs lᴉʌ ᴉɹplɐ ‘lᴉʇs-ᴉɹoǝʇuoɾsɐɹᴉdsuoʞ ǝʇsǝq ᴉ ‘ʇƃɐsʌlǝs ƃǝɾ ǝou ɹǝ ‘ɹǝɹǝʇuǝsǝɹd
uǝʇsʞǝʇ ǝuuǝp ǝuǝᴉɹoǝʇ pǝɯ uuᴉ ʇpoƃ ʇlǝᴉsǝds ɹǝssɐd ǝʞʞᴉ ɯos ǝou ‘ɹǝuosɹǝdsuɐɹʇ ǝlɐɯ-oʇ-ǝlɐɯǝɟ sǝuuᴉɟ ƃƃǝllᴉʇ ᴉ ʇǝp ʇ∀

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lght #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #helse #smitte #smittefare #hazard #transfobi #konspirasjon #detduikkeskalvite #trollololo #humor #jaigjensåtrollerjegmeddegpåensøndag #mohohohahahaha #fordommer #fordummer #huskdet !